Å bygge en profesjon

Trond Giske har skrevet bok der slagordet er «lytt til lærerne». Jeg har ikke lest boka enda, men tenker at dersom  dette som er hovedbudskapet, så kan den  ikke være så verst. Det er bare så utrolig synd at det slagordet er nødvendig, og jeg må innrømme at jeg synes det er litt skummelt at den store boka om lærerne ble ført i pennen av en politiker.

Har vi lagt opp til det selv? Er det lærernes skyld at det har blitt sånn?

I forbindelse med opprettelsen av ekspertutvalget som skal analysere tillitskrisen mellom lærerorganisasjonene og arbeidsgiverne, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette til Dagens Næringsliv:

– Mitt inntrykk er at sykepleierne – og legene – har vært mer opptatt enn lærerne av å bygge opp en en egen profesjonskultur – en profesjonsorganisasjon. De har bestemt seg for ikke bare være en ren fagforening som er opptatt av lønn og arbeidstid.

– Råder du lærerne til å skape mer av en profesjonsorganisasjon?

– Nå er ikke jeg et sånt konsulentbyrå for norske fagforeninger – så nei, de må styre sin organisasjon som de vil, sier kunnskapsministeren, men kan likevel ikke dy seg:

– Jeg tror jo det ville vært bra for dem, men de må altså bestemme selv.

Først ble jeg voldsomt provosert av å lese dette, men etterhvert har jeg tenkt at han jo faktisk har et godt poeng. Selv om lærerne er sterke sammen, er de en sterk profesjon?

Mange skylder på strikkende bedehuslærerinder fra sørlandet, som gjør som de får beskjed om og stort sett er lydige. Andre peker fingrene på det ene eller det andre politiske partiet for å ha knust lærerstatusen. Noen mener at bakstreverske inngrodde lærere som ikke er villige til å flytte seg en centimeter mot endring, er årsaken til problemet.

Jeg tror at nettopp dette er problemet. For mens vi klarer å stå sammen i krava om mer lønn og gode arbeidstidsavtaler, klarer vi ikke helt å enes om hvilken skole vi vil ha. Derfor ender lærerorganisasjonene som vaktbikkjer, snarere enn profesjonsbyggere. Det nytter ikke å kjekle i grøftene om hva som er viktigst av fagkunnskaper eller gode relasjoner til elevene. Vi trenger begge, og vi kan utfylle hverandre. Yrket har godt rom for at vi både kan være uenige, og diskutere, men vi må sørge for at vi stadig kommer oss videre.

Det står respekt av det å kjempe for et fags plass i skolen, men det er viktig at vi også har større perspektiver. Skolen er ikke bare fag, og fag endrer seg stadig. Skolen er til for samfunnet, ikke omvendt.

Vi skal også ha respekt for trinnenes egenart. Barnehagelærere er eksperter i barnehage, og lektorer kjenner til hvilken pedagogikk som må til for skoletrøtte russ. Vi kan allikevel snakke sammen, og lære av hverandre. Plutselig er det noe som virker godt helt på tvers av trinn.

Vi har nå en gylden mulighet i Ludvigsensutvalgets Fremtidens skole. Her kan vi være med fra starten. Utdanningsforbundet er allerede godt i gang. Ikke bare holder de debatter og møter, de har utarbeidet den profesjonsetiske plattformen (selve krumtappen) og opprettet nettstedet utdanningsforskning. Jeg er stolt av å være medlem av dette profesjonsbyggende forbundet!

Sammen må finne de faktorene som utgjør læreryrket  -fra barnehage til videregående. De tingene som bare vi kan, og det språket som bare vi forstår. Vi må enes om hva som er viktig for oss i fremtidens skole, og vi må gjøre det før noen andre snapper ballen.

En skole som ikke får til noe er big business. Man kan både vinne valg, og tjene penger på slikt.

I krig og skole…

Det begynte da Thomas Nordahl sa at ordet metodefrihet burde fjernes som begrep for lærere. Anniken Hauglie stod ved siden av og nikket, rektor Trond Nilsen kastet seg på med eksempler på hvordan hans skole i et profesjonsfellesskap brukte forsknigsresultater for å utvikle seg, og jeg satt i sofaen og måpte. SA han virkelig det?! Metodefrihet kun mellom det som virker? Han gjorde det.

Jeg er ingen akademiker. Vel har jeg skrevet noen større oppgaver i høyere utdanning, og jeg bestod såvidt ex. phil. en gang i tiden. Men jeg er ingen akademiker. Tung faglitteratur og forkningsrapporter har et slitsomt språk, og jeg må bruke lang tid på å tolke og forstå.

Kanskje mange lærere har det som meg? Kanskje det er derfor vi som yrkesgruppe generelt sett leser lite forskning?

Å lese Hattie f.eks er ganske tungt. Jeg er sikker på at han angrer voldsomt på den forenklede lista bak i boka, som virkelig alle (bortsett fra politikere, åpenbart) kan forstå. Aldri har en mann fått så mye oppmerskomhet, og så mye tyn, for noe så lite.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele Visible learning. Jeg har lest litt, og jeg har lest mye om. For å gjøre det enkelt for andre som synes det er vanskelig å lese sånt, så kommer her min lille tolkning. Hva er det egentlig Hattie kom frem til?

  • Det er avgjørende for elevers læring å ha en god relasjon til læreren.
  • Det er avgjørende for elevers læring å være aktivt deltagende i egen læringsprosess
  • Det er avgjørende for elevers læring å få tilbakemeldinger og hjelp til å lære mer

Jeg klarer ikke å lese dette som metode. Jeg kan heller ikke tro at det finnes lærere som ikke forstår og tar innover seg disse viktige funnene. Hvis det er dette Nordahl mener, så er vi langt på vei enige.

Hatties metaanalyse baserer seg på hundrevis av enkeltstudier. Studier av skoler og elever og lærere som gjør noe. På et eller annet tidspunkt begynte de å gjøre dette noe fordi at de hadde tro på det. Slik kunne forskere gå inn og se om dette noe virket eller ikke. De begynte ikke med det fordi at det var evidensbasert, men fordi at de trodde på det. 

Hva om det finnes flere faktorer? Flere metoder som virker? Skal vi drepe innovasjon ved å si at lærere ikke skal ha metodefrihet utover en viss ramme av det vi vet virker? Det er neppe Nordahls hensikt, og da har han et ansvar som kanskje den mest kjente norske skoleforskeren, med å formidle pedagogikken som en åpen kunnskapsform.

Nå for tiden leser jeg ikke forskning eller fag. Men jeg leser om skole; Marsdals «Kunnskapsbløffen» har lenge stått på leselista, og fikk plass nå.

For det meste har boka vært en gjennomgang av ting jeg har hørt og lest før – og jeg jobber med meg selv ved å si at også dette er ideologisk (bare så mye lettere å være enig når det er min ideologi.) Altså – det meste jeg har lest i boka har gitt kognitiv resonnans og verken utfordret eller provosert meg, men jeg har heller ikke opplevd noe som oppklarende eller spesielt lærerikt. Før s.175. Det mest provoserende er hvordan noen som ikke har bakgrunn i skolen kan skrive så krystallklart om kjernen av skolekrigen. Her skriver Marsdal om kunnskapsystemer i konflikt, og om nødvendigheten av både den byråkratiske og den pedagogiske anskuelse:

«Den byråkratiske anskuelse setter opp forutbestemte standarder og prosedyrer, som virksomheten skal utføre og måles etter. Pedagogene vet at det ikke finnes én metode som alltid fungerer. De må alltid løse situasjonen i praksis, der og da, ved hjelp av alle tilgjengelige kunnskaper, teorier, erfaringer, metoder og egenskaper.»

Skillet mellom disse er at den første har en lukket, og den andre en åpen kunnskapsform. Marsdal fortsetter å beskrive motsetninger og konflikter i styringen av skolen, og ender med en oversiktlig liste:

marsdal

Lista er kategorisk, og i praksis vil en se elementer fra begge sider de fleste steder. Den gir allikevel et godt bilde av hva partene i skolekrigen kjemper for.

En av heltene for den profesjonelle styringen er professor Svein Sjøberg – som angriper den andre siden hardt, uten å egentlig si så mye om hva han faktisk kjemper for. Professor-helten for det andre laget, Johan From inntar en stødig offerrolle og sier at angrepene på hans våpendrager må stoppe. De to leirene har ulik oppfatning av hva god skoleledelse betyr også. Hos From har de «Styring» som sin fane, mens i Sjøbergs leir har de i det minste nevnt det viktige faneordet «Læring»

Det er bra at vi har debatt i skole-Norge, men jeg begynner ærlig talt å bli lei av å høre hva forskning viser. Spesielt for oss som må stole litt på det vi hører, da lesing av tung forskning rett og slett er for tidkrevende. Fra politikermunn viser forskning både det ene og det andre. Jeg tror ikke dette er en krig om profesjonalitet og riktig bruk av forskning. Som i så mange andre kriger, er det ideologi som styrer. Vi spiller skoleRisk med blå og røde kommuner, og i høst skal vi være med og påvirke spillebrettet. Jeg har valgt min motstander. Har du?

Også verdt å lese før du tar valget:

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Uviten-Hodelos-bruk-av-Hattie-8035119.html

http://www.bt.no/meninger/debatt/Blind-tro-pa-statistikk-3355428.html#.VUyCF16sGCM.twitter

Hvilken vei går dere, Oslo?

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.

Smitten fra England

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Finlands trumfkort

Å begynne å snakke om Finland i en skolediskusjon, er litt som når man begynner å sammenligne motparten med Hitler i enhver annen type diskusjon. Et sikkert tegn på at nå nærmer vi oss tomme for argumenter. Trekk Finlandkortet – for det trumfer det meste. Og Finland er knakende gode på skole. Årsakene til at de er det er jeg ikke sikker på at finnene forstår selv engang, og jeg ser liten vits i å gå inn i hvilke årsaker jeg antar ligger til grunn for deres suksess. De som er uenige med meg finner sikkert et helt annet sett med forklaringer.

Jeg har ikke vært på PISA-tour i Finland, og jeg kan ikke skryte på meg noen spesiell kunnskap om den finske skolen. Men jeg har jo alltids hørt litt, og lest litt – Finlandkortet spilles jo som nevnt mye. Her er to ting jeg har hørt, og hva jeg tenker om dem:

«I Finland har lærerne høy status»

Faktisk så høy at de fleste menn helst vil gifte seg med en lærer. Kvinner vil helst gifte seg med en lege, men hvis alle de er opptatt, så tar de helst en lærer de også. Fantastisk! Hvordan i all verden har de fått til det? Jeg vil ha oppskriften! Dette må jo være en av de virkelig avgjørende grunnene til suksess. Mange vil sikkert ha det til at de har så høy status på grunn av at de er faglig dyktige og får styre skolen slik de vil – noe som tar oss til neste punkt:

«I Finland er det politisk konsensus om at skolen skal drives av skolefolk»

DER er årsaken. I debatten på NRK 1 forrige torsdag sa skolebyråd i Oslo følgende: «Det regimet disse vil tilbake til, en lærer, ett klasserom, en klasse, den tiden er forbi. Jeg mener det er utrolig viktig at man har tett oppfølging av elevene, at man jobber i profesjonsfellesskap, at man jobber målrettet og systematisk for å sørge for at alle våre elever lærer det de skal» Det regimet «DISSE» vil tilbake til? Tror politikerne i Norge at lærere stor sett er gretne gamle gubber som ikke har peiling på skole? Antar hun at lærere flest er reaksjonære, vrange og dumme? At kritikken mot målstyringsregimet hennes er fordi at vi ikke FORSTÅR? Jeg er forøvrig enig med Hauglie i alt hun sier om hva hun vil. Problemet er at hun og andre politikere har alt for lite kunnskap om hvordan man faktisk får slike ting til. Hun er for blendet av ideologi til å i det hele tatt forstå hva hun ikke forstår. Der er det Finland banker oss ned i støvlene. De overlater det til skolefolk å utvikle skolen. Lærerne i Finland er ikke gretne gamle gubber som tviholder på det som var og blir illsinte om noen forsøker å trekke noe over hodet på dem. De er profesjonelle og baserer seg på forskning. Når lærerutdanningen endres, så er det for at lærerutdannerne ser et behov for det, og når de nå fjerner skjønnskrift til fordel for opplæring i touch, så er det for at en samlet profesjon har besluttet at det sikkert er lurest.

I Finland har de nå klekket ut en reform som beveger seg bort fra fag, og mer mot temaarbeid. Et gufs fra fortiden vil mange tenke her hjemme. L97 med sine krav til arbeidsmåter har gitt frasen «tema- og prosjektbasert» bitter smak for mange lærere. Selv ble jeg utdannet under L97, og kjenner de fine sidene ved tema- og prosjektarbeid. I barneskolen valgte vi først tema, for så å plukke innhold fra forskjellige fag. I sommer tipper jeg at Ludvigsenutvalget vil kalle omtrent dette for «Dybdelæring». Jeg er i ferd med å få være med på mitt første bølgetilbakeslag!

Neste gang det skjer håper jeg at det skjer fordi at vi norske lærere har funnet ut at det er det vi trenger nå. At politikerne har sittet stille og fulgt med mens vi samvittighetsfullt har gjort jobben vår med å utvikle skolen i et profesjonsfellesskap, målrettet og systematisk slik at alle våre elever lærer det de skal.

Så bare en gang til, med store bokstaver, slik at jeg er sikker på at dere får det med dere; LIGG UNNA SKOLEN POLITIKER! JEG KAN DETTE BEDRE ENN DEG!!!

 

Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.

 

Å danse i takt

Helt siden jeg begynte i ungdomsskolen har jeg kjent på spenningsforholdet mellom den individuelle friheten og kollektivets standarder. Jeg kom til en skole der mange rutiner var innarbeidet, og man «gikk i takt». Jeg liker å slå på noen trommer som skaper litt utakt – om ikke annet for at folk skal stoppe opp og revurdere takten litt. Felles prøver på felles tidspunkt var en av rutinene jeg fant vanskelig å se noe godt pedagogisk grunnlag for. Felles lekser synes jeg også er problematisk i svært forskjellige klasser, og med forskjellige lærere. Felles regler og lik håndtering høres veldig klokt ut, men det er utrolig vanskelig å ikke utøve skjønn når man jobber med mennesker.

Det som nok gjorde dette lettere i barneskolen var at vi som jobbet sammen om de samme elevene hadde mye tid til å diskutere og bli enige. Vi hadde også færre elever å forholde oss til. Vi samarbeidet om hvordan vi skulle takle ulike problemstillinger, og elevene ble trygge på at vi håndterte ting likt, og gjorde ting sammen. «Hvorfor får ikke vi gjøre… når a-klassen får det?» var et spørsmål jeg sjelden hørte.

Jeg tror at elever må lære å takle at vi er forskjellige, og gjør ting ulikt. Allikevel er det viktig at vi har noen standarder. Standarder trenger ikke å være en uniformering av undervisningspraksis, men kan være en rettesnor for å skape trygghet blant elevene, sikre rettigheter og sørge for at det skjer skoleutvikling. Vår utviklingsplan angir noen standarder som jeg tenker det er rimelig at alle kan følge. I tillegg er det viktig at vi har gode rutiner på mobbesaker, håndtering av elever med spesielle behov og andre saker som ligger i våre styringsdokumenter.

Dansen (ikke marsjen) på en skole bør være i takt, men vi må også tillate oss å stoppe opp og stille oss i ring rundt den ene som har noen skikkelig gode moves. Kanskje noen andre tør å gå inn i ringen neste gang?

 

Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

NPM og VFL – Nyare norsk skulehistorie

Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseidutdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.

New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.

I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.

Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam  studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment»,  og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at  elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.

Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.

No vil Torbjørn Røe Isaksen endra forskrifta igjen. Han vil at karakterar frå undervegsvurderinga skal vera gjeldande til standpunktvurdering. Det er eit enormt feilsteg, og det slår beina under alt det gode arbeidet som er gjort med VFL dei siste åra. Bjørn Helge Græsli har skrive godt om den biten.

Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!

Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?

Kunnskapsministeren behandlar symptoma til ein sjukdom han ikkje ynskjer å snakka om. «Diskusjon om New Public Management er en avsporing, mener Torbjørn Røe Isaksen.» Det er kunnskapslaust av ein kunnskapsminister.

Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.

KOLLEKTIV SAMARBEIDSKULTUR!!!!

Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.

Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?

Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint...

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…

Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.