Månedlige arkiver: oktober 2018

Ode til Udir

Postet den av
2

Det har gått en stund siden jeg leste Lasse Skogvold Isaksens hyllest til Astrid Søgnen, og reagerte med panneklask til annenhver setning. Heldigvis har det kommet motsvar frå både lærere, foreldre og forskere.

En ting jeg reagerte på, som det ikke er sagt så mye om i motsvarene, er denne delen av tiraden:

«Det er innført utallige nasjonale tiltak som har bidratt mer til å forstyrre skoleeierne i landet enn til hjelp. Tiltakene er blitt styrt og administrert av et stadig voksende statlig skolebyråkrati som undergraver rollen til skoleeier og, ikke minst, eierens mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole. Det er ikke lenger skolen som vet best, men det er Kunnskapsdepartementet som vet best.

Utdanningsetaten i Oslo-skolen ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger som skal rette seg mot alle skoler og lærere. Ja, tiltak mot skoler som overhodet ikke behøver tiltak.»

Kunnskapsdepartementet er under politisk ledelse, og selvsagt de som skal bestemme i et demokrati – selv om det både kan være irriterende og forstyrrende. Når han snakker om det statlige skolebyråkratiet, så mener han sikkert også Utdanningsdirektoratet, som skal, på bestilling fra departementet, utarbeide nye planer og retningslinjer og hjelpe skoleeierne med å tolke og implementere det som er nytt. At osloskolen skal la være «å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsninger«, bør ikke være noe man skryter av. Det er udemokratisk.

I 1997 skrev Erling Lars Dale om «Kvalitetsansvar i utdanningsystemet». Han mente at de lokale delsystemene i skoleverket (lærere,skoleledere, byråkrater i forskjellige nivåer) hadde ulike identiteter, ulik kommunikasjon og ulike oppfatninger av hva god undervisning innebærer. Vi trengte en «modell for hvordan erfaringer, ferdigheter og kunnskaper blir tilegnet og brukt i utdanningsystemet«. Isolert homogenitet i delsystemene, fører til en uholdbar heterogenitet i utdanningsystemet som helhet. Han mente allikevel ikke at «vellykket undervisning kan reduseres til en standardisert oppgave. God undervisning er, som enhver lærer vet, en subtil og intrikat oppgave»

Når jeg leser dette 20 år senere, så tenker jeg at vi har fått det som Dale etterlyste. Utdanningsdirektoratet har bidratt med å gi oss et felles språk, felles faglig kompetanse, og en sterkere identitet, uansett hvor vi er i landet, og hvor i skolesystemet vi jobber. Med en gullgruve av en nettside – full av veiledere, lovtolkninger og pedagogiske ressurser, er Udir helt uvurderlige for oss som befinner oss litt utpå landet. Her kan vi få foredrag nesten direkte fra Oslo, rett inn på fellestida, og vi kan jobbe med refleksjonsoppgaver knyttet til klasseledelse, skolemiljø og tilpasset opplæring.

Gjennom de nasjonale satsningene møtes skoleledere, skoleeiere og ressurslærere fra hele landet, og det legges opp til prosesser der en kan dele erfaringer – gjerne i lys av noe faglig påfyll. Udir legger opp til skolebasert kompetanseheving, og satsningene har ofte så løse føringer, at det i stor grad er opp til skolene selv å finne ut akkurat hva de trenger. Det vi ikke har fått er standardisering – heldigvis.

Også når departementet bestiller, legger Udir opp til prosesser der de tar med et bredt spekter av skolefolk – fra elever til forskere, på råd. Det er nok ingen enkel oppgave, for disse rådene går nok noen ganger stikk i strid med det departementet spør etter – som for eksempel da fraværsgrensa skulle innføres. Etter det jeg har hørt har også fagfornyinga fått litt «startvansker», all den tid departementet ikke ønsker å se på kvalitetsvurderingsystemet generelt og eksamen spesielt. Men altså – sånn er det jo! Politikerne bestemmer, byråkratene gjennomfører. Og vil man endre på noe, så gjør man det via stemmeseddelen.

Nå klarer jeg jo ikke helt å tro på at osloskolen har blitt «skånet» fra Udir, men hvis det stemmer, så synes jeg faktisk ganske synd på dem. Udir er helt topp, og noe ingen skolefolk burde skånes fra!

La pendelen falle igjen!

Postet den av
6

Den siste uka har VG hatt en god og grundig reportasjeserie om skolen som svikter sine elever. Selv om det er så deprimerende lesning, at jeg nesten har begynt å tvile på om skolen er det rette arbeidstedet for meg, så er jeg uendelig glad for at disse debattene kommer.Jeg håper at det kan bidra litt til at de som for snart 20 år siden fikk pendelen til å svinge bort fra «koseskole», lek og prosjektarbeid, nå vil lytte til oss som mener at pendelen har svingt for langt. I stedet ser det dessverre ut som om de tviholder den, og drar den lenger og lenger opp, der flere og flere elever faller av.

Det er også omtrent 20 år siden jeg begynte min lærerutdanning. I de årene har jeg gått fra å heie på Clemet, trodd på elendighetsbeskrivelsene av lærerstanden og skolen, og bidratt til at vi får en «bedre vurdering», med fokus på gradering i lav, middels og høy måloppnåelse, av elever på barneskolen. Pendelen var godt på vei ned, og jeg løp foran med skylapper.

Etter hvert fikk jeg sett følgene av pendelen som svingte. Første gang jeg hørte om elever som ble syke av skolen var fra en ansatt ved et ressurssenter for skolen, som kunne fortelle at psykisk sykdom som angst og depresjon gjerne trådte inn ved tiårsalderen for gutter, i forbindelse med at gangetabellen skulle læres utenat, og for jenter på ungdomsskolen, når alt skulle måles i karakterer. Senere kunne jeg lese i papirer at psykisk syk ungdom hadde fått diagnoser der det stod «skoleframkalt» foran, og jeg møtte elever med så dype sår fra tidligere skolegang, at der ikke var rom for mer enn å plastre og trøste. Jeg innså at jeg var del av et system som ikke var rigget for at alle elever kunne få åpnet dører mot verden og framtiden, slik det heter i formålsparagrafen.Pendelen hadde svingt for langt.

I opplæringslovens §9a heter det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Hver dag på skolen skal altså gjøre alle elever litt friskere og litt gladere. I stedet har vi en skole som gjør noen elever syke.

I denne virkeligheten, som mange av oss har sett lenge, og som VG har gjort et grundig arbeid i å belyse, er det derfor utrolig provoserende at skoleforsker Thomas Nordahl, i en kronikk om et forskningsprosjekt han har drevet, våger å konkludere med at skolen trenger «mindre kritikk og ideologi, takk».  Han oppfordrer oss som kritiserer til å heller spørre barna, slik han har gjort i sin undersøkelse, og jeg kan opplyse om at det er oftest nettopp det vi gjør. Men vi som jobber med barn og unge vet at de ikke uttrykker seg best ved hjelp av å trykke på smilefjes eller surefjes på en iPad, men ved atferd, kroppsspråk og gjennom lange samtaler med de som kjenner dem aller best.

I en av helgas Vg-saker bruker Kristin Clemet, Nordahls undersøkelse til å underkjenne 1000 førsteklasselærere. På twitter delte hun kronikken og skrev at norsk skoledebatt er på avveie, og at skolen er så bra at hun ikke håper noen ødelegger den. En interessant kommentar i den pågående Søgnen/Thorkildsen-striden – og en tydelig oppfordring om å holde kjeft og være fornøyd. At de tør!

Jeg har tidligere en gang skrevet at når pendelen endelig svinger igjen, så skal jeg sitte på den som en «wrecking ball». Jeg lover at vi ikke skal la den falle tilbake til startpunktet, og rasere alt som har skjedd de siste 20 årene, men at vi skal nærme oss det stedet i midten, der elevene møter en skole som er opptatt av læring, men som ikke gjør dem syke. For at det skal skje må kritiske røster slippe til, uten å bli avvist som sutrere eller oppviglere, og vi må slippe inn både lærernes erfaringer, ideologi og empiri i debatten. Og så må vi som gode Anne Ragnhild Sti skriver, faktisk tenke litt nytt om skole. (Og jeg tror ikke fagfornyelsen fornyer nok – snarere tvert imot. Mer om det en annen gang.)