La pendelen falle igjen!

Den siste uka har VG hatt en god og grundig reportasjeserie om skolen som svikter sine elever. Selv om det er så deprimerende lesning, at jeg nesten har begynt å tvile på om skolen er det rette arbeidstedet for meg, så er jeg uendelig glad for at disse debattene kommer.Jeg håper at det kan bidra litt til at de som for snart 20 år siden fikk pendelen til å svinge bort fra «koseskole», lek og prosjektarbeid, nå vil lytte til oss som mener at pendelen har svingt for langt. I stedet ser det dessverre ut som om de tviholder den, og drar den lenger og lenger opp, der flere og flere elever faller av.

Det er også omtrent 20 år siden jeg begynte min lærerutdanning. I de årene har jeg gått fra å heie på Clemet, trodd på elendighetsbeskrivelsene av lærerstanden og skolen, og bidratt til at vi får en «bedre vurdering», med fokus på gradering i lav, middels og høy måloppnåelse, av elever på barneskolen. Pendelen var godt på vei ned, og jeg løp foran med skylapper.

Etter hvert fikk jeg sett følgene av pendelen som svingte. Første gang jeg hørte om elever som ble syke av skolen var fra en ansatt ved et ressurssenter for skolen, som kunne fortelle at psykisk sykdom som angst og depresjon gjerne trådte inn ved tiårsalderen for gutter, i forbindelse med at gangetabellen skulle læres utenat, og for jenter på ungdomsskolen, når alt skulle måles i karakterer. Senere kunne jeg lese i papirer at psykisk syk ungdom hadde fått diagnoser der det stod «skoleframkalt» foran, og jeg møtte elever med så dype sår fra tidligere skolegang, at der ikke var rom for mer enn å plastre og trøste. Jeg innså at jeg var del av et system som ikke var rigget for at alle elever kunne få åpnet dører mot verden og framtiden, slik det heter i formålsparagrafen.Pendelen hadde svingt for langt.

I opplæringslovens §9a heter det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Hver dag på skolen skal altså gjøre alle elever litt friskere og litt gladere. I stedet har vi en skole som gjør noen elever syke.

I denne virkeligheten, som mange av oss har sett lenge, og som VG har gjort et grundig arbeid i å belyse, er det derfor utrolig provoserende at skoleforsker Thomas Nordahl, i en kronikk om et forskningsprosjekt han har drevet, våger å konkludere med at skolen trenger «mindre kritikk og ideologi, takk».  Han oppfordrer oss som kritiserer til å heller spørre barna, slik han har gjort i sin undersøkelse, og jeg kan opplyse om at det er oftest nettopp det vi gjør. Men vi som jobber med barn og unge vet at de ikke uttrykker seg best ved hjelp av å trykke på smilefjes eller surefjes på en iPad, men ved atferd, kroppsspråk og gjennom lange samtaler med de som kjenner dem aller best.

I en av helgas Vg-saker bruker Kristin Clemet, Nordahls undersøkelse til å underkjenne 1000 førsteklasselærere. På twitter delte hun kronikken og skrev at norsk skoledebatt er på avveie, og at skolen er så bra at hun ikke håper noen ødelegger den. En interessant kommentar i den pågående Søgnen/Thorkildsen-striden – og en tydelig oppfordring om å holde kjeft og være fornøyd. At de tør!

Jeg har tidligere en gang skrevet at når pendelen endelig svinger igjen, så skal jeg sitte på den som en «wrecking ball». Jeg lover at vi ikke skal la den falle tilbake til startpunktet, og rasere alt som har skjedd de siste 20 årene, men at vi skal nærme oss det stedet i midten, der elevene møter en skole som er opptatt av læring, men som ikke gjør dem syke. For at det skal skje må kritiske røster slippe til, uten å bli avvist som sutrere eller oppviglere, og vi må slippe inn både lærernes erfaringer, ideologi og empiri i debatten. Og så må vi som gode Anne Ragnhild Sti skriver, faktisk tenke litt nytt om skole. (Og jeg tror ikke fagfornyelsen fornyer nok – snarere tvert imot. Mer om det en annen gang.)