Den ulmer alltid, leksedebatten, og med jevne mellomrom blusser den opp. Nylig ble denne artikkelen fra 2009, om det juridiske rundt lekser (og leksenekt) delt på facebook. To nye kommentarer som begge stiller spørmål ved dagens leksepraksis her og her. Min all-time-favourite, fra en Høyremann som ikke er på lag med flinkispartiet sitt når det gjelder lekser her. I tillegg strømmer det stadig på med si:D-innlegg om lekser, og en skulle tro det stadig er tema i de fleste elevråd. Leksedebatten dør aldri.

I dag er det fire år siden bloggen ble opprettet, og jeg har faktisk aldri skrevet et rent lekse-innlegg, (selv om det nok har kommet tydelig fram hva jeg mener.)

Veldig mange leksediskusjoner begynner med det lettere tåpelige spørsmålet «Ja, men hva er eeeegentlig lekser?», så jeg skal starte med å svare på det. Lekser er skolearbeid en skal gjøre hjemme, pålagt elever av en lærer. Grunnene til at lærerne pålegger barn hjemmearbeid, er mange:

• Det er viktig at elevene lærer å ta ansvar
• Det er viktig å repetere det vi har lært på skolen hjemme
• Det er for lite tid til å gjøre alt som skal gjøres på skolen
• Vi er helt avhengig av hjelp av foreldrene (Er grunnen til at lekser øker sosiale forskjeller og innrømmes sjelden av skolefolk)
• Lekser sikrer et godt hjem-skole-samarbeid

Lekser er en av skolens selvfølgeligheter, og vanskelige å slippe taket på. Selv skoler jeg kjenner til, som faktisk går for leksefri, blir liksom ikke helt leksefri, og flere av dem har sakte men sikkert sneket leksene inn igjen. Lekser er en stor del av skolens kultur og tradisjon, og både lærere og foreldre er med og opprettholder den. Innkjøpet av skrivepult til barnerommet er med og skaper en forventning om noe spennende og noe voksent, men alle vet at leksene ender opp på kjøkkenbordet, og slik drømmen om det selvstendige og spennende dør, blir skrivepulten stående på barnerommet og samle leker og samlinger og rot og rask. Førsteklassinger gleder seg til lekser helt til de finner ut hva det er, og så starter kampen for de aller fleste.

Min egen andreklassing har ikke så store mengder lekser, og jeg er nede i noen minutters kamp. Leksene er allikevel veldig kjedelige, men nå har hun resignert i den skolevennlige rollen «pliktoppfyllende», og får gjort dem. Skolen er ikke kjedelig, og jenta møter meg entusiastisk etter skolen hver dag, full av fortellinger om hva hun har lært og opplevd (og det er en ekte og sann glede, i et barn som er mer entusiastisk enn de fleste andre jeg har møtt.) Tenk om bare leksene kunne vekke den samme gløden? Jeg er helt for lekser som kan gjøre det! Se for eksempel disse fra bloggen Lærerråd, eller disse naturfagsleksene mine.

Selv om de kjedelige leksene blir gjort, tviler jeg på at hun lærer så mye, noe som for øvrig var et av de beste argumentene fra en elev i elevrådet på skolen min, da vi nylig hadde saken oppe der; «Vi gjør bare leksene for å bli fortest mulig ferdige, og gjør det ikke for å lære noe.» Andre grunner de hadde for å få til en ordning med helt eller delvis leksefri, var at lærerne i ulik grad fulgte opp, at leksene ofte var for omfattende eller vanskelige, og selvsagt at de tok bort verdifull fritid. De mente at leselekser for de minste fortsatt var viktig, og at de selvsagt måtte ta ansvar for å øve til prøver. Kloke elever.

Punktet om at leksene i ulik grad følges opp, er viktig. Kun en gang i min lærerkarriere har jeg klart det. Da hadde vi en timeplan som gjorde at vi kunne ta ei økt midt på dagen til litt sånn diverseting som ellers spiser tid fra gode læringsøkter. Her hadde jeg nøye gjennomgang før og etter lekser, og for alle de som hadde gjort leksene, funket det nok ganske greit. De som ikke hadde gjort leksene gikk glipp av en verdifull halvtime hver dag. Tenk om vi heller hadde brukt den økta på å gjøre arbeidet? Og om vi hadde vært to, slik at alle kunne få hjelp?

Jeg har vært leksefri i et par år, men innimellom gitt frivillige leselekser for de som ønsker fordypning, eller ønsker å være forberedt til det vi skal ha i timene. Noen elever sier at bare det at leksa er uttalt frivillig, motiverer dem til å faktisk ta fram boka. Konklusjonen min er at vi ikke trenger lekser. Ungene lærer mer om å ta ansvar av å få et kjæledyr, eller av å miste den nye leken sin ut av kanoen etter at den barnehageansatte hadde sagt at det var nok lurest å la den ligge igjen i barnehagen.

Repetisjon bør vi gjøre på skolen, og dersom vi bruker læreplan, heller enn lærebok til å bestemme hvor mye stoff vi skal gjennom, så tror jeg jammen vi får tid til det også, selv med en tjukk og pompøs læreplan. Et godt hjem-skole-samarbeid sikres ved å bruke en ukeplan som sier noe om hva vi gjør hver dag på skolen, med en oppfordring til foreldrene om å gå gjennom den med barnet hver dag. Slik skaper en forutsigbarhet, og gir en gyllen mulighet til å snakke om hva en har lært og hva en skal lære, og hvordan. Metakognitivitet har faktisk mer for seg enn lekser, og slike læresamtaler gir nettopp det. En slik plan kan også inneholde forslag til aktiviteter av typen lekser jeg viste til tidligere.

Jeg skjønner at det sitter langt inne, men jeg håper at de lærerne som tviholder på leksepraksisen sin, kan tenke seg om en gang til. Og hvis du fortsatt insisterer på at lekser må man ha, så bruk i det minste Bjørn Helge sitt flytskjema for å sørge for at leksene blir gode: 

Til høsten begynner mitt andre barn på skolen. Rett rundt jul fikk han den brilliante ideen å lage en robot som kunne gjøre lekser for ham. Jeg skulle ønske han klarte det, eller at leksedebatten denne gangen faktisk vil føre til noen endringer. Det er faktisk på tide.