I fjor hadde jeg lærerstudenter som var i praksis for første gang. En av de tingene de reagerte mest på i sitt første møte med skolen sett fra arbeidsrommet, og lærerværelset, var at vi snakket så mye om elevene. Det hadde de ikke trodd.

Vi er nødt til å snakke om elevene. Vi forteller hverandre om elever som viser mestring og glede, om elever som har strevd lenge med noe, og endelig fått det til. Vi ber om råd når vi har elever som sliter, og vi forklarer hvorfor Stine har blitt så tynn, og hvorfor Herman sovner på pulten. Vi forteller om foreldres skilsmisser, om besteforeldres bortgang og om avlivede kjæledyr. Vi deler av erfaringer, både når vi har gjort noe rett – og når vi har gjort noe galt, i de viktige relasjonene til elevene. Noen ganger deler vi frustrasjoner, og noen ganger blir humoren beksvart, når lærerhverdagen har blitt det samme. Dette er vi helt nødt til å gjøre, både for å kunne fungere i yrket, og for å best kunne hjelpe hver enkelt elev.

NRK  har i dag en sak der lærere har snakket om elever, og Daniel (15), som er elev ved skolen, har overhørt samtalen. Han beskriver den som så stygg at det ble uaktuelt å gi seg til kjenne. I et modig og velskrevet innlegg på facebook, peker han på noe som jeg vil tro er en ukultur ved flere skoler; måten man snakker om elevene.

I  samtaler med andre lærere, lar jeg være å bruke karakteristikker og å tillegge elevene egenskaper. Jeg omtaler aldri elever som late, og prøver å unngå ordet «svak» (selv om jeg vet at jeg ikke alltid klarer det). I stedet prøver jeg å beskrive elevens handlinger i ulike situasjoner. Jeg oppfordrer de jeg snakker med til å gjøre det samme. De historiene vi skaper om elevene blir ofte «sanne», og det er ikke rettferdig overfor dem. Det er viktig at vi i kollegiet snakker om hvordan vi snakker om elevene, fordi det handler om – slik Daniel påpeker, R-E-S-P-E-K-T.

Når det er sagt, så må jeg si at jeg undrer meg over noen aspekter ved denne saken, og det er NRK som får min kritikk, ikke Daniel.

For det første så kommer det ikke klart fram hvilken rolle politiet har hatt i her. I ingressen står det at «skolen truet med å anmelde ham», mens det lenger nede i teksten virker som en misforståelse der rektor sier at de har bedt politiet om råd, mens lensmannskontoret har oppfattet det som en anmeldelse. Trussel om anmeldelse, be om råd, og faktisk anmeldelse i en og samme sak. At også moren til Daniel har fått beskjed fra rektor at de kun ønsket bistand av hensyn til lærernes personvern, burde peke dette i retning av at anmeldelsen var en misforståelse. Jeg er redd for at NRK her har kokt hønsesuppe på ei fjør.

For det andre blir dette – som de aller fleste mediesaker som omhandler en enkelt skole, veldig ubalansert. Fra skolens side har de taushetsplikt, og vi får følgelig korte og intetsigende svar. I tillegg til misforståelsen med poltitihenvendelsen, vet vi ingenting om hva som var sammenhengen til lærernes samtale. Rektor fikk heller ikke vite om hendelsen før Daniel valgte å skrive om den på Facebook. At hun da kontaktet politiet, må vi tro at kun handlet om de navngitte lærernes personvern.  Selv om sosiale media har gitt oss alle en stemme, bør tradisjonelle medier vise varsomhet når de velger å forsterke denne stemmen. Det er utrolig uheldig om media skal bli førstevalget av fora når vanskelige saker skal løses. Som lærer og skoleleder har jeg opplevd trusler om dette.

Det er på ingen måte min hensikt å prøve å mistenkeliggjøre Daniel her. Jeg håper virkelig at Revetal skole tar tak i måten de snakker om elevene på, og viser Daniel og hans medelever den respekt de fortjener, men jeg håper også at NRK og resten av pressekorpset viser oss som jobber i skolen den respekt vi fortjener, og husker på at den ene siden av saken er taushetsbelagt.