I krig og skole…

Det begynte da Thomas Nordahl sa at ordet metodefrihet burde fjernes som begrep for lærere. Anniken Hauglie stod ved siden av og nikket, rektor Trond Nilsen kastet seg på med eksempler på hvordan hans skole i et profesjonsfellesskap brukte forsknigsresultater for å utvikle seg, og jeg satt i sofaen og måpte. SA han virkelig det?! Metodefrihet kun mellom det som virker? Han gjorde det.

Jeg er ingen akademiker. Vel har jeg skrevet noen større oppgaver i høyere utdanning, og jeg bestod såvidt ex. phil. en gang i tiden. Men jeg er ingen akademiker. Tung faglitteratur og forkningsrapporter har et slitsomt språk, og jeg må bruke lang tid på å tolke og forstå.

Kanskje mange lærere har det som meg? Kanskje det er derfor vi som yrkesgruppe generelt sett leser lite forskning?

Å lese Hattie f.eks er ganske tungt. Jeg er sikker på at han angrer voldsomt på den forenklede lista bak i boka, som virkelig alle (bortsett fra politikere, åpenbart) kan forstå. Aldri har en mann fått så mye oppmerskomhet, og så mye tyn, for noe så lite.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele Visible learning. Jeg har lest litt, og jeg har lest mye om. For å gjøre det enkelt for andre som synes det er vanskelig å lese sånt, så kommer her min lille tolkning. Hva er det egentlig Hattie kom frem til?

  • Det er avgjørende for elevers læring å ha en god relasjon til læreren.
  • Det er avgjørende for elevers læring å være aktivt deltagende i egen læringsprosess
  • Det er avgjørende for elevers læring å få tilbakemeldinger og hjelp til å lære mer

Jeg klarer ikke å lese dette som metode. Jeg kan heller ikke tro at det finnes lærere som ikke forstår og tar innover seg disse viktige funnene. Hvis det er dette Nordahl mener, så er vi langt på vei enige.

Hatties metaanalyse baserer seg på hundrevis av enkeltstudier. Studier av skoler og elever og lærere som gjør noe. På et eller annet tidspunkt begynte de å gjøre dette noe fordi at de hadde tro på det. Slik kunne forskere gå inn og se om dette noe virket eller ikke. De begynte ikke med det fordi at det var evidensbasert, men fordi at de trodde på det. 

Hva om det finnes flere faktorer? Flere metoder som virker? Skal vi drepe innovasjon ved å si at lærere ikke skal ha metodefrihet utover en viss ramme av det vi vet virker? Det er neppe Nordahls hensikt, og da har han et ansvar som kanskje den mest kjente norske skoleforskeren, med å formidle pedagogikken som en åpen kunnskapsform.

Nå for tiden leser jeg ikke forskning eller fag. Men jeg leser om skole; Marsdals «Kunnskapsbløffen» har lenge stått på leselista, og fikk plass nå.

For det meste har boka vært en gjennomgang av ting jeg har hørt og lest før – og jeg jobber med meg selv ved å si at også dette er ideologisk (bare så mye lettere å være enig når det er min ideologi.) Altså – det meste jeg har lest i boka har gitt kognitiv resonnans og verken utfordret eller provosert meg, men jeg har heller ikke opplevd noe som oppklarende eller spesielt lærerikt. Før s.175. Det mest provoserende er hvordan noen som ikke har bakgrunn i skolen kan skrive så krystallklart om kjernen av skolekrigen. Her skriver Marsdal om kunnskapsystemer i konflikt, og om nødvendigheten av både den byråkratiske og den pedagogiske anskuelse:

«Den byråkratiske anskuelse setter opp forutbestemte standarder og prosedyrer, som virksomheten skal utføre og måles etter. Pedagogene vet at det ikke finnes én metode som alltid fungerer. De må alltid løse situasjonen i praksis, der og da, ved hjelp av alle tilgjengelige kunnskaper, teorier, erfaringer, metoder og egenskaper.»

Skillet mellom disse er at den første har en lukket, og den andre en åpen kunnskapsform. Marsdal fortsetter å beskrive motsetninger og konflikter i styringen av skolen, og ender med en oversiktlig liste:

marsdal

Lista er kategorisk, og i praksis vil en se elementer fra begge sider de fleste steder. Den gir allikevel et godt bilde av hva partene i skolekrigen kjemper for.

En av heltene for den profesjonelle styringen er professor Svein Sjøberg – som angriper den andre siden hardt, uten å egentlig si så mye om hva han faktisk kjemper for. Professor-helten for det andre laget, Johan From inntar en stødig offerrolle og sier at angrepene på hans våpendrager må stoppe. De to leirene har ulik oppfatning av hva god skoleledelse betyr også. Hos From har de «Styring» som sin fane, mens i Sjøbergs leir har de i det minste nevnt det viktige faneordet «Læring»

Det er bra at vi har debatt i skole-Norge, men jeg begynner ærlig talt å bli lei av å høre hva forskning viser. Spesielt for oss som må stole litt på det vi hører, da lesing av tung forskning rett og slett er for tidkrevende. Fra politikermunn viser forskning både det ene og det andre. Jeg tror ikke dette er en krig om profesjonalitet og riktig bruk av forskning. Som i så mange andre kriger, er det ideologi som styrer. Vi spiller skoleRisk med blå og røde kommuner, og i høst skal vi være med og påvirke spillebrettet. Jeg har valgt min motstander. Har du?

Også verdt å lese før du tar valget:

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Uviten-Hodelos-bruk-av-Hattie-8035119.html

http://www.bt.no/meninger/debatt/Blind-tro-pa-statistikk-3355428.html#.VUyCF16sGCM.twitter

2 thoughts on “I krig og skole…

  1. Fin artikkel, Camilla. Jeg synes imidlertid det er uheldig å forsterke oppfatningen av krig om skole-Norge. Det er åpenbare motsetninger, og jeg er i stor grad enig med dine perspektiver, men jeg håper alle alle parter i det du omtaler som skole-krigen kan komme opp av skyttergravene sine og møte hverandre i dialog om de store uenighetene som finnes. Jeg har denne uka deltatt på pedagogikk-frokost på Universitetet i Oslo om evidensbasert undervisning, og det var for meg både opplysende og klargjørende. Konklusjonen derfra var at nesten alt virker, men noe virker sterkere enn annet. Imidlertid er det umulig for lærere (eller andre) på forhpnd å vite nøyaktig hva som virker i hvilke situasjoner siden det er så mye som påvirker elevenes læring. Du finner mer om dette i mitt blogginnlegg «Evidensbasert undervisning – keiserens nye klær?»

    • Takk for kommentar! Jeg er helt enig i at det er uheldig å bidra til polarisering, og jeg prøver egentlig (mislykket?) å peke på det nesten komiske i at forskerne i stor grad selv gjør det, og i tillegg formidle min oppgitthet i at det uansett ser ut til at det er politikk og ideologi som styrer skoleutviklingen.

      I det polariserte bildet er det lett for meg å ta en side, men i praksis så vet jeg jo at løsningen ligger et sted i midten (som også Marsdal sier noe om i den beste delen av boka)
      Jeg er lei av politikeres bortforklaringer, og misbruk av skoleforskning. Jeg har stor tro på trepartssamarbeid for å finne de rette løsningene, og det krever politikere som lytter til profesjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s