De siste ukene med skole har jeg tenkt mye på de mange overgangene barna våre har i utdanningsløpet. Hva kan vi gjøre for å trygge dem, og sørge for at spranget blir minst mulig?

Overgangen fra barnehage til skole

Da jeg jobbet i barneskolen husker jeg at vi fikk notater fra barnehagene. De brukte ofte ordet «Skoleklar». Jeg reflekterte ikke noe særlig over det da, men hva betyr det å være skoleklar? Betyr det at en kan sitte stille på en pult i 3-5 timer? Betyr det at barnet viser interesse for regning og lesing?

Erling Lars Dale skrev om viktige forutsetninger for at et barn skal kunne ta i mot skolefaglig læring (Liker dette begrepet, for det avgrenser læring så fint). For det første må barnet ha evnen til å knytte kontakt til voksne, for det andre må barnet ha evne til språklig persepsjon, og for det tredje må barnet ha evne til å planlegge. (Bli venn med voksen, handle ut fra formidling, vente på tur) Dale mener at barnehagepedagogikken bør dreie seg rundt dette.

Selv tenker jeg at overgangen kunne vært myket opp med mer skolefaglig læring på barnehagenivå. La dem undre seg til å lese, skrive og regne – selvsagt milevis unna nærmeste kartlegging eller prøve. På den annen side kunne jeg tenkt meg mindre skolefaglig læring i småskolen. Det er en av skolens irriterende selvfølgeligheter at vi starter rett på med leseopplæring. Det tas ikke hensyn til at leseopplæring tilhører det eneste av mennesker læringsystemer* som faktisk er arvelig – nemlig evnen til utenatlæring. (All annen form for læringsevne er ikke arvelig) Når poden ikke har lært å gå ved etogethalvt, så er det grunn til bekymring. En åtteåring som sliter med lesing har mest sannsynlig arvet noe lavere evner til utenatlæring.

Dersom vi hadde tenkt at leseopplæringen hørte de til de siste årene i barnehagen, og de første 3 på barneskolen, uten å slå på varsellampene, så tror jeg flere barn kunne blitt reddet fra sitt eget selvbilde. Det å ikke mestre noe som er SÅ VIKTIG går hardt utover et barnesinn. Kanskje resten av skolegangen er ødelagt allerede der?

Småskolen kan ha andre innfallsvinkler enn lesing og skriving. Hva med å bruke undrelæringen som brukes i barnehagene?

Den skjulte overgangen i barneskolen

Den mest oversette, og kanskje derfor den verste, overgangen skjer mellom 4. og 5. trinn. Som regel får elevene nye lærere (som nettopp har levert fra seg ungdommer), nye klasserom og bøker med massevis av tekst i. Noen går over fra å skrive rett inn i matteboka, til å sirlig føre regnestykker i rutebok, og må for all del huske marg. Med linjal.

Har ikke lett fram kilde på det, men jeg har hørt at psykiske lidelser for gutter ofte starter i mellomtrinnsalderen, og har sammenheng med skolefaglige prestasjoner. Jeg tror at de 3 årene på mellomtrinnet på mange måter er «make or break» for de neste 6 årene.

Dersom barnet får gode relasjoner til de voksne, og opplever mestring, får de god selvfølelse og et positivt syn på skolen. Dersom det motsatte er tilfelle, er jeg usikker på om de blankeste ark og all verdens fargestifter vil hjelpe på ungdomstrinnet.

Mellomtrinnspedagogen bør derfor sørge for et positivt og trygt miljø, med realistiske forventninger og krav til eleven. Hjelp eleven til å finne motivasjon heller enn å si «Du må lese mer». For all del ikke drive med skremmepedagogikk! «Når du begynner på ungdomsskolen trekker de deg en halv karakter hvis du ikke har brukt linjal på margen»

OTUS – overgang til ungdomsskolen

Da jeg jobbet i Stavanger hadde vi i vår bydel det FAU-initierte OTUS. To dager i juni dro vi med syvendeklassingene våre til en militærleir og var sammen med de andre skolene i bydelen og de nye lærerne for 8. trinn. Elevene fikk fargede t-skjorter etter hvilken klasse de skulle gå i, og første dag gikk med til diverse teambuildingaktiviteter. Vi lærere på syvende stod fint og passet på hver vår post i løypa. Dagen ble avsluttet med grillfest med foreldrene. Den andre dagen bestod i diverse opplegg der blant annet politiet, natteravnene, uteseksjonen og helsestasjonen bidro. Vi hadde planlegging hjemme på skolen, og elevene var med den nye klassen sin hele dagen.

Nå skal jeg være forsiktig med kausalitet og korrelasjon, men i årene som fulgte gikk ungdomskriminaliteten i bydelen kraftig ned.

Det som uansett skjedde, var at elevene avsluttet barneskolen med et klart bilde av hvem de ville møte til høsten. Jeg tror det gjorde dem mye tryggere.

I tillegg til å bli kjent med ny klasse og nye lærere, tenker jeg det er viktig å få et besøk på skolen, og for elever med spesielle behov bør kanskje noen ekstra besøk og samarbeidsmøter til?

Blanke ark og en ny start venter til høsten.

Overgangen til videregående

Jeg kan ikke skryte av at jeg har satt meg så veldig godt inn i hvordan opptak til videregående fungerer. Jeg har derimot lagt merke til en stor ting som ikke fungerer. Etter min erfaring har opptakskontoret en streng og firkantet måte å behandle søkere på særskilt grunnlag.

I grunnskolen gjør vi det vi kan for å vurdere med karakter. Altså; selv om en elev har rett til spesialundervisning etter opplæringslovens §5.1, så vil vi vurdere med karakter der eleven faktisk viser kompetanse, og der eleven har utbytte av vurderingen. Det skal ofte mye tilrettelegging til for disse elevene, men de kan til en viss grad følge undervisning.

Ved inntaket til VGS ser det ut til at de har en strengere forståelse av særskilt grunnlag, og vil ikke prioritere elever med karakterer. Den som sitter igjen med svarteper er eleven.

De aller fleste tiendeklassingene er motivert og klar for videregående, og mange opplever det nok både mer ansvar og større frihet. De elevene som har spesielle behov – som har krevd stillaser av tilrettelegging og tilpasninger for å i det hele tatt være tilstede i ungdomsskolen, faller mellom to stoler i inntaket. For høyt fungerende til å komme under særskilt, men for hjelpesløs til å kunne klare presset av videregående alene. Jeg tror at det er disse som dropper ut, og jeg tror at et mindre strømlinjeformet inntak, med mer tid og mer snakk, ville kunne reddet en del av dem.

*Les mer om menneskehjernens læring her. Gratis nedlasting av hele boka som PDF.

Også notatversjon av Marianne Hagelia her.

I dag takket vi av 3 lærere som i en alder av + og – 70 går av med pensjon. Det var en flott avslutning og avskjed, med sang, blomster og taler.

En tale stod ut for meg.

Denne læreren, som nå går av, fortalte historier om den skolen han hadde vært i. Om elevskjebner som ikke ble så gode. Med skjelvende stemme fortalte han at han de siste årene hadde innsett at han hadde vært lærer i et system som ikke tok vare på det hele mennesket. Jobben hadde vært å formidle fag.

Han sa at skolen i dag er langt bedre, og at de unge lærerne – og de eldre som har lært av dem, gjør en mye bedre jobb med å inkludere og ta vare på alle typer elever.

Så takket han for seg, og takket for de mange fine årene med fine kolleger.

Jeg ble rørt og glad. En flott lærer og et godt medmenneske tok i dag avskjed med en bedre skole enn den han begynte i.

Synes vi skal prøve å la være å svartmale, jeg.

God ferie!