Malkenes mot masterideene

En gang rundt 2007 fant jeg på målstyring. Jeg satt i et møte med min daværende rektor og sa noe sånt som «Det me må gjørr vettu, e å setta oss et mål på ka resultat me vil at elevane ska få på nasjonale prøvar, og så må me finna ut ka me ska gjørr for å nå det målet, sant?» Easy peasy. Opplagt.

Jeg visste jo ikke da, at denne ideen hadde spredd seg gjennom skolesystemet og andre offentlige institusjoner gjennom mange år allerede. Jeg visste ikke at dette var en av de store masterideene som vokste fram flere steder i verden omtrent samtidig, og at den – sammen med tre andre slike masterideer, kom til å prege tenkningen om skole i mange år framover.

Kjell Arne Røvik skriver i sin bok «Reformideer i norsk skole» at masterideer er ideer som «i en periode har fått særlig stor legitimitet og utbredelse og som samtidig gir legitimitet og virker utløsende for lokale reformer på tvers av sektorer og organisasjoner«. Disse har noen felles typiske kjennetegn:

  • De har stor, gjerne global utbredelse
  • De har uklare opphav, og har gjerne tilsynelatende oppstått flere steder samtidig (Du kan finne på å tro at dette var din idè)
  • De er selvbegrunnede, og vanskelige å argumentere mot (easy peasy og helt opplagt)
  • De er reformutløsende (bare vent og se hvor mange vi finner i de siste 20 års stortingsmeldinger)
  • De er eklektiske – one size fits all

Videre peker Røvik på fire ideer som har hatt særlig betydning:

Kvalitet

Denne står paradoksalt nok mot ideen om målstyring  – for hvordan kan man gi frihet til metode for å nå et mål, samtidig som man har strenge krav til kvalitet? Frihet og standardisering står diamentralt mot hverandre, men i skolen skal man på mystisk vis få til begge deler. Ikke så rart hvis ting blir implementert litt på halvskakke i utstillingsmontre eller skrekkabinetter, alt etter som man ser på det.

Ledelse

I stortingsmeldingen «Kultur for læring» pekes det på at man i skolen trenger kraftfull og tydelig ledelse – som motsetning til føyelig ledelse, som hemmer en kultur for læring. Ledelse blir et eget fag, og man trenger egne utdanningsprogram for å bli ledere. Ideen er at en god leder kan lede hva som helst – og gjerne fra kontorene til et konsulentbyrå.

Accountability

Ansvarliggjøring er tett knyttet til målstyring. Ideen er at man skal ha tydelige mål, åpenhet om resultater og ansvarliggjøring av den enkelte virksomhetsleder (som selvsagt igjen kan ansvarliggjøre sine medarbeidere). Accountability viser seg tydelig gjennom en del rapporteringsanordninger, tilsynsorganer og andre virkemidler for å vurdere resultatoppnåelse.

Evidensbasert praksis

…er selve rosina i pølsa. Denne ideen kom blant annet de norske lærerorganisasjonene opp med allerede i 1933, da de skrev at «virkelig sikre fremskritt kan også i skolen kun skje ad empirisk vei, først og fremst ved forsøk av forskjellige slag». Vi skal gjøre det «som virker», selv om det eneste vi kan si helt sikkert er at «det virket et sted en gang». Slik er nemlig det meste av skoleforskning. Randomiserte, kontrollerte forsøk, som er selve gullstandarden for å virkelig finne evidens, er nært sagt umulig å drive på skole. (Det er ikke med oss som det er med kirurgene som ikke vil fjerne blindtarmen(Les gjerne mer i Tone Kvernbekks artikkel «Vil dette virke hos oss? Om veien fra forskningsbasert kunnskap til konkret praksis»)

Jeg ble nylig ferdig med Malkenes’ bok «Det store skoleeksperimentet». Mens jeg leste tenkte jeg at det er selve masterideene han kritiserer. Da er det ikke så rart at han kjemper litt i motvind noen steder. Disse ideene er i flere tiår slukt av allslags ja-mennesker, både til venstre og høyre. De er institusjonalisert, og lar seg ikke rokke ved før nye masterideer feies inn fra ukjente opphav. Kanskje blir det dybdelæring, 21st century skills og relasjonsledelse, eller kanskje blir det noe helt annet.

Det som er helt sikkert er at vi trenger noen modige kritikere som peker på keiseren når han kommer spradende. Kanskje er han naken, kanskje er han kledd i filler, og kanskje er han noen ganger drapert i de edleste stoff – men vi må huske å kikke nøye, og er man ja-menneske av natur, så kan det være lurt å lese Malkenes, og se om ikke brillene får en litt annen styrke. Jeg anbefaler både Røvik og Malkenes for ulik optikk og et vidt perspektiv!

 

Ode til Udir

Det har gått en stund siden jeg leste Lasse Skogvold Isaksens hyllest til Astrid Søgnen, og reagerte med panneklask til annenhver setning. Heldigvis har det kommet motsvar frå både lærere, foreldre og forskere.

En ting jeg reagerte på, som det ikke er sagt så mye om i motsvarene, er denne delen av tiraden:

«Det er innført utallige nasjonale tiltak som har bidratt mer til å forstyrre skoleeierne i landet enn til hjelp. Tiltakene er blitt styrt og administrert av et stadig voksende statlig skolebyråkrati som undergraver rollen til skoleeier og, ikke minst, eierens mulighet til å ansvarliggjøre den enkelte skole. Det er ikke lenger skolen som vet best, men det er Kunnskapsdepartementet som vet best.

Utdanningsetaten i Oslo-skolen ser ut til å ha hatt en klar holdning om ikke å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsinger som skal rette seg mot alle skoler og lærere. Ja, tiltak mot skoler som overhodet ikke behøver tiltak.»

Kunnskapsdepartementet er under politisk ledelse, og selvsagt de som skal bestemme i et demokrati – selv om det både kan være irriterende og forstyrrende. Når han snakker om det statlige skolebyråkratiet, så mener han sikkert også Utdanningsdirektoratet, som skal, på bestilling fra departementet, utarbeide nye planer og retningslinjer og hjelpe skoleeierne med å tolke og implementere det som er nytt. At osloskolen skal la være «å henge seg på mer eller mindre håpløse statlige tiltak og satsninger«, bør ikke være noe man skryter av. Det er udemokratisk.

I 1997 skrev Erling Lars Dale om «Kvalitetsansvar i utdanningsystemet». Han mente at de lokale delsystemene i skoleverket (lærere,skoleledere, byråkrater i forskjellige nivåer) hadde ulike identiteter, ulik kommunikasjon og ulike oppfatninger av hva god undervisning innebærer. Vi trengte en «modell for hvordan erfaringer, ferdigheter og kunnskaper blir tilegnet og brukt i utdanningsystemet«. Isolert homogenitet i delsystemene, fører til en uholdbar heterogenitet i utdanningsystemet som helhet. Han mente allikevel ikke at «vellykket undervisning kan reduseres til en standardisert oppgave. God undervisning er, som enhver lærer vet, en subtil og intrikat oppgave»

Når jeg leser dette 20 år senere, så tenker jeg at vi har fått det som Dale etterlyste. Utdanningsdirektoratet har bidratt med å gi oss et felles språk, felles faglig kompetanse, og en sterkere identitet, uansett hvor vi er i landet, og hvor i skolesystemet vi jobber. Med en gullgruve av en nettside – full av veiledere, lovtolkninger og pedagogiske ressurser, er Udir helt uvurderlige for oss som befinner oss litt utpå landet. Her kan vi få foredrag nesten direkte fra Oslo, rett inn på fellestida, og vi kan jobbe med refleksjonsoppgaver knyttet til klasseledelse, skolemiljø og tilpasset opplæring.

Gjennom de nasjonale satsningene møtes skoleledere, skoleeiere og ressurslærere fra hele landet, og det legges opp til prosesser der en kan dele erfaringer – gjerne i lys av noe faglig påfyll. Udir legger opp til skolebasert kompetanseheving, og satsningene har ofte så løse føringer, at det i stor grad er opp til skolene selv å finne ut akkurat hva de trenger. Det vi ikke har fått er standardisering – heldigvis.

Også når departementet bestiller, legger Udir opp til prosesser der de tar med et bredt spekter av skolefolk – fra elever til forskere, på råd. Det er nok ingen enkel oppgave, for disse rådene går nok noen ganger stikk i strid med det departementet spør etter – som for eksempel da fraværsgrensa skulle innføres. Etter det jeg har hørt har også fagfornyinga fått litt «startvansker», all den tid departementet ikke ønsker å se på kvalitetsvurderingsystemet generelt og eksamen spesielt. Men altså – sånn er det jo! Politikerne bestemmer, byråkratene gjennomfører. Og vil man endre på noe, så gjør man det via stemmeseddelen.

Nå klarer jeg jo ikke helt å tro på at osloskolen har blitt «skånet» fra Udir, men hvis det stemmer, så synes jeg faktisk ganske synd på dem. Udir er helt topp, og noe ingen skolefolk burde skånes fra!

La pendelen falle igjen!

Den siste uka har VG hatt en god og grundig reportasjeserie om skolen som svikter sine elever. Selv om det er så deprimerende lesning, at jeg nesten har begynt å tvile på om skolen er det rette arbeidstedet for meg, så er jeg uendelig glad for at disse debattene kommer.Jeg håper at det kan bidra litt til at de som for snart 20 år siden fikk pendelen til å svinge bort fra «koseskole», lek og prosjektarbeid, nå vil lytte til oss som mener at pendelen har svingt for langt. I stedet ser det dessverre ut som om de tviholder den, og drar den lenger og lenger opp, der flere og flere elever faller av.

Det er også omtrent 20 år siden jeg begynte min lærerutdanning. I de årene har jeg gått fra å heie på Clemet, trodd på elendighetsbeskrivelsene av lærerstanden og skolen, og bidratt til at vi får en «bedre vurdering», med fokus på gradering i lav, middels og høy måloppnåelse, av elever på barneskolen. Pendelen var godt på vei ned, og jeg løp foran med skylapper.

Etter hvert fikk jeg sett følgene av pendelen som svingte. Første gang jeg hørte om elever som ble syke av skolen var fra en ansatt ved et ressurssenter for skolen, som kunne fortelle at psykisk sykdom som angst og depresjon gjerne trådte inn ved tiårsalderen for gutter, i forbindelse med at gangetabellen skulle læres utenat, og for jenter på ungdomsskolen, når alt skulle måles i karakterer. Senere kunne jeg lese i papirer at psykisk syk ungdom hadde fått diagnoser der det stod «skoleframkalt» foran, og jeg møtte elever med så dype sår fra tidligere skolegang, at der ikke var rom for mer enn å plastre og trøste. Jeg innså at jeg var del av et system som ikke var rigget for at alle elever kunne få åpnet dører mot verden og framtiden, slik det heter i formålsparagrafen.Pendelen hadde svingt for langt.

I opplæringslovens §9a heter det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Hver dag på skolen skal altså gjøre alle elever litt friskere og litt gladere. I stedet har vi en skole som gjør noen elever syke.

I denne virkeligheten, som mange av oss har sett lenge, og som VG har gjort et grundig arbeid i å belyse, er det derfor utrolig provoserende at skoleforsker Thomas Nordahl, i en kronikk om et forskningsprosjekt han har drevet, våger å konkludere med at skolen trenger «mindre kritikk og ideologi, takk».  Han oppfordrer oss som kritiserer til å heller spørre barna, slik han har gjort i sin undersøkelse, og jeg kan opplyse om at det er oftest nettopp det vi gjør. Men vi som jobber med barn og unge vet at de ikke uttrykker seg best ved hjelp av å trykke på smilefjes eller surefjes på en iPad, men ved atferd, kroppsspråk og gjennom lange samtaler med de som kjenner dem aller best.

I en av helgas Vg-saker bruker Kristin Clemet, Nordahls undersøkelse til å underkjenne 1000 førsteklasselærere. På twitter delte hun kronikken og skrev at norsk skoledebatt er på avveie, og at skolen er så bra at hun ikke håper noen ødelegger den. En interessant kommentar i den pågående Søgnen/Thorkildsen-striden – og en tydelig oppfordring om å holde kjeft og være fornøyd. At de tør!

Jeg har tidligere en gang skrevet at når pendelen endelig svinger igjen, så skal jeg sitte på den som en «wrecking ball». Jeg lover at vi ikke skal la den falle tilbake til startpunktet, og rasere alt som har skjedd de siste 20 årene, men at vi skal nærme oss det stedet i midten, der elevene møter en skole som er opptatt av læring, men som ikke gjør dem syke. For at det skal skje må kritiske røster slippe til, uten å bli avvist som sutrere eller oppviglere, og vi må slippe inn både lærernes erfaringer, ideologi og empiri i debatten. Og så må vi som gode Anne Ragnhild Sti skriver, faktisk tenke litt nytt om skole. (Og jeg tror ikke fagfornyelsen fornyer nok – snarere tvert imot. Mer om det en annen gang.)

 

 

Hva koster eksamen?

I dag fikk 61 223 grunnskoleelever vite hva de hadde trukket i eksamenslotteriet. Rundt 40 000 av disse ble mest sannsynlig skuffet, og for noen var trekningen katastrofal. Ihvertfall midt i et tenåringsliv.

Det er skrevet mye bra om eksamen i det siste (se lenker nederst), og både Utdanningsforbundet og Arbeiderpartiet ønsker en vurdering av kvalitetsvurderingssystemet som eksamen er en del av. Det er på høy tid, og det passer godt nå i prosessen med fagfornyinga. Det som gjerne diskuteres, er hvilken nytte eksamen har – eller skal ha, men jeg ser få som argumenterer rundt kostnadene.

Kroner og øre

Årskullene som skal avgi eksamen, øker i årene som kommer, så vi kan regne med et snitt på 62000 elever i hvert kull de neste 10 årene. Lærertettheten i undervisningstimer på ungdomstrinnet ligger på 18,1, så gjennomsnittlig kan vi snakke om ca 3400 klasser, på ca 1200 skoler, som skal opp i eksamen hvert år. Under eksamen skal elevene overvåkes, og selv om det ikke står spesifikt i regelverket, tror jeg de fleste skoler bruker minst to i rommet. De to skolene jeg har erfaring med bruker lærere. Men la oss være snille, og si at det brukes en ekstra ressurs i hver klasse, for hver eksamen, og at denne har en dagslønn på ca 1500 kr. Det gir oss 6 800 000 kroner brukt i vakthold.

Eksamen skal sensureres og med et anslag på ca 100 besvarelser pr sensor, trengs 612 sensorer x 2 = 1224. Disse er borte fra skolen to dager og koster med mitt snille anslag 3 672 000 i vikarutgifter. I tillegg lønnes sensorene med 319 kr pr time med arbeid. Her regnes 9,5 timer til for- og etterarbeid, og 20 min pr besvarelse. 42 timer pr sensor gir oss en kostnad på  16 399 152

= 26 871 152

Andre kostnader

Utenom dette skal eksamen lages, administreres hos Udir, fylkesmannen, kommunen og organiseres på den enkelte skole. Vanskeligere å regne på, men en skulle tro det tilsammen utgjør noen millioner det også. Det er klart at 30+ millioner ikke kommer så langt om de jevnt skulle fordeles på skolene, men er dette virkelig klok bruk av fellespengene våre? Har eksamen så stor nytte at vi kan forsvare slike årlige kostnader? I tillegg til de økonomiske kostnadene, så koster eksamen undervisningstimer for elevene, og ofte også andre elever på skolen.

Kostnaden for elevene

For fire år siden hadde jeg en elev som arbeidet seg til en sekser i matematikk. Han har dysleksi, og både jeg og han håpet på at klassen ville komme opp i matematikk. Det ville gi ham en ekstra femmer (kanskje sekser) på vitnemålet. Slik ble det ikke. Klassen kom opp i norsk, og selv om han var utrolig flink til å benytte seg av hjelpemidler, fryktet han nå at han heller ville ende opp med to ekstra treere. Det føltes (og er) grovt urettferdig, og kan i verste fall koste en skoleplass. Eksamen koster også tårer og snørr, svette og tid som heller kunne blitt brukt til andre ting enn å grue seg. 

Min konklusjon er at eksamen koster for mye, og nytter for lite. Vi bør klare å få til noe bedre enn dette, og jeg håper inderlig at vi snart får sjansen til å prøve!

Les også disse, som utdyper mye bedre enn meg hvorfor eksamen ikke har noen særlig nytte:

Simen Spurkland skriver om hvor mye han hater påvirkningen eksamen har på ham, og valgene han gjør for undervisningen.

Mine studiekompiser skriver om det meningsløse gufset fra fortida som eksamen er

Helene Skjeggestad har ombestemt seg, og synes nå at eksamen er gammeldags og utdatert.

Slanking, sa dere?

Jeg har hatt mattestafett. Jeg har også hatt ekskursjoner i naturfag, og oppgaver der elevene skulle måle pulsen sin ved ulike aktiviteter. Nylig hadde ungdomstrinnet på skolen min et fire uker langt tema der vi arbeidet prosjektbasert, og la om hele timeplanen. Da erstattet vi kroppsøvingfaget med en halvtime morgentrim hver dag. Det er fullt mulig å få til mer fysisk aktivitet i skolen, og med 53 % overvektige i den voksne befolkningen, så ser man behovet.

MEN.

Skulle vi ikke slanke læreplanene? Har ikke to tidstyvutvalg sagt noe om at lærerne allerede sitter med fulle tallerkner? Er ikke tillit den nye vinen? Troen på at profesjonelle lærere tar profesjonelle valg, og oppfyller intensjonene i læreplan og lovverk?

DA GÅR DET IKKE AN Å SI AT NÅ SKAL VI DETALJSTYRE EN TIME AV SKOLEDAGEN!

Kjære, kjære folkevalgte; Slutt med dette talltullet, og la oss gjøre jobben vår!

Tannløs skolepolitikk for økt læring

Det var ett eller annet jeg leste i dag, som gjorde meg sint. Noe om teknologi i skolen og økt læring for elevene. Alltid denne økte læringen. Høyre har økt læringen mest. Vi kan ikke gjøre noe i skolen som ikke øker læringen. (DE bruker jo ofte ordet «læringsutbytte» men det er et så tomt og trist begrep at jeg ikke bruker det når jeg sier hva DE sier engang)

Mange barn gruer seg til å gå på skolen. Noen hater skolen, og forteller det til foreldrene sine hver eneste dag. Noen sitter våkne hele nettene for å øve til prøver, eller skrive oppgaver. Engasjert ungdom skriver innlegg etter innlegg der de argumenterer godt og reflektert mot leksemengder og prøvepress. Andelen unge som rapporterer om psykiske helseplager eksploderer, og attpåtil peker de på skolen som årsak. Drop-out-raten står på stedet hvil. Hvordan våger de å skryte!?

Dessverre er de andre partiene fulle av tannløse politikere, som kjøper ideen om at Høyre er best på skolepolitikk, og kaster seg på lasset av kunnskap, kvalitet og kompetanse. Det finnes noen få hederlige unntak, men ingen av opposisjonspartiene våger nok i skolepolitikken, og det er utrolig trist at Ap ikke våger noe.  Vi har faktisk et stort problem når den beste kritikken mot Høyres politikk ikke kommer fra opposisjonspolitikere, men fra lærere.

Det er mye jeg ønsker meg fra politikerne som skal utfordre Røe Isaksens Høyreskole, men en sak står over de andre. Den kan illustreres med denne lille anekdoten fra min hverdag;

For noen dager siden satt datteren min med matteleksene. Jeg tok ut av oppvaskmaskin, og kikket over skulderen hennes et par ganger. Ikke egentlig nødvendig, for hun snakker seg stort sett gjennom det hun gjør.

«Se! Eg bruge ein visk som linjal når eg skrive ettalå» sa hun (litt stolt)

«Men det e jo ikkje så lurt» svarte jeg. «Du får jo ikkje øvd då, og du kan ikkje alltid ta fram ein linjal når du trenge å skriva ettal»

Svaret jeg fikk?

«Men eg får stjerna»

Hun har allerede knekt Høyres skolekode, og jeg gremmes. Hun har blitt så resultatorientert, at læring og øving kommer i andre rekke, og det er bedre å «jukse» seg til belønningen. Dette er skolen Høyre og alle klakkørene har skapt. Det er ingen kunnskapsskole, men en fasadeskole. En skinnende blank, fullstendig tom resultatskole, som på ingen måter faktisk øker læring.

Jeg ønsker meg politikere som ikke bare sier at de vil minske resultatorientering, men faktisk også forstår hva som må til for å gjøre det. Fjern vurdering med karakter! Lag en ny eksamensordning! Øk trivselen, så kommer læringen etter! Gi oss en ekte koseskole, der læring og undring står i fokus! Gi oss skolepolitikk med litt tenner!

Og kjære lærere; Tenk på elevene og stem med lærerhjertet!

(Dette burde Høyre være flaue av)

Å snu en Kval

Jeg hørte en gang en rektor fra New Zealand si at å prøve å endre noe i skolen, var som å snu en blåhval. Nå lurer jeg på om det var lektor Kval han snakket om.

I det siste innlegget hans skryter han av å endelig ha sperret elevenes internettilgang. Om han fikk rekvirert og skaffet dispensasjon for en GSM-jammer, vites ikke. Om han ikke hadde det, er sjansen stor for at det faktisk var Kval selv som ble lurt av elever med mobile forbindelser.

Hva mer Kval vil si med innlegget sitt forstår jeg ikke helt. Er det humor? Er det et generelt sleivspark ut i skole-Norge? Er det bare surmaga grinebiting fra en gubbe som mener han endelig har fått rett i det han har sagt i alle år?

Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal reagere på innlegget. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, eller sakte men sikkert rive ut hvert hår på hodet i ren frustrasjon over at noen med tilsynelatende så lite kunnskap om skole og pedagogikk kan ha definisjonsmakt i norsk skole. For det er langt fra første gang jeg sitter med denne følelsen etter å ha lest noe av Kval. Og nå må jeg skrive et svar. Kval bommer på alt for mye til at det kan stå uimotsagt.

Kval blander sammen alt han er mot i en suppe, der han ikke putter ingrediensene i rett rekkefølge. Ansvar for egen læring(AFEL) var nittitallets pedagogikk, og man har delvis gitt denne retningen skylden for de dårlige resultatene som kom tidlig på 2000-tallet. PC’ene ble innført i skolen lenge etter det, og kan følgelig ikke være årsaken til resultatene, men her skal jeg gi Kval rett i noe; den mangelfulle opplæringen av lærere har nok ført til problemer.

Videre sier han at innsatsen ikke skulle måles under AFEL, men at kun tentamen skulle telle. Dette er feil. Det å vurdere innsats, heller enn faktisk læring, har også fått skylda for PISA-sjokket. Som følge av det fikk vi ny vurderingsforskrift i 2009, der det ble gjort tydelig at det ikke var innsatsen, men elevenes faktiske fagkompetanse ved sluttvurdering som skulle telle. Altså kun tentamen, slik mange lærere tolket det. Her har vi fått noen endringer som ikke tillater denne tolkningen, noe Kval tolker dit han vil – med at han hadde hatt rett hele tiden, og Udir måtte snu.

Utdanningsdirektoratet får altså gjennomgå – og jeg kan være enig i at de kanskje hadde en ugrei start. Men Udir har aldri hatt beslutningsmakt, og det som har gjort dem bedre er at de i større og større grad har involvert lærere og andre skolefolk. Udir er nå et solid nav i skole-Norge, der en lett kan finne regelverk, læreplaner, tips og triks. Et perfekt sted å starte for en lærer som vil snu.

Kval er fornøyd med å ha fått det som han ville med fraværsgrensa også. Men å bejuble sanksjonsmuligheter vitner ikke akkurat om profesjonalitet og autonomi. Kval bør føle seg privilegert som får undervise ungdom som mer enn noen gang faktisk er «rasjonelle aktører på evig jakt etter intenst skolearbeid og best mulig resultater.» Men det ansvaret er han fornøyd med at tas fra dem. Ungdomskultur blir degradert til «distraksjoner». Fjerner vi disse kan elevene igjen framstå som tomme tavler. Dette elevsynet, og læringssynet burde ikke lenger eksistere i skolen. I mitt lærervirke jobber vi med verdier og gode valg, heller enn regler og konsekvenser. For selvregulering kan ikke læres hvis alt allerede er regulert. Vi møter hverandre som hele mennesker, enten vi er elever eller lærere, og læringen skjer i relasjonene.

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å dømme Kval for hardt. Mest sannsynlig er han en god lærer, med gode relasjoner til sine elever, der han med et glimt i øyet deler nyheten om at han endelig har sperret internett. Men det kommer ikke fram i det han skriver. Der langer han ut mot det aller meste uten å noen gang rette kritikken innover og peke på den viktigste aktøren for å få til positiv endring i skolen – til gode for de vi er der for. Den enkelte lærer må være villig til å snu. Hvis ikke strander vi.

 

Debatten om norskdebatten – en avledningsmanøver

Dette er eit gjesteinnlegg frå min fantastiske kollega Lillian Utne Skjæveland. Ho er god og tydeleg, og sjølv om me ikkje nødvendigvis alltid er einige om alt, synast eg dette er eit viktig innlegg å ta med seg i valgåret 2017: 
 
Det er en avledningsmanøver å henge ut Hoem som lærerfiende. Det er derfor velkomment å lese Hobbelstads kritikk av formen på NRK-debatten. I innlegget «Skolebarn må bruke et livløst språk om bøker som er fulle av liv. Klart det blir bråk», i Dagbladet 3. mars, leser vi: «debatten er for viktig til å handle om hersketeknikker og stillingskrig».
Hobbelstad refererte til debatten «hva er galt med norskfaget» på Parkteateret 1. mars. Det var her det hele kulminerte i offentlig beskyttelse av lærere mot Hoems fordømmende synsing. Hoem måtte besvare konfronterende spørsmål, og kunnskapsministeren og forskeren forsvarte lærerne mot en kritikk hvis dramaturgi virket oppkonstruert. Kunnskapsministeren skrøt av lærerne samtidig som forskerens uttalelser bidro til at vrede vendtes mot Hoem. Kampen (debatten) ble derfor polarisert. Den framstod som en kamp mellom den slemme løgnen (synsing), og den snille sannheten (forskning).
Forestillingen om Hoem som den nye lærerfienden framstod nærmest for åpenbar. Hva med kunnskapsministeren som i alle år har motarbeidet lærerprofesjonen? Følgelig undret jeg meg over hvorvidt vi aksepterte dette premisset. Slik jeg ser det formørker dette nye fiendebildet sider som burde være i lyset. Høyres skolepolitikk for eksempel. Det er jo ironisk at Hoems perspektiver først og fremst har sparket liv i Høyres egen debatt om hva norskfaget skal inneholde. Denne debatten berører ulike læresyn, som forholdet mellom danning og metode. Men den berører også tema som tilliten til lærere. Norskdebatten blir dermed en politisk kamp. 
Kunnskapsministeren er videre kjent for å ha diskreditert norske læreres kompetanse i stor stil. Dette er gjort gjennom plumpe ord så vel som politiske handlinger. Han var til eksempel anfører for et politisk vedtak som på sikt avskilter mange lærere. Dette var ifølge ham nødvendig, da de manglet formell kompetanse -til tross for at de fleste hadde lang erfaring som lærere i skolen. Ifølge artikkelen om Sørmo i Utdanningsnytt 14.03 har dette vedtaket alt begynt å få konsekvenser. Sørmo sier at flere skoler rundt om i landet har begynt å utlyse stillinger som krever at lærere oppfyller de nye kompetansekravene. Hvis dette er tilfelle er det alvorlig, da det i praksis betyr at det kan bli vanskelig for disse lærerne å skifte, eventuelt få seg jobb. Kunnskapsministeren innfører også obligatorisk mastergrad i lærerutdanningen, enda et signal for misnøyen med lærerkompetansen.   
Så la oss ikke forblinde  – hverken når det gjelder Hoem eller andres synsing om hva vi driver med i skolen. La oss heller ikke distrahere av vinklinger i media, eller forføre av kunnskapsministerens ros av lærerne. En ny læreplan er på vei. Hoem er ikke lærerfiende eller politiker med beslutningsmakt når det gjelder skolens framtid. Høyre sitter ennå ved roret. De har ennå ikke vist lærerne den store tilliten. Om et knapt halvår er det valg. Det er disse tingene vi må fokusere på.

En relevant skole

Dette innlegget har jeg gått og tenkt på lenge. Stadig vekk kommer jeg på formuleringer jeg vil ha med, og stadig vekk virker det som om det blir større og mer omfattende. Det skal handle om hva som er relevant i  skolen, og det er egentlig så stort at det fort vekk kunne sett ut som en generell del i en læreplan. Men slike jobber overlater vi til Roar Ulvestad, eller hva?

Jeg – og mange andre, snakker om at det er viktig at elevene opplever skolen som relevant. Blant annet i diskusjonene rundt den omstridte fraværsgrensa, brukes dette nesten som et argument for å si at skolen har seg selv å takke for at elevene ikke møter opp. Det er egentlig en ganske drøy påstand, men kan det kanskje være noe i det?

Jeg mener at det store paradokset i norsk (og vestlig generelt) skole, er at elevene trives, men ikke er motivert for å lære. Vi har klart å skape en skole som er god å være i, og vi danner mennesker som har tillit til det offentlige, god demokratiforståelse og som opplever seg som anerkjente i samfunnet. Det skal vi være svært stolte av. Men vi skal også huske at det faglige på skolen, kjeder elevene.

I programmet Koht og Kidsa, snakket Christine Koht med ei jente på videregående om karakterer og skole. Jenta fortalte at hun hadde fått sekser på den forrige prøven, og Koht skrøt at hun var smart. Jenta var uenig. Hun var ikke smart, men skoleflink. Flink til skole. Flink til å øve? Flink til å forstå skolespråket? Flink til å spørre læreren om hjelp? Knekt skolekoden? Men ikke smart, altså. Jeg skulle ønske Koht stilte et oppfølgingsspørsmål her; Hva betyr det å være smart? (Og så lurer jeg på; er det mer eller mindre relevant enn å være skoleflink?)

I forbindelse med satsningen Ungdomstrinn i utvikling (UIU), fokuseres det på at undervisningen skal gjøres praktisk, relevant, utfordrende og variert. (PRUV) Jeg hørte en av veilederne i denne satsningen snakke om relevans i forhold til læreplanen. Vi måtte altså passe på at det vi holdt på med i timene, var relevant i forhold til målene som stod i læreplanen. Husker jeg fikk en sånn blanding av kaffe-i-vrangstrupen og Heureka! Her ligger hunden begravd, tenkte jeg! Skolefolk har laget en skole for seg selv, og sin virkelighetsoppfatning, heller enn å lage en skole for elevene og samfunnet! Intensjonen med UiU og PRUV er jo selvsagt at undervisningen skal være relevant i forhold til elevenes interesser og ståsted. Relevans i forhold til læreplanen er forskriftsfestet og selvsagt, og trenger hverken ungdomstrinn eller andre trinn i utvikling.

Så; Når skolefolk driver skole for egen del (Ja, da – jeg vet den er alt for spissformulert, generaliserende og slem), og elevene kan vinne skolen ved å nå max level Skoleflink, så er det kanskje noe i det da? Skolen har spilt seg ut på sidelinja? Blitt en øy i samfunnet? Det er egentlig de smarteste ungene som ikke møter opp, for de har gjennomskuet det?

Skolen er allerede relevant for politikere, forlagene, fagseksjonene, interesseorganisasjonene, lærerne, foreldregenerasjonen og de fleste andre enn de som trenger den relevante skolen. Elevene. Det aller beste hadde nok vært å spørre dem, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta elevperspektivet, og komme med noen tips og triks for å gjøre skolen til et godt sted å være, og et godt sted å lære:

  1. Driv tilpasset opplæring! Jeg tror dette er det aller viktigste for å skape relevans. Tenk Vygotsky. Finn hver elev sine styrker, og la dem starte akkurat der!
  2. Elevene må forberedes på voksenliv, med alt fra undervisning i privatøkonomi, personvern, helse, seksualitet, offentlige tjenester, til etiske dilemma og politiske problemstillinger. Altså en sterkere vektlegging på orienteringsfagene samfunnsfag, naturfag og RLE.
  3. Bruk interesser her og nå for å skape bindeledd mellom det som skal komme og det som er nå. Ikke degrader ungdomstiden til en ventetid, men bruk tid på å lytte og være en trygg voksen. Ta ungdomskulturen på alvor. De bruker timesvis med dataspill, youtube og sosiale medier. Det har verdi – også i skolen! (Mens elevene spiller bruker de flere av de kompetansene som nevnes i punkt 7…)
  4. Beskriv formål – skap sammenhenger og kontekst Hvis man ikke klarer å si noe om hva som er formålet med det man underviser, så bør det kanskje droppes? Sett læringen inn i noe større, ved å starte med en liten anekdote, noe elevene kjenner eller motiveres av.
  5. Fokuser på læring, ikke prestasjon. Ikke gi karakterer og poeng. Ikke ranger elevene. Ros fremgang, legg opp til mestring. Gjør mange, mange feil, og lær av dem.
  6. Ikke driv skolen for skolens skyld, ikke la skolen bli for skolsk, men imiter lokalsamfunnet. La elevene gjøre meningsfulle arbeidsoppgaver på skolen. Gi dem ansvar, og gjør opplegg på tvers av trinn (Utover fadderopplegg) Husk at læring ikke er begrenset til skolefaglig læring, selv om elevene ofte tror det…
  7. Fagovergripende kompetanser er noe av det jeg liker best med Ludvigsenutvalgets rapport, og det som kanskje har vært det største savnet i skolen; fokus på disse:
    1. Metakognisjon og å lære å lære
    2. Kreativitet og innovasjon
    3. Problemløsning, samarbeid og kommunikasjon
    4. Medborgerskap og sosialt ansvar

Jeg tror ikke egentlig at skolen kan gjøres så mye mer relevant av at enkeltlærere går inn og følger noen tips og triks. Dette må nok endres på et høyere nivå. Et paradisgmeskifte i skolen er det jeg går og venter på. Og mens vi venter så kan vi jo fortsette den viktige diskusjonen:

 

Er Ibsen relevant?

(Og for den saks skyld; er Pokemon Go relevant?)

Tja. Noen ganger, for noen, dersom han brukes på den riktige måten. Og sånn er det vel med det meste. Relevans er noe, blant få ord, som faktisk må stå i forhold til noe(n). Det gjør ikke skolen til elevene våre akkurat nå.

PS: Hvis noen elever har lyst til å komme med flere tips og triks, så kan det godt tenkes at lista mi utvides!

 

Høyt over skolen vi ville skape….

(Dette står også på trykk i Stavanger Aftenblad 30/8…)

Torbjørn Røe Isaksen kommer med et rungende heiarop til egen skolepolitikk i Aftenbladet 23. august. Langt på vei har han rett når han peker på utfordringene vi har i skolen, men Høyres mange løft, har løftet oss lærere bort fra skolen vi selv ville skapt.

Den største utfordringen er at ikke alle elever får samme mulighet til å klare seg. Så langt er vi enige. Det er for store forskjeller på elevene og på skolene. Hvorfor skjer det, og er det egentlig så farlig? Forskjellene måles opp mot sentrale læreplaner, og rigide sentralgitte regler og lovparagrafer. Skolene har lite rom for lokal tilpasning. Alle elever skal presses inn i samme form, og alle skoler skal drive likt. Derfor øker forskjellene.

Isaksen fortsetter med å trekke fram den forhatte reformpedagogikken fra 70-tallet, som bare et fåtall av heltmodige lektorer og Høyrefolk turte å stusse på. Heldigvis fikk de bevise for alle andre at de hadde hatt rett hele tiden da vi ble rammet av PISA. Elendighetsbeskrivelsene kunne begynne. Dersom Isaksen faktisk hadde sett fordelingen over land, og ikke bare på rangeringen, så ville han sett at Norge aldri lå «midt på treet», men i hovedfeltet rett bak vinnerne. At Norge har blant verdens høyest utdannede og mest produktive befolkning, burde også være klare tegn på at skolen ikke var i helt så elendig forfatning som det kunne se ut på rangeringen over OECD-land. Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe – nå kunne Høyre komme inn og redde skolen fra Arbeiderpartiet som i alle år hadde kjørt skolen mot grøfta.

Videre får vi en beskrivelse av den elendige politikken som ble ført. «Omsorgsperson» blir brukt som et negativt trekk ved lærere, samtidig som Isaksen senere mener at gode relasjoner er viktig for å få til læring. En god relasjon mellom lærer og elev oppstår nettopp når elevene opplever at læreren har omsorg for henne, sammen med alt det andre viktige som læreren gjør – og som på ingen måte er en motsetning til å ha omsorg. «Ansvar for egen læring» får også gjennomgå, uten at Isaksen klarer å forklare hva som ligger i begrepet. AFEL var pedagogisk mote fra nittitallet, som meget riktig plasserte læringen hos den lærende. Måten det ble gjennomført varierte nok veldig, og de fleste barn av nittitallet husker nok arbeidsprogrammene som styrte det meste av skoletiden. Dette var ikke en politisk ide, men en pedagogisk – og som med de fleste andre pedagogiske ideer varierte virkningen med hvilken lærer som tok det i bruk.

Så går det helt galt. Isaksen sier at etter reform 97, så skulle ikke elevene begynne å lære før i andre klasse. Om det bare er sleip retorikk, eller om han faktisk tror på det, vites ikke. Læring er ikke noe som er begrenset til skolefaglig læring. Læring skjer fra barnet er født, og vi voksne lar ikke det at vi ikke går på skole stoppe oss i å lære nye ting. Lekens egenverdi skyves bort fra hele utdanningsystemet vårt, under angrep på «koseskolen». Samtidig sier Isaksen at læringsmiljøet er viktig. Som lærer vet jeg at lek, kos, trivsel og læring henger nøye sammen.

Til slutt er vi endelig kommet til 2000-tallet og redningen. Da kom løftene om alt som skulle løftes – kompetanse, krav, kunnskap, karakterer – alt det som virkelig betyr noe i skolen. Og her henger vi. Langt, langt opp er vi løftet. Bort fra AFEL og koseskole og omsorg. Bort fra skolen vi ville skape for våre elever. Høyt henger vi, og sure er vi. Sure for at skolens utfordringer blir brukt til politisk gevinst, og ikke overlatt til oss som faktisk vet hva vi holder på med.