Tannløs skolepolitikk for økt læring

Det var ett eller annet jeg leste i dag, som gjorde meg sint. Noe om teknologi i skolen og økt læring for elevene. Alltid denne økte læringen. Høyre har økt læringen mest. Vi kan ikke gjøre noe i skolen som ikke øker læringen. (DE bruker jo ofte ordet «læringsutbytte» men det er et så tomt og trist begrep at jeg ikke bruker det når jeg sier hva DE sier engang)

Mange barn gruer seg til å gå på skolen. Noen hater skolen, og forteller det til foreldrene sine hver eneste dag. Noen sitter våkne hele nettene for å øve til prøver, eller skrive oppgaver. Engasjert ungdom skriver innlegg etter innlegg der de argumenterer godt og reflektert mot leksemengder og prøvepress. Andelen unge som rapporterer om psykiske helseplager eksploderer, og attpåtil peker de på skolen som årsak. Drop-out-raten står på stedet hvil. Hvordan våger de å skryte!?

Dessverre er de andre partiene fulle av tannløse politikere, som kjøper ideen om at Høyre er best på skolepolitikk, og kaster seg på lasset av kunnskap, kvalitet og kompetanse. Det finnes noen få hederlige unntak, men ingen av opposisjonspartiene våger nok i skolepolitikken, og det er utrolig trist at Ap ikke våger noe.  Vi har faktisk et stort problem når den beste kritikken mot Høyres politikk ikke kommer fra opposisjonspolitikere, men fra lærere.

Det er mye jeg ønsker meg fra politikerne som skal utfordre Røe Isaksens Høyreskole, men en sak står over de andre. Den kan illustreres med denne lille anekdoten fra min hverdag;

For noen dager siden satt datteren min med matteleksene. Jeg tok ut av oppvaskmaskin, og kikket over skulderen hennes et par ganger. Ikke egentlig nødvendig, for hun snakker seg stort sett gjennom det hun gjør.

«Se! Eg bruge ein visk som linjal når eg skrive ettalå» sa hun (litt stolt)

«Men det e jo ikkje så lurt» svarte jeg. «Du får jo ikkje øvd då, og du kan ikkje alltid ta fram ein linjal når du trenge å skriva ettal»

Svaret jeg fikk?

«Men eg får stjerna»

Hun har allerede knukket Høyres skolekode, og jeg gremmes. Hun har blitt så resultatorientert, at læring og øving kommer i andre rekke, og det er bedre å «jukse» seg til belønningen. Dette er skolen Høyre og alle klakkørene har skapt. Det er ingen kunnskapsskole, men en fasadeskole. En skinnende blank, fullstendig tom resultatskole, som på ingen måter faktisk øker læring.

Jeg ønsker meg politikere som ikke bare sier at de vil minske resultatorientering, men faktisk også forstår hva som må til for å gjøre det. Fjern vurdering med karakter! Lag en ny eksamensordning! Øk trivselen, så kommer læringen etter! Gi oss en ekte koseskole, der læring og undring står i fokus! Gi oss skolepolitikk med litt tenner!

Og kjære lærere; Tenk på elevene og stem med lærerhjertet!

(Dette burde Høyre være flaue av)

Å snu en Kval

Jeg hørte en gang en rektor fra New Zealand si at å prøve å endre noe i skolen, var som å snu en blåhval. Nå lurer jeg på om det var lektor Kval han snakket om.

I det siste innlegget hans skryter han av å endelig ha sperret elevenes internettilgang. Om han fikk rekvirert og skaffet dispensasjon for en GSM-jammer, vites ikke. Om han ikke hadde det, er sjansen stor for at det faktisk var Kval selv som ble lurt av elever med mobile forbindelser.

Hva mer Kval vil si med innlegget sitt forstår jeg ikke helt. Er det humor? Er det et generelt sleivspark ut i skole-Norge? Er det bare surmaga grinebiting fra en gubbe som mener han endelig har fått rett i det han har sagt i alle år?

Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal reagere på innlegget. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, eller sakte men sikkert rive ut hvert hår på hodet i ren frustrasjon over at noen med tilsynelatende så lite kunnskap om skole og pedagogikk kan ha definisjonsmakt i norsk skole. For det er langt fra første gang jeg sitter med denne følelsen etter å ha lest noe av Kval. Og nå må jeg skrive et svar. Kval bommer på alt for mye til at det kan stå uimotsagt.

Kval blander sammen alt han er mot i en suppe, der han ikke putter ingrediensene i rett rekkefølge. Ansvar for egen læring(AFEL) var nittitallets pedagogikk, og man har delvis gitt denne retningen skylden for de dårlige resultatene som kom tidlig på 2000-tallet. PC’ene ble innført i skolen lenge etter det, og kan følgelig ikke være årsaken til resultatene, men her skal jeg gi Kval rett i noe; den mangelfulle opplæringen av lærere har nok ført til problemer.

Videre sier han at innsatsen ikke skulle måles under AFEL, men at kun tentamen skulle telle. Dette er feil. Det å vurdere innsats, heller enn faktisk læring, har også fått skylda for PISA-sjokket. Som følge av det fikk vi ny vurderingsforskrift i 2009, der det ble gjort tydelig at det ikke var innsatsen, men elevenes faktiske fagkompetanse ved sluttvurdering som skulle telle. Altså kun tentamen, slik mange lærere tolket det. Her har vi fått noen endringer som ikke tillater denne tolkningen, noe Kval tolker dit han vil – med at han hadde hatt rett hele tiden, og Udir måtte snu.

Utdanningsdirektoratet får altså gjennomgå – og jeg kan være enig i at de kanskje hadde en ugrei start. Men Udir har aldri hatt beslutningsmakt, og det som har gjort dem bedre er at de i større og større grad har involvert lærere og andre skolefolk. Udir er nå et solid nav i skole-Norge, der en lett kan finne regelverk, læreplaner, tips og triks. Et perfekt sted å starte for en lærer som vil snu.

Kval er fornøyd med å ha fått det som han ville med fraværsgrensa også. Men å bejuble sanksjonsmuligheter vitner ikke akkurat om profesjonalitet og autonomi. Kval bør føle seg privilegert som får undervise ungdom som mer enn noen gang faktisk er «rasjonelle aktører på evig jakt etter intenst skolearbeid og best mulig resultater.» Men det ansvaret er han fornøyd med at tas fra dem. Ungdomskultur blir degradert til «distraksjoner». Fjerner vi disse kan elevene igjen framstå som tomme tavler. Dette elevsynet, og læringssynet burde ikke lenger eksistere i skolen. I mitt lærervirke jobber vi med verdier og gode valg, heller enn regler og konsekvenser. For selvregulering kan ikke læres hvis alt allerede er regulert. Vi møter hverandre som hele mennesker, enten vi er elever eller lærere, og læringen skjer i relasjonene.

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å dømme Kval for hardt. Mest sannsynlig er han en god lærer, med gode relasjoner til sine elever, der han med et glimt i øyet deler nyheten om at han endelig har sperret internett. Men det kommer ikke fram i det han skriver. Der langer han ut mot det aller meste uten å noen gang rette kritikken innover og peke på den viktigste aktøren for å få til positiv endring i skolen – til gode for de vi er der for. Den enkelte lærer må være villig til å snu. Hvis ikke strander vi.

 

Debatten om norskdebatten – en avledningsmanøver

Dette er eit gjesteinnlegg frå min fantastiske kollega Lillian Utne Skjæveland. Ho er god og tydeleg, og sjølv om me ikkje nødvendigvis alltid er einige om alt, synast eg dette er eit viktig innlegg å ta med seg i valgåret 2017: 
 
Det er en avledningsmanøver å henge ut Hoem som lærerfiende. Det er derfor velkomment å lese Hobbelstads kritikk av formen på NRK-debatten. I innlegget «Skolebarn må bruke et livløst språk om bøker som er fulle av liv. Klart det blir bråk», i Dagbladet 3. mars, leser vi: «debatten er for viktig til å handle om hersketeknikker og stillingskrig».
Hobbelstad refererte til debatten «hva er galt med norskfaget» på Parkteateret 1. mars. Det var her det hele kulminerte i offentlig beskyttelse av lærere mot Hoems fordømmende synsing. Hoem måtte besvare konfronterende spørsmål, og kunnskapsministeren og forskeren forsvarte lærerne mot en kritikk hvis dramaturgi virket oppkonstruert. Kunnskapsministeren skrøt av lærerne samtidig som forskerens uttalelser bidro til at vrede vendtes mot Hoem. Kampen (debatten) ble derfor polarisert. Den framstod som en kamp mellom den slemme løgnen (synsing), og den snille sannheten (forskning).
Forestillingen om Hoem som den nye lærerfienden framstod nærmest for åpenbar. Hva med kunnskapsministeren som i alle år har motarbeidet lærerprofesjonen? Følgelig undret jeg meg over hvorvidt vi aksepterte dette premisset. Slik jeg ser det formørker dette nye fiendebildet sider som burde være i lyset. Høyres skolepolitikk for eksempel. Det er jo ironisk at Hoems perspektiver først og fremst har sparket liv i Høyres egen debatt om hva norskfaget skal inneholde. Denne debatten berører ulike læresyn, som forholdet mellom danning og metode. Men den berører også tema som tilliten til lærere. Norskdebatten blir dermed en politisk kamp. 
Kunnskapsministeren er videre kjent for å ha diskreditert norske læreres kompetanse i stor stil. Dette er gjort gjennom plumpe ord så vel som politiske handlinger. Han var til eksempel anfører for et politisk vedtak som på sikt avskilter mange lærere. Dette var ifølge ham nødvendig, da de manglet formell kompetanse -til tross for at de fleste hadde lang erfaring som lærere i skolen. Ifølge artikkelen om Sørmo i Utdanningsnytt 14.03 har dette vedtaket alt begynt å få konsekvenser. Sørmo sier at flere skoler rundt om i landet har begynt å utlyse stillinger som krever at lærere oppfyller de nye kompetansekravene. Hvis dette er tilfelle er det alvorlig, da det i praksis betyr at det kan bli vanskelig for disse lærerne å skifte, eventuelt få seg jobb. Kunnskapsministeren innfører også obligatorisk mastergrad i lærerutdanningen, enda et signal for misnøyen med lærerkompetansen.   
Så la oss ikke forblinde  – hverken når det gjelder Hoem eller andres synsing om hva vi driver med i skolen. La oss heller ikke distrahere av vinklinger i media, eller forføre av kunnskapsministerens ros av lærerne. En ny læreplan er på vei. Hoem er ikke lærerfiende eller politiker med beslutningsmakt når det gjelder skolens framtid. Høyre sitter ennå ved roret. De har ennå ikke vist lærerne den store tilliten. Om et knapt halvår er det valg. Det er disse tingene vi må fokusere på.

En relevant skole

Dette innlegget har jeg gått og tenkt på lenge. Stadig vekk kommer jeg på formuleringer jeg vil ha med, og stadig vekk virker det som om det blir større og mer omfattende. Det skal handle om hva som er relevant i  skolen, og det er egentlig så stort at det fort vekk kunne sett ut som en generell del i en læreplan. Men slike jobber overlater vi til Roar Ulvestad, eller hva?

Jeg – og mange andre, snakker om at det er viktig at elevene opplever skolen som relevant. Blant annet i diskusjonene rundt den omstridte fraværsgrensa, brukes dette nesten som et argument for å si at skolen har seg selv å takke for at elevene ikke møter opp. Det er egentlig en ganske drøy påstand, men kan det kanskje være noe i det?

Jeg mener at det store paradokset i norsk (og vestlig generelt) skole, er at elevene trives, men ikke er motivert for å lære. Vi har klart å skape en skole som er god å være i, og vi danner mennesker som har tillit til det offentlige, god demokratiforståelse og som opplever seg som anerkjente i samfunnet. Det skal vi være svært stolte av. Men vi skal også huske at det faglige på skolen, kjeder elevene.

I programmet Koht og Kidsa, snakket Christine Koht med ei jente på videregående om karakterer og skole. Jenta fortalte at hun hadde fått sekser på den forrige prøven, og Koht skrøt at hun var smart. Jenta var uenig. Hun var ikke smart, men skoleflink. Flink til skole. Flink til å øve? Flink til å forstå skolespråket? Flink til å spørre læreren om hjelp? Knekt skolekoden? Men ikke smart, altså. Jeg skulle ønske Koht stilte et oppfølgingsspørsmål her; Hva betyr det å være smart? (Og så lurer jeg på; er det mer eller mindre relevant enn å være skoleflink?)

I forbindelse med satsningen Ungdomstrinn i utvikling (UIU), fokuseres det på at undervisningen skal gjøres praktisk, relevant, utfordrende og variert. (PRUV) Jeg hørte en av veilederne i denne satsningen snakke om relevans i forhold til læreplanen. Vi måtte altså passe på at det vi holdt på med i timene, var relevant i forhold til målene som stod i læreplanen. Husker jeg fikk en sånn blanding av kaffe-i-vrangstrupen og Heureka! Her ligger hunden begravd, tenkte jeg! Skolefolk har laget en skole for seg selv, og sin virkelighetsoppfatning, heller enn å lage en skole for elevene og samfunnet! Intensjonen med UiU og PRUV er jo selvsagt at undervisningen skal være relevant i forhold til elevenes interesser og ståsted. Relevans i forhold til læreplanen er forskriftsfestet og selvsagt, og trenger hverken ungdomstrinn eller andre trinn i utvikling.

Så; Når skolefolk driver skole for egen del (Ja, da – jeg vet den er alt for spissformulert, generaliserende og slem), og elevene kan vinne skolen ved å nå max level Skoleflink, så er det kanskje noe i det da? Skolen har spilt seg ut på sidelinja? Blitt en øy i samfunnet? Det er egentlig de smarteste ungene som ikke møter opp, for de har gjennomskuet det?

Skolen er allerede relevant for politikere, forlagene, fagseksjonene, interesseorganisasjonene, lærerne, foreldregenerasjonen og de fleste andre enn de som trenger den relevante skolen. Elevene. Det aller beste hadde nok vært å spørre dem, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta elevperspektivet, og komme med noen tips og triks for å gjøre skolen til et godt sted å være, og et godt sted å lære:

  1. Driv tilpasset opplæring! Jeg tror dette er det aller viktigste for å skape relevans. Tenk Vygotsky. Finn hver elev sine styrker, og la dem starte akkurat der!
  2. Elevene må forberedes på voksenliv, med alt fra undervisning i privatøkonomi, personvern, helse, seksualitet, offentlige tjenester, til etiske dilemma og politiske problemstillinger. Altså en sterkere vektlegging på orienteringsfagene samfunnsfag, naturfag og RLE.
  3. Bruk interesser her og nå for å skape bindeledd mellom det som skal komme og det som er nå. Ikke degrader ungdomstiden til en ventetid, men bruk tid på å lytte og være en trygg voksen. Ta ungdomskulturen på alvor. De bruker timesvis med dataspill, youtube og sosiale medier. Det har verdi – også i skolen! (Mens elevene spiller bruker de flere av de kompetansene som nevnes i punkt 7…)
  4. Beskriv formål – skap sammenhenger og kontekst Hvis man ikke klarer å si noe om hva som er formålet med det man underviser, så bør det kanskje droppes? Sett læringen inn i noe større, ved å starte med en liten anekdote, noe elevene kjenner eller motiveres av.
  5. Fokuser på læring, ikke prestasjon. Ikke gi karakterer og poeng. Ikke ranger elevene. Ros fremgang, legg opp til mestring. Gjør mange, mange feil, og lær av dem.
  6. Ikke driv skolen for skolens skyld, ikke la skolen bli for skolsk, men imiter lokalsamfunnet. La elevene gjøre meningsfulle arbeidsoppgaver på skolen. Gi dem ansvar, og gjør opplegg på tvers av trinn (Utover fadderopplegg) Husk at læring ikke er begrenset til skolefaglig læring, selv om elevene ofte tror det…
  7. Fagovergripende kompetanser er noe av det jeg liker best med Ludvigsenutvalgets rapport, og det som kanskje har vært det største savnet i skolen; fokus på disse:
    1. Metakognisjon og å lære å lære
    2. Kreativitet og innovasjon
    3. Problemløsning, samarbeid og kommunikasjon
    4. Medborgerskap og sosialt ansvar

Jeg tror ikke egentlig at skolen kan gjøres så mye mer relevant av at enkeltlærere går inn og følger noen tips og triks. Dette må nok endres på et høyere nivå. Et paradisgmeskifte i skolen er det jeg går og venter på. Og mens vi venter så kan vi jo fortsette den viktige diskusjonen:

 

Er Ibsen relevant?

(Og for den saks skyld; er Pokemon Go relevant?)

Tja. Noen ganger, for noen, dersom han brukes på den riktige måten. Og sånn er det vel med det meste. Relevans er noe, blant få ord, som faktisk må stå i forhold til noe(n). Det gjør ikke skolen til elevene våre akkurat nå.

PS: Hvis noen elever har lyst til å komme med flere tips og triks, så kan det godt tenkes at lista mi utvides!

 

Høyt over skolen vi ville skape….

(Dette står også på trykk i Stavanger Aftenblad 30/8…)

Torbjørn Røe Isaksen kommer med et rungende heiarop til egen skolepolitikk i Aftenbladet 23. august. Langt på vei har han rett når han peker på utfordringene vi har i skolen, men Høyres mange løft, har løftet oss lærere bort fra skolen vi selv ville skapt.

Den største utfordringen er at ikke alle elever får samme mulighet til å klare seg. Så langt er vi enige. Det er for store forskjeller på elevene og på skolene. Hvorfor skjer det, og er det egentlig så farlig? Forskjellene måles opp mot sentrale læreplaner, og rigide sentralgitte regler og lovparagrafer. Skolene har lite rom for lokal tilpasning. Alle elever skal presses inn i samme form, og alle skoler skal drive likt. Derfor øker forskjellene.

Isaksen fortsetter med å trekke fram den forhatte reformpedagogikken fra 70-tallet, som bare et fåtall av heltmodige lektorer og Høyrefolk turte å stusse på. Heldigvis fikk de bevise for alle andre at de hadde hatt rett hele tiden da vi ble rammet av PISA. Elendighetsbeskrivelsene kunne begynne. Dersom Isaksen faktisk hadde sett fordelingen over land, og ikke bare på rangeringen, så ville han sett at Norge aldri lå «midt på treet», men i hovedfeltet rett bak vinnerne. At Norge har blant verdens høyest utdannede og mest produktive befolkning, burde også være klare tegn på at skolen ikke var i helt så elendig forfatning som det kunne se ut på rangeringen over OECD-land. Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe – nå kunne Høyre komme inn og redde skolen fra Arbeiderpartiet som i alle år hadde kjørt skolen mot grøfta.

Videre får vi en beskrivelse av den elendige politikken som ble ført. «Omsorgsperson» blir brukt som et negativt trekk ved lærere, samtidig som Isaksen senere mener at gode relasjoner er viktig for å få til læring. En god relasjon mellom lærer og elev oppstår nettopp når elevene opplever at læreren har omsorg for henne, sammen med alt det andre viktige som læreren gjør – og som på ingen måte er en motsetning til å ha omsorg. «Ansvar for egen læring» får også gjennomgå, uten at Isaksen klarer å forklare hva som ligger i begrepet. AFEL var pedagogisk mote fra nittitallet, som meget riktig plasserte læringen hos den lærende. Måten det ble gjennomført varierte nok veldig, og de fleste barn av nittitallet husker nok arbeidsprogrammene som styrte det meste av skoletiden. Dette var ikke en politisk ide, men en pedagogisk – og som med de fleste andre pedagogiske ideer varierte virkningen med hvilken lærer som tok det i bruk.

Så går det helt galt. Isaksen sier at etter reform 97, så skulle ikke elevene begynne å lære før i andre klasse. Om det bare er sleip retorikk, eller om han faktisk tror på det, vites ikke. Læring er ikke noe som er begrenset til skolefaglig læring. Læring skjer fra barnet er født, og vi voksne lar ikke det at vi ikke går på skole stoppe oss i å lære nye ting. Lekens egenverdi skyves bort fra hele utdanningsystemet vårt, under angrep på «koseskolen». Samtidig sier Isaksen at læringsmiljøet er viktig. Som lærer vet jeg at lek, kos, trivsel og læring henger nøye sammen.

Til slutt er vi endelig kommet til 2000-tallet og redningen. Da kom løftene om alt som skulle løftes – kompetanse, krav, kunnskap, karakterer – alt det som virkelig betyr noe i skolen. Og her henger vi. Langt, langt opp er vi løftet. Bort fra AFEL og koseskole og omsorg. Bort fra skolen vi ville skape for våre elever. Høyt henger vi, og sure er vi. Sure for at skolens utfordringer blir brukt til politisk gevinst, og ikke overlatt til oss som faktisk vet hva vi holder på med.

Mattekravet – Homeopatimedisin for skolen

Først noen avklaringer:

  • Jeg er matematikklærer. Jeg synes det er svært viktig at alle som underviser matematikk både har dyp faglig og didaktisk forståelse, og at de viser glede og entusiasme i faget.
  • Jeg skulle ønske at vi i lærerutdanningene fikk de aller beste kandidatene – de faglig sterke, og de med god medmennesklig innsikt, sosial og relasjonell kompetanse.

Så.

485 ungdommer ofret ferie eller jobb i 4 uker for å få lov til å prøve å få en treer til å bli en firer, slik at de kunne realisere drømmen om å bli lærere. 116 klarte det. De resterende 369 fikk drømmen knust. Ihvertfall i første omgang, sier Elisabeth Aspaker, og håper at de søker igjen. Hvis noen av dem faktisk gjør det bør vi bare gi dem plassen, for da må det bo ganske heftig lærer i dem. Han her for eksempel:

lærer

I denne omgang har vi  gått glipp av 369 lovende lærerstudenter – og det i en tid med økende lærermangel. Og for hva? For det den bittelille-piss-i-havet-størrelsen som mattekompetansen som ligger mellom karakterene 3 og 4 i P-matten for videregående, utgjør. Det betyr ingenting i den brede og dype kompetansen man trenger for å være en god lærer!

Jeg er så usigelig provosert over at et slikt meningsløst krav har blitt realisert, og i tillegg forsvares av mange lærere?! Det får meg til å undres over hvilken skole disse jobber i, som faktisk tror at en firer i matte er avgjørende for å gjøre jobben. Jeg har aldri sett en slik skole.

 

Hvis skolen ikke fantes…

I sommer har jeg endelig fått lest denne boka av Nils Christie. Den gir et veldig interessant og annerledes perspektiv på hva skole er og hva den burde være, og den er nesten like aktuell i dag som den var da den ble skrevet for 45 år siden. Det i seg selv er ganske skremmende.

Et av Christies poenger var at skolen ikke kunne realisere formålene om «gagnelege og sjølvstendige mennesker», hvis den forble en fagskole. I løpet av de 45 årene som har gått har allmennlæreren fått og mistet status. Vi har gått via O-fag, til tema- og prosjektarbeid, over i grunnleggende ferdigheter og nå til fagovergripende kompetanser – men   fagskolen består. Fortsatt tror vi (tydeligvis) at elevene best tilegner seg kunnskap oppdelt og i små porsjoner, fra opptil 6 ulike fag daglig. Hadde vi gjort det slik om vi kunne starte med blanke ark?

Gjennom tre studier i starten av boka, tok Christie oss med inn i tre svært ulike skoler, som alle allikevel viste elementer av det vi ser som funksjoner ved vår skole; oppbevaring, sortering og kunnskapsoverføring. Vi får høre om den franske landsbyskolen som blir selve klippen i lokalsamfunnet, klassedelingsskolen i England og de hvite amerikanske lærerne som påtvinger «dumme indianerbarn» kunnskap fra utsiden av reservatet.

Sortering

Aller mest bet jeg meg merke i skolen i England. Her ble det beskrevet en klasse der to skoleflinke gutter med sterke personligheter begge ble plassert i a-klassen. Den ene fortsatte sin akademiske framgang i a- klassen, mens den andre begynte å skape trøbbel og ble raskt flyttet nedover klassene. Christie beskrev det som at sistnevnte begynte å leve voksenlivet – ihvertfall slik han så det, med røyking, drikking og damer. Den delen av voksenlivet som kunne sørge for at han kunne fortsette med disse interessene, ventet i andre enden av skoleløpet. (Det som er litt interessant her, er at noe av grunnen til at ungdomsskole ble en realitet når det ble det, var at ungdommen tok jobbene fra de voksne i England, og dermed trengtes å «oppbevares» et annet sted…)

Her hjemme, i 2016, møter jeg tidligere elever, i arbeidstøy, som nærmest gjemte seg på ungdomsskolen, men nå går rake og sprudlende av selvtillit. Jeg hører en elev fortelle at han nå endelig er lykkelig, for at han får bruke en av skoledagene til arbeid på en gård. Jeg ser elever som har et klart og tydelig bilde av hva de vil at voksenlivet skal være, og en skole som ikke hjelper dem på veien mot det. Sorteringen skjer ved at de ikke når opp til den høyeste standarden, og må ta til takke med det de egentlig ville i utgangspunktet. Problemet er bare at de må lide i 3 år for det.

Kunnskapsoverføring

Et annet interessant aspekt ved Christies framstilling av skolen anno 1971, er hvilken kunnskap som skal formidles. Allerede da sier han at «Selv om skolen hvert eneste år øker sitt stoffinnhold, er den dømt til å tape. Den lille flipp av hva som kan formidles, blir mindre og mindre i forhold til den totale kunnskapsmengde». I et lite og lukket samfunn var det mulig å lære alt en trengte for å klare seg greit, men i vårt samfunn «som er åpent til fortvilelse» må vi lære «generelle prinsipper og teknikker» for å finne kunnskapen, og skaffe oss oversikt. Klarer vi det i fagskolen? Klarer vi det med konkrete og lukkede læringsmål?

I beskrivelsen av indianerskolen får vi høre om barn som ses på som tomme tavler av de voksne som skal komme utenfra og fylle dem med kunnskap. Ungene lager mye bråk de første årene, men ender opp resignerte og med glassaktige blikk ut vinduene. De går i en skole totalt uten respekt for hvem de er og hva de kan, og de gir raskt opp kampen om å finne relevans i «de andres» skole. Noen av våre elever ender også opp som disse indianerbarna. Det de har med seg av ungdomskultur og livskunnskap, blir sett på som tåpeligheter og unyttig tidsfordriv i dagens skole. De finner ikke relevans før plutselig en lærer la opp samfunnstimene som et rollespill, eller en annen lærer fant på-knappen ved å la dem spille et dataspill for å illustrere et poeng i naturfag. Kanskje skolen kunne være mer enn et sted å sove allikevel?

Oppbevaring

Rektor ved min forrige skole klødde seg litt i hodet over noen tall fra elevundersøkelsen. Elevene rapporterte at de trivdes veldig godt på skolen, men de var ikke særlig motivert for å lære. Hvordan kunne det ha seg? Spesielt de to siste årene på ungdomsskolen gikk motivasjonen ned. Jeg vil tippe at disse tallene vil være like for de fleste ungdomsskoler i landet – og kanskje i hele den vestlige verden. Vi har altså klart å skape en skole der det er godt å være, men ikke en skole der det er godt å lære. Vi lykkes altså med å oppbevare elevene våre i 3 år, mens de venter på resten av livet. Jeg skulle ønske vi kunne gjøre mye mer!

Akkurat hva vi bør gjøre har jeg skrevet så mye om før, at nå kommer en punktliste med lenker:

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle å lese boka! (Takk, Gunnar)

 

Jeg velger meg juni…

Til å bli ferdig med alt det vi ikke har blitt ferdige med.

Til å gå tur i plaskevær, mens vi i samstemt klagesang om regn, vind og våte sko, skaper minner.

Til å rydde og minnes alt vi har gjort dette året. Når plakatene fra august kommer ned av veggen, lærer vi det en gang til.

Til å senke skuldrene og le sammen. La fag, prøver, karakterer, stress og press ligge igjen i mai.

Til å jobbe med å bli meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, miljøbevisste og integrerte mennesker.

Til å undersøke nærmiljøet, ta en tur på et museum, leke hangman, se på film, spille et spill eller ha en utelek.

Til å kose oss sammen, og bli enda bedre kjent – eller som i år, ta farvel.

Ta fra meg juni, og dere må også ta bort alt det som gjør at vi ikke kan ha litt juni hele året.

Ta fra meg juni, og dere må forklare hvorfor det som ikke teller for dere, allikevel skal telle for elevene.

Vi trenger juni.

Fraværsgrense og annet talltull

Jeg mener at elever både i grunnskolen og videregående skal være tilstede på skolen når det er undervisning. Jeg har mange tanker om hvorfor flere allikevel uteblir, men årsaker og sammenhenger her er langt mer komplekse enn at jeg vil behandle dem i dette innlegget.

Dette innlegget skal handle om den typen tiltak som ikke bare er alt for lettvint, men som i tillegg kan gjøre enda større skade, og samtidig fratar profesjonelle yrkesutøvere mulighet til å utvise faglig og pedagogisk skjønn.

Jeg snakker selvsagt om de absolutte tallgrensene som skal styre både det ene og det andre i skolen. Lærerstudenter skal ha 4 i matte, lærere skal ha x antall studiepoeng for å undervise fag og elever i videregående skal ha 90% tilstedeværelse for å få karakter i faget.

Jeg skjønner tilhengerne av slike rigide regler godt. Reglene forenkler hverdagen, da de vanskelige profesjonelle vurderingene er redusert til ja/nei. Det er så enkelt å kunne vise til et tall. Veien derfra er kort til ansvarsfraskrivelse.

Tallregler kan absolutt være effektivt, men er det effektfullt? Kommer vi til å oppnå noe? Blir skolen bedre og profesjonen sterkere?

De lettvinte tallreglene gjør profesjonelle lærere og ledere til funksjonærer og byråkrater. Reglene tjener bare de som ikke evner eller makter å gjøre de vanskelige valgene, og de som jobber under press fra mellomnivåer. Det kan umulig være lurt?

Hvorfor ikke innføre veiledende tall? Prøveordninger? Andre tiltak først – heller enn sammen med og etter?

Ingenting har enkle årsaksforklaringer i skolen. Ingen elever er helt like, og det finnes ingen lettvinte løsninger. Det er aldri så enkelt at ja eller nei, og da skulle man heller aldri hatt regler som undergraver lærernes profesjonelle skjønn. Det får vi nå, og de som taper er de profesjonelle lærerne og de svakeste elevene.

Hvordan knuse en profesjon

På pedagogstudentenes landsmøte skal kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ha sagt at «idealet burde være at profesjonen driver utviklingen av eget yrke og utdanning.»

Jeg får lyst til å ta frem de styggeste ordene jeg kan. Forkortelser med F i, og skrike høyt mens jeg river meg i håret. Hva er det som står i veien for det?

Jeg har tidligere skrevet at politikk står i veien for skoleutvikling, og jeg har også erkjent at Isaksen har et poeng i at vi som profesjon har stått mer på vaktbikkjebeinet, enn på utviklingsbeinet – men hør nå her!

Fra en myk begynnelse der skolefrukten ble fjernet og Isaksen lot karakterer på barnetrinnet legges på hylla (Nå er de visst begravd for godt – muligens fordi at de er snikinnført i form av fargekoder og smilefjes?), så har det kun gått en vei. Mot profesjonens ønsker om utvikling.

Økte kompetansekrav og mer etterutdanning ble en lov med tilbakevirkende kraft, med enorme konsekvenser for kommunene og enkeltlærere. Lite gjennomtenkt, og på ingen måte på lag med profesjonen.

Fraværsgrense i videregående gikk fra et ønske om utprøving med 15%, til 10% innført på alle skoler fra høsten 16. Departementet gikk imot sitt eget direktorat, og profesjonen, og ingen vet ennå hvordan dette skal bli i praksis. Kjell Ove Hauge skriver grundig og godt om hans bekymringer for høsten.

Barnehagemeldingen kommer med forslag om en barnehage med mer læring på de voksnes premisser, på tross av at profesjonen mener at det er feil vei å gå. Eivor Evenrud forklarer her.

Når ny femårig lærerutdanning skal utformes, foreslås det å marginalisere faget som gjør oss til en samlet profesjon. At man ikke skal kunne velge et emne innenfor pedagogikken å fordype seg i på masterstudiet er helt hårreisende, og vitner om svært liten innsikt i hva lærerprofesjonen faktisk er.

Det siste nye er et forslag om skriftlig eksamen i norsk, engelsk og matte for alle tiendeklassinger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg blir så oppgitt over politikernes manglende kunnskap om skole, over deres instrumentelle syn på læring, over deres kyniske hersing med ungdomsliv og over deres uvettige bruk av årlige 62 millioner kroner som ikke kommer til å gjøre noe som helst nyttig. Alle har rett på videregående! Hvorfor skal vi ha eksamener i det hele tatt?!

Profesjonen ber om flere, flere, flere og ministeren svarer med bedre, bedre, bedre! Resultatet blir færre, færre, færre og dårligere, dårligere, dårligere.

Idealet er kanskje en profesjon som står for egen utvikling, men målet ser ut til å være en profesjon nesegrus i en blodpøl.

Hva er det man sier på vurderingsspråket? Tror vi setter et kryss under «På vei», jeg, Torbjørn. Lykke til videre!