Månedlige arkiver: juli 2014

Å gjøre utskjæringer i både barken og veden – om god skoleledelse

Postet den av
Svar

Å lede en skole er en utfordrende oppgave av mange grunner. Administrative oppgaver spiser av tiden som burde brukes til pedagogisk ledelse (ikke ulikt slik papirmølla gjør det for lærere). Lærere er selv ledere av læringsarbeid i klasserommet, og mange av dem tar med seg lederegenskapene sine også ut av klasserommet – på godt og vondt. Skoleledere står i en mellomlederposisjon, samtidig som de står ansvarlige for sin skole. Pålegg kan komme fra statlig eller kommunalt hold, og samtidig har lærerne sine meninger om hvor veien bør gå videre. Man sitter altså ofte mellom barken og veden, men Kathrine W. Sæther sa det fint her en dag:

barken og veden

 

Så hvordan skal man kunne benytte seg av kvaliteten i både barken og veden, og i tillegg sette sine merker i begge?

Skoleleder heller enn bedriftsleder

En god skoleleder bør være en god lærer, med klare pedagogiske tanker, og evnen til å få lærere – såvel som elever, til å trives, mestre og lære. Skolens mandat er gitt ved disse tre elementene, og skal være kjernen i alt arbeid som gjøres. Dette får vi ikke til om vi kun behandler det som tall i enden av et skoleår. Skolelederen bør kjenne og være engasjert i skolen, med alle sine styringsdokumenter, og sine typiske kulturer. Hun bør være oppdatert på strømninger internasjonalt, og lett kunne identifisere hva som vil være nyttig å ta med seg, og hva som ikke lar seg implementere i norsk skole. Sammen med det en vet om egen skole bør dette danne grunnlaget for lederens visjon, som bør formidles tydelig. En sterk leder holder stø kurs mot det hun tror på, men lytter til gode argumenter, og snur hvis det blir nødvendig. Lojaliteten til en skoleleder bør (som hos lærerne) ligge hos elevene. Hun må stå imot både læreres praksis og pålegg utenfra, dersom dette hindrer elevenes mestring, trivsel og læring. Jeg mener bestemt at skoleledere ikke bør bruke lønn som insentiv for godt arbeid. Krevende tilleggsoppgaver kan belønnes på denne måten, men konkurranse og rangering blant lærere fører til usikkerhet og lavere trivsel. Man kan ikke drive en skole som en bedrift som skal tjene penger, og læringsresultater kan ikke sammenlignes med omsetning.

Lærende organisasjon heller enn New Public Management

Det var det som var tanken da NPM skulle effektivisere offentlig drift (slik karakterer effektiviserte utdanning).Det ga oss undersøkelser og tester, samt et knippe nyord der elever og foreldre var «brukere», og rektor var «virksomhetsleder». Mye av skole-Norge er preget av NPM med sin målstyring og benchmarking. Jeg tenker at en god skoleleder finner sitt handlingsrom til å allikevel drive en lærende organisasjon i den grad det er mulig. Her er det viktig at prosesser går fram og tilbake mellom personal og ledelse, før det tas store beslutninger. Når man får resultater fra en undersøkelse, bør medarbeiderne selv analysere disse og foreslå tiltak. Når det kommer en ny forskrift til opplæringsloven, må man også i samarbeid med personal finne ut hvordan dette vil påvirke vår praksis, og gjøre nødvendige justeringer. Disse endringene – som kan komme av noe en har undersøkt i skolen, eller ved at noe er pålagt utenfra bør nødvendigvis danne grunnlag for skolens målsetninger – men hvordan man skal jobbe mot disse målene bør komme fram i en prossess blant alle involverte.

Raus heller enn rigid

Telling av minutter er en uting både når lærere og ledere gjør det. Lærernes arbeidstidsavtale er komplisert (uansett hvordan den kommer til å ende opp), og det er en vanskelig personalkabal som skal legges for å få ting til å gå opp økonomisk. Men jeg mener at  man skal være raus, der man kan være raus; Si ofte ja, og du vil ofte få et ja tilbake. Den læreren som ser at elevene sitter med høye skuldre før en prøve timen etter, og legger eget opplegg til side, er den lederen som ser når noe står på for lærerne, og gir litt ekstra tid til å få ryddet unna. Men rammer med runde kanter kan også være tydelige. Det er like viktig for en skoleleder å uttrykke sine forventninger til lærerne, som det er for en lærer å uttrykke forventninger til elevene. Det samme gjelder forutsigbarhet. Ha en god plan, og gode informasjonskanaler, men skap også forståelse for at ikke alt alltid går etter planen. Ingen er ufeilbarlig, og en raus leder tåler feil, og møter forståelse når hun selv gjør feil.

Modellering heller enn monolog

Jeg liker å tenke på fellesmøter som skoletimer, og det gir rom for modellering. Dersom man vil at lærere skal bruke tydelige mål og kriterier, så bør ledelsen også gjøre det. Dersom man vil at lærerne skal bruke digitale verktøy med elevene, så bør også lederne gjøre det. Dersom man vil at lærerne skal holde lange foredrag i klassene sine – og kun det, da er det greit at fellesmøtene er rektors monologtime. Fellesmøter bør varieres, og lærerne bør være de som er aktive – akkurat som skoletimer. Jeg tenker at fellesmøtene er organisasjonens ypperste læringsarena. Nettopp derfor bør så lite som mulig av denne brukes til driftdelen av skole; informasjon kan tas kort og greit etter en ryddig agenda, og info som ikke gjelder alle bør tas med de det gjelder. Diskusjoner om regelhåndtering, rydding, rutiner og annet praktisk dilldall bør aldri få lov til å spise av den verdifulle fellestiden. Åpner man for diskusjoner på slike emner får man høre noen sterke stemmer mens resten sitter og gjesper eller finner fram mobilen (ikke ulikt slik man får det i klasserommet dersom elevene skal få velge noe selv for åpen diskusjon) Når det gjelder praktiske ting så presenteres et forslag, og skriftlige innspill mottas med takk innen fredag. Bruk heller fellestiden godt til å skape engasjement og undring som kan tas med i team og faggrupper og reflekteres over senere. For det er disse som er skolens krumtapp. Lærere som samarbeider, enten det er i organisert tid, i uformelle samtaler med kaffekoppen, eller ved hjelp av LMS eller sosiale medier på kveldstid, er det som skaper kvalitet i skolen. Men også her bør ledelsen være synlig.

Tilstedeværelse heller enn utilgjengelighet

Skoleledere bør i så stor grad som mulig være tilstede der læringen skjer – både for lærere og elever. De bør delta i timer, ta en vikartime – eller kanskje til og med gå inn fast som ekstra støtte en time eller to i uka. Noen opplever kanskje en så «nærgående» leder som litt problematisk, men de fleste som blir vant til å få besøk av lederen opplever etterhvert at lederen i større grad blir i stand til å gi relevante tilbakemeldinger, og at det igjen fører til mer tillit. Skolelederen vil også kunne gi veiledning, eller koble den aktuelle læreren sammen med andre lærere som enten mestrer den aktuelle problemstillingen – eller kanskje enda mer spennende; en annen lærer som sliter litt med det samme? Også på trinn-, team- og fagmøter bør skoleledere invitere seg med i blant. Ved å delta i skolehverdagen vil også lederne kunne lære av lærerne – svært mye av det som skjer mellom lærer- elev, er direkte overførbart til leder- medarbeider. En skoleleder som kun tilbringer tid på kontoret (eller enda verre – på andre kontorer og møterom), blir litt som en lærer som aldri forlater kateteret. Du ser at elevene er der, men du aner ikke hva de holder på med.

 

Relasjoner, relasjoner, relasjoner

Vel – bortsett fra de som kommer innom kateteret/kontoret med jevne mellomrom. Disse elevene/lærerne er det lett å bli kjent med. De forteller villig vekk om ferien sin, eller hvordan de løste leksa/det problemet med den eleven. Som lærer/skoleleder skal man også knytte relasjoner med den «vanskelige» eleven/brumlebassen og den rolige jenta/kvinnen som sitter og spiser matpakken sin i stillhet. Selv om alle lærere har det til felles at de elsket skolen høyt nok til å ville bli lærere, består heldigvis hver eneste skole av en herlig palett av mennesker. Bli kjent med alle, og finn ut hva de er gode på. Dersom man kjenner hverandre godt er det mye lettere å ta en utfordring, og en vil lettere respektere hverandres synspunkt dersom man vet «hvor det kommer fra». Jeg tenker at et tegn på et godt arbeidsmiljø, er at man er trygg nok til å la humoren gå fra lyseblå til sort – ikke bare oppover (forekommer ofte) og nedover (forekommer nesten aldri), men på kryss og tvers! Gode relasjoner skaper trygghet, respekt og samhold, og dette er helt avgjørende om man vil lede en organisasjon i utvikling.

http://gfx.nrk.no//wCq17YEsAAO6TL1I0n0hpQ-VcYRkDwpGZY0mXaKr8M6A

«Finner du noen skoleledere nedi der?»

Gjennom hele den tiden jeg har brukt på å forberede og skrive dette innlegget, har jeg kjent meg mellom barken og veden. I barken finner jeg mye spennende, og tanker jeg synes er fornuftige både fra UDIR, departement og til og med fra KS (Jeg er naiv nok til å tro at de har gode hensikter for skolen). Samtidig finnes veden – der jeg fortsatt har en fot godt plantet, blant lærernes kunnskap, engasjement og ønske om frihet under ansvar. Jeg håper at det gjør meg til en god skoleleder, og at jeg får lov til å sette mitt preg på begge deler.

Papirmølla – læringens største hinder?

Postet den av
2

Lærere opplever et enormt arbeidspress, og mye av dette er på grunn av dokumentasjon og rapportering som oppleves til å stjele tid fra kjerneoppgaven undervisning. Men hva består alt dette papirarbeidet i, og hvordan kan det bli overkommelig?

Lokalt læreplanarbeid  Læreplanen for kunnskapsløftet er en plan med vidt definerte kompetansemål. Det krever at man gjør en del arbeid lokalt. De fleste har nok laget lokale læreplaner som i større eller mindre grad blir brukt. Læreplanene inneholder gjerne lokale læringsmål, innhold og arbeidsmåter i undervisningen, samt kriterier for vurdering. Min erfaring er at disse planene blir liggende og sjelden sett på – skuffeplaner. LK06 er en plan som krever levende planer om den ikke skal byttes ut i en ny reform. Jeg mener at den lokale læreplanen ikke trenger å eksistere på papir, men som et resultat av lærernes analyse av LK06, som en naturlig del av det vanlige planleggingsarbeidet. På denne måten gjøres kompetansemålene aktuelle for den enkelte lærer, klasse og samtid. Mange lærere foretrekker nok at ting ligger klart, og er ferdig til å brukes fra år til år – men gangner dette elevene? Selv foretrekker jeg å bruke periodeplaner for det enkelte emne. Kompetansemålene styrer, men brytes ned i konkrete læringsmål og aktiviteter som skal føre fram mot disse. Periodeplanene kan brukes om igjen året etter, men bør revideres for å være aktuelle i forhold til elever, lærer og dagsaktuelle tema. Halvårsplaner – annet enn som et løst skjellett, og lokale læreplaner som ikke blir brukt ser jeg på som unødvendige, dersom det jevnlige planarbeidet er godt.

Arbeid med spesialundervisning Både opplæringsloven og forvaltningsloven forplikter oss til en god del papirarbeid i forbindelse med rett til spesialundervisning. Elever som ikke er i stand til å jobbe etter kompetansemålene skal henvises til pedagogisk-psykologisk tjeneste og utredes for behov. Slik jeg opplever det har PPT blitt mer og mer byråkratisk. Det skjer mindre og mindre observasjon og testing av elever, og henvisningsskjema blir mer og mer detaljerte. Det gjør at skolen må gjøre mer av det PPT gjorde før. De fleste lærere er ikke spesialpedagoger. De er forpliktet til å gi tilpasset opplæring, og tilrettelegge for den enkelte opp til og med der behovet for spesialundervisning melder seg. I skjema på flere sider skal de beskrive eleven, og forklare hva som er prøvd allerede. I tillegg må de utføre kartleggingsprøver og analysere resultatene av disse. Det er tidkrevende og vanskelig. Etter at eleven er utredet skriver PPT en sakkyndig vurdering, som danner grunnlag for det enkeltvedtak som skrives av rektor. Så er det lærernes jobb å skrive en individuell opplæringsplan for eleven. Selv om lærere både kan ha spesialpedagogisk kompetanse, og være flinke til å tilrettelegge undervisning, så synes jeg at den omfattende møtevirksomheten og papirarbeidet som spesialundervisning medfører, bør tilfalle noen andre. Skolen skulle hatt ressurser til å ha en eller flere spes.ped-koordinatorer som både observerte og kartla elever, foreslo tiltak, bisto i skriving av henvisninger og IOP’er og deltok som referenter på samarbeidsmøter mellom skole, foreldre og PPT.

Skriftlig vurdering I 20o9 kom en ny forskrift til opplæringsloven, om vurdering. Denne skulle blant annet sikre at elevene visste hva de skulle lære, og at dette ble dokumentert. Jeg var med i UDIRs «Bedre vurderingspraksis» fra 2006, og så både da og i etterkant hvilke grelle utslag dette kunne gi. Hør meg rett – vurdering for læring er noe av det viktigste som har skjedd i skolen, og alle bør drive med det – men det skal skje i klasserommene, og ikke på skjema. Forferdelige avkrysningsskjema, måltester og fandens oldemor har blitt pålagt både av skoleeiere og skoleledere på grunn av disse setningene i forskriften: «Undervegsvurderinga skal gis løpande og systematisk og kan vere både munnleg og skriftleg.» og «Det skal kunne dokumenterast at undervegsvurdering er gitt». Jeg forstår kanskje litt av panikken som fører til at man lager et system for å sikre dette, men dersom vi tar et skritt tilbake, så kan vi kanskje se det litt i sammenheng med det skolen gjør allerede? De fleste lærere (alle) gir elevene oppgaver å løse både i bøker og digitalt. Som regel gis det også en tilbakemelding og noen tips for videre arbeid når elevene leverer disse oppgavene inn. Dette er dokumentasjon på at underveisvurdering er gitt. Dersom lærere klarer å ytterligere utvikle sin praksis mot å få til vurdering for læring, vil også elevundersøkelsen gi god dokumentasjon på at elevene vet hva de skal lære og er delaktige i eget læringsarbeid. God VFL vil også føre til at lærernes selvpålagte papirarbeid – rettebunkene, bør synke. Godt samarbeid mellom lærere i forkant av utviklingssamtaler bør kunne erstatte skriftlig vurdering, mener jeg.

Og alt det andre… Fravær, anmerkninger, melk og frukt, lapper fra foreldresamtaler, påmeldinger, lekseinnleveringer, elevpermisjoner og sikkert mer papir jeg ikke kommer på. Vel – her ser jeg jo en gyllen mulighet for et IT-firma. Skolen har mange IKT-løsninger for å håndtere alt av små og store oppgaver, og noen av dem er gode. Men ingen gjør alt! Og ingen har et så godt brukergrensesnitt at de er enkle å jobbe med for alle. I tillegg til gode IKT-systemer, så hadde det vært utrolig greit med flere yrkesgrupper i skolen. Lærere er ofte både renholdspersonell, vernepleiere, sykepleiere, sjåfører, sekretærer, ikt-ansvarlige, klipp- og limere, dekoratører, kokker og reservemammaer og -pappaer. Begynner jo å nærme meg utopien nå, men det hadde vært fint med lærerassistenter som var assistenter for lærerne? I min drømmeskole er altså lærere noen som planlegger, gjennomfører og vurderer undervisning, og samarbeider om å utvikle den videre til det beste for læring, mestring og trivsel for alle elever. Og kun det egentlig.

Tillit i en tid for mistillit

Postet den av
5

Jeg begynner snart å oppfatte meg selv som naiv. Et rungende nei i uravstemningen over lærernes tariffavtale viser at tilliten mellom lærere og arbeidsgiver er tynnslitt. Selv oppfattet jeg avtalen om lærernes arbeidstid som en forskyvning i styringsrett fra lokale tillitsvalgte til lokale ledere, og kun det. Foranledningen for avtalen som ble anbefalt av utdanningsforbundet var et klart og tydelig brudd i forhandlingene om arbeidstid i vinter. KS kom med et forslag som var en ren provokasjon. Utdanningsforbundet anbefalte en avtale som vernet om avspasering i skoleferien, og lærernes rett til å styre egen tid. Vi hadde ikke nok tillit til at det ble slik. Det hevdes at streiken vi nå er inne i er en markering, der vi sier at nok er nok – vi vil ha tillit fra våre arbeidsgivere. Jeg er redd for at det også har med manglende tillit til våre lokale ledere.

Selv starter jeg nå på mitt andre år i et vikariat som inspektør på deltid. Jeg har tatt rektorskolen, og ønsker å en gang få en rektorstilling. Grunnen til at jeg ønsker å være skoleleder er at jeg elsker å jobbe i skolen – med lærere og elever. Jeg har klare tanker om hva som fungerer og ikke – både innenfor læring og ledelse, og jeg tror på at jeg har noe å bidra med. Jeg har stor tillit til lærere. Jeg vet at de aller fleste lærere er hardtarbeidende, positive mennesker som vil det beste for sine elever. Jeg vet også at de har et enormt arbeidspress. De aller fleste lærere har også gode lederevner – de leder læring hver eneste dag. Jeg har også tillit til at de samarbeider, samtidig som de er autonome. Jeg opplever også å få tillit fra lærere. Jeg er i praksis selv, og jeg er kreativ og løsningsorientert. Jeg er serviceinnstilt, og ser på det å lette arbeidsmengden til lærerne som en viktig oppgave. Dette kan gjøres blant annet ved god organisering, gode råd og raushet – i tillegg til at jeg, hvis jeg har tid, kan steppe inn og være med i en time, eller ta ut noen elever. Jeg opplever altså at jeg er en skoleleder (på deltid) som både viser tillit og får tillit. Er det naivt å tro at de aller fleste skoleledere har det sånn? Jeg trodde ikke det før denne mannen fant ut at han ville skrive litt om ledelse på sin skole… Kunne sagt mye om dette, men jeg sparer det til en annen gang. Uansett – jeg ser jo at det finnes skoleledere som ikke er verdt så mye tillit.

Jeg håper at det finnes svært få Ersnes’er der ute. Jeg håper at de aller fleste rektorer er som de jeg kjenner, og de er vel verdt tillit. Alle som jobber i skolen vil elevenes beste, så må det gode prosesser mellom elever, lærere og skoleledere for å få det til.

Men hva med KS? Vil de også elevenes beste? På lærernes bekostning? Ved å bruke minst mulig penger? Jeg har lest KS’ skoleeierprogram, og med mine – muligens naive, øyne, klarer jeg ikke å finne den mistilliten vi streiker mot. Derimot finner jeg den i retorikken som brukes i debatter. Og den smitter. Det har nå vært 10 år med krigsstemning mellom Utdanningsforbundet og KS. Så vidt jeg kan spore har det aldri vært tillit mellom partene. Jeg håpet at den anbefalte avtalen ville skape ro, og gi KS en sjanse til å få tillit, ved å ikke komme med nye krav om 4 år. Læreropprøret på sosiale medier skriker om mistillit – og noen ganger dessverre med stemmer som viste tydelig at de ikke skjønte innholdet i verken den nye eller den gamle arbeidstidsavtalen. Det er synd synes jeg. Begge parter har nå ansvar for å rydde opp, og bygge opp en gjensidig tillit til at vi alle vil det beste for norsk skole, og det bør skje i gode prosesser både i og utenfor media, der man legger ned sverdene og heller bruker diplomati.

Jeg kommer ikke til å melde meg ut av utdanningsforbundet. Lærernes lønnskamp og begrenset leseplikt er for viktig til det, men jeg stemte ja i uravstemningen for å vise min tillit, og med et ønske om ro.