Jeg kartlegger elevene mine. Fra første dag observerer jeg dem, prater med dem, og gir oppgaver som både bevisst og ubevisst vil vise ulike sider ved dem. Jeg blir kjent med elevene mine, slik at jeg vet hva de liker, hva de er flinke til, hva de føler om skolen, hvordan de har det hjemme og hva de synes er vanskelig.

I tillegg kartlegger jeg elevene i matematikk. Som regel har jeg undervist dem noen timer allerede innen kartleggingsprøven kommer, og som regel er den så godt som overflødig. Jeg blir ikke overrasket. Noen ganger legger jeg prøvene i rekkefølge etter antatt poengscore, og de ligger skremmende likt etter jeg har rettet. – Jaja, tenker jeg. – Nå har jeg ihvertfall dokumentasjon.

Noen hevder at den kartleggingen som kan gjøres ved hjelp av tester er mer pålitelig enn den jeg gjør når jeg observerer. Det er den nok kanskje. Ihvertfall hvis testene administreres riktig, hvis resultatene tolkes riktig, og hvis tiltakene som hører til faktisk settes inn. Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil det menneskelige spille inn når vi jobber med mennesker. Det spiller ingen rolle hvor mye evidens vi har om hva som fremmer læring; små barn er ikke maskiner som, dersom de fores med rett input vil produsere ønsket output. Evnetester og kartlegging er utrolig viktige når den observasjonen vi gjør ikke er nok lenger, men er det virkelig nødvendig å gjøre med alle? Er det riktig bruk av ressurser?

Noen av tilbyderene av kartlegginger og evnetester vil også selge quick-fixes. Det er en fristende, men farlig tanke i skolen. Elevenes faglige prestasjoner henger klart sammen med deres trivsel, og deres relasjon til lærerne. Dette er den viktigste jobben læreren har, og den er tidkrevende! Kartlegging av typen jeg nevnte i første avsnitt vil bygge relasjon, mens kartlegging som krever testing vil i verste fall bidra til å svekke relasjonen. Les mer om viktigheten av å dyrke lærerens relasjonskompetanse her.

Uansett hvordan en velger å kartlegge – det viktigste kommer etterpå. Nå kommer relasjonskompetansen min til nytte! Jeg skal bruke kunnskapen jeg har om elevene til å tilpasse undervisningen best mulig. Nå må Helle få lov til å bruke Campus Inkrement og Khan Academy til å jobbe med kompetansemål for videregående. Jeg må finne konkreter som kan støtte Henrik, og jeg må finne tid der jeg kan få sjansen til å hjelpe han og et par andre som jeg ser mangler grunnleggende tallforståelse. Samtidig har jeg en stor hop midt på midten som flittig og fint vil at jeg skal gjennomgå noe på tavla, så kan de prøve selv. Igjen og igjen. Det er overkommelig. Jeg blir utrolig sliten, og jeg går med konstant dårlig samvittighet, men det går på et vis.

Hadde jeg bare hatt et litt større klasserom. Et bord med 4-5 pc’er bakerst, og et tilknyttet grupperom med massevis av leker og konkreter. Et godt sted å samles foran ei tavle, og gode pulter til å jobbe alene eller sammen. Og hadde jeg bare hatt med meg en assistent! Som kunne klippe og lime, og henge opp en plakat av det vi nettopp hadde gjennomgått, hjelpe elever, hjelpe meg og være en å spille ball med. Kanskje til og med gi meg tid til litt kartlegging?

Kunnskapen om elevene har jeg altså, men jeg klarer kun i begrenset grad å gjøre nytte av den. Jeg skulle så gjerne hatt en alternativ offentlig skole – som ligner mer på våre private motstykker, og som ga bedre plass til mangfoldet av elever! Hvorfor kan vi ikke bare gå inn for det? Hva er det som stopper oss?

Dagens ungdom er bedre enn noengang. De er flinke, og pliktoppfyllende. ruser seg ikke, stjeler ikke og spiser både fisk og grønnsaker. Generasjon grei trives sammen med foreldrene sine, og liker både skolen og de mange aktivitetene på fritiden. Men de blir syke. Vanligst er angst og depresjoner, men unge får også tyngre diagnoser innen psykiatrien. Jeg har sett diagnoser spesifisert med «skolefremkalt». Det skremmer meg.

I opplæringsloven heter det i den berømte paragraf 9a:

«Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Fremme helse. Det betyr at de skal være friskere når de går hjem, enn da de kom til skolen. Med diagnoser som inneholder «skolefremkalt», bryter vi opplæringsloven.

Ofte ser vi bare symptomene i skolen, og tror at det er de som er problemet. Guttene som sover seg gjennom dagen for at de har spilt hele natta, jentene som dukker opp på skolen før utpå formiddagen, for så lang tid tok det å velge klær og få på sminke. Selvskading, spiseforstyrrelser, nettavhengighet – er de vår tids rus og opprør? Er de de eneste reaksjonene som er igjen, som et resultat av press fra alle kanter?

Ludvigsenutvalget ønsker at vi skal ruste morgendagens ungdom med emosjonell og sosial kompetanse. Det kan de nok trenge, og dersom vi i skolen vil unngå at elevene våre blir syke av å gå der, så må vi følge opp, og jobbe svært bevisst rundt dette. Men vi må ikke gå i fella å gjøre dette til nok et område der vi kan skape press og stress.

Selv har jeg vært med å utarbeide en sosial kompetanseplan på barneskolen jeg jobbet ved før. Der hadde vi noen stikkord for hva vi skulle ha fokus på ved de forskjellige alderstrinnene, og en idebank for leker og opplegg. Det var systematisk, men vi målte aldri effekten av det. Vi jobbet med det fordi vi tenkte det var relevant, og at det var viktig å ha en viss progresjon.

I kommunen jeg jobber nå har vi utarbeidet en helhetlig plan for livsmestring i skolen, med fokus på psykisk helse. Ulike instanser i kommunen bidrar med sin kompetanse, og på ungdomsskolen skal vi ha fokus på flere områder over de tre årene. Det er ikke lagt opp til noen annen form for evaluering, enn at vi lærere svarer på noen spørsmål om hvordan vi synes oppleggene har fungert.

På 8.trinn har vi det første halvåret klart å få til en time med fokus på godt klassemiljø, der vi også vil trene på sosial og emosjonell kompetanse. Vi har en plan, og vi tror på at dette er relevant, så da følger vi den. Vi har ikke på noe tidspunkt tenkt å måle elevenes kompetanse, men vi kommer til å bruke store deler av utviklingssamtalen i høst til å snakke om hvordan oppstarten har vært, hvordan de trives og hvordan de selv fungerer i klassemiljøet.

I tillegg til gode opplegg for bevisstgjøring og samtale, er vi så heldige på min skole, at vi har en god gjeng miljøarbeidere og miljøterapeuter som er uvurderlige for elever med spesielle behov. Hos oss jobber både vernepleiere, førskolelærere, barnevernspedagoger og barne- og ungdomsarbeidere.

Jeg håper at når de endelige planene for fremtidens skole skal legges, så blir det denne veien vi går. Flere yrkesgrupper inn i skolen, og godt utarbeidede lokale planer for sosial og emosjonell kompetanse vil gi oss friskere ungdom i morgen.

En løsning der vi konkretiserer mål som skal vurderes – med skrekkskjemaene der elevene må vurdere seg selv med smilefjes og surefjes, for om de er flinke eller slemme, vil bare gjøre mer av det vi allerede gjør dårlig i skolen. Vi vil vel ikke skape skolefremkalte tvangstrøyer som resultat av lav måloppnåelse i positiv selvhevdelse? Jeg vil heller ikke bruke atferdsprogrammene som selges inn som quick-fixes for ulydige barn. Disse er oppskriften på en veldig trist og syk morgendagens ungdom. Det har vi ikke råd til.