Månedlige arkiver: oktober 2014

Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Postet den av
3

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

NPM og VFL – Nyare norsk skulehistorie

Postet den av
1

Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseid på utdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.

New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.

I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.

Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam  studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment»,  og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at  elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.

Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.

No vil Torbjørn Røe Isaksen endra forskrifta igjen. Han vil at karakterar frå undervegsvurderinga skal vera gjeldande til standpunktvurdering. Det er eit enormt feilsteg, og det slår beina under alt det gode arbeidet som er gjort med VFL dei siste åra. Bjørn Helge Græsli har skrive godt om den biten.

Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!

Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?

Kunnskapsministeren behandlar symptoma til ein sjukdom han ikkje ynskjer å snakka om. «Diskusjon om New Public Management er en avsporing, mener Torbjørn Røe Isaksen.» Det er kunnskapslaust av ein kunnskapsminister.

Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.

Å danne kritiske tenkere

Postet den av
Svar

Denne uka har det vært mye fokus på kritisk tenkning. Det er mulig at det som satte det i gang, var mandagens episode av «Folkeopplysningen» – som omhandlet vaksinemotstand. På tirsdag kunne vi lese denne kommentaren av Erik Tunstad. Han mener at kritisk tenkning og vitenskapelig metode må sterkere inn i skolen. Han mener at elevene ikke lærer om vitenskapelig metode, sannsynlighet og kildekritikk, før de er på universitetet. Hvis det stemmer, så betyr det at vi lærere ikke gjør jobben vår, for læreplanen er godt innom disse emnene.

I læreplanen i naturfag er et helt hovedområde dedikert til vitenskapelig metode. I forskerspiren skal elevene stille spørsmål, beskrive observasjoner, gjøre målinger, skrive rapporter, stille hypoteser, finne feilkilder og vurdere gyldighet, helt i fra første trinn, og inntil faget deles i programfagene kjemi, fysikk og biologi. Også i disse finnes hovedområder som beskriver kompetanse i vitenskapelig metode innenfor de enkelte fagområdene.

I Norskfaget skal man etter 4. trinn bruke stoff fra biblitek og Internett i eget arbeid, og kompetansen skal gradvis gå mot å «bruke kilder på en kritisk og etterprøvbar måte og beherske digital kildehenvisning.» I RLE skal elevene diskutere forholdet mellom religion, livssyn og vitenskap, og i matematikk er statistikk og sannsynlighet et eget hoveområde.

Skolen har fokus på kritisk tenkning, men det har også andre. Vaksinemotstandere mener at de er kritiske til den forskningen som myndigheter og legemiddelindustrien serverer. Alternativbransjen hevder at de har dokumentsajon på effekten av blant annet homeopati. I et virvar av konsprasjonsteorier og gode intensjoner er det lett å bli forvirret.

Nettopp derfor er det så bra. og så viktig at vi har vitenskapelig metode. Den opererer ikke med sannheter, kun med teorier – som blir sterkere og sterkere jo flere ganger noen mislykkes med å motbevise dem. Mount Everest er bare verdens høyeste fjell helt til noen kan bevise at det finnes et høyere, eller eventuelt til vi har utvidet verdensbegrepet vårt til å omfatte andre planeter. Sannhetsbegrepet er spennende å utforske i skolen, både i naturfag og i andre fag.

Jeg kommer til å utforske sannhet i naturfag ganske snart, når vi på 10. trinn skal jobbe mot denne kompetansen: «Eleven skal kunne gi eksempler på samisk og annen folkemedisin og diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin.»

Alternativ medisin er et vanskelig tema. Som kritiker blir man lett møtt med at man er  arrogant og sneversynt, mens man som alternativ kanskje vil føle seg latterliggjort og fordummet. Som lærer bør man ikke opptre arrogant, og ihvertfall ikke latterliggjøre noen. Elevene på 10. trinn har nok ikke brukt mange kalorier på å reflektere over dette emnet, men de har nok støtt på det. Noen har kanskje en mamma som hytter med neven til Andreas Wahl på tv’en, og noen har kanskje en bestefar som ble bedre i ryggen etter at han brukte homeopatisk medisin. De fleste er nok allikevel ganske likegyldige og blanke på området enda. Min tilnærming vil derfor være å la dem undersøke selv. Jeg vil gi dem navn på forskjellige behandlingsmetoder, både fra folkemedisin og alternativmedisin, og be dem undersøke følgende: Hva er det?, og; virker det? 10. klassinger er ikke akademikere, og de vil ikke klare å lese tunge forskningsrapporter. Det er derfor viktig at vi snakker om hvilke kilder vi kan stole på, før vi setter i gang.

Jeg er ganske sikker på hva utfallet vil bli, og jeg tror vi vil ha et godt grunnlag for å diskutere forskjellen på alternativ medisin og skolemedisin. Jeg vil for sikkerhets skyld passe på å si at siden vitenskapelig metode er det det er, så kan fortsatt noen av behandlingsmetodene hoppe fra den ene kategorien til den andre, men at det foreløpig ser ganske usannsynlig ut. Jeg håper at jeg da gjør litt av den jobben med å danne kritiske tenkere.

 

Lærersnøftet

Postet den av
Svar

Denne uka ble regjeringens lærerløft lagt fram. Mye visste vi at ville komme, og mange hadde nok håpet på at det i tillegg ville komme signaler om en strategi for å løfte lærernes status også ved lønn og fleksible arbeidstidsordninger. Det uteble. I stedet trappes etter- og videreutdanningen kraftig opp, og nye kvalifikasjonskrav for de som ønsker å bli lærere og de som i dag er kvalifiserte lærere ble lansert. Mange lærere møter dette med et snøft, og jeg er en av dem.

Den faglig dyktige læreren er utrolig viktig, men jeg tror at de aller fleste egenskapene som gjør en lærer god verken kan måles i karakterer eller studiepoeng. Formidlingsevne, evnene til relasjonsbygging, kreativitet og oppfinnsomhet måles aldri. Det å vite akkurat hva som skal til for at nettopp denne eleven skal mestre, eller det å forstå hvorfor ting gikk litt på tverke for den eleven, er noe det ikke undervises i noe sted.

Vi skal kunne fagene våre. Vi skal ha god kontroll på det som kreves for årstrinnet, og vi skal kjenne både det som kom før, og det som kommer etter. Viktigst er at vi forstår hvordan elevene opplever faget, hva som skal til for de som ikke får det til, og hva som er neste skritt for de som trenger å strekke seg. Dette krever fagkunnskap, men også gode pedagogiske evner, og ikke minst entusiasme og glede over faget. Også gode tverrfaglige evner er bra hos lærere, slik at de kan knytte emner opp mot hverandre og bidra til et positivt syn på andres fag.  Jeg har store problemer med å tro at dette skal komme automatisk etter et år på skolebenken. Å tro at det er så lett vitner om et svært instrumentalt læringssyn. Lærerløftet er enkel politikk som bygger på det sjokkerende faktum at man kan undervise i engelsk for småskolen (1.-4. trinn) uten et eneste studiepoeng i faget.

Formell kompetanse er flott, men reell kompetanse har også verdi hvis elevene faktisk lærer det de skal. Når det lages nye kompetansekrav til allerede kvalifiserte lærere, så får vi flere ukvalifiserte i stedet for færre. Det burde være opp til hver skole å bestemme hvem som trengte etterutdanning. Å bruke enorme ressurser – både tid og penger, på at høyst kompetente, og i dagens system kvalifiserte lærere som lykkes i klasserommet, skal få de nødvendige tallene på plass, er ren idioti.

Vi skal altså inn i en periode der flere kvalifiserte og ukvalifiserte lærere skal ut i studier. Samtidig skal lærerutdanningen gjøres lenger, og det skal bli vanskeligere å komme inn. På sikt kan selvsagt høyere karakterkrav føre til at status øker – det håper jeg virkelig, og det er en drømmesituasjon å få inn faglig flinke studenter til lærerutdanningene. Men hva om søkertallene går kraftig ned? Med mange lærere ute i studier, og få på vei inn – hvem skal jobbe i skolen? Jeg skulle så inderlig ønske at endringen heller ble gjort i lærerutdanningene. At praksis fikk mer plass, og at skikkethetsvurderinger ble gjort grundig, for å sikre at de dyktigste lærerne kom seg gjennom utdanningen, og var klar for yrket.

Så jeg snøfter. Ikke fordi at jeg ikke synes det er viktig med fag, eller for at jeg ikke vil ha faglig flinke studenter og lærere, men fordi jeg synes det gjøres helt feil. Jeg synes løsningen er for enkel, og jeg tror ikke den virker. Jeg tror rett og slett ikke at det er de faglige evnene til lærerne våre som er problemet som skal fikses i norsk skole, og jeg tror at jo mindre man lytter til forskning, og jo mer man bare driver politikk, jo større blir problemene.