Smitten fra England

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

6 kommentarer om “Smitten fra England

  1. Jeg er sjåfør på The Oslo Way og kan garantere at fokuset er bredt og konsentrerer seg på innhold og kvalitet. Synd at et ellers interessant tekst avslutes med et bidrag til mytebygging. Enda tristere at en kunnskapsorientert kapasitet som Hargreaves velger å bidra til myten.

  2. Tilbaketråkk: Fra målstyring til myndiggjorte medarbeidere | Skolevegen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s