Kategoriarkiv: Vurdering

Et helhjertet halvår uten karakterer

Postet den av
6

Jeg har alltid vært av den oppfatning at vurdering med karakter er snevert og i verste fall læringshemmende, men har først denne høsten helhjertet gått inn for å vurdere utelukkende uten poengskalaer og karakterer. Her er litt om hva jeg gjorde og hva jeg har erfart:

Sjenerte åttendeklassinger
I høst startet jeg begge mine fag i begge mine klasser med at elevene skrev på en liten lapp hvilken karakter de trodde de kom til å få. I den ene klassen var det kun en elev som nevnte femmeren. Ingen trodde de kom til å få sekser i noen av fagene. Jeg informerte om at i mine fag ville de ikke få karakterer før ved terminslutt. Ved konkrete vurderingssituasjoner ville de få tilbakemeldinger og tips til videre øving, og ellers ville vurderingen foregå underveis i klasserommet, ved at jeg justerte undervisningen etter hva de fikk til, og ved at de fikk differensierte opplegg. Jeg informerte om det samme på foreldremøtene. En far i hver klasse stilte spørsmål, men som med elevene, var det få reaksjoner å hente.

Varme i trøya
Utover høsten ble vi bedre kjent, og flere av elevene begynte å stille spørsmål om hvorfor de ikke fikk karakter. Det ble mange lærerike diskusjoner- spesielt i den ene klassen. På dette tidspunktet var nok elevene delt i 3. De som ville ha karakterer, de som var glade for at de slapp, og de som var likegyldige til hele problemstillingen. Kanskje fordelingen vil være sånn nesten uansett? Det interessante er at de ulike holdningene ikke henger sammen med hvilke resultater elevene oppnådde i fagene.

Dommen?

I forrige uke hadde jeg korte samtaler med alle elevene, der de selv fikk sjans til å si hvilken karakter de syntes de lå på. Mange valgte å trekke på skuldrene, mange undervurderte seg, og en god del traff godt. Noen få vurderte seg selv høyere enn jeg hadde gjort. Min konklusjon så langt er at elevene fortsatt er mer prestasjonsorienterte, enn læringsorienterte, og at det vil ta lang tid å snu. Det er egentlig rart at det er sånn etter å være vant til vurdering uten karakter fra barneskolen. Eller er barneskolene blitt så «gode» på vurdering at de egentlig driver med karakterer under dekknavn som «lav, middels, høy» eller «kan ikke, er på vei, kan»? Gjennomsyrer prestasjonskulturen hele skoleløpet kanskje? Det er sjelden jeg ønsker at skolen skal være bremseklossene for samfunnsutvikling, men skulle gjerne hatt med meg flere på å tenke at det er læringen som er viktig, og ikke resultatet. Jeg legger i hvert fall en tung fot på pedalen, og bremser alt jeg kan i et halvår til. Og jeg skal prøve å gjøre det enda bedre ved å være helt konkret på hva de har lært, og hva de må gjøre for å lære mer.
image

VFL – en skjemametode eller læring for alle?

Postet den av
3

Dette innlegget ble først publisert som et gjesteinnlegg på Martin Johannessens blogg, Lærerbloggen.

Jeg møtte først begrepet «vurdering for læring» på engelsk, som «assesment for learning». Det engelske ordet for vurdering kommer fra det latinske «assidere» som betyr «å sitte ved siden av». Den betydningen ønsker jeg meg tilbake til!

I 2007 hadde jeg akkurat blitt avdelingsleder (trinnleder) på barneskolen der jeg jobbet, og fikk være med på kurs holdt av en som het Sigmund Lieberg. Min sjef var ikke lenger like opptatt av læringsstiler og flere intelligenser – noe rørte seg i skoleverden, og det var den siste biten i det didaktiske puslespillet; Vurdering.

På et av de første lysbildene viste Sigmund oss denne stripa. Det er jo så opplagt, og jeg blir litt småflau når jeg tenker på hvordan jeg håndterte vurdering spesielt i praksis på lærerhøgskolen. Da måtte vi fylle ut observasjonsskjema for hver time, og skjemaet var lagt opp etter den didaktiske relasjonsmodellen.  Det siste feltet var for vurdering.

«Hva skal vi skrive der hvis vi ikke skal ha prøve den timen?» Det var jeg som spurte.

«Bare skriv observasjon» sa øvingslæreren.

Så hadde vi det slik da. Planla spennende undervisning, med mye praktisk og varierte arbeidsmåter. Vi hadde mål – «Jobbe videre med geometri» «Få vite litt om påskefeiring på Jesu tid». Men hva lærte elevene? Sikkert kjempemye, men vi ante lit om det. Heldigvis begynte vi å vurdere for å lære.

prikken

Skolen min var med på UDIRs prosjekt «Bedre Vurdering» der 77 skoler skulle utvikle kjennetegn på måloppnåelse i ulike fag. Vi gjorde en god jobb på vår skole. En samling av kompetansemål ble knyttet til kjennetegn på lav og høy måloppnåelse, og forslag til rike oppgaver som kunne brukes i en vurderingssituasjon ble lagt til. Det som allikevel fort skjedde var at vi begynte å knytte symboler til kjennetegnene. Det var både sløyfer og pokaler, og merkelapper som «Klarer alene» «Klarer med hjelp» og lignende. Vi hadde i praksis laget vårt eget karaktersystem.

De fire prinsippene for vurdering for læring er:

Elevers og lærlingers forutsetninger for å lære kan styrkes dersom de:

  • Forstår hva de skal lære og hva som er forventet av dem.
  • Får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen.
  • Får råd om hvordan de kan forbedre seg.
  • Er involvert i eget læringsarbeid ved blant annet å vurdere eget arbeid og utvikling.

En sløyfe, et smilefjes eller en «Kan med hjelp» gjør kanskje litt på punkt 2, men står veldig svakt alene.

I min praksis videre, gikk jeg bort fra tanken om symboler eller merkelapper, og også om lange skriftlige tilbakemeldinger. Vurdering for læring, er ikke bare for elevenes læring – men for min læring! Jeg lærer om elevene, og jeg lærer om hvordan min undervisning virker på deres læring. Jeg har skrevet mer konkret om hva jeg gjør når jeg driver VFL her, men vil gå gjennom de fire prinsippene og si noe om hva jeg tenker at mange bommer litt på, og si litt om hva som kanskje er en bedre løsning for både lærere og elever?

  1. Elevene forstår hva de skal lære og hva som er forventet av dem. 

Et mål på tavla er vanlig i disse dager. Kanskje 10 mål på ukeplanen også. Men hvordan sikre  at elevene forstår målene? Og må målene på død og liv være skriftlige på tavla? Noen ganger har jeg skriftlige mål, og kanskje i form av kun et bgrep eller et problem som skal løses. Selve målformuleringen kan kanskje elevene foreslå selv? Kanskje et vanskelig begrep som er en del av målet kan ligge på en av elevenes pult, så kan man lage en lek eller et mysterie av det? Nøkkelen ligger uansett i elevaktivitet, og samtaler.

 

  1. Får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen.

Tilbakemeldinger er nesten et eget fagfelt. Vi kan gi korte tilbakemeldinger der og da i klasserommet, lengre tilbakemeldinger på større oppgaver, eller halvårlige tilbakemeldinger. For klasseromstilbakemeldinger holder det ofte at elever får sjekke en fasit, eller sammenligne besvarelser med andre. Noen lærere setter en prikk ved noe de må se nærmere på, så må elevene selv finne ut hva de skal gjøre. Skjema med kryss eller smilefjesvurdering tror jeg koster mer enn det smaker, både i tiden det tar å lage dem, og opplevelsen elevene har av å vurdere seg.

Tilbakemeldinger på større arbeid bør fokusere rundt gitte kriterier – svært gjerne utarbeidet med eller av elevene. Ikke rett alt, men rett det som går igjen, og som stemmer med kriteriene. Lange skriftlige tilbakemeldinger tror jeg sjelden har stor effekt, bruk heller kommentarer i marg – og aller helst etter at elevene har sett over selv og delt med noen andre.

Halvårsvurderinger bør handle om de store linjene i faget, og ikke enkeltmål. Det er ikke verdifullt å få en liste over kan, og kan ikke. Bruk elevsamtaler og foreldresamtaler til at eleven går gjennom og viser fram sine arbeider, og en diskusjon rundt hva som er bra, og hva som kan bli bedre.

 

  1. Får råd om hvordan de kan forbedre seg.

….Og ikke minst: HVORDAN! Elevene mener ofte at de bare må bli flinkere til å følge med i timen eller gjøre leksene bedre for å bli bedre i faget. Da har de kanskje litt kjedelige timer og litt mye lekser? «Skjerp deg» er aldri et råd om hvordan man kan forbedre seg. Læreren må både kjenne eleven godt nok til å vite noe om hvordan eleven lærer best, og må være villig til å endre sin undervisning for å tilpasse seg dette. Man skal ha konkrete forventninger til hva eleven kan klare, og sørge for tilrettelegging og nok verktøy i form av læringsstrategier, til at eleven faktisk klarer å forbedre seg. Hva med å spørre: Hva kan jeg gjøre for at du skal forbedre deg?

 

  1. Er involvert i eget læringsarbeid ved blant annet å vurdere eget arbeid og utvikling.

At elevene setter kryss eller smilefjes  i et skjema er ikke elevmedvirkning. Elever som er med å formulere mål og kriterier, vurderer sitt eget og andres arbeid, og klarer å gjøre nytte av tilbakemeldinger og råd derimot – de er medvirkende. Dette er prosesser som må trenes på, og også her er nøkkelen høy elevaktivitet og samtaler om læring.

 

Det er nok lett å tenke at dette spiser opp alt tiden man har med elevene i timene. Bra! Da driver vi med vurdering for læring!

En annen måte å tenke vurdering i matte?

Postet den av
1

Jeg har en kollega som har en «baby». Det er et karaktervurderingskonsept i matematikk, som realiserer prinsippene for vurdering for læring. Jeg liker systemet svært godt, selv om jeg i utgangspunktet ønsker å praktisere uten karaktervurdering i det hele tatt.

Kort forklart består det i en periodeplan og en egenvurderingsprøve. Periodeplanen er bygget opp som en tabell med karakterene fra 2-6, konkrete læringsmål som dekkes innenfor hver karakter, viktige begreper og eksempeloppgaver for hvert læringsmål. Planen deles ut og gjennomgås ved starten av nytt tema. Underveis brukes målene i undervisningen og på ukeplan. I undervisning vises det til hvilken karakter målet tilhører. Ved slutten av perioden gis en egenvurderingsprøve. Også her er oppgavene sortert under læringsmål og karakter, der 2 kommer først. Når elevene ser seg som ferdige får de fasit og retter selv. I tillegg får de det opprinnelige karakterskjemaet med mål, men nå uten begreper og eksempeloppgaver. Nå skal de selv krysse av om de «kan» eller «kan litt». Det blir et tydelig bilde å sette karakter ut fra (og noen «skeptiske» kolleger har dobbelsjekket at karakteren ville blitt det samme med poengskåre)

Stående alene ser det jo ganske så pragmatisk og instrumentelt ut, men kan det ha noe for seg allikevel? Min kollega er kreativ og faglig dyktig, og timene er spekket med praktiske innslag og variert undervisning. Vurderingssystemet blir naturlig flettet inn i undervisninga. Så hva erfarer hun?

» Jeg hjelper dem med å sortere verden»

De svakeste strekker seg, og hun forklarer det med at de ikke blir overveldet. I stedet for å prøve å få med seg alt, og å prøve å forstå konsepter de egentlig ikke har forutsetninger for ennå, så setter de seg konkrete mål på bakgrunn av periodeplanen. Hun opplever at elevene slapper mer av og fokuserer på læringen. På selve prøvene ber elevene om hjelp selv om de vet at det betyr at de må gi opp et kryss på «kan» –  fordi at de ønsker å forstå. Vurderingssituasjonen blir dermed en arena for læring.

Dette minner om tanken som satte i gang min praksisendring. På en cafe i Trondheim høsten 2006, diskuterte jeg og en annen kollega fra en annen jobb, hvordan vi faktisk kunne sjekke om elevene hadde fått kompetanse. Før det hadde jeg ikke engang tenkt bakoverplanlegging og det å faktisk bruke læreplan heller en lærebok. Vår tanke da var å knytte kompetansemålene til bestemte oppgaver (praktiske, muntlige, skriftlige osv, alt etter som hva målet var), og lage kjennetegn på måloppnåelse for grupper av mål og oppgaver. Det ble vårt bidrag til UDIRs prosjekt «Bedre vurdering».

Åtte år senere er praksisen min preget av denne måten å tenke på, men ikke etter et bestemt system. Å kun vurdere utfra nedbrutte kompetansemål i form av konkrete læringsmål eller kriterier blir for snevert hvis man gjør det alltid, men å bruke kompetansemålene i det daglige kan fort bli for omfattende. Det som kreves er god kjennskap til læreplanen – formålet og målene. I tillegg så er jeg helt avhengig av å kjenne elevene. Jeg må kunne se igjennom en dårlig dag på en prøve, eller et forsøk på juks på en innlevering. God og rettferdig vurdering er avhengig av profesjonelle lærere som kjenner sin læreplan, og kjenner sine elever. (Her gir jeg både  et Nei-svar til Lektor Thorsens etterhvert berømte spørsmål, og kommer med et argument mot anonym retting)

Fortsatt har jeg ikke prøvd helhjertet å vurdere uten karakter på ungdomstrinnet. Det blir den neste endringen i min vurderingspraksis. Håper andre også finner inspirasjon til å utvikle sin praksis! (Og hvis noen vil prøve ut opplegget til min kollega, blir jeg glad for tilbakemeldinger!)

Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Postet den av
3

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

VFL i praksis – del 4: Vurderingssituasjoner

Postet den av
6

Jeg mener at dersom man driver aktivt med vurdering i klasserommet, blir behovet for formelle vurderingssituasjoner mindre – og vi kan på denne måten være en motvekt til testkulturen. Når det allikevel er behov for formelle vurderingssituasjoner, liker jeg å gjøre en vri for å unngå klassiske prøvesituasjoner.

Praktiske prøver

I noen fag kan praktiske prøver være greie for å observere elevenes anvendte kunnskap og ferdigheter. Man er da avhengig av å enten ha mulighet for å dele klassen, eller ha et alternativt opplegg som er «selvgående». Elevene deles i grupper og får en praktisk oppgave de må løse. Med 3-4 grupper kan jeg gjennom observasjon og samtale vurdere elevene ut fra gitte kriterier. Jeg har blant annet gjort dette med koblinger i naturfag – enten tegnet opp koblingsskjema eller bare gitt oppgaven muntlig; Lag en transformator som dobler spenningen. Dette er et godt alternativ til skriftlig prøve – ihvertfall i alle muntlige og praktisk/estetiske fag.

Flerkolonne

Prøver med mye tekst er utfordrende for noen elever. Et enkelt skjema der elevene kun skal fylle inn fakta etter et system, er enkelt og går fort, samtidig som jeg lett ser hvilken kunnskap eleven innehar. Eksempler på slike skjema kan være ordklasser (med bøyning, eksempler og definisjon), religioner (med hellige skrifter, høytider, tradisjoner osv) eller materialer (med egenskaper, bruksområder, produksjonsmåte osv)

Samarbeidsprøver

Dette kan kombineres med de fleste typer prøver og tester. Elevene starter med å jobbe alene og svare med penn. Det siste kvarteret setter elevene seg sammen to og to og løser oppgavene med blyant. Noen ganger kommer man på ting man ikke husket når man bare får snakket litt sammen, og prøvesituasjonen blir ufarliggjort.

Bruk av hjelpemidler

Med gode rike spørsmål kan en åpen prøve med alle hjelpemidler(inkludert mobiltelefonen!) tillatt være god for å avdekke elevenes kunnskap og forståelse. Et alternativ her kan være å kjøre «Vil du bli millionær» stilen med noen hjelpemiddelkort på hånda.

Heldagsprøver….

Hva med å kjøre en vri her også? Bruk av veiledning og modelltekst halve dagen? Kanskje et  prosessdokument som eleven allerede har fått veiledning på? I matematikk kan man ha deler av prøven med samarbeid, eller man kan gjøre noen av oppgavene om gangen, og så gjennomgå. Argumentet for klassiske heldagsprøver er jo at en skal trene til eksamen. Slik jeg ser det er det vanskelig å lære noe av denne prøveformen uten annen trening enn at elevene får beskjed om å se igjennom før de leverer, bruke ordboka flittig, og bruke tida godt. De trenger strategier for å gjøre nødvendige endringer underveis! De må trenes og øves i å være kritiske til eget arbeid, og lære om hvordan man kan endre til det bedre. Da kan de ikke overlates til seg selv med en oppgave og ei ordbok.

 

VFL i praksis – Del 3: Magien skjer i klasserommet!

Postet den av
2

Da vurdering for læring ble introdusert som skolebegrep midt i forrige tiår, handlet det mye om skjemaer. Man laget skjema med kjennetegn på høy, lav og gjerne middels måloppnåelse. I tillegg ble det presisert at det var viktig å gjøre målene tydelige for elevene. De skulle skrives på tavla i starten av timen, og settes på ukeplan. Men var det noe mer til det? For meg krevde det at jeg reflekterte over både elev- og læringssyn. Dette skulle ikke bli noe jeg gjorde i tillegg til det jeg gjorde fra før. Det måtte bli en erstatning! Jeg leste meg opp, og var også heldig og fikk med meg noen foredrag i regi av Udir da jeg deltok i prosjektet «Bedre vurdering». Jeg kom til at bedre vurdering starter, og slutter i klasserommet. Her er noen tips til hvordan få det til:

1. En god starteroppgave

Jeg pleier ofte å starte timen med en oppgave som «trigger elevene». Det kan være et ord som står på tavla når de kommer inn, konvolutter på noen bord, en «gåte» på en powerpoint. Poenget er å gjøre elevene nysgjerrige og i modus for læring. Oppgaven er ofte noe som kan få fram forkunnskaper om emnet som skal gjennomgås, eller repetisjon av noe vi gjorde dagen før. Det er som regel bare en muntlig oppgave, eller et ferdig ark som tar maks 5 minutter å løse. Noen ganger lar jeg en personlig anekdote erstatte starteroppgaven.

2. Dagen i dag

Starteroppgaven tar oss over til det som skal skje denne timen. Nå tydeliggjøres målet for timen – ikke nødvendigvis ved at det skrives, eller står på en powerpoint, men at jeg sier » I dag skal vi lære …» Elevene får deretter litt summetid (think-pair-share) der de blant annet finner ut om de faktisk forstår hva det er vi skal lære. Vi avklarer ukjente begreper i fellesskap. Noen ganger – dersom elevene er klare for det, kan de nå selv komme med forslag om hva vi skal gjøre for å lære nettopp dette. Jeg har allikevel alltid en plan i bakhånd.

3. Aktiviteter og oppgaver for å lære begreper

Aktiviteter og oppgaver styres litt av om det er kunnskap eller ferdigheter som skal læres eller øves på. Dersom det er kunnskap og nye begreper bruker jeg gjerne oppgaver som går på lese- og læringsstrategier.

Karusellmetoden – der elever deles inn i grupper og jobber med hvert sitt begrep på en plakat,før de går rundt og presenteres for det de andre har laget

Kafedialog – der elevene først sitter i en gruppe og diskuterer et emne, før de deles og forteller den nye gruppa hva de første snakket om.

To- og flerkolonnenotat – der elevene lager ordliste, eller systemer f. eks over ulike materialer og deres egenskaper i naturfag, eller over verdensreligionene og fakta i RLE.

Mange gode tips til læringsstrategier her 

4. Aktiviteter og oppgaver for å lære ferdigheter

Her gjelder modellering, modellering og mer modellering! Jeg viser elevene hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Det er mye som er positivt med å forske fram egne måter å tenke på, og å gjøre ting på, men noen ganger må vi bruke god gammeldags instruksjon! Det finnes bare en lur måte å skrive en A på f.eks. Når vi stiller formkrav på tekster så må vi vise hva vi er ute etter, og hvis vi krever en viss oppstilling i matematikk må vi vise det. Det er viktig å gjøre det implisitte eksplisitt for alle elever.

Jeg bruker også praktiske oppgaver og konkreter dersom det er naturlig. Det viktigste blir at elevene er i aktivitet – betydelig mer enn meg. Jeg er også en sterk tilhenger av Vygotsky og sosiokulturell læringsteori. Elevene jobber stort sett i grupper, eller to og to. Ofte med få oppgaver om gangen, før vi gjennomgår og jobber videre med like, vanskeligere eller lettere oppgaver – utifra hvor greit de får det til.
5. Vurdering

Er noe som skjer kontinuerlig gjennom timen. Forstod elevene målet?  Forstår de begrepene vi jobber med? Observerer og snakker med elevene mens de jobber, eller elever i det trygge klasserommet viser med tommeltegn om de har forstått eller ikke. Elevene kan også vise om de har fått noe til ved å sammen løse oppgaver og holde opp mini-whiteboard (som enkelt lages ved å laminere et hvitt ark…)

Tydelige kriterier på oppgaver som gis, og det at elevene jobber etter noe som er modellert, gir også et utmerket grunnlag for at elevene kan vurdere seg selv . Elevene kan skrive svar på et spørsmål jeg stiller på en lapp og kaste den et sted i klasserommet. Så plukkes en tilfeldig lapp opp av noen elever, og de diskuterer om dette var et greit svar på spørsmålet. I tillegg så finnes jo dette – et fantastisk verktøy for å drive vurdering i klasserommet!

Dersom dere vil ha flere konkrete tips så sjekk denne – Takk til Bjørn Helge Græsli som delte!

img2

VFL i praksis – Del 2: Å planlegge for læring

Postet den av
Svar

«Kan læring planlegges?» heter en bok av Britt Ulstrup Engelsen. Den hadde vi som pensum på lærerutdanningen, og den handler om lokalt læreplanarbeid. Jeg leste nok aldri hele, og jeg er usikker på om Britt hadde et enkelt svar på tittelspørsmålet, men jeg husker godt den didaktiske relasjonsmodellen, og jeg lar den fortsatt styre planleggingsarbeidet mitt. Om ikke læring kan planlegges, så kan vi ihvertfall planlegge for læring:

Mål

Jeg starter alltid med kompetansemålene (Til grunn ligger også en løs temaplan – basert på emnene i boka). Hvilke kompetansemål skal jobbes med, og hvordan kan elevene hjelpes på vei mot denne kompetansen? Her kreves det læreplananalyse. Hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter kreves for å jobbe mot målet? Hvilke verb er brukt? Styrer disse aktiviteter? Jeg kunne nok lett skrevet et helt innlegg om læreplanen – jeg er veldig glad i den, og spesielt i den generelle delen og kompetansemålene. De er skrevet sånn at man aldri kan «nå» dem, samtidig som at alle kan jobbe mot dem i ulik grad.

Etter en liten analyse, lager jeg noen konkrete læringsmål. Jeg passer allikevel på at kompetansemålet ikke blir forenklet og degradert til målbare, intetsigende enheter. Læringsmålene er kun for å konkretisere kunnskap og ferdigheter. Kompetansen springer ut fra kombinasjonen av disse.

 

Innhold

Hvordan kan elevene nå målene? Hva skal brukes fra boka? Hvor finner jeg andre ressurser? Filmer? Er noe av dette dagsaktuelt? Finnes det spill, leker eller andre aktiviteter som er aktuelle? Hvordan skal jeg differensiere og tilpasse stoffet?

Arbeidsmåter

Hva bør gjennomgås, hva kan elevene lese/finne ut av på egenhånd? Jobbing på grupper, hvordan sette sammen gruppene? Hva bør gjøres praktisk, og hva krever det av utstyr? Her er det viktig å variere – dette er den fremste formen for differensiering, slik jeg ser det. Ikke prøve å tilpasse til den enkelte hver dag, men prøver å variere nok til å treffe alle. Jeg synes også at der er viktig å variere i timene. Korte økter med aktiviteter som alle fører frem mot samme læringsmål. Noen timer innimellom med fordypning i oppgaver eller skrivearbeid – gjerne i sammenheng med en flipp.

Vurdering

Dette er jo rosina i pølsa når jeg egentlig her snakker VFL. Hvilke kriterier har vi for å nå målet? Skal elevene være med å utarbeide disse? (Det synes jeg – så ofte som mulig, men jeg må også ha tenkt gjennom det på forhånd) Hvordan vurdere? Selv om jeg gjerne bruker formelle vurderingssituasjoner i blant, så er det vurderingen i klasserommet og elevenes egenvurdering som driver læringen fremover. Læringen oppstår i samspillet mellom lærer og elev – eller elev og elev, som gir konkrete og umiddelbare tilbakemeldinger ( Ikke etter 1-7 dager når prøven er rettet). Bruk av digitale hjelpemidler med «fasit», skriving etter modelltekst og tydelige kriterier, eller arbeid med matteoppgaver med fasit, er alle eksempler på situasjoner der elevene får umiddelbar tilbakemelding på om de har fått til og forstått. Kremen av vurderings- og læringsssituasjoner! Velger jeg prøver eller andre formelle vurderingssituasjoner, gjøres ofte en vri på disse også. Men det tror jeg kommer i del 4.

 

Dette arbeidet gjør jeg verken daglig eller ukentlig. Dette er arbeidet som gjøres i forbindelse med at jeg skriver en periodeplan(6-8 uker). Det eneste dokumentet jeg lager og bruker i undervisningen. Den er på maks 2 sider, og har med alt over her i en lettfattelig og konkret variant – for dette er et dokument for elevene også. Ofte består side 2 av en rubrikk, eller en annen form for egenvurdering. Denne planleggingen gjør at resten av perioden går rimelig raskt og enkelt å planlegge. Jeg legger ikke mye tid i hver time i etterkant av at periodeplanen er laget. Og selvfølgelig: Jeg bruker mye «jeg» her, men det er heldigvis ofte «vi» også, for det er jo det aller beste med planlegging!

VFL i praksis – del 1: Det trygge klasserommet

Postet den av
4

En forutsetning for å få til god vurdering i klasserommet, er at vi har en trygg atmosfære, og at vi har fokus på læring. Det krever rett og slett god klasseledelse. Her er mine tips for å få det til:

1. Jeg ELSKER feil!

Dette sier jeg til elevene. Når de svarer feil, eller har misforstått noe, så har jeg en jobb å gjøre. Det er jo det jeg gjør liksom – finner feilene, og hjelper til med å rette dem opp. Jeg har også lest opp, og hengt opp Neil Gaimans fantastiske nyttårsønske om å gjøre feil. Det hadde jo vært forferdelig hvis elevene våre var ferdig utlært!

2. Nulltoleranse for negative kommentarer

I et klasserom der alle skal være aktive og delta, er det viktig at det føles greit og trygt. Negative kommentarer – også de som er ment som spøk mellom to kompiser, er helt uakseptabelt. Tør elevene svare og delta dersom de risikerer – eller tror de risikerer himling med øynene, latter eller kommentarer?

3. No hands up

Når man er trygg, kan man lettere finne på å svare dersom man blir spurt direkte. Når jeg har oppnådd et trygt klasserom bruker jeg pinner med elevenes navn på i stedet for håndsopprekning i læresamtaler og klassediskusjoner. Elevene har alltid lest eller diskutert på gruppe før de blir spurt om noe, og alle har lov å la være å svare. Dette fører til at mange av de som vanligvis ikke sitter med hånda oppe, deltar mer. De herlige introverte elevene som verken er sjenerte eller redde – bare ikke så opptatt av fokus på seg selv. Tenk å få med de! Pinnene med navn er også utrolig praktiske ved valg av tilfeldige grupper eller par.

4. Penger i banken – catch them being good!

Noen elever trenger litt ekstra oppmerksomhet. Noen av dem er kanskje vant til mye oppmerksomhet, men ikke av rett sort. Uttrykket penger i banken har jeg stjålet av en god kollega. Det betyr ganske enkelt å skape gode relasjoner med elevene gjennom å være raus med positive tilbakemeldinger. Og det funker så bra! Det koster kanskje litt å overse dårlig oppførsel, men for meg har det alltid vært verdt det. Det tar som regel ganske kort tid å finne de gode sidene, heldigvis! Et annet lite triks her som jeg har funnet hos denne damen; Små post-its til elevene med teksten «Jeg har lagt merke til at du…» og så en positiv tilbakemelding. Det blikket de får når de finner denne lappen under boka på pulten! UBETALELIG!

5. Tydelig, tydelig, tydelig

Forutsigbarhet og tydelighet. Klare rammer. Starte timen med hva vi skal lære, avslutte med hva har vi lært. Selv om jeg elsker å ha åpen spørretime, og er digresjonenes dronning, så prøver jeg å holde fokus her. Men dette er nok mitt svakeste punkt i det trygge klasserommet, og det er her min utvikling vil være i neste skoleår. Håper du også fikk noen ideer, og tenker at det er noe du kan utvikle deg på!

 PALS

Den vanskelige vurderinga

Postet den av
Svar

Det nærmer seg den tiden på året der dommen skal felles og standpunktet skal settes. Dette er noe av det vanskeligste jeg, som kommer fra barneskolen til ungdomsskolen, har måtte gjøre. For alt det man vet om eleven, all den kjennskapen man har til opplæringslov, vurderingsforskrift og læreplan skal nå pakkes inn i et tall. Hvordan skal jeg få til dette?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som viser stor faglig kompetanse i løsrevne samtaler, og som viser stor evne til å reflektere over både skolefag og hverdagslæring, men som av en eller annen grunn bare har bestemt deg for å ikke være med i dette «skole»?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som pugger og øver, og kan gi meg forklaringer på rams når det gjelder, men ikke evner å se de store sammenhengene i det lange løp?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som kjemper mot vansker hver eneste dag, som kan så mye, og får til så mye, men uansett tilrettelegging ikke klarer å vise ditt sanne potensial?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som smilende tar fatt på enhver oppgave, og kaster deg ut i faglige diskusjoner, men som stivner, og forsvinner i angsten i det man snakker om karakter?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som følger alle råd, og utvikler deg jevnt og trutt, men ikke får uttelling for innsatsen?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som hadde en ambisjon, og en driv, som ble drept av alle disse tallene?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som har satt deg et tall i hodet, og kun fokuserer på det, og ikke på hva som skal læres, hvordan og hvorfor?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som har jobbet så hardt, og oppnådd så mye, men som ikke lenger kan nyte din ungdomstid på grunn av det?

Hvordan skal jeg vurdere deg, Elev – som ikke har et overskudd som kan brukes til skole, som har hatt så mye vondt gjennom alle disse år, at skole måtte vike?

Hvorfor skal jeg vurdere dere, til syvende og sist, ved å sette et tall? ET TALL?