Stikkordarkiv: #lærerhverdag

5 ut for en bedre skole

Postet den av
4

Mye i skolen er selvfølgeligheter som alltid har vært der. Tjener de skolens mandat om læring og dannelse? Fremmer de trivsel og læring hos enkeltindividet, eller koster de mer enn de smaker?

Her er fem ting vi gjør i skolen, som jeg tror vi hadde vært bedre foruten:

Eksamen

Spesielt i grunnskolen. Jeg tar meg i å stå å si hva som er eksamensrelevant til 8.klassinger. Denne skumle testen på egen undervisning og vurdering som kommer etter endt grunnskole. Hva skal vi med den i et skolesystem som uansett er lagt opp til ytterligere 3 år med skole? Og hva viser egentlig denne karakteren, på noe som gjøres på en dag, eller enda verre – på 20-30 minutter? Karakterene på eksamen utgjør 13 % av vitnemålet. Elever som gråter seg gjennom en muntlig presentasjon, eller svetter seg gjennom en utspørring. Snu opp ned på skolen for å avholde eksamen (Hva koster det i kroner og øre?) Fokuset på læring forsvinner også, naturlig nok, så snart eksamen er avholdt. Kan det tenkes at det finnes bedre måter å avslutte grunnskolen?

Anmerkninger, orden- og oppførselskarakter

Vi gir ikke anmerkninger på vennlighet, hjelpsomhet og flid. Vi gir ikke karakter i innsats og omsorg. Hvorfor skal vi da gi det på andre mennesklige egenskaper? Hvor mye tid brukes på disse systemene? På krangler om man er konsekvent, og beskyldninger om å være for slepphendt? Kunne denne tiden brukes til å sette inn tiltak for de som kommer til et punkt der dårlig orden faktisk utgjør et reelt problem for undervisningen? Kunne vi klart å faktisk hjelpe noen til å bli bedre med noe fordi at det er det riktige å gjøre, heller enn å true med anmerkninger og nedsatte karakterer?

2. fremmedspråk

Nå som valgfagene er tilbake kunne språkfag legges inn der for de som ønsker studiespesialiserende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i en verden som snakker mer og mer engelsk, skal bruke så mye tid på å lære enda et fremmedspråk. (Nå er heldigvis arbeidslivsfag et alternativ. Kunne også vært det blant valgfagene) Generelt sett; jeg tror vi hadde fått mer motiverte elever dersom vi lot dem spesialisere seg litt mer allerede på ungdomstrinnet. Hva skal til for å være allmenndannet i dag?

Halvparten av kompetansemålene

Vis meg en lærer som ikke kjenner på tidspress. Jeg kjenner selv at jeg lar være å bruke tid på gode opplegg som går i dybden, fordi at jeg er så redd for å ikke komme gjennom målene (eller boka…) Henger nok sammen med at på eksamen kan alt skje, og elevene må ha vært innom alle kompetansemål.

Egne karakterer i muntlig og sidemål

Ja, vi skal ha mange timer i norsk, og vi skal ha mange timer i engelsk. Trenger ikke sette så mange karakterer allikevel. Det fører til mer stress og mer tidspress. Norsk sidemål vil jeg beholde, men som del av norskfaget, og dermed uten egen karakter.

Og mye mer…

Jeg ville også ribbet vekk karakterer i underveisvurdering, mål- og resultatstyring, en god bunke papirarbeid, de fleste lærebøker, ordene «læringstrykk» og «læringsutbytte», prøver (både målsjekker, uketester, målprøver, kapittelprøver og what have you), så og si alle skjema som krever avkrysning, feil bruk av lojalitet og alle regler som har tall i seg, eller ikke trenger å være der.

Til slutt står de der: Læring og dannelse. Den gode timen. Det gode møtet mellom lærer og elev. Uten ytre motivatorer, men i en rendyrket og ekte form, tuftet på tanken om at vi alle vil gjøre vårt beste- og være vårt beste, om vi bare får tillit til det.

 

I krig og skole…

Postet den av
2

Det begynte da Thomas Nordahl sa at ordet metodefrihet burde fjernes som begrep for lærere. Anniken Hauglie stod ved siden av og nikket, rektor Trond Nilsen kastet seg på med eksempler på hvordan hans skole i et profesjonsfellesskap brukte forskningsresultater for å utvikle seg, og jeg satt i sofaen og måpte. SA han virkelig det?! Metodefrihet kun mellom det som virker? Han gjorde det.

Jeg er ingen akademiker. Vel har jeg skrevet noen større oppgaver i høyere utdanning, og jeg bestod såvidt ex. phil. en gang i tiden. Men jeg er ingen akademiker. Tung faglitteratur og forkningsrapporter har et slitsomt språk, og jeg må bruke lang tid på å tolke og forstå.

Kanskje mange lærere har det som meg? Kanskje det er derfor vi som yrkesgruppe generelt sett leser lite forskning?

Å lese Hattie f.eks er ganske tungt. Jeg er sikker på at han angrer voldsomt på den forenklede lista bak i boka, som virkelig alle (bortsett fra politikere, åpenbart) kan forstå. Aldri har en mann fått så mye oppmerksomhet, og så mye tyn, for noe så lite.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele Visible learning. Jeg har lest litt, og jeg har lest mye om. For å gjøre det enkelt for andre som synes det er vanskelig å lese sånt, så kommer her min lille tolkning. Hva er det egentlig Hattie kom frem til?

  • Det er avgjørende for elevers læring å ha en god relasjon til læreren.
  • Det er avgjørende for elevers læring å være aktivt deltagende i egen læringsprosess
  • Det er avgjørende for elevers læring å få tilbakemeldinger og hjelp til å lære mer

Jeg klarer ikke å lese dette som metode. Jeg kan heller ikke tro at det finnes lærere som ikke forstår og tar innover seg disse viktige funnene. Hvis det er dette Nordahl mener, så er vi langt på vei enige.

Hatties metaanalyse baserer seg på hundrevis av enkeltstudier. Studier av skoler og elever og lærere som gjør noe. På et eller annet tidspunkt begynte de å gjøre dette noe fordi de hadde tro på det. Slik kunne forskere gå inn og se om dette noe virket eller ikke. De begynte ikke med det fordi at det var evidensbasert, men fordi at de trodde på det.

Hva om det finnes flere faktorer? Flere metoder som virker? Skal vi drepe innovasjon ved å si at lærere ikke skal ha metodefrihet utover en viss ramme av det vi vet virker? Det er neppe Nordahls hensikt, og da har han et ansvar som kanskje den mest kjente norske skoleforskeren, med å formidle pedagogikken som en åpen kunnskapsform.

Nå for tiden leser jeg ikke forskning eller fag. Men jeg leser om skole; Marsdals «Kunnskapsbløffen» har lenge stått på leselista, og fikk plass nå.

For det meste har boka vært en gjennomgang av ting jeg har hørt og lest før – og jeg jobber med meg selv ved å si at også dette er ideologisk (bare så mye lettere å være enig når det er min ideologi.) Altså – det meste jeg har lest i boka har gitt kognitiv resonnans og verken utfordret eller provosert meg, men jeg har heller ikke opplevd noe som oppklarende eller spesielt lærerikt. Før s.175. Det mest provoserende er hvordan noen som ikke har bakgrunn i skolen kan skrive så krystallklart om kjernen av skolekrigen. Her skriver Marsdal om kunnskapsystemer i konflikt, og om nødvendigheten av både den byråkratiske og den pedagogiske anskuelse:

«Den byråkratiske anskuelse setter opp forutbestemte standarder og prosedyrer, som virksomheten skal utføre og måles etter. Pedagogene vet at det ikke finnes én metode som alltid fungerer. De må alltid løse situasjonen i praksis, der og da, ved hjelp av alle tilgjengelige kunnskaper, teorier, erfaringer, metoder og egenskaper.»

Skillet mellom disse er at den første har en lukket, og den andre en åpen kunnskapsform. Marsdal fortsetter å beskrive motsetninger og konflikter i styringen av skolen, og ender med en oversiktlig liste:

marsdal

Lista er kategorisk, og i praksis vil en se elementer fra begge sider de fleste steder. Den gir allikevel et godt bilde av hva partene i skolekrigen kjemper for.

En av heltene for den profesjonelle styringen er professor Svein Sjøberg – som angriper den andre siden hardt, uten å egentlig si så mye om hva han faktisk kjemper for. Professor-helten for det andre laget, Johan From inntar en stødig offerrolle og sier at angrepene på hans våpendrager må stoppe. De to leirene har ulik oppfatning av hva god skoleledelse betyr også. Hos From har de «Styring» som sin fane, mens i Sjøbergs leir har de i det minste nevnt det viktige faneordet «Læring»

Det er bra at vi har debatt i skole-Norge, men jeg begynner ærlig talt å bli lei av å høre hva forskning viser. Spesielt for oss som må stole litt på det vi hører, da lesing av tung forskning rett og slett er for tidkrevende. Fra politikermunn viser forskning både det ene og det andre. Jeg tror ikke dette er en krig om profesjonalitet og riktig bruk av forskning. Som i så mange andre kriger, er det ideologi som styrer. Vi spiller skoleRisk med blå og røde kommuner, og i høst skal vi være med og påvirke spillebrettet. Jeg har valgt min motstander. Har du?

Også verdt å lese før du tar valget:

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Uviten-Hodelos-bruk-av-Hattie-8035119.html

http://www.bt.no/meninger/debatt/Blind-tro-pa-statistikk-3355428.html#.VUyCF16sGCM.twitter

Krigen mellom skoleslagene

Postet den av
6

Jeg har jobbet i barneskolen og i ungdomsskolen. Jeg har vært elev i videregående, og jeg har barn i barnehagen. Jeg får ofte følelsen av at det pågår en krig av mistro og pekefingre mellom disse.

Da jeg jobbet i barneskolen hadde vi besøk fra en rådgiver fra ungdomsskolen. Jeg stod bak i klasserommet mens han fortalte spente syvendeklassinger om hvordan det ville bli på ungdomsskolen. «Det blir noe helt annet når dere kommer til ungdomsskolen», sa han. «Der vurderer vi hvordan dere gjør det i FAGENE, ikke innsatsen deres. Nå blir det alvor»

Hadde jeg hatt kaffe hadde jeg satt den i vrangstrupen eller sprutet den ut over bakerste rekke. Jeg kjente tinningene banket og skuldrene trekke seg opp. Er det virkelig slik ungdomsskolelærere ser på barneskolen? Vi hadde holdt på med vurdering for læring i flere år, elevene fokuserte på læring, og vi lærere fordelte oss slik at vi fikk undervise fagene våre i flere klasser. For våre elever var barneskolen faglig alvor, og her stod en voksen mann og fortalte dem at nå var det slutt på leken!? Jeg tok noen ord med ham på tomannshånd etterpå, og jeg håper at jeg klarte å holde meg innenfor det en vil forvente av en profesjonell barneskolelærer.

Enkelt sagt så tror jeg at skytsen i krigen går på omtrent det samme nedover i alle trinnene;

På barneskolen: «Tenk at de ikke kan knytte skoene selv engang! DET skulle de ha lært i barnehagen»

På ungdomsskolen: «Kun 14 av elevene i klassen kan delingsalgoritmen! DET skal de jo lære på barneskolen»

På videregående: «De klarer ikke å kjenne igjen en kvadratisk funksjon engang! Har de bare lekt i 3 år på ungdomsskolen?»

(Den siste fant jeg på, for jeg har ikke jobbet i vgs)

Vi mistror nok litt oppover også:

I barnehagen: «Hvordan skal de klare å ivareta Oscar på skolen? Der forsvinner han jo blant 20 andre som læreren må ta seg av»

På barneskolen: «Stakkars Oscar. Hvordan skal han klare seg på ungdomsskolen? Ny lærer i hver time, og allslags vikarer hele tiden. Hvem skal se ham nå?

På ungdomsskolen: «Videregående blir nok tøft for Oscar. Der har de ikke noen som kan følge ham ekstra opp, og hjelpe ham å bli kjent.»

Der gode mennesker jobber,  skjer gode ting. Og vi har gode mennesker fra barnehage til videregående, som alle vil elevenes beste.

Så håper jeg at i stedet for å mistro og peke fingre, at vi kan prøve å finne de tingene vi kan lære av de som er over og under oss i skoleløpet. Kanskje vi finner at det ikke er noe i kritikken vi retter mot hverandre? Ihvertfall synes jeg vi som lærere har et ansvar for å framsnakke skoleslagene, og heller rette kritikk direkte mot det som måtte være kritikkverdig – råtne epler finnes tross alt.

Antagelser, synsing og pekefingre kler ikke profesjonelle lærere på noe trinn.

Å danse i takt

Postet den av
Svar

Helt siden jeg begynte i ungdomsskolen har jeg kjent på spenningsforholdet mellom den individuelle friheten og kollektivets standarder. Jeg kom til en skole der mange rutiner var innarbeidet, og man «gikk i takt». Jeg liker å slå på noen trommer som skaper litt utakt – om ikke annet for at folk skal stoppe opp og revurdere takten litt. Felles prøver på felles tidspunkt var en av rutinene jeg fant vanskelig å se noe godt pedagogisk grunnlag for. Felles lekser synes jeg også er problematisk i svært forskjellige klasser, og med forskjellige lærere. Felles regler og lik håndtering høres veldig klokt ut, men det er utrolig vanskelig å ikke utøve skjønn når man jobber med mennesker.

Det som nok gjorde dette lettere i barneskolen var at vi som jobbet sammen om de samme elevene hadde mye tid til å diskutere og bli enige. Vi hadde også færre elever å forholde oss til. Vi samarbeidet om hvordan vi skulle takle ulike problemstillinger, og elevene ble trygge på at vi håndterte ting likt, og gjorde ting sammen. «Hvorfor får ikke vi gjøre… når a-klassen får det?» var et spørsmål jeg sjelden hørte.

Jeg tror at elever må lære å takle at vi er forskjellige, og gjør ting ulikt. Allikevel er det viktig at vi har noen standarder. Standarder trenger ikke å være en uniformering av undervisningspraksis, men kan være en rettesnor for å skape trygghet blant elevene, sikre rettigheter og sørge for at det skjer skoleutvikling. Vår utviklingsplan angir noen standarder som jeg tenker det er rimelig at alle kan følge. I tillegg er det viktig at vi har gode rutiner på mobbesaker, håndtering av elever med spesielle behov og andre saker som ligger i våre styringsdokumenter.

Dansen (ikke marsjen) på en skole bør være i takt, men vi må også tillate oss å stoppe opp og stille oss i ring rundt den ene som har noen skikkelig gode moves. Kanskje noen andre tør å gå inn i ringen neste gang?

 

Størrelsen HAR noe å si

Postet den av
3

Jeg husker godt første gang jeg ble presentert Hatties rangering over faktorer som påvirker elevers læring. Mange av mine kolleger ristet vantro på hodet. Selv måpte jeg. Vi var godt i gang med arbeidet med vurdering for læring, og faktorene som hadde størst effekt gav god gjenklang. Så var det noen overraskelser også da. Aller mest overraskende var nok det at gruppestørrelse ikke hadde noe å si for den enkeltes læring. Det kunne jo ikke stemme?

Min første tanke var at dette kommer til å bli utnyttet både politisk, og av sparekåte byråkrater. Det ble plutselig enkelt å si at voksentetthet og klassestørrelser ikke hadde noe å si. Forskning sier så. Og forskningen har på et vis rett.

Da Frank Aarebrot foreleste om Norges historie satt 230 000 mennesker og fulgte med. De ville mest sannsynlig ikke lært noe mer, eller mindre om de var 10. En pedagogikk som bygger på forelesning, egenstudier og enkel testing, vil kunne brukes like godt med 100 som med 10. Dersom lærerens eneste oppgave var å formidle kunnskap, og vurdere om kunnskapen var overført, så kunne vi sikkert klart gruppestørrelser større enn de vi har i dag.

Det er imidlertid slik jobben vår krever betraktelig mer enn formidling og vurdering. Læreren er den viktigste faktoren, liker man å si. For noen betyr det at vi skal satse på lærerne ved å sørge for at de har flest mulig studiepoeng, men for andre så betyr det at det er lærerens relasjon til elevene som er den aller viktigste enkeltfaktoren for læring. Det er vanskeligere, og ekstremt mye mer tidkrevende å skape en god relasjon til 35, enn til 20. Det tror jeg ikke vi trenger forskning for å fortelle oss.

I tillegg er det veldig mye lettere å bruke den typen pedagogikk som vi vet at fører til læring i en mindre gruppe. Eleven som aktiv i egen læringsprosess, og vurdering for læring, krever tett voksenoppfølging. Tilpasset opplæring, og differensierte og varierte undervisningsopplegg er avhengig av god kjennskap til klassen, og krever mye tid av læreren. De gode relasjonene er helt avgjørende i arbeidet med trivsel, forebygging av mobbing og god klasseledelse.

De svakeste lærerne vil kanskje ikke lykkes med disse tingene i en klasse på 15, men selv de aller dyktigste vil mislykkes i en klasse på 35. Derfor har størrelsen noe å si.

 

 

Mobile muligheter

Postet den av
4

Mange ønsker totalforbud mot mobiltelefon på skolen, og argumentene er mange; elevene ser ikke på hverandre, de er ikke fysisk aktive, de er avhengige av mobilen og må sjekke hele tida, de mobber, de tar bilder, de ser ikke hvor de går, de MÅ ha den beste mobilen, de har ikke fokus på læring og vi lærere klarer ikke håndheve de reglene vi har. Jeg synes at i stedet for å forby – som vil skjule problemene bedre for skolen, og kanskje øke læringsfokuset, så må vi adressere de rette problemene, mens vi allikevel har tanken klar: Smarttelefonene har ikke nødvendigvis kommet for å bli. De er et skritt i retningen av at alle har på seg en smart dings, og at første skoledag starter med nytt brett, og ingen fargestifter tel.

Uten å ta noe mer av diskusjonen vil jeg dele noen oppgaver og opplegg som jeg mener vil adressere de riktige problemene, og gi våre unge håpefulle både digital og analog dannelse.

Fra smiley til ansiktsuttrykk

Be elevene finne en oversikt over forskjellige emoticons/smilefjes. (De fleste kan bruke mobiltelefonens tastatur). Plasser dem på langbord sittende to og to, overfor hverandre, med blikkontakt. De skal bytte på å vise med sitt eget ansikt hvilket ansiktsuttrykk de ville hatt dersom de brukte den aktuelle smileyen. Eventuelt kan det gjøres som en slags gjettekonkurranse. Uansett vil det nok bli mye latter! Aktuelle spørsmål etterpå kan være: Hadde dere samme tolkning av smileyene? Hvordan påvirker det deres skriftlige kommunikasjon? Hva mister vi hvis vi kun kommuniserer skriftlig?

Offline-uke

Be elevene klare seg uten noe digitalt i en uke (5 dager? 3? Hvor lenge hadde jeg klart?). Elevene kan skrive dagbok der de svarer på spørsmål som: Hva har du gjort i dag som du ikke pleier å gjøre? Går tiden fortere eller saktere? Hvordan er det med søvn, konsentrasjon – bedre eller verre? Mest sannsynlig vil det komme noen positive erfaringer ut av et slikt eksperiment, og disse kan igjen brukes slik at elevene kan komme opp med noen kjøreregler for når det kan være lurt å legge bort mobilen.

Utfordringer i friminuttene

Man kan ha en fysisk-aktivitet-utfordringslek i friminuttene. Laminerte lapper med korte instrukser om noe som krever fysisk aktivitet (men allikevel er gøy)  kan deles ut av vakter eller trivselsledere. Den som får lappen kan enten ta utfordringen selv, eller snappe den til en annen. Kanskje de som ender opp med å ta utfordringene bør ende opp med en belønning? Eller de kan spare opp for klassen?

Ti minutter for digital trygghet

Korte caser om digital mobbing og nettvett, virkelige eller realistiske, leses opp. Elevene får spørsmål til casen, som de kan diskutere i små grupper og i plenum. Tips til caser finnes blant annet her,( og tips mottas med takk!) Dette er bevisstgjørende for elevene. Jeg tror at noe av hersingen på nett ikke er så ondsinnet – snarere et resultat av at man ikke tenker seg så godt om før man trykker på «liker», eller slenger ut en kommentar for å være morsom.

Bruk mobilen til læring!

Du har klassesett av følgende: stoppeklokke, tidsur, stereoanlegg, fotokamera, videokamera, leksikon, atlas, gps, dreieskive (gammeldags sak for å studere stjernehimmelen) Internet, baloptikon, spill, lydopptaker, uendeligtjukke notatblokker som ikke trenger saks og lim, kalkulator, telefonkatalog, potensielle «brevvenner» i en klasse fra Tyskland, dagens ferske aviser, diverse programvare for læring og så mye, mye mer. Tenk hvor mange av disse tingene vi ønsket oss i klasserommene for 15 år siden? Nå er de der. Tren elevene i å bruke mobilen til læring, og ikke bare underholdning. Se mulighetene!

KOLLEKTIV SAMARBEIDSKULTUR!!!!

Postet den av
3

Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.

Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?

Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint...

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…

Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.

 

Forsett og forventninger ved starten av et skoleår

Postet den av
Svar

Plommehøsten i fjor var stor, men plommene var små og sure. Vi fikk plukke dem i fred, for det var ikke såkalt vepseår. Det er det i år. Det er såvidt jeg tør snappe til meg en søt og saftig plomme (med løs sten) fra treet nederst i hagen. Sukkerhøye vepser er truende og innpåslitne, men plommene er så mye bedre enn i fjor! Det er vepseår i skoledebatten også. Vi står i streik en uke før skolestart, og det snakkes og skrives mye om skole både i sosiale medier og på spalteplass. De gode plommene er at da skjer det ting! Engasjement tvinger seg frem hos de fleste, og vi får sjansen til å utfordre og utvikle hverandre. Det skjer endring.

wpid-fot3424.jpg

Litt av plommehøsten fra i fjor.

Når plommene er modne er det skolestart. Helt fra jeg var liten har denne tiden vært like magisk som juletiden. Fortsatt kjøper jeg nye klær, fine permer og skrivesaker, og fyller meg opp med forhåpninger, forpliktelser og forventninger. Skolestart er mitt nyttår, og her er mine forsett, og forventninger.

Man begynner gjerne med de som er nærmest, og det er jo meg selv. Jeg har mange ting jeg ønsker å bli bedre på, og jeg har mange ting jeg ønsker å prøve ut, og lære meg. Viktigst er å videreutvikle undervisningspraksisen min. Både å sørge for at elevene er mer i aktivitet enn meg, og at de er mer aktive i eget læringsarbeid. Jeg ønsker også å motivere ved å variere, med mye praktisk og gode digitale læremidler og verktøy. Jeg er også skoleleder, og forsettene mine her går på tilstedeværelse. Både skal jeg være mye sammen med lærerkolleger, og jeg skal være ute med elever i friminutt og timer. Jeg ønsker at når ungdom på stedet jeg bor smiler til meg når jeg er ute og handler, gjør det fordi at jeg smilte til dem i skolegården.

Jeg kan ikke ha forsett på vegne av andre, men jeg har ønsker og forventninger. Jeg forventer at elevene legger ned en skikkelig innsats, og at de følger opp tilbakemeldinger. Læring er hardt arbeid, og det må vi formidle både til elever og foreldre. Skole er viktig, og denne holdningen forventer jeg at formidles fra foreldre. Dersom de i tillegg gjør sitt ytterste for å sørge for at de unge håpefulle kommer noenlunde mette og uthvilte til skolen, har vi et godt utgangspunkt for læring.

Både til mine ledere, lærerkollegaer og meg selv kunne jeg stilt mange forventninger om å prøve ut noe nytt, ta vårt profesjonsetiske ansvar og drive skolen videre med spennende bruk av teknologi og pedagogiske trikserier. Noe av dette tar jeg som en selvfølge, og noe er ønsker. Av forventninger har jeg bare en, som i tillegg er stjålet;

tweet.png

Dette er den fineste og enkleste (men også mest kompliserte) forventningen jeg kan komme på. Den helt avgjørende relasjonen mellom lærer og elev. Det viktigste spørsmålet for elevene (enten de vet det eller ei) er: «Liker læreren meg?» Jeg håper inderlig at alle etter første skoledag kan kjenne gleden av et «Ja».

Langt over meg, på kontorer i store grå bygninger (ser jeg for meg) sitter også noen som påvirker min skolehverdag. Jeg har forventninger til dem også. Jeg forventer at en god arbeidstidsavtale er i havn innen få dager, og at vi kan få ro i mer enn to år framover. I den perioden – etter konflikten, forventer jeg at KS (og forsåvidt også «skolepolitikere») bruker tid med lærere, og prøver å forstå hvorfor ting har gått som de har gått. Jeg forventer også at tonen i ordskiftet endrer seg. Jeg synes KS har noen gode poeng iblant, men selv jeg blir provosert over hvordan de uttaler seg om læreryrket. Så jobb med oss, skap tillit. Hvis det i det hele tatt blir en neste forhandling mellom KS og Utdanningsforbundet, så blir det den siste dersom de ikke tar oss på alvor.

Alt i alt er jeg svært optimistisk. Meninger løftes fram og myter knuses. Noen mangler og feil avsløres i prosessen. Jeg tror debatten gjør skolen godt, og at vi går et spennende år i møte. Ønsker alle en god skolestart, og et riktig godt skoleår!

7 Gode grunner til å bli lærer allikevel!

Postet den av
Svar

I dag kom nyheten om at antall søkere til lærerstudier hadde gått ned for første gang siden kampanjen «Gnist«. Det er kanskje ikke så rart? I mediene leser du i dag om læreropprøret og til og med lærerbrølet – nok er nok! Vi gidder ikke dette mer, sier noen og slutter som lærere. Mange som er utdannet lærere ender aldri opp i yrket, og mange gir seg etter få år. Det skyldes det store praksissjokket, sier de – og de har kanskje rett i det. I side opp og side ned i avisene kan vi lese om hvor hardt og fælt læreryrket er. Lange kvelder, helger og rettebunker som ingen ende vil ta. Store stemmer roper høyt om mistillit og økte krav til dokumentasjon og rapportering – og mye av det de sier er sant. Noen stempler alle disse som sutrete, og noen av dem er kanskje til og med det? Lærere i Norge har ikke høy status sammenlignet med f.eks Finland (Der ligger de helt oppunder legene!!!), og lærere i Norge er ikke akkurat lønnsvinnere. Tilsynelatende mange grunner til å velge noe helt annet enn læreryrket. Men hva med oss som blir? Som ikke skriver sinte kronikker om hvor forferdelig vi blir behandlet av politikere og arbeidsgivere? Er vi dørmatter som finner oss i alt? Er vi strikkeligaen på lærerrommet som bare lar klokka tikke inn til pensjonsalder? NEI!

Vi blir i yrket fordi vi elsker det, og det kan du også gjøre! Her er noen gode grunner, som verken har med lønn, status, arbeidstid eller mistillit å gjøre:

1. Du utgjør en forskjell!

Som lærere er vi i det offentliges tjeneste, og samfunnet vil alltid kunne legge premisser for hva skolen skal være. Vi skal bidra til å skape integrerte mennesker som skal gjøre nytte for samfunnet vi bor i. I tillegg skal vi hjelpe enkeltmennesket å finne sin plass, og få det beste utav samfunnet hun bor i. Det er faktisk verdens viktigste jobb, og selv om noen sier det uten å handle deretter, betyr det ikke at det ikke er rett.

2. Å se et annet menneske mestre er den største gleden man kan ha!

Den følelesen: å se lyset tennes i øynene, å se smilet komme allikevel etter utallige forsøk, å ha prøvd alle måter og så plutselig treffe riktig! Å være sammen med barn og unge som lærer er helt ubetalelig!

3. Ingen dager er like

Så enkelt, og helt sant. Helt umulig å være forberedt, men vi gjør så godt vi kan.

4. Kids say the darndest things

Skolehverdagen er fyllt med mye morsomt. I skolen finnes alle typer mennesker, fra ulike samfunnslag og kulturer. Du er nok en person som rommer mye dersom du vurderer læreryrket – og det å få bli kjent med så mange flotte små håpefulle! La dem få utfolde seg og bare hør på alle de fantastiske tingene de sier og opplever, og ikke minst alt det morsomme som kan komme ut av munnen på dem… Kunne skrevet bok om det!

5. Praksissjokk, schmaksissjokk

Ja, det er en stor overgang å gå fra studenttilværelsen og til arbeidslivet. Det tror jeg faktisk det er for alle. Plutselig står du på egne bein, og stilles til ansvar for det du foretar deg. Men sjokkartet? Du kjenner skolen fra din egen skolegang, og det preger deg nok. Du hadde sikkert en eller flere lærere som fungerer som forbilder, men selv om det ikke var lenge siden så jobbet de i en annen skole enn du gjør. Finn din egen vei og for alt i verden: si nei, og stopp og hjelp!

6. En arbeidsplass i stadig utvikling

I og med at skolen har det samfunnsmandatet som den har, må skolen nødvendigvis også være i stadidg utvikling. Dette er både spennende, skremmende og utfordrende – men kom igjen; hvem liker ikke en utfordring? Går endringene for fort for deg, så bidra med litt bremsing, går det for sakte så dra i vei! Vi trenger begge typer i skolen.

7. Det er faktisk ikke så hardt…

Som med de fleste andre yrker så er det litt etter hva du gjør det til selv. Noen er uheldige med skoleledere og skoleeiere (kommuner), som kommer med egne krav om hva, når og hvordan ting skal gjøres, men innefor de nasjonale styringsdokumenter så finnes handlingsrom for den enkelte lærer. Hadde det vært så forferdelig som det ofte høres ut, hadde ikke så mange valgt å bli værende. Dessuten: elever lærer best av å være aktive i egen læringsprosess, og legger du opp til det, kan du fort vekk spare litt rettearbeid.

Dersom noen ønsker å dele andre gode grunner til å bli lærer, så bruk gjerne kommentarene, eller twitter!

Papirmølla – læringens største hinder?

Postet den av
2

Lærere opplever et enormt arbeidspress, og mye av dette er på grunn av dokumentasjon og rapportering som oppleves til å stjele tid fra kjerneoppgaven undervisning. Men hva består alt dette papirarbeidet i, og hvordan kan det bli overkommelig?

Lokalt læreplanarbeid  Læreplanen for kunnskapsløftet er en plan med vidt definerte kompetansemål. Det krever at man gjør en del arbeid lokalt. De fleste har nok laget lokale læreplaner som i større eller mindre grad blir brukt. Læreplanene inneholder gjerne lokale læringsmål, innhold og arbeidsmåter i undervisningen, samt kriterier for vurdering. Min erfaring er at disse planene blir liggende og sjelden sett på – skuffeplaner. LK06 er en plan som krever levende planer om den ikke skal byttes ut i en ny reform. Jeg mener at den lokale læreplanen ikke trenger å eksistere på papir, men som et resultat av lærernes analyse av LK06, som en naturlig del av det vanlige planleggingsarbeidet. På denne måten gjøres kompetansemålene aktuelle for den enkelte lærer, klasse og samtid. Mange lærere foretrekker nok at ting ligger klart, og er ferdig til å brukes fra år til år – men gangner dette elevene? Selv foretrekker jeg å bruke periodeplaner for det enkelte emne. Kompetansemålene styrer, men brytes ned i konkrete læringsmål og aktiviteter som skal føre fram mot disse. Periodeplanene kan brukes om igjen året etter, men bør revideres for å være aktuelle i forhold til elever, lærer og dagsaktuelle tema. Halvårsplaner – annet enn som et løst skjellett, og lokale læreplaner som ikke blir brukt ser jeg på som unødvendige, dersom det jevnlige planarbeidet er godt.

Arbeid med spesialundervisning Både opplæringsloven og forvaltningsloven forplikter oss til en god del papirarbeid i forbindelse med rett til spesialundervisning. Elever som ikke er i stand til å jobbe etter kompetansemålene skal henvises til pedagogisk-psykologisk tjeneste og utredes for behov. Slik jeg opplever det har PPT blitt mer og mer byråkratisk. Det skjer mindre og mindre observasjon og testing av elever, og henvisningsskjema blir mer og mer detaljerte. Det gjør at skolen må gjøre mer av det PPT gjorde før. De fleste lærere er ikke spesialpedagoger. De er forpliktet til å gi tilpasset opplæring, og tilrettelegge for den enkelte opp til og med der behovet for spesialundervisning melder seg. I skjema på flere sider skal de beskrive eleven, og forklare hva som er prøvd allerede. I tillegg må de utføre kartleggingsprøver og analysere resultatene av disse. Det er tidkrevende og vanskelig. Etter at eleven er utredet skriver PPT en sakkyndig vurdering, som danner grunnlag for det enkeltvedtak som skrives av rektor. Så er det lærernes jobb å skrive en individuell opplæringsplan for eleven. Selv om lærere både kan ha spesialpedagogisk kompetanse, og være flinke til å tilrettelegge undervisning, så synes jeg at den omfattende møtevirksomheten og papirarbeidet som spesialundervisning medfører, bør tilfalle noen andre. Skolen skulle hatt ressurser til å ha en eller flere spes.ped-koordinatorer som både observerte og kartla elever, foreslo tiltak, bisto i skriving av henvisninger og IOP’er og deltok som referenter på samarbeidsmøter mellom skole, foreldre og PPT.

Skriftlig vurdering I 20o9 kom en ny forskrift til opplæringsloven, om vurdering. Denne skulle blant annet sikre at elevene visste hva de skulle lære, og at dette ble dokumentert. Jeg var med i UDIRs «Bedre vurderingspraksis» fra 2006, og så både da og i etterkant hvilke grelle utslag dette kunne gi. Hør meg rett – vurdering for læring er noe av det viktigste som har skjedd i skolen, og alle bør drive med det – men det skal skje i klasserommene, og ikke på skjema. Forferdelige avkrysningsskjema, måltester og fandens oldemor har blitt pålagt både av skoleeiere og skoleledere på grunn av disse setningene i forskriften: «Undervegsvurderinga skal gis løpande og systematisk og kan vere både munnleg og skriftleg.» og «Det skal kunne dokumenterast at undervegsvurdering er gitt». Jeg forstår kanskje litt av panikken som fører til at man lager et system for å sikre dette, men dersom vi tar et skritt tilbake, så kan vi kanskje se det litt i sammenheng med det skolen gjør allerede? De fleste lærere (alle) gir elevene oppgaver å løse både i bøker og digitalt. Som regel gis det også en tilbakemelding og noen tips for videre arbeid når elevene leverer disse oppgavene inn. Dette er dokumentasjon på at underveisvurdering er gitt. Dersom lærere klarer å ytterligere utvikle sin praksis mot å få til vurdering for læring, vil også elevundersøkelsen gi god dokumentasjon på at elevene vet hva de skal lære og er delaktige i eget læringsarbeid. God VFL vil også føre til at lærernes selvpålagte papirarbeid – rettebunkene, bør synke. Godt samarbeid mellom lærere i forkant av utviklingssamtaler bør kunne erstatte skriftlig vurdering, mener jeg.

Og alt det andre… Fravær, anmerkninger, melk og frukt, lapper fra foreldresamtaler, påmeldinger, lekseinnleveringer, elevpermisjoner og sikkert mer papir jeg ikke kommer på. Vel – her ser jeg jo en gyllen mulighet for et IT-firma. Skolen har mange IKT-løsninger for å håndtere alt av små og store oppgaver, og noen av dem er gode. Men ingen gjør alt! Og ingen har et så godt brukergrensesnitt at de er enkle å jobbe med for alle. I tillegg til gode IKT-systemer, så hadde det vært utrolig greit med flere yrkesgrupper i skolen. Lærere er ofte både renholdspersonell, vernepleiere, sykepleiere, sjåfører, sekretærer, ikt-ansvarlige, klipp- og limere, dekoratører, kokker og reservemammaer og -pappaer. Begynner jo å nærme meg utopien nå, men det hadde vært fint med lærerassistenter som var assistenter for lærerne? I min drømmeskole er altså lærere noen som planlegger, gjennomfører og vurderer undervisning, og samarbeider om å utvikle den videre til det beste for læring, mestring og trivsel for alle elever. Og kun det egentlig.