I dag skriver jeg som mor, og ikke som lærer eller skoleleder. Dette er heller ikke et innlegg i debatten om skjerm i skolen, men en erfaringsdeling fra vårt liv med skjerm her hjemme. Foreldreoppropet mot skjerm i barneskolen, som nå foregår på en offentlig facebookgruppe, får mye oppmerksomhet i riksmedia, og de prominente hærførerne har også fått audiens hos kunnskapsminister Tonje Brenna, der de kom med en rekke krav til endring i den digitale praksisen i skolen. I selve gruppa finnes det mange kloke og balanserte stemmer, og det tas opp legitime og rimelige bekymringer, men som ofte ellers i grupper på facebook går det ganske kort mellom latterliggjøring av motparten og tilløp til konspirasjonsteorier.

Selv om jeg mener mye om dette, og gjerne kunne tenke meg å dissekere kravene fra oppropet, og kommentere som skolemenneske, så er det noe annet som opptar meg akkurat nå – nemlig inntrykket som jeg får i denne gruppa, at skjerm – og innholdet ungene har tilgang til, er skadelig i seg selv, og at det er noe helt selvfølgelig, som alle bør ha fått med seg. Slik jeg ser det vil et slikt inntrykk skape frykt og dårlig samvittighet hos foreldre som tenker de har gitt barna for stor tilgang til skjermene og alt som finnes på dem. Derfor kommer min stemme, som skamløs mor til to skjermtroll på 11 og 13.

I vårt hjem har vi ingen regler eller begrensninger på skjermbruk. Ungene har hver sin smarttelefon, som de arvet etter oss voksne, omtrent da de startet på skolen. Minsten bruker ikke sin så veldig mye, da han har ansvar for å lade den selv, og sjelden følger opp det. Faktisk så ble erfaringen ganske fort at de begge slet med dette ansvaret, og de fikk derfor hver sin dumtelefon, slik at vi får tak i dem når de er ute. Den nyslåtte tenåringen er nok blitt ganske glad i mobilen sin, og har de siste årene sørget for at den er ladet nok til flittig bruk av tiktok, snapchat og youtube.

I tillegg til telefonene har de tilgjengelig hver sin ipad, to PC’er, 3 TV’er (med chromecast eller Apple-tv) og en Nintendo Switch. Disse skjermene brukes flittig til avslapning, spilling, læring, inspirasjon og produksjon. De brukes både aktivt og passivt, flere timer daglig. Når de blir leie av skjermen -og det gjør de, så setter jentungen seg og hekler (Hun har lært det fra youtube), og guttungen går seg gjerne en tur ut på skateboardet. Noen ganger synes vi voksne at de har holdt på litt vel lenge med skjermene, og vi ber dem ta en pause, noe de gjør uten å protestere. Kanskje skjermene ikke er så spennende når de ikke er forbuden frukt?

Vi voksne interesserer oss også for hva de ser på og spiller. Ofte ser vi på youtubere sammen, eller spiller sammen. En gang da minsten var ganske liten, og nettopp hadde fått Switch’en, satt han og jeg sammen mens han spilte Mario Odyssey, og han strevde skikkelig med å ta en «boss». Jeg foreslo at jeg kunne hjelpe, men han ville klare det selv. Han ble etterhvert så frustrert at tårene begynte å trille, og jeg trodde vi nærmet oss en «ragequit», så jeg foreslo en pause for å spise litt, og hvile øynene. Etter pausen prøvde han igjen, og klarte det! Lettelsen, gleden og mestringen var stor, og vi stod der sammen og jublet i stua! Litt som hvis en fotballgutt endelig klarte å score i en viktig kamp!

Hos oss har det også være viktig å snakke med barna om alle farene som lurer på internett, om reklames påvirkningskraft, og om hvordan vi behandler hverandre i onlinespill og på sosiale medier. De er jo ikke perfekte, og noen alvorlige samtaler har det jo blitt gjennom årene, men vi er ihvertfall trygge på at dersom de har opplevd noe vanskelig på nett, eller om de har gjort noe de ikke burde, så kommer de til oss med det. Kanskje fordi de vet at konsekvensen ikke blir inndratte skjermer eller avkutt i den tilmålte skjermtiden?

Så er jo spørsmålet; har vi oppdratt et par digitale junkies? Tja… De gjør det begge bra på skolen, de spiser greit og holder seg i grei fysisk form. De deltar på fritidsaktiviteter, gjør frivillighetsarbeid og skriver leserinnlegg. Begge har lært mye av innholdet på skjermene – i kombinasjon med vårt engasjement, selvsagt. Men ja – vi merker også at evnen til å holde oppmerksomhet og konsentrasjon på noe de IKKE er motivert for, er skadelidende (som det også er for oss voksne, og ganske sikkert for alle de barna som har heftige skjermbegrensninger og sure og slitne foreldre). Det er også noe vi jobber med, ved å stille krav om at må-oppgaver som lekser, fritidsaktiviteter og plikter i hjemmet aldri skal lide under skjermbruken. Vi regulerer og medregulerer motivasjon og ansvar, slik at de sakte men sikkert blir i stand til å regulere dette helt på egenhånd (og de er på god vei).

Jeg forventer ikke at alle andre gjør som oss, og jeg legger meg ikke oppi hvordan andre familier har valgt å løse dette, men jeg håper at min stemme kan lette på samvittigheten til mødre og fedre som sitter med skam og frykt fordi noen forteller dem at skjerm er farlig. Min erfaring er at med god voksenveiledning, støtte og interesse, er skjermene mer til glede enn skade. Så vet du at vi ihvertfall er to.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Faktisk så lenge siden at jeg måtte logge på på nytt, og så lenge siden at brukergrensesnittet til wordpress har endret seg, og jeg ikke kjenner igjen noe lenger. Grunnen til at det er lenge siden, er nok at skole har blitt mer og mer jobb, og mindre og mindre hobby.

Men i dag skjedde noe som inspirerte meg til å skrive en liten epistel. Da jeg hadde handlet, og var på vei til å rygge ut av parkeringen, kom en ung mann gående tett foran bilen min. Han møtte blikket mitt og smilte, og jeg smilte tilbake, for jeg kjente ham igjen. Han er tidligere elev, og jeg ble glad for å se ham. Jeg måtte se på ham en gang til og smile og nikke enda en gang for å prøve å vise at jo – jeg husker deg – jeg husker navnet ditt også. Han smilte tilbake.

Det var ikke første gang jeg så på ham en gang til. Da han var min elev, hadde han en tid vært borte fra skolen på grunn av en reise. Klassen han gikk i var en veldig fin klasse, som jeg ble veldig glad i, men mens han var bort var det litt traust. De var snille og greie, men ikke den mest engasjerte gjengen jeg har hatt gleden av å ha. Så da han kom tilbake husker jeg at jeg ektefølt og oppriktig gikk bort til ham og så «SÅ KJEKT Å HA DEG TILBAKE!», mens han stod ved skapet sitt og hentet noen bøker. Han virket litt overrasket. Kanskje han ikke var vant til at lærere syntes det var kjekt å se ham? Mens jeg gikk bortover gangen snudde jeg meg å så på ham en gang til. Han stod og smilte for seg selv, og så ikke at jeg så ham. Jeg håper – og tror at dette er anerkjennelsens makt, og jeg tror – og håper, at den gjensidige anerkjennelsen mellom oss var et positivt tilskudd – og kanskje til og med en kilde til utvikling, i hans skoleliv.

Vi snakker ofte om Å SE eleven, eller at det er viktig at elevene BLIR SETT. Det vi egentlig snakker om er anerkjennelse. Og jeg har nylig lært mer om hva anerkjennelse egentlig er. På en av planleggingsdagene våre hadde vi gleden av å få høre Øystein Nybø, doktorgradstipendiat ved UiS, som nettopp har anerkjennelse som sitt forskningsfelt. Han hjalp oss, med historie og teori, fram til et analytisk rammeverk for å bedre å forstå hvordan anerkjennelse kan være en kilde til utvikling:

• Gjennom kjærlighet utvikles barnets selvfølelse. Når de voksne viser og skaper tillit, er glad i, aksepterer og liker barnet som det er, bidrar de til at barnet liker seg selv, og blir trygg i seg selv.
• Gjennom rett, respekt og likeverd utvikles barnets selvrespekt. Ved å gi rettigheter og inkludere, og møte barnets behov, vil barnet få tilhørighet og oppleve gjensidighet og likeverd. Og respekt betyr «se en gang til».
• Gjennom solidaritet utvikles barnets selvverd. Når vi voksne verdsetter alles bidrag, og omfavner annerledeshet, hjelper vi barnet til å realisere seg selv og være stolt over sine bidrag i et fellesskap.

Jeg, for min del, er svært spent på å følge hans videre forskning – og jeg tror at han er på sporet av noe helt essensielt. Heldigvis er overordnet del, og våre styringsdokumenter helt på linje her, men dette er noe hver enkelt som jobber med barn må erkjenne. Vi må våge å møte barne som mennesker, ikke bare som et noe større hode. Og i den helt andre enden av anerkjennelsen, der står faktisk krenkelsen. Den følelsen som gjør at  barna «trekker seg sammen som blomstene ved den innbrytende natt». Og det vil vi jo ikke ha? Vi vil mye heller ha de som står og smiler for seg selv når de tror at ingen ser dem.

Jeg husker godt min egen vitnemålsutdeling på videregående. Der ble det delt ut pengepremier både til de som hadde vist engasjement og til de elevene som hadde høyest karaktersnitt. Akkurat hvordan jeg reagerte på praksisen, husker jeg ikke helt, men det var ingen overraskelse hvem som stod der oppe. Vi visste allerede hvem som hadde det høyeste snittet, for det var noe vi var opptatt av. Men var det 12 års skolegang eller menneskets naturlige hang til å sammenligne oss med hverandre som gjorde at det ble slik? Forsterket eller dempet i så fall skolen denne egenskapen hos oss?

Jeg leser med stor interesse alt som skrives etter at Kira skrev om praksisen med pengepremier etter endt skolegang. Hun beskriver det jeg mener er en slags iboende systemsvikt i skolen – målene i opplæringsloven, overordnet del og læreplanen, henger ikke nødvendigvis sammen med midlene for å komme dit. Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere. Paradokset med lærere som snakker om viktigheten av å ta vare på seg selv, og utvikle seg som hele mennesker, og skoleledere som premierer de akademisk flinke, finnes altså ikke bare i denne seremonien ved endt skolegang. Det finnes gjennom hele skoleløpet.

Av de som har uttalt seg om pengepremiene til skolevinnerne, synes jeg at representantene fra elevorganisasjonen ofte svarer best – og de har flere ganger vist at de har stor innsikt i motivasjonsteori og sammenhengen mellom motivasjon og innsats. Reaksjonene på premiering ved vitnemålsutdeling handler ikke om misunnelse, eller at vi ikke skal få lov til å være forskjellige, og ha ulike evner, men den er med på å synliggjøre og konsolidere den prestasjonsorienteringen som skolen allerede er lagt opp til. Jeg vil hevde at den er til stede fra første klasse.

Vi snakker om at barna skal være skoleklare, og at de skal komme inn i elevrollen – konkurransen har kanskje allerede startet i barnehagen? For hva gjør det med oss voksne i skolen – og hva gjør det med barna – at vi allerede har en definert forventning til hvordan barn skal bli elev? Jeg husker en gang i mine første år som lærer, at jeg hadde plassert elevene i klassen min i grupper etter faglig nivå. Hensikten var at jeg skulle kunne hjelpe flere med det samme på en gang, og jeg tenkte ikke at disse 8-9-åringene skulle legge noe særlig merke til det. Så var det en gutt som spurte meg om han måtte være på «den dumme gruppa» neste gang vi byttet plasser også, og siden så jeg meg ikke tilbake. Nivådeling, bruk av karakterer og poengsummer – er verktøy for å befeste sin posisjon i den prestasjonsorienterte skolen som – dessverre – har «vinnere» og «tapere».

Jeg mener at noe av det som skal til for å skape en mer inkluderende skole, der vi bygger fellesskap over forskjellene, og feirer og styrker alle de ulike kvalitetene som bor i barna og ungdommene, er å revurdere strukturer som fag-og timefordeling, kvalitetsvurderingssystemet, og ikke minst bruk av karakterer som sortering til videregående og høyere utdanning. Det vet vi jo alle at ikke vil skje med det første, men jeg skulle ønske at Kira sitt innlegg, og alle reaksjonene til det, fikk oss til å heve blikket litt og kjenne etter på hva vi egentlig reagerer på. Pengepremiene er bare kirsebæret på toppen, i et skolesystem som har dørene vidåpne mot verden og fremtida for mange elever, men der den såvidt står på gløtt for andre. Og det er et samfunnsproblem som ikke bare kan løses i skolen.

Da er kroken på døra for mitt første skoleår som rektor, og jeg har skrevet automatisk svar på mailen som kommer fram til august. Som for de fleste, tar det også for meg noen dager før jobben slipper tak, og ferien siger på. Noe som hjelper, er å skrive av seg noen av de refleksjonene en sitter med, når ennå store og små saker, smittehåndtering og en kollektiv dårlig samvittighet for at vi på tross av læreplanreform, ikke har fornyet noe som helst ennå, fortsatt sitter i kroppen.

Da jeg skrev 10 tips til nye lærere, skrev jeg tips jeg gjerne skulle gitt meg selv da jeg startet. De som kommer nå kan knapt kalles tips, i den forstand at jeg har mestret noe som helst av det selv. De er like mye en huskeliste til meg selv, og noen mer eller mindre hårete mål for fremtiden. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært et tøft år, men samtidig kjenner jeg – allerede noen timer inn i ferien, at jeg gleder meg til fortsettelsen! Da gikk det nok i pluss, tross alt! Og her kommer mine tips – mest til meg selv, om hva som blir viktig i årene som kommer:

Du er ikke alene

Min tidligere rektor brukte ofte «jeg» når jeg mente hun burde si «vi». Jeg syntes det var litt irriterende, og sa ifra. I år har noen sagt i fra til meg om akkurat det samme, opptil flere ganger. «Nei, ikke du», sier de «Det er jo oss!». Dette er viktig å huske på, for selv om man kanskje er ganske alene om ansvaret til syvende og sist, så er skoleledelse et lagarbeid. Det betyr at man skal verdsette og lytte til alle stemmer rundt seg, men også at det er lurt med avklarte arbeidsoppgaver og ansvarsområder, slik at vi faktisk er et lag.

Ikke vær en bulldozer

Jeg har i mange år brukt et amerikansk uttrykk jeg har hørt i en film – og jeg har brukt det riktig uten å vite hvor selve uttrykket stammet fra. Uttrykket lyder «coming on like Gangbusters», og betyr å storme inn med mye støy, og stammer fra et radioprogram som het «Gangbusters» som hadde en utrolig høy og støyende intro. For meg handler det om å tøyle urealistiske ambisjoner, og ha respekt for foredlede tradisjoner. Ingen bråkete bulldozer altså, men en rolig gartner.

Alle Fies F’er

Inger Sofie Berge Hurlen, som er leder av kompetanseutvikling i utdanningsregion midt-Rogaland (Prøv å si det uten å få krøll på tunga…), har en fin modell med mange gode ord på F. Disse er lure å ha i hodet og sjonglere litt med når du ønsker å forandre – en situasjon jeg ikke rent sjelden befinner meg i. Jeg er usikker på om jeg husker alle på stående fot, men forstå, forklare, forankre og foredle er nok de f-ene jeg både trenger, og bruker mest.

Ta en runde rundt bålet

Dette er mantraet jeg har fått fra den ene avdelingslederen min (og så smiler jeg litt hver gang jeg tenker på det, for i Rogaland er «rundt bålet» morsomt for barn – og meg tydeligvis, å si mange ganger etter hverandre). Dette henger sammen med tips nr 1, og tips nr 5, og rent praktisk kan det kanskje handle om å ikke svare på en mail der du tror at du kjenner alle konsekvenser av svaret ditt, og er helt sikker på at svaret ikke er noe du trenger å gå tilbake på, og grunnen til at du svarer så fort er at du synes det er hyggelig når folk skriver «takk for kjapt svar». Noen ganger er det altså mye lurere å ta en runde rundt bålet. (rundt bålet, rundt bålet, rundt bålet)

Patience you must have

Å sette seg inn i alt, å mestre alt, å bli kjent med alle – tar mer enn et skoleår(!) Skal man i tillegg gjøre noen av Fies F’er, tar det ihvertfall flere. Jeg har byttet ut noen av solkremtubene med tålmodighet, og øver meg på å tenke i 5-10-årsperspektiv. (Og så skal jeg si ifra når jeg finner ut hvordan man gjør det samtidig som man håndterer alt som må skje og gjøres HER og NÅ)

Alle åt lags, kan ingen gjera

Selv om jeg har såååå lyst! Habermas sier at målet med all mennesklig kommunikasjon er å bli enige. Jeg er enig i at det er et fint mål, men jeg tror ikke Habermas har jobbet som skoleleder og vet hvor forskjellige elever, foreldre og personale på en skole er. Jeg har landet på at vi må prøve å jobbe i uenighetsfellesskap, og sørge for nok runder rundt bålet, til at vi klarer å lage kompromisser som vi alle kan tåle – til elevenes beste.

Ingen endringer er for små

Jeg har levd i en illusjon at det finnes en masse avgjørelser jeg kan ta og endringer jeg kan gjøre, som kun vil få positive konsekvenser for alle, og som er enkle og raske å innføre. Noen slike finnes nok, men jeg må altså lære meg å tenke at det som ser tilforlatelig og enkelt ut for meg, kanskje ikke er det for alle andre – og så må jeg prøve å forestille meg at noen bare kom og endret på noe jeg var strålende fornøyd med, og kjenne etter på hvordan det føltes, og det var sjeldent godt.

Make glorious, amazing mistakes

Dette skrev jeg på veggen på kontoret, med store rosa bokstaver, allerede første uka på jobb. Noen mistakes har helt klart vært mer glorious enn andre – men jeg håper og tror, at jeg har lært noe av hver eneste en av dem. Og så synes jeg at det er noe av det viktigste vi kan formidle i skolen.

Vær ekte

Jeg har mange ganger når jeg har beveget meg i skolelederkretser – på jobbseminarer, eller konferanser, lett i garderoben, og i klesbutikker, etter noe som får meg til å se litt «leder» ut. Men saken er at hvis jeg tar på meg noe som ligner en dressjakke eller en Hillary-drakt, så begynner jeg å klø. Poenget er at jeg må være meg, med mine farger på håret, med mine klær og med mine barnslige tilbøyeligheter til å humre av «rundt bålet» – fordi jeg ikke kan være noen andre enn meg selv, og da er jeg faktisk meg selv best.

Ikke skriv masteroppgave

Litt snikskryt kommer her til slutt, for dette året klarte jeg faktisk å skrive, levere og bestå min master i utdanningsledelse. Da lærte jeg noe om min arbeidskapasitet, men jeg lærte også at det er noe jeg aldri vil anbefale andre å gjøre…

Med disse tankene – til meg selv, og kanskje til andre, vil jeg ønske en riktig god sommer og en velfortjent ferie til alle skolehelter!

For rundt et halvt år siden skrev jeg det som står nedenfor. Akkurat da så ting ganske lyst ut. Det var før alle endringene som kom i november. Vi hadde en periode med små fellesamlinger på jobb – og her i Rogaland føltes det som om ting gikk mot normalen. Det er rart hvor mye som endrer seg på et halvår. Da VG i desember hadde overskriften «Kjære verden, vi har en vaksine» begynte jeg å gråte. Håpet steg for at når vi gikk mot lysere tider, også skulle få komme ut av hulene våre. Nå er et år gått, og selv om det fortsatt finnes et løfte om at «alt blir bra», så tør jeg ikke lenger tenke på når. Og samtidig som tiden går så stiger frykten for hva dette året – eller disse årene, faktisk kommer til å koste oss i det lange løp. Det rare er at når jeg leser om den merkelige uka for et år siden, så tar jeg meg i å savne tiden hjemme med ungene da vi ikke visste noen ting. Nå vet vi nesten for mye.

———————————————————————————————————————

Lørdag 14. mars skulle jeg ha vært i Haninge sør for Stockholm. Der skulle jeg har snakket om den norske læreplanreformen – på engelsk, no less!, på konferansen ResearhEd. Sånn ble det ikke. I stedet fikk jeg den mest surrealistiske uka jeg noen gang kan huske – og samfunnet vårt, og skolen, kom til å få varige endringer.

Mandagen denne uka var jeg på jobbintervju. Allerede hadde man innført retningslinjer som gjorde at vi ikke håndhilste, og holdt god avstand. Etter intervjuet var ferdig, spurte rektoren ved skolen jeg intervjuet til, om jeg hadde en plan for hva vi skulle gjøre når skolen stengte. Jeg lo litt, og svarte at nei – burde jeg det? Alvoret hans gjorde allikevel at jeg måtte tenke en gang til. Kunne de stenge skolen?

Tirsdagen kom, med flere smittede i Norge, og flere retningslinjer. Kommunene satte krisestab. Noen snakket om å stenge skoler og barnehager, flere innførte reiseforbud for sine ansatte. Jeg forstod at jeg i hvert fall ikke skulle til Sverige på fredag.

Onsdag skjønte jeg at det faktisk gikk mot en nedstenging. Sent på kvelden dro jeg ut og handlet en full handlekorg. Så noen få andre som også gjorde det. Vi hadde fått klare råd om å ikke hamstre dagligvarer, men på dette tidspunktet var det på bristepunktet til om det kjentes fornuftig likevel. I butikken var det tomt for mel og tørrgjær. I Danmark hadde de stengt skolene.

«I dag kommer de til å stenge skolen» sa jeg inne på personalrommet da jeg kom på jobb torsdag. Noen minutter etterpå ble jeg lagt til i en gruppe på Facebook som het «Korona-dugnad for digitale lærere». Her var det allerede fullt av tips til hvordan en kunne drive hjemmeundervisning. Klokka 14:00 ble det avholdt pressekonferanse der det allerede var varslet at det skulle settes inn de mest dyptgripende tiltak i fredstid i Norge. Fra klokken 18:00 samme dag skulle Norge stenges.

Fredagen var første dag der elevene var hjemme. De hadde ingen undervisning denne dagen, for vi lærere trengte å planlegge, og i rekordfart finne og lære oss hvilke verktøy som skulle til for å kunne drive en form for undervisning hjemmefra. Fredag kveld satt jeg med en merkelig blanding av ro og uro og kjente på hvor utrolig surrealistisk det hele var, da telefonen plutselig ringte. Det var fra biltransporten som skulle hente meg på Arlanda. Jeg hadde glemt å avbestille, og kvelden min ble plutselig enda mer surrealistisk. Det kjentes som om uka før tilhørte en annen verden.

I skrivende stund er det ganske nøyaktig et halvt år siden den uka. På facebookgruppa for digitale lærere står det «Husker du hva som gikk gjennom hodet den dagen for 6 måneder siden?», og kommentarene under viser den samme opplevelsen jeg hadde; en kombinasjon av ro og uro, av forutsigbarhet for de neste dagene, men enormt uforutsigbare neste uker.

Og nå i etterkant, et halvt år etter, så er jeg en lang erfaring rikere, men kanskje ikke så mye klokere. Vi vet ikke om det var riktig avgjørelse. Elevene rapporterer selv at de lærte mindre i hjemmeundervisning. Noen melder om elever som har blomstret i denne perioden, men vi har også hatt store bekymringer for allerede sårbare barn. Lærere har gjort en kjempeinnsats, og løpt opp trappene i bratte læringskurver, ved å tilegne seg nye ferdigheter, ta i bruk nye verktøy og finne nye måter å nå elevene på. Men vi har også avslørt store forskjeller i hva elevene i Norge har tilgjengelig – og selv om vi lærte mye nytt under nedstengingen, tar vi det med oss videre? Har det en plass i den ordinære skolen? Også den forsiktige åpningen ga oss nye erfaringer. Spesielt barnehagelærere melder om en langt bedre arbeidssituasjon med små avgrensede grupper. Lar det seg gjøre å tenke annerledes om hvordan vi bruker ressursene til vanlig også? Trenger vi at barnehagene har åpningstid fra 7-17 for å få samfunnet til å gå rundt?

Spørsmålene får stå ubesvart. Dette er jo ikke over ennå, selv om mye begynner å føles normalt igjen. Noe er også en helt ny normal. Vi har sluttet å håndhilse, og vi klemmer ikke vennene våre når vi treffes for første gang på lenge. Det kjennes nesten ulovlig når vi allikevel sniker oss til det. Tenk at det som kjentes så normalt den uka i mars, nå kjennes helt surrealistisk. Dette er slik endring føles.

(Teksten fra oktober ble først publisert på https://www.skolaochsamhalle.se/)

Hjernen min har ligget i bløt i dette spørsmålet en stund.

Caroline Michaelsen sine notater, som denne gangen passet godt til innlegget mitt.

I januar skal jeg begynne å skrive masteroppgave med temaet, så da er det stort sett det jeg leser om for tida. I tillegg så er det jo slik at jeg gjennom 15 år i skolen har håndtert flere mobbesaker. Både min forståelse og kompetanse har endret seg over tid. Også fagfeltet har utviklet seg. I forbindelse med Spekter-saken sendte Klassetrivsel.no ut informasjon om hvordan de anså at saken berørte deres verktøy for kartlegging av klassemiljø. Der skriver de det nokså treffende, synes jeg:

«Som vi i Klassetrivsel forstår saken, kan den i bunn og grunn kokes helt ned til den etiske diskusjon om hvorvidt det er okay å spørre barn direkte om å navngi andre for å være de som mobber eller bråker. Og i denne diskusjonen kommer den premiss som utgjør de forskjellige grunnforståelser av mobbing. Satt på spissen, så ligger det i den ene forskertradisjon en grunnleggende forståelse av, at den som mobber andre, er en person med en form for defekt i personens sosiale kompass/noe aggressivt i personligheten og offeret er et svakt individ som ikke kan forsvare seg. Motsatt oppfattes mobbing i andre og nok nyere forskertradisjoner (f.eks. representert av Helle Rabøl Hansen), som et produkt av usikre sosiale konstellasjoner og gruppedynamikker, hvor alle mennesker har potensiale for både å bli mobbere og offer. Ut fra disse forståelser, vil noe som noen finner etisk i orden å spørre om, gå langt over grensen for andre.»

Det er utrolig viktig at dette diskuteres i kommunene og på skolene. Hvordan vi forstår mobbing påvirker måten vi håndterer det på, og kan gi vidt ulike konsekvenser. Den mest brukte definisjonen av mobbing er Dan Olweus sin:

«Mobbing kan kort defineres som gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere personer, rettet mot en person som har vanskelig for å forsvare seg (Olweus, 1991, 2004).

For at en atferd skal kalles mobbing, er det ikke nok at noen opptrer aggressivt:

• Atferden må gjentas, og det må være en ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.
• Den eller de som mobber må være den sterkeste parten, eller i hvert fall oppfattes slik.

Mobbing er ikke konflikt, men en type overgrep» (fra folkehelseinstituttet)

Den nyere forskningen som det refereres til i Klassetrivsel sitt infoskriv bruker videre definisjoner, som Ingrid Lund m. fl sin:

«Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning.» 
  (Lund, Helgeland, Kovac, 2017 (in press)) (fra Barnevakten.no)

De lærde strides altså, og jeg anbefaler absolutt alle å lese mer om hva striden går ut på.

I min erfaring, i alle møtene med disse barna – som blir mobbet, og som mobber, så er det den siste definisjonen som best forklarer og beskriver det jeg ser skje. Det er selvsagt ikke helt svart/hvitt, men jeg trenger å forstå mobbing i en vid forstand for å håndtere de ulike utfordringene vi støter på. Mobbing foregår alltid i skjøre fellesskap, der barna går på nåler rundt hverandre, i usikkerheten om hva som vil skje om jeg reagerer sånn, eller sier det, eller kommer med de klærne eller ler på feil sted.

I slike skjøre fellesskap vil man kanskje finne noen som tilsynelatende har det bra, er øverst i hierarkiet eller bestemmer det meste. Men også i møte med disse vil en finne usikkerhet. Å beholde plassen på tronen oppleves som en kamp – eller en er så vant med rollen, at det bare ikke går an å bryte ut av den. Noen er opptatt av at alle skal ha det bra, og glemmer seg selv.

I motsatt ende vil vi finne de som ikke har opplevelsen av å høre til, som aldri får være en betydningsfull del av fellesskapet og som ikke får medvirke. Og selv om ting egentlig blir bedre  -at de andres handlinger som førte til dette opphører, så er selvbildet så skadet at de ikke lenger klarer å hevde plassen de nå er gitt. Det føles håpløst.

Dersom den førstnevnte gruppen blir møtt med stopp-samtaler og beskyldninger, kan det tenkes at de søker og skaper fellesskap som i ytterligere grad fjerner seg fra de voksne som griper inn, og de som er ekskludert. De ekskluderte får skylden for at de havnet i «trøbbel», og de voksne som grep inn blir fiender. Ingen er tjent med en slik situasjon.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal gripe inn når vi ser at noen sier eller gjør noe krenkende. På tomannshånd: «Jeg la merke til at du…., og jeg synes ikke det var greit. Kan du fortelle meg hvorfor du gjorde det?» Rolig og respektfullt. Lytte til barnet, forklare hvorfor atferden er krenkende, og hvorfor det ikke er greit. Avslutte med et smil og noe som tar brodden av.

Målet vårt må være å skape «gyldige vi» i solide fellesskap. Utdanningsdirektoratet opererte tidligere med en kronglete definisjon av ordet «inkludering» som går som følger: «Inkludering betegner en prosess og et mål hvor deltakelse i fellesskapet er bygd over forskjellene.» Denne har jeg gått fra å hate (pga kronglete), til å elske. Inkludering er både noe vi skal være i hele tiden, og det gir oss retning for hvor vi skal. Deltakelse i fellesskapet er bygd over forskjellene – vi skal heie på hverandres styrker, tåle hverandres svakheter og gi oss selv, og alle andre akkurat den plassen vi trenger for å være oss selv, sammen. Det er litt av et mål! Hvordan får vi til det?

I en dansk artikkel kommer Helle Rabøl Hansen med en teori om at sterkere elevmedvirkning kan være en nøkkel. Jeg har også stor tro på at gode og sterke relasjoner mellom voksne og barn (ALLE!) gir tryggere klassemiljø. Sikkert er det ihvertfall at det ikke er lett, og at jo lenger tid det har gått fra konstellasjonene skaptes, jo vanskeligere er det for alle parter å bryte ut av rollene sine. Derfor er også forebygging – fra aller første skoledag, uhyre viktig. Skolen må ha på plass systematiske planer for det forebyggende arbeidet – og til grunn for dette må en ha en gjennomtenkt og samstemt forståelse av mobbing. Til hjelp i arbeidet anbefaler jeg denne videoen, som og kan avslutte dette innlegget: Mobbing er barnas problem – men de voksnes ansvar.

Mitt forrige innlegg hadde tittelen «Når voksne krenker barn«. Der skriver jeg at vi i møte med barn og unge vi jobber med, alltid har ansvar for relasjonen til barnet. Det ligger i samfunnsoppdraget. Men ansvar er ikke det samme som skyld, og våre rettigheter som arbeidstakere skal også ivaretas. Noen ganger føles dette som en umulig balansegang, og vi ender nok ofte opp med både følelsen av skam og skyld – selv om vi verken burde skjemmes eller var skyldige.

Selv om vi vet at barns atferd er et språk, så krever det tid å lære seg språket, og selv om vi vet at barnet kan reagere med voldsomt sinne på det minste krav, så kan de være så uforutsigbare at selv når vi tror vi har lært oss språket, så fantes det fortsatt nyanser vi ikke hadde fanget opp. Da kan man plutselig få et spark, eller noe kastet mot seg.

I forsøket på å avverge, beskytte eller gripe inn, kan vi oppleve slag, bitt, kloring og ukvemsord vi knapt trodde fantes. Da reagerer også vi som mennesker, med frykt. Vissheten om barnets vonde start på livet, om diagnosen som gjør at barnet har et konstant stressnivå som minner mest om det jeg ville hatt om jeg ble ranet, om vanskelige hjemmeforhold, eller om mobbing på skolen, hjelper så lite når man kjenner blodet forsvinne fra hodet og musklene strammer seg, for nå tilsier adrenalinnivået at du bør flykte eller kjempe.

I møte med et barn, der du er den profesjonelle voksne, er ingen av alternativene gode – aldri. Du er dømt til å mislykkes, og det er en totalt uholdbar situasjon. Skammen kommer, ofte sammen med skyldfølelsen og selvbebreidelsen. Hva kunne jeg gjort annerledes? Burde jeg ikke klare å se dette?

På dette punktet i teksten pleier jeg å komme med forsøk på kloke ord, og tanker om hvordan utfordringene kan møtes, men her synes jeg det er vanskelig. Kolleger og ledere har et ansvar – og jeg er så glad for at da jeg selv var i en slik situasjon en gang,  hadde jeg uforbeholden støtte fra begge. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke møtte en kollega som spurte «-Ja, men kunne du gjort noe annerledes i den situasjonen?» eller «Slik er hun aldri mot meg» (Jeg har selv gjort meg skyldig i begge, minst en gang hver).

Jeg tror vi bør behandle slike saker uten å snakke om parter og skyld. Min erfaring med voldsepisoder, eller andre krenkelser, er at «alle» føler skyld etterpå, og «alle» synes det er vondt og vanskelig det som skjedde – og kanskje er det slik at alle kan lære noe av det også? Med litt tid? Da må vi ha gode, støttende ledere og kolleger, gode rutiner for hvordan vi skal møte barna som er involvert, en solid rapporteringsordning og en robusthet som gjør at vi kan takle det internt og gå videre.

Det er viktig at slike saker belyses også i ulike media, men jeg skulle ønske at det i større grad skjedde gjennom statistikk og generelle beskrivelser, heller enn gjennom enkeltsaker der en kan risikere å henge ut og stigmatisere både enkeltelever og -lærere. Det er også krenkende.