Prestasjoner og premiering

Jeg husker godt min egen vitnemålsutdeling på videregående. Der ble det delt ut pengepremier både til de som hadde vist engasjement og til de elevene som hadde høyest karaktersnitt. Akkurat hvordan jeg reagerte på praksisen, husker jeg ikke helt, men det var ingen overraskelse hvem som stod der oppe. Vi visste allerede hvem som hadde det høyeste snittet, for det var noe vi var opptatt av. Men var det 12 års skolegang eller menneskets naturlige hang til å sammenligne oss med hverandre som gjorde at det ble slik? Forsterket eller dempet i så fall skolen denne egenskapen hos oss?

Jeg leser med stor interesse alt som skrives etter at Kira skrev om praksisen med pengepremier etter endt skolegang. Hun beskriver det jeg mener er en slags iboende systemsvikt i skolen – målene i opplæringsloven, overordnet del og læreplanen, henger ikke nødvendigvis sammen med midlene for å komme dit. Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere. Paradokset med lærere som snakker om viktigheten av å ta vare på seg selv, og utvikle seg som hele mennesker, og skoleledere som premierer de akademisk flinke, finnes altså ikke bare i denne seremonien ved endt skolegang. Det finnes gjennom hele skoleløpet.

Av de som har uttalt seg om pengepremiene til skolevinnerne, synes jeg at representantene fra elevorganisasjonen ofte svarer best – og de har flere ganger vist at de har stor innsikt i motivasjonsteori og sammenhengen mellom motivasjon og innsats. Reaksjonene på premiering ved vitnemålsutdeling handler ikke om misunnelse, eller at vi ikke skal få lov til å være forskjellige, og ha ulike evner, men den er med på å synliggjøre og konsolidere den prestasjonsorienteringen som skolen allerede er lagt opp til. Jeg vil hevde at den er til stede fra første klasse.

Vi snakker om at barna skal være skoleklare, og at de skal komme inn i elevrollen – konkurransen har kanskje allerede startet i barnehagen? For hva gjør det med oss voksne i skolen – og hva gjør det med barna – at vi allerede har en definert forventning til hvordan barn skal bli elev? Jeg husker en gang i mine første år som lærer, at jeg hadde plassert elevene i klassen min i grupper etter faglig nivå. Hensikten var at jeg skulle kunne hjelpe flere med det samme på en gang, og jeg tenkte ikke at disse 8-9-åringene skulle legge noe særlig merke til det. Så var det en gutt som spurte meg om han måtte være på «den dumme gruppa» neste gang vi byttet plasser også, og siden så jeg meg ikke tilbake. Nivådeling, bruk av karakterer og poengsummer – er verktøy for å befeste sin posisjon i den prestasjonsorienterte skolen som – dessverre – har «vinnere» og «tapere».

Jeg mener at noe av det som skal til for å skape en mer inkluderende skole, der vi bygger fellesskap over forskjellene, og feirer og styrker alle de ulike kvalitetene som bor i barna og ungdommene, er å revurdere strukturer som fag-og timefordeling, kvalitetsvurderingssystemet, og ikke minst bruk av karakterer som sortering til videregående og høyere utdanning. Det vet vi jo alle at ikke vil skje med det første, men jeg skulle ønske at Kira sitt innlegg, og alle reaksjonene til det, fikk oss til å heve blikket litt og kjenne etter på hva vi egentlig reagerer på. Pengepremiene er bare kirsebæret på toppen, i et skolesystem som har dørene vidåpne mot verden og fremtida for mange elever, men der den såvidt står på gløtt for andre. Og det er et samfunnsproblem som ikke bare kan løses i skolen.

10 tips til nye rektorer (meg selv)

Da er kroken på døra for mitt første skoleår som rektor, og jeg har skrevet automatisk svar på mailen som kommer fram til august. Som for de fleste, tar det også for meg noen dager før jobben slipper tak, og ferien siger på. Noe som hjelper, er å skrive av seg noen av de refleksjonene en sitter med, når ennå store og små saker, smittehåndtering og en kollektiv dårlig samvittighet for at vi på tross av læreplanreform, ikke har fornyet noe som helst ennå, fortsatt sitter i kroppen.

Da jeg skrev 10 tips til nye lærere, skrev jeg tips jeg gjerne skulle gitt meg selv da jeg startet. De som kommer nå kan knapt kalles tips, i den forstand at jeg har mestret noe som helst av det selv. De er like mye en huskeliste til meg selv, og noen mer eller mindre hårete mål for fremtiden. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært et tøft år, men samtidig kjenner jeg – allerede noen timer inn i ferien, at jeg gleder meg til fortsettelsen! Da gikk det nok i pluss, tross alt! Og her kommer mine tips – mest til meg selv, om hva som blir viktig i årene som kommer:

Du er ikke alene

Min tidligere rektor brukte ofte «jeg» når jeg mente hun burde si «vi». Jeg syntes det var litt irriterende, og sa ifra. I år har noen sagt i fra til meg om akkurat det samme, opptil flere ganger. «Nei, ikke du», sier de «Det er jo oss!». Dette er viktig å huske på, for selv om man kanskje er ganske alene om ansvaret til syvende og sist, så er skoleledelse et lagarbeid. Det betyr at man skal verdsette og lytte til alle stemmer rundt seg, men også at det er lurt med avklarte arbeidsoppgaver og ansvarsområder, slik at vi faktisk er et lag.

Ikke vær en bulldozer

Jeg har i mange år brukt et amerikansk uttrykk jeg har hørt i en film – og jeg har brukt det riktig uten å vite hvor selve uttrykket stammet fra. Uttrykket lyder «coming on like Gangbusters», og betyr å storme inn med mye støy, og stammer fra et radioprogram som het «Gangbusters» som hadde en utrolig høy og støyende intro. For meg handler det om å tøyle urealistiske ambisjoner, og ha respekt for foredlede tradisjoner. Ingen bråkete bulldozer altså, men en rolig gartner.

Alle Fies F’er

Inger Sofie Berge Hurlen, som er leder av kompetanseutvikling i utdanningsregion midt-Rogaland (Prøv å si det uten å få krøll på tunga…), har en fin modell med mange gode ord på F. Disse er lure å ha i hodet og sjonglere litt med når du ønsker å forandre – en situasjon jeg ikke rent sjelden befinner meg i. Jeg er usikker på om jeg husker alle på stående fot, men forstå, forklare, forankre og foredle er nok de f-ene jeg både trenger, og bruker mest.

Ta en runde rundt bålet

Dette er mantraet jeg har fått fra den ene avdelingslederen min (og så smiler jeg litt hver gang jeg tenker på det, for i Rogaland er «rundt bålet» morsomt for barn – og meg tydeligvis, å si mange ganger etter hverandre). Dette henger sammen med tips nr 1, og tips nr 5, og rent praktisk kan det kanskje handle om å ikke svare på en mail der du tror at du kjenner alle konsekvenser av svaret ditt, og er helt sikker på at svaret ikke er noe du trenger å gå tilbake på, og grunnen til at du svarer så fort er at du synes det er hyggelig når folk skriver «takk for kjapt svar». Noen ganger er det altså mye lurere å ta en runde rundt bålet. (rundt bålet, rundt bålet, rundt bålet)

Patience you must have

Å sette seg inn i alt, å mestre alt, å bli kjent med alle – tar mer enn et skoleår(!) Skal man i tillegg gjøre noen av Fies F’er, tar det ihvertfall flere. Jeg har byttet ut noen av solkremtubene med tålmodighet, og øver meg på å tenke i 5-10-årsperspektiv. (Og så skal jeg si ifra når jeg finner ut hvordan man gjør det samtidig som man håndterer alt som må skje og gjøres HER og NÅ)

Alle åt lags, kan ingen gjera

Selv om jeg har såååå lyst! Habermas sier at målet med all mennesklig kommunikasjon er å bli enige. Jeg er enig i at det er et fint mål, men jeg tror ikke Habermas har jobbet som skoleleder og vet hvor forskjellige elever, foreldre og personale på en skole er. Jeg har landet på at vi må prøve å jobbe i uenighetsfellesskap, og sørge for nok runder rundt bålet, til at vi klarer å lage kompromisser som vi alle kan tåle – til elevenes beste.

Ingen endringer er for små

Jeg har levd i en illusjon at det finnes en masse avgjørelser jeg kan ta og endringer jeg kan gjøre, som kun vil få positive konsekvenser for alle, og som er enkle og raske å innføre. Noen slike finnes nok, men jeg må altså lære meg å tenke at det som ser tilforlatelig og enkelt ut for meg, kanskje ikke er det for alle andre – og så må jeg prøve å forestille meg at noen bare kom og endret på noe jeg var strålende fornøyd med, og kjenne etter på hvordan det føltes, og det var sjeldent godt.

Make glorious, amazing mistakes

Dette skrev jeg på veggen på kontoret, med store rosa bokstaver, allerede første uka på jobb. Noen mistakes har helt klart vært mer glorious enn andre – men jeg håper og tror, at jeg har lært noe av hver eneste en av dem. Og så synes jeg at det er noe av det viktigste vi kan formidle i skolen.

Vær ekte

Jeg har mange ganger når jeg har beveget meg i skolelederkretser – på jobbseminarer, eller konferanser, lett i garderoben, og i klesbutikker, etter noe som får meg til å se litt «leder» ut. Men saken er at hvis jeg tar på meg noe som ligner en dressjakke eller en Hillary-drakt, så begynner jeg å klø. Poenget er at jeg må være meg, med mine farger på håret, med mine klær og med mine barnslige tilbøyeligheter til å humre av «rundt bålet» – fordi jeg ikke kan være noen andre enn meg selv, og da er jeg faktisk meg selv best.

Ikke skriv masteroppgave

Litt snikskryt kommer her til slutt, for dette året klarte jeg faktisk å skrive, levere og bestå min master i utdanningsledelse. Da lærte jeg noe om min arbeidskapasitet, men jeg lærte også at det er noe jeg aldri vil anbefale andre å gjøre…

Kontoret mitt en vintermorgen

Med disse tankene – til meg selv, og kanskje til andre, vil jeg ønske en riktig god sommer og en velfortjent ferie til alle skolehelter!

Uka skolen stengte

For rundt et halvt år siden skrev jeg det som står nedenfor. Akkurat da så ting ganske lyst ut. Det var før alle endringene som kom i november. Vi hadde en periode med små fellesamlinger på jobb – og her i Rogaland føltes det som om ting gikk mot normalen. Det er rart hvor mye som endrer seg på et halvår. Da VG i desember hadde overskriften «Kjære verden, vi har en vaksine» begynte jeg å gråte. Håpet steg for at når vi gikk mot lysere tider, også skulle få komme ut av hulene våre. Nå er et år gått, og selv om det fortsatt finnes et løfte om at «alt blir bra», så tør jeg ikke lenger tenke på når. Og samtidig som tiden går så stiger frykten for hva dette året – eller disse årene, faktisk kommer til å koste oss i det lange løp. Det rare er at når jeg leser om den merkelige uka for et år siden, så tar jeg meg i å savne tiden hjemme med ungene da vi ikke visste noen ting. Nå vet vi nesten for mye.

———————————————————————————————————————

Lørdag 14. mars skulle jeg ha vært i Haninge sør for Stockholm. Der skulle jeg har snakket om den norske læreplanreformen – på engelsk, no less!, på konferansen ResearhEd. Sånn ble det ikke. I stedet fikk jeg den mest surrealistiske uka jeg noen gang kan huske – og samfunnet vårt, og skolen, kom til å få varige endringer.

Mandagen denne uka var jeg på jobbintervju. Allerede hadde man innført retningslinjer som gjorde at vi ikke håndhilste, og holdt god avstand. Etter intervjuet var ferdig, spurte rektoren ved skolen jeg intervjuet til, om jeg hadde en plan for hva vi skulle gjøre når skolen stengte. Jeg lo litt, og svarte at nei – burde jeg det? Alvoret hans gjorde allikevel at jeg måtte tenke en gang til. Kunne de stenge skolen?

Tirsdagen kom, med flere smittede i Norge, og flere retningslinjer. Kommunene satte krisestab. Noen snakket om å stenge skoler og barnehager, flere innførte reiseforbud for sine ansatte. Jeg forstod at jeg i hvert fall ikke skulle til Sverige på fredag.

Onsdag skjønte jeg at det faktisk gikk mot en nedstenging. Sent på kvelden dro jeg ut og handlet en full handlekorg. Så noen få andre som også gjorde det. Vi hadde fått klare råd om å ikke hamstre dagligvarer, men på dette tidspunktet var det på bristepunktet til om det kjentes fornuftig likevel. I butikken var det tomt for mel og tørrgjær. I Danmark hadde de stengt skolene.

«I dag kommer de til å stenge skolen» sa jeg inne på personalrommet da jeg kom på jobb torsdag. Noen minutter etterpå ble jeg lagt til i en gruppe på Facebook som het «Korona-dugnad for digitale lærere». Her var det allerede fullt av tips til hvordan en kunne drive hjemmeundervisning. Klokka 14:00 ble det avholdt pressekonferanse der det allerede var varslet at det skulle settes inn de mest dyptgripende tiltak i fredstid i Norge. Fra klokken 18:00 samme dag skulle Norge stenges.

Fredagen var første dag der elevene var hjemme. De hadde ingen undervisning denne dagen, for vi lærere trengte å planlegge, og i rekordfart finne og lære oss hvilke verktøy som skulle til for å kunne drive en form for undervisning hjemmefra. Fredag kveld satt jeg med en merkelig blanding av ro og uro og kjente på hvor utrolig surrealistisk det hele var, da telefonen plutselig ringte. Det var fra biltransporten som skulle hente meg på Arlanda. Jeg hadde glemt å avbestille, og kvelden min ble plutselig enda mer surrealistisk. Det kjentes som om uka før tilhørte en annen verden.

I skrivende stund er det ganske nøyaktig et halvt år siden den uka. På facebookgruppa for digitale lærere står det «Husker du hva som gikk gjennom hodet den dagen for 6 måneder siden?», og kommentarene under viser den samme opplevelsen jeg hadde; en kombinasjon av ro og uro, av forutsigbarhet for de neste dagene, men enormt uforutsigbare neste uker.

Og nå i etterkant, et halvt år etter, så er jeg en lang erfaring rikere, men kanskje ikke så mye klokere. Vi vet ikke om det var riktig avgjørelse. Elevene rapporterer selv at de lærte mindre i hjemmeundervisning. Noen melder om elever som har blomstret i denne perioden, men vi har også hatt store bekymringer for allerede sårbare barn. Lærere har gjort en kjempeinnsats, og løpt opp trappene i bratte læringskurver, ved å tilegne seg nye ferdigheter, ta i bruk nye verktøy og finne nye måter å nå elevene på. Men vi har også avslørt store forskjeller i hva elevene i Norge har tilgjengelig – og selv om vi lærte mye nytt under nedstengingen, tar vi det med oss videre? Har det en plass i den ordinære skolen? Også den forsiktige åpningen ga oss nye erfaringer. Spesielt barnehagelærere melder om en langt bedre arbeidssituasjon med små avgrensede grupper. Lar det seg gjøre å tenke annerledes om hvordan vi bruker ressursene til vanlig også? Trenger vi at barnehagene har åpningstid fra 7-17 for å få samfunnet til å gå rundt?

Spørsmålene får stå ubesvart. Dette er jo ikke over ennå, selv om mye begynner å føles normalt igjen. Noe er også en helt ny normal. Vi har sluttet å håndhilse, og vi klemmer ikke vennene våre når vi treffes for første gang på lenge. Det kjennes nesten ulovlig når vi allikevel sniker oss til det. Tenk at det som kjentes så normalt den uka i mars, nå kjennes helt surrealistisk. Dette er slik endring føles.


(Teksten fra oktober ble først publisert på https://www.skolaochsamhalle.se/)

 

Livet ≥ Stress

Da jeg gikk på ungdomsskolen lærte vi masse om personlig økonomi i mattetimene. Det handlet om billån og boliglån, om forsikringer, verdiavskrivning og budsjettering. 20 år senere jobbet jeg som mattelærer på ungdomskolen, og i læreplanen fantes ett mål som handlet om økonomi. Oppgavene elevene møtte handlet nok oftere om bedrifter eller sommerjobber, og der excel bare burde være middelet, ble det nok målet. Det var liksom viktigst å lære om hvordan ting skulle settes riktig opp i excel, for å kunne få full uttelling på eksamen. Innholdet om personlig økonomi var borte, og igjen stod ungdommer som var bittelitt engstelige for hvordan det egentlig virker når man skal få seg en leilighet, og litt urolige for å møte et voksenliv der man skal ta ansvar for seg selv. Derfor trenger vi – nok en gang, innhold i skolen som setter unge i stand til å mestre livene sine.

Det var med stor interesse jeg leste om kritikken av det nye tverrfaglige temaet «Livsmestring og folkehelse» i Morgenbladet forrige helg. Professor i psykologi ved universitetet i Oslo, Ole Jacob Madsen, skriver om sin frykt for at lettvinte metoder, skreddersydde quick-fixes og annen slangeolje skal finne veien inn i klasserommene. Den frykten deler jeg. Han skriver også interessant om sammenknytningen mellom høyrepolitikk og psykologifaget, før han spør: «Både livsmestringens tilsynelatende klasseblindhet og forebyggingens tette slektskap med politikken reiser uunngåelig spørsmålet om livsmestring i skolen er å betrakte som et politisk nøytralt virkemiddel. Eller om det er reinspikket høyrepolitikk, muliggjort av nyttige psykologer som først og fremst er glade for å bli spurt, der man legger til rette for individuell tilpasning, og ikke omveltende samfunnsendringer, eksempelvis av innholdet i skolen?»

Her faller jeg litt av. Er ikke det nye tverrfaglige temaet en endring av innholdet i skolen? For all del – jeg har hele tiden ment, og mener fortsatt, at fagfornyelsen ikke kommer til å gi de store endringene i unges selvrapportering av psykisk helse, så lenge vi ikke røsker mer opp i de strukturene i skolen som faktisk pekes på som stressfaktorer av de unge selv; lekser, presentasjoner og karakterjag i et system og miljø som ofte er lagt opp til rangering og konkurranse. Dersom livsmestring faktisk blir fortsått som stressmestring, og elevene skal trenes opp til å tåle at vi durer på som før, så er jeg like skeptisk som Madsen. Men hvis livsmestring = stressmestring, så må livet = stress, og det er vel ikke sant? I overordnet del heter det: «Livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv». Som aktuelle temaer nevnes blant annet fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Handler ikke dette om kunnskap og innhold?

For tre år siden hadde vi temaet «Livsmestring og psykisk helse» for hele ungdomstrinnet ved min forrige skole. I forkant spurte jeg elevene på tiende trinn hva de tenkte at var viktig å lære seg før de ble voksne. Svarene handlet mye om personlig økonomi, om rus, livsstil og seksualitet. Både da, og ofte ellers, omtalte elevene disse temaene som relevante (Noge me faktisk trenge å lera). I selve temaukene delte vi elevene inn i familier som måtte søke jobb, søke lån, kjøpe hus, bestille ferie, møte uforutsette hendelser og sette opp regnskap og budsjett over forbruket sitt. I tillegg sørget vi for at elevene fikk kunnskap om følelser og mental helse. Ingen power-posing og stressmestring, men kunnskap. Det tror jeg er kjempeviktig! Jeg husker engang jeg fortalte i en klasse at vi mennesker leter etter ansikter i ting, og brukte som eksempel kvistene i en panelvegg. En av elevene sperret opp øynene og sa at hun trodde det var bare hun som gjorde det, og tenkte at hun var skikkelig rar som gjorde det. Kunnskap om hva som er «normalt» å ha av tanker, opplevelser og følelser, er absolutt relevant innhold for skolen, og har ikke hatt en plass før nå. Jeg håper at vi får til denne delen først og fremst gjennom relasjonen mellom barn og voksne på skolen, ved at vi voksne fremstår som hele mennesker med erfaringer og historier som de unge kan lære av. Hvis du er voksen og har jobb, er det godt mulig at du ikke trenger kurs for å undervise livsmestring!

Videre håper jeg at flere vil være med på strukturendringene som kanskje må til for å faktisk gi ungdommene en bedre psykisk helse. Et eksempel for meg er dette med presentasjoner. I min egen ungdomskoletid kan jeg huske en eneste gang jeg hadde presentasjon for resten av klassen. Da hadde jeg attpåtil spurt læreren min om ikke jeg kunne få «undervise» om urtidsmennesker og den mennesklige evolusjonen når vi skulle ha om det. Min presentasjon på ungdomsskolen var altså frivillig. Det sier vel ganske mye om hvem jeg var som elev, og hvem jeg er som person. Jeg elsker å presentere, formidle og foredra – gjerne foran store publikum. Jeg har også valgt meg en yrkesretning som lar meg gjøre det! Langt i fra alle – egentlig ganske få, trenger faktisk åresvis med trening i å presentere et emne, for de aller færreste, som ikke liker det, kommer noen gang til å få bruk for det i livet og yrket sitt! Hvorfor skal det da ha en så fordømt stor plass i skolen? Hvorfor er det et mål at alle elever skal klare å stå foran en klasse, snakke tydelig og høyt, uten å fikle og helst ganske løsrevet fra manus? Hvorfor?!

(rant ferdig)

Konklusjonen min; Der jeg ønsket meg en omstrukturering av skolesystemet, og grundige refleksjoner om hva skole skal være, fikk jeg en fagfornyelse. Jeg synes endringene er skritt i riktig retning – og at de tverrfaglige temaene er gode. Vi trenger livsmestring på timeplanen. Ikke som stressmestring eller ferdighetstrening i å analysere egne følelser, men i form av innhold og kunnskap som oppleves og er relevant for elevene når de møter voksentilværelsen, slik at livet ≠ stress.

(Og slutt med alle presentasjonene!)

 

Trenger vi eksamen i flere fag?

Her en dag gikk jeg forbi en kollega som stod med en brosjyre fra en folkehøgskole. Han løftet hodet fra sidene i brosjyren og sa, lett drømmende, at det var den tingen i livet han angret mest på at han ikke hadde gjort. Jeg har heller ikke gått på folkehøgskole, og har også angret litt på det. Jeg sier ofte at jeg synes et slikt år burde blitt gjort obligatorisk. En av grunnene til det er at det høres ut som et fint år å bruke på seg selv. Færre krav, ingen karakterer – bruke tid på noe du liker, og bare selvrealisere og modnes. Lære for livet, og ikke for eksamen.

Regjeringen foreslår nå en endring i eksamensordningen for grunnskolen, der også de praktisk-estetiske fagene kan bli trekkfag for eksamen. Bakgrunnen er at man ønsker å styrke fagenes status, og at en skal øke sjansene for et godt vitnemål for elever som har sin styrke innenfor disse fagene. Tanken er egentlig veldig fin – for jeg synes at fagene fortjener høyere status og elevene som er sterke her fortjener større sjanser. Jeg skulle bare ønske at de gjorde det på en annen måte – f.eks ved å øke timetall eller tilføre ressurser.

For jeg vet hva eksamen gjør med et fag. Den styrer faget. Uansett hvordan en vrir og vender på det, så vil eksamen bli styrende for hvordan faget undervises. Og selv om eksamen gjøres både muntlig og praktisk, så vil en trenge objektive kriterier for å vurdere slike eksamener likt. Da vil fagene som før var fulle av farge, variasjon, kreativitet, liv og leven, bli standardiserte, målbefengte, eksamensrettede og dritkjedelige. Da vil de miste status, og miste elevene som før elsket dem. Dere husker sikkert mat&helse-leksene i Stavanger? Vil vi ha det slik?

Mitt forslag? Fjern eksamen fra grunnskolen. Eksterne kontrollordninger kan vi få til på andre måter, om vi plent må ha dem for å sikre tillit fra omverden. På den måten vil fagene bli mer jevnbyrdige, elevene vil trives i dem, og vi kan kanskje få en skole som lærer dem for livet, og ikke bare for eksamen.

(Det finnes mange fornuftige forslag i denne høringen også, så les, og bidra: https://hoering.udir.no/Hoering/v2/828?notatId=1441)

Hva er mobbing?

Hjernen min har ligget i bløt i dette spørsmålet en stund.

Caroline Michaelsen sine notater, som denne gangen passet godt til innlegget mitt.

I januar skal jeg begynne å skrive masteroppgave med temaet, så da er det stort sett det jeg leser om for tida. I tillegg så er det jo slik at jeg gjennom 15 år i skolen har håndtert flere mobbesaker. Både min forståelse og kompetanse har endret seg over tid. Også fagfeltet har utviklet seg. I forbindelse med Spekter-saken sendte Klassetrivsel.no ut informasjon om hvordan de anså at saken berørte deres verktøy for kartlegging av klassemiljø. Der skriver de det nokså treffende, synes jeg:

«Som vi i Klassetrivsel forstår saken, kan den i bunn og grunn kokes helt ned til den etiske diskusjon om hvorvidt det er okay å spørre barn direkte om å navngi andre for å være de som mobber eller bråker. Og i denne diskusjonen kommer den premiss som utgjør de forskjellige grunnforståelser av mobbing. Satt på spissen, så ligger det i den ene forskertradisjon en grunnleggende forståelse av, at den som mobber andre, er en person med en form for defekt i personens sosiale kompass/noe aggressivt i personligheten og offeret er et svakt individ som ikke kan forsvare seg. Motsatt oppfattes mobbing i andre og nok nyere forskertradisjoner (f.eks. representert av Helle Rabøl Hansen), som et produkt av usikre sosiale konstellasjoner og gruppedynamikker, hvor alle mennesker har potensiale for både å bli mobbere og offer. Ut fra disse forståelser, vil noe som noen finner etisk i orden å spørre om, gå langt over grensen for andre

Det er utrolig viktig at dette diskuteres i kommunene og på skolene. Hvordan vi forstår mobbing påvirker måten vi håndterer det på, og kan gi vidt ulike konsekvenser. Den mest brukte definisjonen av mobbing er Dan Olweus sin:

«Mobbing kan kort defineres som gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere personer, rettet mot en person som har vanskelig for å forsvare seg (Olweus, 1991, 2004).

For at en atferd skal kalles mobbing, er det ikke nok at noen opptrer aggressivt:

  • Atferden må gjentas, og det må være en ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.
  • Den eller de som mobber må være den sterkeste parten, eller i hvert fall oppfattes slik.

Mobbing er ikke konflikt, men en type overgrep» (fra folkehelseinstituttet)

Den nyere forskningen som det refereres til i Klassetrivsel sitt infoskriv bruker videre definisjoner, som Ingrid Lund m. fl sin:

«Mobbing av barn er handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og muligheten til medvirkning.» 
  (Lund, Helgeland, Kovac, 2017 (in press)) (fra Barnevakten.no)

De lærde strides altså, og jeg anbefaler absolutt alle å lese mer om hva striden går ut på.

I min erfaring, i alle møtene med disse barna – som blir mobbet, og som mobber, så er det den siste definisjonen som best forklarer og beskriver det jeg ser skje. Det er selvsagt ikke helt svart/hvitt, men jeg trenger å forstå mobbing i en vid forstand for å håndtere de ulike utfordringene vi støter på. Mobbing foregår alltid i skjøre fellesskap, der barna går på nåler rundt hverandre, i usikkerheten om hva som vil skje om jeg reagerer sånn, eller sier det, eller kommer med de klærne eller ler på feil sted.

I slike skjøre fellesskap vil man kanskje finne noen som tilsynelatende har det bra, er øverst i hierarkiet eller bestemmer det meste. Men også i møte med disse vil en finne usikkerhet. Å beholde plassen på tronen oppleves som en kamp – eller en er så vant med rollen, at det bare ikke går an å bryte ut av den. Noen er opptatt av at alle skal ha det bra, og glemmer seg selv.

I motsatt ende vil vi finne de som ikke har opplevelsen av å høre til, som aldri får være en betydningsfull del av fellesskapet og som ikke får medvirke. Og selv om ting egentlig blir bedre  -at de andres handlinger som førte til dette opphører, så er selvbildet så skadet at de ikke lenger klarer å hevde plassen de nå er gitt. Det føles håpløst.

Dersom den førstnevnte gruppen blir møtt med stopp-samtaler og beskyldninger, kan det tenkes at de søker og skaper fellesskap som i ytterligere grad fjerner seg fra de voksne som griper inn, og de som er ekskludert. De ekskluderte får skylden for at de havnet i «trøbbel», og de voksne som grep inn blir fiender. Ingen er tjent med en slik situasjon.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal gripe inn når vi ser at noen sier eller gjør noe krenkende. På tomannshånd: «Jeg la merke til at du…., og jeg synes ikke det var greit. Kan du fortelle meg hvorfor du gjorde det?» Rolig og respektfullt. Lytte til barnet, forklare hvorfor atferden er krenkende, og hvorfor det ikke er greit. Avslutte med et smil og noe som tar brodden av.

Målet vårt må være å skape «gyldige vi» i solide fellesskap. Utdanningsdirektoratet opererte tidligere med en kronglete definisjon av ordet «inkludering» som går som følger: «Inkludering betegner en prosess og et mål hvor deltakelse i fellesskapet er bygd over forskjellene.» Denne har jeg gått fra å hate (pga kronglete), til å elske. Inkludering er både noe vi skal være i hele tiden, og det gir oss retning for hvor vi skal. Deltakelse i fellesskapet er bygd over forskjellene – vi skal heie på hverandres styrker, tåle hverandres svakheter og gi oss selv, og alle andre akkurat den plassen vi trenger for å være oss selv, sammen. Det er litt av et mål! Hvordan får vi til det?

I en dansk artikkel kommer Helle Rabøl Hansen med en teori om at sterkere elevmedvirkning kan være en nøkkel. Jeg har også stor tro på at gode og sterke relasjoner mellom voksne og barn (ALLE!) gir tryggere klassemiljø. Sikkert er det ihvertfall at det ikke er lett, og at jo lenger tid det har gått fra konstellasjonene skaptes, jo vanskeligere er det for alle parter å bryte ut av rollene sine. Derfor er også forebygging – fra aller første skoledag, uhyre viktig. Skolen må ha på plass systematiske planer for det forebyggende arbeidet – og til grunn for dette må en ha en gjennomtenkt og samstemt forståelse av mobbing. Til hjelp i arbeidet anbefaler jeg denne videoen, som og kan avslutte dette innlegget: Mobbing er barnas problem – men de voksnes ansvar.

 

 

 

 

Frå forbod til fornuft

Kva skjer når du opnar opp for mobiltelefon på ein skule som har hatt mobilforbod?

I fjor, ved skulestart, hadde me ei sak i elevrådet på min skule. Det var ein god prosess som me brukte tid på, både i klassane på ungdomstrinnet, blant lærarane på trinnet, og i elevrådet. På ein 1-10 skule er det godt å ha nokre «goder» for å markere overgangen til ungdomsskulen, og det å sleppe til for bruk av mobiltelefon i friminutta, blei alle einige om at kunne vere eit slikt gode.

Hos oss har alle elevane Ipad, så me blei òg einige om at mobiltelefonen skulle leggast i mobilhotell (ein kasse på kateteret) i timane. Det som er så greitt med reglar som alle er einige i, er at dei er lette både å følgje og å handheve. Erfaringa etter eitt år, er at dette går heilt fint. Rett før sommaren gjekk eg ein tur innom klasseromma i spisefri. Der fann eg nokre gutar som satt og såg på video på Ipaden. Dei såg ikkje på spelvideoar eller Failarmy, men på eit skuleprosjekt frå tidlegare elevar ved skulen. Ei anna gruppe av elevar satt og spelte ludo, og eg må innrømme at eg lurte litt på om dei eigentleg haldt på med noko dei ikkje hadde lov til, for eg kan ikkje fatte og begripe at nokon ville velgje ludo framføre mobilen dei hadde fint liggande ved sida av ludobrettet. Ei tredje gruppe elevar pusla på eit 3000-bitars puslespel med frustrerande mange like brikker. No veit eg jo at dette var ein augneblinks bilete som ikkje viser den heile og fulle sanninga, men likevel; ungdommen er ikkje så verst altså.

Eit nasjonalt forbod mot mobiltelefon, slik mellom anna Gudmund Hernes tar til orde for, ville ha øydelagt den gode dialogen me hadde på min skule, som ga oss reglar som me alle var einige i. Eg vil slite veldig med å kunne handheve eit absolutt forbod, og den lokale fridomen er berre ein av grunnane.

For det andre så ser eg ikkje kva som er det store problemet. Alle dei utfordringane som nemnast har me utan mobiltelefonen òg; distraksjonar og mobbing hadde me lenge før smarttelefonen, og me kjem nok dessverre til å ha dei lenge etter dei neste media kjem. Og så seier me kanskje at jo men det så mykje verre no, media er så sterke! Men det har me sagt før òg. Igjen og igjen har dei nye media skapt panikk.

For det tredje så bør me ikkje ty til forbod i hytt og vêr. Det bør vere det siste og sterkaste verkemiddelet, når det ikkje er mogleg å regulere på andre måtar. Dialogen med elevane og det å skape gode relasjonar, saman med tydeleg klasseleiing, er noko dei fleste lærarar lykkast med – utan totalforbud mot mobilbruk. Eg håpar dei folkevalde lyttar til desse, heller enn dei som vil ha nasjonale forbod for å lettare forsvare reglar dei slit med å handheve.

Eg trur (heldigvis) ikkje eigentleg at me kjem til å få noko forbod, men eg kjenner eg begynner å bli lei av debatten. Kan me ikkje snart berre få det neste, slik at mobilen kjem inn i varmen hos gubbelærarveldet?

(Her er nokre tips til kva de kan bruke mobilen til i mellomtida:https://skolevegen.com/2014/11/06/mobile-muligheter/)

Når barn krenker voksne

Mitt forrige innlegg hadde tittelen «Når voksne krenker barn«. Der skriver jeg at vi i møte med barn og unge vi jobber med, alltid har ansvar for relasjonen til barnet. Det ligger i samfunnsoppdraget. Men ansvar er ikke det samme som skyld, og våre rettigheter som arbeidstakere skal også ivaretas. Noen ganger føles dette som en umulig balansegang, og vi ender nok ofte opp med både følelsen av skam og skyld – selv om vi verken burde skjemmes eller var skyldige.

Selv om vi vet at barns atferd er et språk, så krever det tid å lære seg språket, og selv om vi vet at barnet kan reagere med voldsomt sinne på det minste krav, så kan de være så uforutsigbare at selv når vi tror vi har lært oss språket, så fantes det fortsatt nyanser vi ikke hadde fanget opp. Da kan man plutselig få et spark, eller noe kastet mot seg.

I forsøket på å avverge, beskytte eller gripe inn, kan vi oppleve slag, bitt, kloring og ukvemsord vi knapt trodde fantes. Da reagerer også vi som mennesker, med frykt. Vissheten om barnets vonde start på livet, om diagnosen som gjør at barnet har et konstant stressnivå som minner mest om det jeg ville hatt om jeg ble ranet, om vanskelige hjemmeforhold, eller om mobbing på skolen, hjelper så lite når man kjenner blodet forsvinne fra hodet og musklene strammer seg, for nå tilsier adrenalinnivået at du bør flykte eller kjempe.

I møte med et barn, der du er den profesjonelle voksne, er ingen av alternativene gode – aldri. Du er dømt til å mislykkes, og det er en totalt uholdbar situasjon. Skammen kommer, ofte sammen med skyldfølelsen og selvbebreidelsen. Hva kunne jeg gjort annerledes? Burde jeg ikke klare å se dette?

På dette punktet i teksten pleier jeg å komme med forsøk på kloke ord, og tanker om hvordan utfordringene kan møtes, men her synes jeg det er vanskelig. Kolleger og ledere har et ansvar – og jeg er så glad for at da jeg selv var i en slik situasjon en gang,  hadde jeg uforbeholden støtte fra begge. Jeg er uendelig glad for at jeg ikke møtte en kollega som spurte «-Ja, men kunne du gjort noe annerledes i den situasjonen?» eller «Slik er hun aldri mot meg» (Jeg har selv gjort meg skyldig i begge, minst en gang hver).

Jeg tror vi bør behandle slike saker uten å snakke om parter og skyld. Min erfaring med voldsepisoder, eller andre krenkelser, er at «alle» føler skyld etterpå, og «alle» synes det er vondt og vanskelig det som skjedde – og kanskje er det slik at alle kan lære noe av det også? Med litt tid? Da må vi ha gode, støttende ledere og kolleger, gode rutiner for hvordan vi skal møte barna som er involvert, en solid rapporteringsordning og en robusthet som gjør at vi kan takle det internt og gå videre.

Det er viktig at slike saker belyses også i ulike media, men jeg skulle ønske at det i større grad skjedde gjennom statistikk og generelle beskrivelser, heller enn gjennom enkeltsaker der en kan risikere å henge ut og stigmatisere både enkeltelever og -lærere. Det er også krenkende.

Når voksne krenker barn

I serien «ZombieLars» har rektoren ved skolen valgt noen kreative slagord eller verdier for skolen sin. «Alle kan skjerpe seg» lyder den ene. «Like barn lærer mest» en annen. Det er selvsagt utenkelig at en skole i virkeligheten skulle frontet disse verdiene, men som andre aspekter av serien, så er også de et slags svart speil av samfunnet vårt. Holdninger om at alle kan «skjerpe seg», og at det meste er enklere med homogene grupper av flinke barn, preger skolen fra systemnivå og helt til enkeltlærere og foreldre, og jeg mener at konsekvensen er at psykisk helse hos barn fortsatt er like tabubelagt som det var for resten av befolkningen for 20 år siden.

Det finnes et godt bilde på forskjellen på likhet og rettferdighet, som også passer godt til å vise hvordan tilpasninger og tilrettelegging i skolen virker; På det ene bildet står tre barn i ulik høyde og ser over et gjerde. Alle har fått en kasse hver å stå på, noe som fører til at kun den høyeste – som allerede kunne se over gjerdet, klarer å se. På det neste bildet er kassene fordelt annerledes, slik at den høyeste ikke har fått noen, den mellomste har fått en og den laveste har fått to. Nå kan alle se over gjerdet. Og det er lett å se hva som er mest rettferdig når det er så tydelig!

Det er også lett å se at de som mangler en fot bør få protese, eller at de som ser dårlig får briller. At barn med lese og skrivevansker får lettere bok, talestøtteprogram og ekstra voksne, kjøper vi også. Det er først når vi kommer til de barna som utfordrer oss, de som er frekke, sinte, ødelegger ting, er slemme, slår, biter – de som bare kan skjerpe seg. De trenger vel ingen kasse? Rasert klasserommet og blir belønt med å drikke kakao med miljøarbeideren? Det er jo uhørt og blodig urettferdig!

Emosjonelle og sosiale vansker – barns psykiske helse, bortforklares med dårlig oppdragelse, mangel på grenser, eller enda verre; man tillegger barna sosiopatiske trekk og sier at de manipulerer omgivelsene sine. Selv om vi vet at barnet sliter med noe vondt, så er det liksom lettere å tenke at det bare kan skjerpe seg. Vansken er så usynlig, og så utfordrende, at vi har vanskelig for å akseptere at den ekstra siste kassen der var en kopp kakao med miljøarbeideren. I stedet for empati og forståelse, skuler vi, og snakker om rettferdighet. Den systematiske krenkingen av barnet vedvarer.

For ei tid tilbake hørte jeg to barn i første klasse, på forskjellige skoler, av forskjellig kjønn, og i ulike kontekster – men begge helt uoppfordret, fortelle andre barn at de hater skolen. Jeg kjenner ingen av barna, og vet lite om skolehverdagen deres, men bare det faktum at disse – etter kun 8 måneder inn i et 10 år langt skoleløp, har konkludert med at skolen ikke er for dem, i den grad at de faktisk hater den, gjør meg så uendelig trist! Hva kan vi gjøre for å unngå slikt? Eller snu det?

Anne Cath Vestly sa: «Møter jeg et barn, så møter jeg et menneske». Det synes jeg bør være et godt utgangspunkt for å lære oss å snakke om, og tenke om, og å møte barn på en sånn måte at vi ikke systematisk krenker dem som ikke passer inn. Det gjelder alle som jobber med, snakker med, eller OM barn. Språket vi bruker betyr noe, og unge ører hører. Kroppsspråket vårt, faktene og blikkene, betyr noe! Og unge øyne ser.

Det er faktisk vi som må skjerpe oss.

(PS: Jeg har fått illustratør! Fantastiske kollega Caroline Michaelsen har bidratt her, og kommer til å bidra i neste post som får tittelen «Når barn krenker voksne» – for ja, selv om jeg mener at vi har et formidabelt ansvar som voksne i møte med barn, så skjer det at vi knekker. Og det gjør vondt for oss også.)

Å skape ein skule for alle

Fredag 8/2 stod dette diktet på trykk i avisa Jærbladet. Teksten under skreiv eg som eit slags svar, og det stod på trykk i same avis onsdag 13/2.

Det var med klump i magen og eit blødande lærarhjarte eg las diktet «Er skulen for alle?» i Jærbladet fredag. Eg og ein kollega undra oss på om det kunne vere ein av våre elevar den frustrerte bestemora skreiv om. Det triste er at det veit me ikkje heilt sikkert. Det kan vere – det kunne vore, for eg trur alle som jobbar i skulen kjenner desse elevane. Dei som hatar skulen.

I opplæringslova heiter det at me skal fremje helse, trivsel og læring. Sett på spissen betyr det at kvar dag på skulen skal gjere deg litt friskare, litt gladare og litt meir kunnskapsfull – og det skal vertfall ikkje gå motsett veg. Dersom skulen skal vere for alle, skal dette gjelde alle elevar, og det veit me at det ikkje gjer. Dei store og vedvarande utfordringane i skulen handlar om at me ikkje klarer å skape innanforskap, å hindre fråfall og å inkludere, utdanne og danne alle.

Utdanningspolitikken tilbake til etterkrigstida har hatt som mål å jamna ut ulikskapar. Einskapsskulen var, og er kongstanken i dette – Alle skal ha dei same moglegheitene til å gjera frie val uavhengig av kva «tre» du kjem av. Kvifor er me då der at ulikskapane i samfunnet berre aukar? Kva er det som paradoksalt nok fører til at fleire elevar opplever å ikkje høyra til? Det finnast allereie mykje forsking som forsøker å gje svar, og dei siste åra har fleire utval utnemnd av regjeringa samla og presentert forsking som skal hjelpe oss å møte desse utfordringane.

Me har hatt utval som har sett på korleis me skal jobbe mot mobbing, inkludere dei med høgt læringspotensial, skape ein skule for framtida, legge betre til rette for dei med ulike lærevanskar og jamne ut forskjellar mellom skuleprestasjonane til gutar og jenter. Alle utvala gjev råd som vil forme skulepolitikken dei kommande åra, men det tek nok ei stund før råda er gjeldande praksis i skulen – og sjølv då veit ein ikkje om tiltaka vil gje ønska effekt. Det kan tenkjast at om ti og tjue år, så har me fortsett ungar som hatar skulen, for det som er så vanskeleg med skuleforsking, og skulepolitikk for den saks skuld, er at det er svært vanskeleg å vite kva som faktisk har effekt. Der finnast alt for mange faktorar som påverkar læringsmiljøet til den enkelte elev. Det betyr sjølvsagt ikkje at me skal bli passive, og gje opp. Eg meiner bestemt at me skal prøve noko nytt kvar einaste dag – for det største sviket er når me gjev opp.

Så kva kan ein gjere no? Korleis kan eg – som lærar eller skuleleiar, sørge for at fleire og fleire ungar kjem heim og seier «Eg har det bra». For meg seier Jens Bjørneboe det aller best, om å vere lærar: «Dette er lærerens egentlige fag: Å like elever. Å være glad i dem. Han skal være glad i pene barn og stygge barn, i flinke barn og dumme barn, i dovne barn og flittige barn, i snille barn og i slemme barn. Og er han ikke glad i barn, da må han lære det. For selvfølgelig kan det læres, det som alt annet. Hans gjerning er å omgås hele, levende barn, og ikke bare hoder. Derfor krever lærerkallet av ham at han også selv skal møte frem som helt og levende menneske, ikke bare som et noe større hode. Så enkelt, og så vanskelig, er det å være lærer”

Eg vil utvide dette til å gjelde dei føresette som kjem til oss med deira frustrasjonar – me må ha respekt for den tilliten me faktisk er gjevne. Dei overlét oss ansvaret for det kjæraste, og me må møte det ansvaret med audmjukheit. Dersom me – heilt på ekte, likar born og vaksne me treff som lærarar, og skuleleiarar, så vil det merkast! Og det vil til og med smitte! Dersom me, med heile vårt vesen, klarer å seie «Å, så glad eg er for å sjå deg!», så har elevane som hatar skulen ein mindre grunn for hatet sitt.

I tillegg, så ønskjer eg at fram til dei kloke utvalas råd er praksis, at eg kan få høyre råd frå dei som faktisk er nærast å kunne gje råd; Eg ønskjer å høyre frå dei borna og føresette som ikkje har kjent at skulen er for dei, og eg ønskjer å høyre kva dei meiner skal til for å skape ein inkluderande skule. Dei råda vil eg ta med meg i oppdraget mitt, som består i å skapa ein skule for alle – ein elev om gongen. Så lett, og så vanskeleg.