Månedlige arkiver: august 2016

Høyt over skolen vi ville skape….

Postet den av
Svar

(Dette står også på trykk i Stavanger Aftenblad 30/8…)

Torbjørn Røe Isaksen kommer med et rungende heiarop til egen skolepolitikk i Aftenbladet 23. august. Langt på vei har han rett når han peker på utfordringene vi har i skolen, men Høyres mange løft, har løftet oss lærere bort fra skolen vi selv ville skapt.

Den største utfordringen er at ikke alle elever får samme mulighet til å klare seg. Så langt er vi enige. Det er for store forskjeller på elevene og på skolene. Hvorfor skjer det, og er det egentlig så farlig? Forskjellene måles opp mot sentrale læreplaner, og rigide sentralgitte regler og lovparagrafer. Skolene har lite rom for lokal tilpasning. Alle elever skal presses inn i samme form, og alle skoler skal drive likt. Derfor øker forskjellene.

Isaksen fortsetter med å trekke fram den forhatte reformpedagogikken fra 70-tallet, som bare et fåtall av heltmodige lektorer og Høyrefolk turte å stusse på. Heldigvis fikk de bevise for alle andre at de hadde hatt rett hele tiden da vi ble rammet av PISA. Elendighetsbeskrivelsene kunne begynne. Dersom Isaksen faktisk hadde sett fordelingen over land, og ikke bare på rangeringen, så ville han sett at Norge aldri lå «midt på treet», men i hovedfeltet rett bak vinnerne. At Norge har blant verdens høyest utdannede og mest produktive befolkning, burde også være klare tegn på at skolen ikke var i helt så elendig forfatning som det kunne se ut på rangeringen over OECD-land. Men aldri så vondt at det ikke er godt for noe – nå kunne Høyre komme inn og redde skolen fra Arbeiderpartiet som i alle år hadde kjørt skolen mot grøfta.

Videre får vi en beskrivelse av den elendige politikken som ble ført. «Omsorgsperson» blir brukt som et negativt trekk ved lærere, samtidig som Isaksen senere mener at gode relasjoner er viktig for å få til læring. En god relasjon mellom lærer og elev oppstår nettopp når elevene opplever at læreren har omsorg for henne, sammen med alt det andre viktige som læreren gjør – og som på ingen måte er en motsetning til å ha omsorg. «Ansvar for egen læring» får også gjennomgå, uten at Isaksen klarer å forklare hva som ligger i begrepet. AFEL var pedagogisk mote fra nittitallet, som meget riktig plasserte læringen hos den lærende. Måten det ble gjennomført varierte nok veldig, og de fleste barn av nittitallet husker nok arbeidsprogrammene som styrte det meste av skoletiden. Dette var ikke en politisk ide, men en pedagogisk – og som med de fleste andre pedagogiske ideer varierte virkningen med hvilken lærer som tok det i bruk.

Så går det helt galt. Isaksen sier at etter reform 97, så skulle ikke elevene begynne å lære før i andre klasse. Om det bare er sleip retorikk, eller om han faktisk tror på det, vites ikke. Læring er ikke noe som er begrenset til skolefaglig læring. Læring skjer fra barnet er født, og vi voksne lar ikke det at vi ikke går på skole stoppe oss i å lære nye ting. Lekens egenverdi skyves bort fra hele utdanningsystemet vårt, under angrep på «koseskolen». Samtidig sier Isaksen at læringsmiljøet er viktig. Som lærer vet jeg at lek, kos, trivsel og læring henger nøye sammen.

Til slutt er vi endelig kommet til 2000-tallet og redningen. Da kom løftene om alt som skulle løftes – kompetanse, krav, kunnskap, karakterer – alt det som virkelig betyr noe i skolen. Og her henger vi. Langt, langt opp er vi løftet. Bort fra AFEL og koseskole og omsorg. Bort fra skolen vi ville skape for våre elever. Høyt henger vi, og sure er vi. Sure for at skolens utfordringer blir brukt til politisk gevinst, og ikke overlatt til oss som faktisk vet hva vi holder på med.

Fra 30 til 13

Postet den av
6

Jeg har nylig byttet arbeidssted, fra en relativt stor ungdomsskole med i overkant av 400 elever, til en 1-10 skole med ca 150 elever. Det finnes mye å si om forskjeller, fordeler og ulemper – men i dag skal jeg bare skrive om den høyaktuelle klassestørrelsen, og hva den allerede etter 3(!) timer har latt meg erfare.

Før jeg ble vant til klasser med 25-30 elever jobbet jeg på en barneskole. Der hadde vi en ordning med små grupper på 1-4, og større grupper på mellomtrinnet. Jeg hadde altså erfaring med grupper på 15-17 fra før. Det som har vært annerledes disse 3 timene, er at jeg siden den gang, har fått mye erfaring og utviklet min praksis på mange områder. Min praksis nå, og med kun 13-14 elever i klassene jeg underviser, er nesten en drøm som har gått i oppfyllelse:

Teknologi

I to år har jeg gått med et ønske om å bytte ut kladdebøker med Onenote. En av grunnene til at jeg ikke helt har fått det til, er at når jeg prøvde å sette i gang, var det så mange på en gang som ikke fikk det til – av 25-30 årsaker. I dag bare gjorde jeg det. Det gikk helt fint å hjelpe samtlige 13 i gang. Det tok meg heller ikke mer enn 10 min å se over arbeidet deres i ettermiddag, samt å gi en kort tilbakemelding. Jeg har både klart å ta i bruk noe jeg har strevd med i to år, og jeg har skaffet meg et godt overblikk over hvordan elevene ligger an faglig. Nå blir det ikke bare karakterfri undervisning – nå klarer jeg meg uten prøver og lekser også.

Tid til hver elev

Jeg rekker rundt to ganger, med en god samtale med hver elev, hver time. Trenger jeg si mer?

Tilpasset opplæring

Jeg kan differensiere og ta meg ekstra tid til de som trenger det. Jeg hjelper elever å løse oppgaver muntlig, og er sekretær for de som trenger det. Alle spørsmål får svar, alle elever blir hørt.

Se den enkelte

Jeg brukte logisk nok mindre enn halvparten av tiden jeg vanligvis trenger til å lære navn. Jeg kommer til å bli bedre kjent med den enkelte på kortere tid. Det gir trygghet og trivsel.
Definisjonen av ordet «evidens» har blant annet med seg at noe er innlysende. Jeg har ikke drevet med forskning i mine 3 timer, men dette er helt innlysende. Når jeg har så få elever i klassen, så er det i mye større grad mulig å virke og praktisere på den måten som føles riktig! Jeg praktiserer bedre TPO, VFL, PRUV og IKT allerede etter 3 timer! Jeg tenker at dette er en av de viktigste kampsakene til lærere, av en meget god og innlysende grunn. Mindre klasser gir mer tid til hver elev, og da klarer vi å gjøre den jobben vi ønsker å gjøre. Er det så mye å be om?

Bram, og alle de andre

Postet den av
Svar

I dag begynte jenta mi på skolen. Det var en stor dag, for både henne, og oss. I en drøy uke har vi varmet opp med å se filmen «Maur i rompa» opptil flere ganger. Jeg vet ikke om seksåringen ser filmen med samme øyne som meg, men den gjør inntrykk. Den handler om Bram, som er seks år og gleder seg til første skoledag. Endelig skal han lære om ekte ting – som kinesisk, egyptiske hieroglyfer, hvorfor hunder lukter hverandre i rompa og hvorfor vi egentlig lever. Bram er en intelligent og oppfinnsom gutt, men ofte fører oppfinnelsene hans til en del rot og bråk. Mammaen hans hjelper ham, ler med ham, og viser med alt hun er at hun elsker ham høyt. Bram minner kanskje litt om Emil i Lønneberget? Men der Emil møter en lærer som oppriktig liker ham (og han liker henne godt nok til at hun fortjener et kyss), er ikke Bram så heldig. Lærer Fisk ser brysk ut, og etter et «hei Bram», er det første som kommuniseres at Bram må slutte å vifte med føttene. Bram protesterer, og sier at han ikke klarer – beina er laget for å bevege seg! Herfra går det nedover. Jeg skulle ønske jeg kunne si at denne lærer Fisk var noe karikert og stereotyp. Han var ikke det. Han var skremmende lik en hel mengde voksne jeg har møtt, som jobber med barn.

Assistenten som avbrøt et barn i engasjert samtale med to voksne. Samtalen gikk på engelsk og handlet om dataspill.

Lærerne som ber barn viske ut alt de har gjort, for de hadde ikke to streker under svar.

Lærere som er sinte og truer med gjensitting.

Lærerne som ikke lar elever stille spørsmål ved regler og rutiner.

Lærere som tror at arbeidsro er ensbetydende med læring.

Læreren som sendte hjem førsteklassingen med beskjed om å legge på bokbind på ny, for det var ikke bra nok. (Er det rart vi reproduserer sosiale forskjeller?)

Elevene som ikke får ha med pennal, for de fikler sånn med dem.

Den voksne i barnehagen som ba de andre barna peke og si fy, når en gutt hadde sølt.

Lærere som sier at elever «kaster bort tiden deres» (Det er elevene sin tid)

Ansatte på skoler, som tror at skammekrok, Time-out eller lignende sanksjoner fører til noe godt.

Alle lærerne som daglig karakteriserer barn som late, ufordragelige, vanskelige, frekke, problembarn, unnasluntrere og det som verre er.

Ordensregler og sanksjoner som i beste fall er lite pedagogiske, og i verste fall nesten inhumane.

Lærere som kjefter på elever på tvers av klasserommet.

Hva er det for et forvrengt syn på barn som driver disse? Jeg velger å tro at intensjonen er god. De tror på harde grenser og stramme tøyler, og at unger faktisk lærer mer av å sitte i ro og lytte til et noe større hode. De tror at fikling med pennal og viftende bein er forstyrrende for konsentrasjonen – og for noen elever med spesielle behov er det kanskje det. Mest av alt tror jeg det er forstyrrende for den voksne. Det kan til og med tenkes at noen barn konsentrerer seg bedre av å fikle – slik som vi som tegner kruseduller, og de som strikker på møter. For noen av barna kan objektene og fiklingen være viktige for tryggheten deres – noe de har med seg hjemmefra, eller noe de alltid har gjort.

Det finnes mange gode grunner til å ta barns følelser på alvor. I filmen om Bram fører alle misforståelsene til et stadig verre forhold mellom Bram og lærer Fisk. Bram vil ikke på skolen. Han vil lage en rakettbuss, som kan ta ham til en annen planet, og han skulle ønske han kunne skru av hodet sitt. Han begynner å gjemme seg, og stikke av. Foreldrene fortviler og krangler, og prøver både belønningssystemer og andre tiltak for at ting skal bedre seg. Men til ingen nytte. Bram er skadet av skolen som vil få ham til å passe inn i en form han ikke passer i. Disse barna finnes hos oss også.

Noen ganger får de diagnoser og medisiner, andre ganger stempler som urokråker, underytere eller drama-Queens. Mye kunne vært unngått dersom alle voksne i skolen var i stand til å se, lytte og ta barn på alvor – uansett hvordan barnet er. Den eneste viktige regelen er å oppriktig like alle barn, og vise det i hele seg. Da blir grensesetting, undervisning og læring mye enklere! Heldigvis får Bram en vikar som liker ham. Han bruker en del metoder som er utrolig enkle og nyttige, og som jeg selv har hatt stor suksess med:

Når et barn stirrer ut vinduet, eller er opptatt med noe annet:

Hvis du står framme og underviser – sett elevene i gang med en kjapp oppgave (F.eks snu til sidemannen og forklar hva jeg nettopp forklarte). Gå bort til eleven og sett deg ned. Spør oppriktig interessert om hva h*n så på, eller holdt på med. Vis interesse, og ha en liten samtale om det, før du spør om h*n fikk med seg hva dere skulle gjøre nå. Hvis nei, forklar det uten å kjefte, og sett i gang.

Når et barn har «maur i rompa»

Sett hele klassen i gang med 2-3 min fysisk aktivitet. Hopp og sprett, og tjo og hei! Hvis det aldeles ikke passer seg, eller hvis det skjer veldig ofte – send barnet på en løpetur rundt skolen, og ta gjerne tida. Kankje eleven kan få bring-og-hent-oppdrag?

Når et barn alltid bare skal…

Minn på toalettbesøk, drikking osv. før friminutt. Prøv å finne eventuelle underliggende årsaker (utrygghet, konsentrasjonsvansker, mobbing) , og øv på å gjøre ting i en lur rekkefølge.

Når et barn lager uønskede lyder i klasserommet

Gå stilt og rolig bort, uten å avbryte deg selv, og legg en varm hånd på skulderen. Klapp litt når det blir stille. (Et tips er å aldri bli fastgrodd ved kateteret – beveg deg i klasserommet som en vane)

Bram blir en glad gutt igjen, når han endelig opplever en lærer som liker ham. Han forstår også at skolen ikke var helt som han så for seg. Noen ganger må man lære andre ting enn det som er mest spennende, og noen ganger trenger de andre ro. Han lærer også at man må si unnskyld, selv om man ikke mente det. Oppsummert: Han lærer at han også kan mestre skolen, når bare den lærer å mestre ham.

Til slutt: Hvis du er lærer, eller jobber med barn og leser dette.Klarer du å bite i deg små forstyrrelser og ting som irriterer deg, men som strengt tatt ikke skader noen? Har du det i deg å like alle barn, uansett hvem de er? Er du villig til å ta elevens perspektiv og vise empati? Er du villig til å endre på din undervisningspraksis for å faktisk ivareta alle barna, og vise dem at du liker dem? Hvis svarene er nei, bør du finne noe annet å gjøre. Da duger du ikke med våre mest dyrebare. Det hører faktisk med til historien om Bram, at lærer Fisk faktisk endrer sin praksis, og begynner å like Bram for den han er.

Etter å ha sett filmen hadde lillebror på fire en viktig beskjed til storesøster skolejente: «Du må huska å ikkje dingla med beinå!» Hun kommer ikke til å dingle eller fikle med noenting, men jeg håper inderlig at læreren liker henne like godt når hun blir varm nok i trøya til å stille sine gode «Hvorfor»-spørsmål. Det fortjener både hun, Bram og alle de andre.

Med verden som pensum

Postet den av
Svar

I sommer skrev jeg et lite innlegg for å oppfordre til at vi bruker mer tid til å snakke om aktuelle hendelser. Senere skrev jeg om boka «Hvis skolen ikke fantes», der Nils Christie prøvde å skissere en skole som var mer en del av samfunnet, og mindre en ren fagskole. Hvordan kan vi få dette til? Er det noe som er sikkert, så er det at når enhver samfunnsdebatt begynner å stilne, så kommer det oppfordringer om at skolen må ha mer fokus på emnet. Grethe Melby skriver godt om det. Samtidig har andre lærere gode poenger om hvorfor vi må gjøre mer i skolen. Begge har rett. Jeg tror det handler om måten vi driver i skolen, der lærebøkene styrer, heller enn det som skjer rundt oss. Altså – ingenting ut, ingenting inn – men smartere! Bedre! Hva om vi ikke lot læreboka være utgangspunktet, men brukte aktuelle hendelser, og deretter fant kompetansemålene som dekkes? Man kan bruke både kronikker og innlegg fra sosiale medier, heller enn tekster fra ei lærebok. Her er noen forslag fra det som på langt nær har vært en agurksommer: (Kompetansemål for ungdomstrinnet – andre må gjerne komme med mål fra de andre trinnene)

  1. Terroranslag i Nice
  • skape forteljingar om menneske frå ulike samfunn i fortid og notid og vise korleis livsvilkår og verdiar påverkar tankar og handlingar (Samfunnsfag)
  • drøfte viktige omveltingar i samfunnet i nyare tid, og reflektere over korleis dagens samfunn opnar for nye omveltingar (Samfunnsfag)
  • gje døme på og diskutere kulturelle variasjonar og drøfte moglegheiter og utfordringar i fleirkulturelle samfunn
    • gjere greie for hovudprinsippa i FN-pakta, FNs menneskerettserklæring og sentrale FN-konvensjonar, mellom anna ILO-konvensjonen om urfolks rettar, vise korleis dei kjem til syne i lovgjeving, og drøfte konsekvensar av brot på menneskerettar
  • vise evne til dialog om religions- og livssynsspørsmål og vise respekt for ulike religioner og livssyn (KRLE)
  • diskutere aktuelle spørsmål som oppstår i møte mellom religion, kultur og samfunn (KRLE)

2. Forsøk på militærkupp i Tyrkia

  • innhente digital informasjon om og presentere aktuelle spørsmål som opptar mange muslimer (KRLE)
  • gi en oversikt over mangfoldet i islam, viktige historiske hendelser og islams stilling i Norge og verden i dag (KRLE)
  • gjere greie for hovudprinsippa i FN-pakta, FNs menneskerettserklæring og sentrale FN-konvensjonar, mellom anna ILO-konvensjonen om urfolks rettar, vise korleis dei kjem til syne i lovgjeving, og drøfte konsekvensar av brot på menneskerettar (Samfunnsfag)
  • drøfte årsaker til og verknader av sentrale internasjonale konfliktar på 1900- og 2000-talet (Samfunnsfag)

Tips: Les tweets fra Iyad el-Baghdadi for begge disse sakene.

 

3. Voldtektsaken i Hemsedal (del 1)

  • gje døme på korleis eit lovbrot er behandla, diskutere årsaker til og følgjer av kriminalitet og forklare korleis rettsstaten fungerer (Samfunnsfag)
  • gje døme på korleis oppfatningar om forholdet mellom kjærleik og seksualitet kan variere i og mellom kulturar (Samfunnsfag)
  • analysere kjønnsroller i skildringar av seksualitet og forklare skilnaden på ønskt seksuell kontakt og seksuelle overgrep (Samfunnsfag)
  • reflektere over etiske spørsmål knyttet til mellommenneskelige relasjoner, familie og venner, samliv, heterofili og homofili, ungdomskultur og kroppskultur (KRLE)

4. Det som skjedde etter… (del 2)

  • gjøre rede for begrepene etikk og moral og bruke etisk analyse med utgangspunkt i grunnleggende etiske tenkemåter (KRLE)
  • drøfte etiske spørsmål knyttet til menneskeverd og menneskerettigheter, likeverd og likestilling, blant annet ved å ta utgangspunkt i kjente forbilder (KRLE)
  • identifisere samfunnsfaglege argument, fakta og påstandar i samfunnsdebattar og diskusjonar på Internett, vurdere dei kritisk og vurdere rettar og konsekvensar når ein offentleggjer noko på Internett (Samfunnsfag)
  • vise korleis hendingar kan framstillast ulikt, og drøfte korleis interesser og ideologi kan prege synet på kva som blir opplevd som fakta og sanning (Samfunnsfag)

Tips: Her har man mye å ta for seg – Susanne Kaluza, Cecilie Engebretsen, Majken Aune, hva som skjer når folket mener medommere gjør feil. Denne videoen om hva samtykke betyr.

5. Burkinidebatten

  • gjere greie for korleis ulike politiske parti fremjar ulike verdiar og interesser, knyte dette til aktuelle samfunnsspørsmål og argumentere for eige syn (Samfunnsfag)
  • gje døme på kva samarbeid, medverknad og demokrati inneber nasjonalt, lokalt, i organisasjonar og i skolen (Samfunnsfag)
  • gje døme på korleis oppfatningar om forholdet mellom kjærleik og seksualitet kan variere i og mellom kulturar (Samfunnsfag)
  • gje døme på og diskutere kulturelle variasjonar og drøfte moglegheiter og utfordringar i fleirkulturelle samfunn (Samfunnsfag)
  • gjere greie for omgrepa haldningar, fordommar og rasisme og vurdere korleis haldningar kan bli påverka, og korleis den einskilde og samfunnet kan motarbeide fordommar og rasisme (Samfunnsfag)
  • delta i diskusjoner med begrunnede meninger og saklig argumentasjon (Norsk)
  • gjenkjenne retoriske appellformer og måter å argumentere på (Norsk)

Tips: Les mer av Grethe Melby og Christian Lomsdalen, samt utallige nyhetssaker – og denne om burkiniforbud i Frankrike.

6. Pokèmon Go

  • orientere seg ved bruk av kart og kompass i variert terreng og gjere greie for andre måtar å orientere seg på (kroppsøving)
  • praktisere friluftsliv i ulike naturmiljø og gjere greie for allemannsretten (kroppsøving)
  • samtale om sammenhengen mellom fysisk aktivitet, mestring og bevegelsesglede (Valgfaget fysisk aktivitet og helse)
  • vurdere ulike budskap, etiske problemstillinger og visuell kvalitet i reklame, film, nettsteder og dataspill (Kunst & Håndverk)

Tips: Les sinte damer som aldri skal spille, og damer som mener at spillet kan bedre folkehelsen.

7. Valgkamp i USA

  • vise korleis hendingar kan framstillast ulikt, og drøfte korleis interesser og ideologi kan prege synet på kva som blir opplevd som fakta og sanning (Samfunnsfag)
  • gjenkjenne retoriske appellformer og måter å argumentere på (Norsk)
  • lytte til og forstå varianter av engelsk fra forskjellige autentiske situasjoner (Engelsk)
  • uttrykke og begrunne egen mening om forskjellige emner (Engelsk)
  • gjøre rede for trekk ved historie og geografi i Storbritannia og USA (Engelsk)
  • gjere greie for omgrepa haldningar, fordommar og rasisme og vurdere korleis haldningar kan bli påverka, og korleis den einskilde og samfunnet kan motarbeide fordommar og rasisme (Samfunnsfag)
  • gjere greie for politiske institusjonar i Noreg og deira rollefordeling og samanlikne dei med institusjonar i andre land (Samfunnsfag)

Tips: Se talene fra partilandsmøtene (GOP, DNC), les tweets fra kandidatene.

8.Brexit

  • gje døme på kva samarbeid, medverknad og demokrati inneber nasjonalt, lokalt, i organisasjonar og i skolen (Samfunnsfag)
  • beskrive hovudtrekk i norsk økonomi og korleis han heng saman med den globale økonomien (Samfunnsfag)
  • gjøre rede for trekk ved historie og geografi i Storbritannia og USA (Engelsk)
  • drøfte viktige omveltingar i samfunnet i nyare tid, og reflektere over korleis dagens samfunn opnar for nye omveltingar (Samfunnsfag)

Tips: Se John Oliver om Brexit

Jeg kunne fortsatt til i morgen, men jeg tror jeg har fått frem poenget for lenge siden. Min oppfordring er altså: Dropp boka og la verden være pensum! Nå har jeg vel nesten planlagt hele høsten i samfunnsfag og KRLE for dere, så lykke til og værsågod! 🙂

 

Hva it’s Learning ville da de ringte… 

Postet den av
3

I dag har vært en litt spesiell dag.

Jeg har vært i nord-Trøndelag, og hatt et opplegg om VFL på planleggingsdagen til Malm skole i Verran kommune. En kjekk dag, med et herlig personale på en flott skole. Men det er altså ikke dette som er det rare med dagen. Det rare skjedde rett før lunsj, og krever litt bakgrunnsinfo:

For ikke så mange dager siden valgte jeg å publisere Ingvald Straume sitt 300-tweet lange sinnautspill mot it’s Learning (itl), som en samlet tekst. Jeg tok kontakt med ham, og spurte om han ønsket å samle teksten sin på min blogg, og det ville han gjerne. I samtaler med Ingvald, og i det opprinnelige innlegget hans, kommer det fram at noe av kritikken hans har ført til, og etterhvert også delvis bygger på, en personlig konflikt. Jeg vurderte å fjerne den delen som viser det, men tok det med allikevel – når jeg først skulle ha en gjesteblogger, så var det jo rett og rimelig at det var gjesten sin tekst som ble publisert.

Og hvilken plattform var det nå Ingvald fikk? Denne bloggen har på det jevne noen titalls lesere hver dag – for det meste studenter som leser vfl-innleggene, tror jeg. Når et nytt innlegg publiseres pleier jeg å ha et par hundre lesere i et par dager. Veldig ofte blir innlegg publisert og oppnår ikke engang hundre lesere. Noen ganger tar det litt av og jeg får et par tusen lesere. Ett innlegg har sprengt skalaen med snart 25000 visninger. Ingvalds innlegg tilhører et-par-tusen-kategorien. Altså har det vekket interesse.

Men jeg hadde altså ikke sett for meg at det ville vekke noen reaksjon hos it’s Learning.

Rett før lunsj hadde det skjedd en del på mobilen min. Ingvald – som jeg ikke kjenner, annet enn fra Twitter, hadde spurt meg om telefonnummeret mitt, så han kunne ringe meg, jeg hadde en melding og et tapt anrop. Meldingen var fra markedsansvarlig i itl, som lurte på om jeg hadde anledning til å ta en prat med ham. Jeg skjønte jo hva det gjaldt. (For øvrig viste det seg at Ingvald ville ha kontakt med meg for noe helt annet. Itl hadde ikke vært i kontakt med ham)

I og med at jeg var mer eller mindre midt i en forelesning, og sikkert så litt  – vel, overrasket, ut, så valgte jeg å dele med forsamlingen at jeg hadde fått melding av itl, etter å ha publisert et kritisk innlegg om dem. – Er du kritisk til itl?, kom det fra en lærer, og jeg kunne svare med at ja – jeg synes det er et tungvint og gammeldags system, som er ekstremt overpriset. Da fikk jeg applaus, og rektor i kommunen kunne meddele at også de kom til å la avtalen med itl gå ut uten å fornye. Det sier like mye som over 2000 visninger av blogginnlegget. Lunsj kom rett etterpå, og jeg fikk tatt den telefonen tilbake.

I andre enden svarte en hyggelig mann, som startet med small-talk. Så kom vi til saken; han lurte på hva mitt motiv for å publisere Ingvalds tekst var. Jeg svarte som jeg allerede hadde skrevet i innlegget, at jeg var enig i mye, syntes han har gode poenger, og at teksten fortjener å leses samlet. Han mente at jeg da heller kunne skrive min egen saklige kritikk. Han fortsatte også å spørre om motivet mitt, om jeg kjente Ingvald osv. Jeg tenkte ikke noe over det da, men nå lurer jeg veldig på hva som var så viktig med å få fram motivet mitt. Tenkte de at jeg gjorde dette for å profilere meg selv eller bloggen? I så fall kan jeg vise til dette. Bloggen er og blir mitt personlige (offentlige) utløp for frustrasjoner og et fullt hode. Når det deles og leses synes jeg det er stas, men jeg blir ikke lei meg når innlegg forbigås i stillhet heller.

Videre sa mannen at i og med at det stod ganske mye om navngitte personer i innlegget, så mente han at det grenset mot netthets. Det synes jeg er å ta veldig hardt i, men akkurat dette var jo det jeg i utgangspunktet hadde vurdert å kutte. Jeg sa derfor at jeg ville redigere bort det som framstod som en personlig konflikt. Jeg sa også at de stod jo fritt til å svare på innlegget i en kommentar, eller i et eget innlegg, men det var de ikke interessert i. Jeg sa også at de måtte stå til ansvar for produktet, og ta til seg den kritikken som kommer. Jeg fortalte om applausen fra forsamlingen, og om en samtale med fagsjefen i kommunen min. Jeg sa jeg skulle gjøre endringene som avtalt, og vi la på. Jeg trodde det skulle være enden på visa…

Halvannen time senere fikk jeg ny telefon. Nå ville han sterkt anbefale meg å ta ned innlegget helt. Grunnen var at Ingvald hadde sendt lenke til innlegget i en e-post til noen utvalgte kommuner, sammen med en liste over kommuner som har sagt opp avtalen med itl, og en liste over alternativer til itl. Jeg ba han ta det med Ingvald, og spurte om han mente at dette hadde noen juridiske implikasjoner for meg og bloggen. Det kunne han ikke svare på. Selv om jeg ikke hadde skrevet innlegget, var det nå på min blogg det spredte seg. (Over 1500 har også lest den opprinnelige twittertråden) Jeg måtte tenke over om dette var det jeg ville. Vel. Jeg skjønte ikke helt om han antydet noe, men sa at jeg skulle fjerne innlegget frem til jeg fikk gjort de endringene jeg hadde skissert tidligere. Jeg snakket selvsagt med Ingvald også om dette. Da var det jo egentlig greit da. Eller?

Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer reagerer jeg. Er dette virkelig måten å håndtere kritikk på? Ringer de til Twitter? Hadde de ringt redaksjonen i en avis eller fagtidsskrift som hadde publisert dette? Prøvde de faktisk å skremme meg til å fjerne innlegget? Bekrefter de ikke noe av det Ingvald skriver da? Og hvorfor ringe, heller enn å skrive en e-post? Den eneste kontaktinformasjonen jeg oppgir på selve bloggen er en e-postadresse. Det fremstår nå for meg som et feilslått forsøk på damage-control. De burde ikke ringt meg.

Av en eller annen grunn gir hele denne saken meg assosiasjoner til musikkbransjen og Metallica sin håndtering av Napster, da de troppet opp på kontorene deres med pallelass med dokumenter – lister over brukere som hadde lastet ned musikken deres. Det var en flau affære. Napster ville helt fra starten lytte til musikkbransjen, og komme opp med noe som både gjorde at artistene fikk betalt, og at musikken deres var lett tilgjengelig hele tiden, overalt. Det tok mange år før musikkbransjen skjønte at det var på det tidspunktet det som nå er Spotify, skulle ha blitt til.

It’s learning har noen likheter med musikkbransjen her. De har møtt kritikk i mange år, men produktet er så godt som uendret. De har hatt mer eller mindre monopol i Norge, og utvider til resten av verden, fortsatt uten å ta inn over seg kritikken. Kritikken har jo kommet nettopp som et forsøk på å hjelpe, og gjør produktet bedre, men de har ikke lyttet. Da kan de takke seg selv om de taper marked. Om litt hjelp fra to enkeltlærere og en passe stor blogg setter en rusten, krokete spiker i kista, får heller bare være. Jeg håper imidlertid at hvis Ingvald får rett, og det er over og ut nå, at de bygger noe nytt av det de har. En gang var de gode, og om de hadde laget et veldig enkelt og lite produkt, som utelukkende besto av plagieringskontrollen, så tror jeg den ville solgt som varmt hvetebrød. Lærere ville tatt av egen lomme for å ha det verktøyet tilgjengelig, uten alt det andre. (Det forretningstipset får dere for øvrig helt gratis av meg!)

Så hva er motivet mitt med dette innlegget? Jeg ønsker nok en gang å få tankene fra hodet og ned i tastaturet. Så gjenstår det å se om innlegget spres som ild i tørt gress, eller om det fisler bort i ingenting. Jeg bryr meg ærlig talt ikke, men folka der oppe i Bergen bør kanskje følge litt med. Det kan være et greit kundebarometer.

Over og ut for Itslearning og Fronter?

Postet den av
3

Dette er Skolevegens første gjesteblogg! Denne teksten er en redigert  Twitter-tråd av Ingvald Straume, som ble spunnet i perioden 31. juli – 6. august 2016. Jeg synes han har mange gode poenger, og at teksten fortjener å leses samlet, men den ramsalte tonen er Ingvald sin! 🙂

(Spørsmål kan rettes til ham på ingvald.straume@gmail)

IS1

Gode nyheter til alle lærere: Det er snart over og ut for #Itslearning og #Fronter. Her er hovedgrunnen:


IS2

I nyeste versjon av Feide er attributtet «eduPersonEntitlement» gjort obligatorisk.

https://www.feide.no/sites/feide.no/files/documents/go_attributter.pdf

Låter nerdete, men … I praksis betyr dette at det som før var Itslearnings»gull», nå er «null»: Informasjon om elevens klasse/gruppe(r) fins nå i Feide.

is3

At klasse/gruppe-tilhørighet heretter er et obligatorisk felt for alle elever i Feide-databasen, er en katastrofe for Itslearning AS. Fra det øyeblikk kommunene og fylkeskommunene i Norge har innført v1.6 av Feide, vil konkurrenter lett kunne ta kunder fra Itslearning.

Brukerdatabasen, med informasjon om elever og deres tilhørighet i grupper/klasser, var fra starten av en kjernebestanddel av Itslearning. Brukerdatabasen var viktig, fordi den bandt kundene til Itslearning som leverandør. Itslearning kontrollerte den. Det ga dem markedsmakt. Med nyeste versjon av Feide har Itslearning/Fronter mistet den markedsmakten. Hva står da Itslearning AS igjen med? Lite av verdi: …

Itslearning har et tungvint, rotete, til dels dysfunksjonelt, gammeldags desktop-basert blogglignende fil- og tekstpubliseringssystem. De har noe så merkelig som læreplanmålene fra K-06 kodet inn i softwaren. Et dataprogram integrert i en byråkratisk læreplantekst, dere! De har teknisk gjeld, som @johnarthurberg kalte det da jeg snakket med ham for noen år siden, dvs. mye utdatert og ugrei programkode.

Den tekniske gjelden til Itslearning gjør det vanskelig å videreutvikle programmet og rette feil uten at store deler av veven rakner. Itslearning sin tekniske gjeld, eller som jeg sier: deres spaghettikodeproblem, gjør at de ikke klarer å rette opp selv banale feil.

I 2013 tipset jeg produktdirektør i Itslearning om en bug i programmet. Jeg hadde oppdaget at testverktøyet i Itslearning i visse fall ga elevene mer poeng (og potensielt bedre karakter) for å svare mer feil. Jeg fikk følgende epost-svar fra Itslearning-direktøren. Merk min utheving i gult nederst.

is4
Fra et teknisk ståsted er det lett å forstå hvorfor Itslearning er så unnfallende med å rette feil og utbedre mangler i programmet sitt. Itslearning sitt omfattende spaghettikodeproblem gjør det rett og slett vanskelig for dem å fikse selv små kodefeil i programmet. En anstendig programvareleverandør ville likevel tatt omkostningene med å rette opp programkoden, av selvrespekt og ansvar for kundene. I stedet har Itslearning i årevis lagt seg på en tredelt bortforklaringsstrategi: 1. benekte feilene, 2. love å fikse dem «snart», og 3. unnskylde feilene med at de «ikke enkelt kan endre dette uten store konsekvens for eksisterende brukere».

Hvor lenge kan et dataprogramvareselskap spinne på en slik strategi, før kundene mister tilliten til dem? Jeg tror tiden snart er ute.

Det er en treghet i de kommunale systemene, ved at innkjøperne av programvare som Itslearning/Fronter og brukerne ikke er de samme. Itslearning AS er meget bevisste på å forholde seg til de offentlige innkjøperne og beslutningstakerne som kunder, fremfor brukerne. I skarp kontrast til deres evne til å tilfredsstille brukernes behov ved å utbedre programmet og rette «bugs» i det, har de vist seg durkdrevne i å behage og bygge relasjoner til innkjøperne. En titt på deres konferanseprogram viser det:

is5
De som deltar på Itslearning sine såkalte «brukerkonferanser», er i stor grad ansatte hos kunder, som har stor påvirkningskraft på om arbeidsgiveren deres skal fortsette å være kunde hos Itslearning eller ikke.

Å gjøre stas på innkjøperne fremfor å tilfredsstille sluttbrukerne har vært Itslearnings interne agenda fra starten. Dette er ikke en antakelse. I 2009 sprakk denne interne agendaen eksternt. Glippen skjedde på Itslearning sin stand på NKUL-konferansen på NTNU i Trondheim. En ung kvinnelig student sa til Itslearning-representanten som sto på standen, at hun syntes programmet var lite brukervennlig. Itslearning-representanten sa at han var uenig og påstod at Itslearning hadde masse fornøyde kunder. Studenten sa at vel, brukerne er ikke særlig fornøyd. Brukerne hater det.

Det var da Itslearning-representanten gikk fra konseptet.

Han sa at det spilte ikke noen rolle [at brukerne hater Itslearning], for det er ikke de som kjøper produktet.

En annen anekdote illustrerer misforholdet mellom det Itslearning selv sier at de er, og brukernes opplevelse av dataprogrammet deres. En av mine elever skulle logge seg på Itslearning-kontoen sin, men skrev ved en feiltakelse .no i stedet for .com i nettadressefeltet. Da kom han inn på selskapets markedsføringsnettside: http://www.itslearning.no i stedet for selve programmet http://www.itslearning.com. Eleven reagerte umiddelbart på at produktet som Itslearning reklamerer for på .no-siden sin framsto som så mye bedre enn virkeligheten. Han ble støtt av misforholdet, og kommenterte det overfor meg. Det var læring i dette: Reklamen holder ikke alltid hva den lover, og enkelte selskaper går langt ut over anstendighetens yttergrenser — selv til breikjeftede bergensere å være — i sitt selvskryt.

Det er en treghet i de kommunale systemene, som nevnt, ved at kritikk og misnøye fra brukerne av programmet/tjenesten, det vil si lærere, elever, foreldre, har en tendens til å bli forsinket, neglisjert, bortforklart, dempet og fordreid i mer «behagelig» retning på tjenesteveien fra brukerne, til skoleledelsen i kommunen og de(n) kommunalt ansvarlige innkjøper(ne).

Men som i fysikken betyr treghet bare motstand mot at noe endrer seg. Når systemet først er satt i bevegelse, er det vanskelig å stoppe. Lærere, elever og foreldre kan glede seg over tegn på at det offentlige utdannings-Norge er i ferd med å sette seg i bevegelse bort fra Itslearning og Fronter. Årelang misnøye og klager fra brukerne ser ut til å få gehør hos beslutningstakerne, endelig. Prosessen med at kommuner vurderer alternativer tilItslearning/Fronter fordi de har tatt på alvor at brukerne er utilfredse, er i gang.

Fredrikstad kommune, som tidligere brukte Fronter, har gått over til Skooler/Office365. De var ikke blant Fronter sine fornøyde kunder. Les mellom linjene i denne omtalen, så forstår du at Fredrikstad kommune er ferdig med Fronter: http://www.skooler.com/referanse-fredrikstad-kommune/

Rælingen kommune har også gått over til Skooler/Office365, fra Itslearning. Les hva de skriver om Itslearning: http://www.skooler.com/referanse-raelingen-kommune/

En annen er Melløs skole i Moss. Her trenger du ikke lese mellom linjene for å forstå hva de mener om Fronter: http://www.skooler.com/referanse-mellos-skole/

Randaberg kommune har i flere år drevet et spennende pionérprosjekt med Google Apps For Education (GAFE) som læringsplattform.

Ingen tvil om at Itslearning er på retur i Norge. Vendepunktet kom i 2013, da deres flaggskipkunde, NTNU, ikke lenger ville være kunde av Itslearning, men valgte Fronter (som da var et adskilt, konkurrerende selskap). Jeg gjenga historien om hva som skjedde videre i Bergens Tidende:

http://www.bt.no/meninger/kronikk/Styr-unna-Itslearning-3149107.html

Det var i 2014. Siden da har @ArneBergby og Itslearning AS overgått denne kjempemessige strategiske feilvurderingen enda en gang, ved at de, som kjent og nevnt, kjøpte opp Fronter. Det er lett å forstå at det ville gi NTNU en grunn til å styre unna både Itslearning og Fronter. Fra 2017 er amerikanske blackboard NTNUs læringsplattformleverandør.

Ikke bare var underskuddsforetaket Fronter av liten verdi da Itslearning kjøpte det; De gjorde Fronter mindre verdt ved å kjøpe det. For med det smittet det gruelig grimme kunde-stalker-imaget som Itslearning pådro seg da de saksøkte NTNU, umiddelbart over på Fronter.

Så … For å oppsummere (den for Itslearning AS nedslående og nidtriste, men for lærere, elever og foreldre gledelige) stoda: Hva står Itslearning igjen med, etter at de har mistet «gullet» sitt, i det det ble bestemt at informasjon om tilhørighet til klasser/grupper for den enkelte elev skal være en obligatorisk del av #Feide, slik at Itslearning nå ikke lenger har noen unik brukerdatabase som aktivum i selskapet? La meg legge til at noen fortjener en blomst. Den eller de som fortjener en blomst, er den eller de som fant på og fikk gjennomslag for at attributtet «eduPersonEntitlement» skal legges inn i #Feide -katalogen.

Itslearning AS står igjen med:

  • Et utdatert, lite brukervennlig dataprogram (eller rettere sagt: to utdaterte, lite brukervennlige dataprogrammer, etter at de kjøpte Fronter)
  • «teknisk gjeld» i form av gammel, avleggs kode og et alvorlig spaghettikodeproblem.
  • Et dårlig selskapsomdømme, som de med usympatisk forretningsførsel har gitt seg selv: Saksøkte kunde (NTNU) i 2013 og tvang kunden til å betale hele søksmålet i 2014. Fokus på kundene, heller enn brukerne: Pubrunde, festbankett med vin og god mat, luksushotell, prisnominasjon og premie til nøkkelpersoner nær de innkjøpsansvarlige hos sine kunder. Og: «Vi trenger ikke bry oss om at brukerne hater Itslearning, så lenge vi tjener penger, for det er ikke brukerne som kjøper produktet.» (jamfør det som ble sagt på Itslearning-standen på NKUL i 2009)

 

Her er en rask «due dilligence» for Itslearning som selskap:

Verdien av programvaren (Itslearning+Fronter): 0 kr
Verdien av brukerdatabasene i Itslearning og Fronter: 0 kr (fra og med Feide v. 1.6)
Andre immaterielle verdier:  antatt 0 kr .

Det betyr at selskapsverdien av Itslearning = egenkapital minus gjeld. Men så må vi trekke fra at selskapet har arbeidet seg ned i en gjørme av et grisedårlig rykte, og at de stadig klarer å forbløffe med å synke dypere i den gjørma. Da blir Itslearning sin due dilligence-verdi en god del mindre enn det selskapets fiskale regnskap viser. Det betyr grovt regnet at vi må stryke en fem, seks, sju nuller fra fra selskapsverdien som Itslearning priset seg selv til for tre år siden, da @arnebergby fikk noen svensker til å investere stort i selskapet:

 

is7
Hvordan står det så til med finansene til Itslearning AS? www.proff.no er et bra nettsted for den som vil ha greie på slikt.

#Itslearning sine regnskapstall for 2015 er blodrøde, med et driftsresultat på minus nesten 43 millioner kr, et resultat før skatt på minus vel 36 millioner kr, og en raskt synkende egenkapitalandel.

is8

De taper mao. penger og kredittverdighet. I de tre foregående årene, dvs. 2012 – 2014, gikk Itslearning AS med et årlig overskudd på ca. 6 millioner kroner i gjennomsnitt. Seks millioner, det høres vel ok ut? Nei, det er ikke det. For et IT-programvareselskap er det lite. Ikke nødvendigvis fiasko, men i hvert fall ingen suksess. Relativt sett hadde Itslearning AS et driftsoverskudd i årene 2012 – 2014 på rundt 4% av driftsinntektene. Det er ikke mye. Og pilen peker nedover fra 2015.is9

Ikke mye å skryte av for et selskap som skryter av at de er en av de største i verden. http://www.itslearning.no/keynote

is10

Til sammenligning hadde Apple og Microsoft sine norske avdelinger i samme periode et relativt driftsoverskudd på henholdsvis ca 50% og 20%.is11

Men nå har jeg bare lagt fram tall fra regnskapet for Itslearning AS uten datterselskaper. Konsernregnskapet ser mye verre ut. Itslearning-konsernet gikk med 16 millioner i underskudd i 2012, 4 millioner minus i 2013 og 8 millioner kr i underskudd i 2014, før det virkelig begynte å rase i 2015.

Og nå har de altså kjøpt Fronter, som i 2014 gikk med nesten 35 millioner kr i underskudd.

http://www.proff.no/regnskap/fronter-as/oslo/dataprogramvare-og-utvikling/Z0I3KTRL/

Spørsmålet er neppe hvordan dette vil gå, men hvor fort. Noe tyder på at de involverte på eiersiden i Itslearning selv er engstelige for at skuta kan komme til å synke, og har satt seg i livbåten, på en måte. I 2013 opprettet konsernet med det rare navnet Itslearning AS et holdingsselskap, altså et morselskap, med det enda rarere navnet Itsl Holding AS. De eksisterende eierne solgte seg enten ut, og tjente store penger:

http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Verdiene-pa-bordet-i-Itslearning-3221262.html

… eller fikk overført sine aksjer til morselskapet. Dermed har Itslearning følgende selskapsstruktur: Konsernet Itsl Holding AS eier 100% prosent av aksjene i konsernet Itslearning AS, som eier Fronter (som de har omdøpt til Itslearning Oslo AS) og de andre datterselskapene, altså datterdatterselskaper av mormorselskapet Itsl Holding som ble nystartet i 2013, hvor mesteparten av egenkapitalen er trygt forvart. Det er på ingen måte ulovlig med slike selskapsstrukturer, men det inngir ikke akkurat tillit.

Hvis vi tar en kikk på Itsl Holding på www.proff.no, så ser vi at selskapets soliditet er «meget god». Det er fordi mesteparten av egenkapitalen er trygt forvart der. Dermed kan datterselskapet Itslearning AS slaktes eller sendes til skifteretten uten at kreditorer kan gjøre krav på noe av pengebingen til Itsl Holding, og de ansatte kan sendes rett til NAV uten at de kan rette fordringer til Itsl Holding om å få etterbetalt lønn, feriepenger eller annet.

Som sagt: ikke ulovlig. Men ikke særlig hederlig. Og det viser at eierne ikke har så stor tro på Itslearning at de går «all in».

Før vi forlater de begredelige tallene (eller gledelige, alt etter om man holder med Itslearning eller de stakkars lærerne som har vært tvunget til å lide seg gjennom år og tiår med denne komiske tragedien av et studentsnekret dataprogram), la oss ta en titt på driftsresultatstallene i konsernregnskapet for Itsl Holding, det vil si mormorselskapet pluss datter- og datterdatterselskaper.

Da er det bare rødt: 16 millioner i underskudd i 2013 og i 2014, og 60 millioner i underskudd i 2015. is12

Hva er så #Itslearning sin Masterplan A? (Plan B er, som vi ser av selskapsstrukturen, å sitte i «livbåten» Itsl Holding AS og ta med seg brorparten av verdiene videre, når Itslearning AS går over styr.) Plan A er å vokse sterkt internasjonalt, som de kunngjorde da de kjøpte Fronter:

http://www.itslearning.no/itslearning-kjoper-fronter

De skal utvide i Asia og bli den største læringsplattform i USA i 2019, sier sjefsdirektør @arnebergby, som har «ingen fokus» på EBITDA (de røde tallene som jeg presenterte ovenfor).

http://e24.no/digital/eksportprisen-2016/itslearning-vil-erobre-usa-nedturen-har-vaert-aa-proeve-oss-i-markeder-vi-ikke-har-lyktes-i/23580771

Dette virker som stormannsgalskap.

For lærere, elever og foreldre gir det et godt håp om at Itslearning/Fronter-imperiet kan rase i grus enda fortere enn det ellers kommer til å gjøre.

 

Itslearning startet sin ekspansjon internasjonalt, med filialer og datterselskaper i Sverige, Nederland, Storbritannia, USA osv, og tok av fra 2013 da de kjøpte danske SkoleIntra:
http://www.itslearning.no/itslearning-styrker-sin-posisjon-ytterligere-i-de-nordiske-landene
SkoleIntra er et intranett (for den som husker hva det er, fra internettets tidlige pubertet rundt årtusenskiftet), laget for lærerne og den offentlige skolen i Danmark. Itslearning fikk med dette oppkjøpet et stort kundenedslagsfelt i dansk skolesektor, var meningen.
Dette skulle gjøre itslearning i stand til å tilby enda bedre tjenester og produkter til den danske utdanningssektoren. De skulle integrere SkoleIntra og Itslearning-programmet og gi lærere tilgang på verktøy som forbedrer kvaliteten på læring, bla bla bla, sa @ArneBergby.
Etter tre år er eneste synlige tegn på integrasjon nettadressen og at de har fått en reklamelenke til Itslearning-programmet og Itslearning-logoen opp på SkoleIntra sin side, med den ikke-matchende fargekombinasjonen det medfører:
http://www.itslearning.dk/skoleintra
(Oransje på turkis bryter. Det er vanskelig for øyet å fokusere på. Ikke så ille som rødt på blått eller oransje på blått, men likevel. Det har med bølgelengder og optikk å gjøre. Dette er noe profesjonelle typografer og designere vet. Derfor prøver man å unngå det.)
Fronter, som Itslearning kjøpte i fjor, har de heller ikke klart å integrere. Men de har fått opp et Itslearning-hus-med-pipe-ikon øverst i venstre hjørne på Fronter sin hjemmeside (i oransje på blått): www.fronter.no

I stedet for å lytte til kundene og brukerne, har altså it´s Learning hatt ekspansjon som strategi. Det vil bli deres fall.

Vi nærmer oss salme ved reisens slutt for Itslearning. Lærere: Hold champagnen kald! Det er for tidlig å sprette den helt ennå, men snart, forhåpentligvis. Gravtalen over Itslearning kan vi skrive alt nå. Teksten blir i hovedtrekk identisk med historien om Svartedauden:
Det begynte i Bergen, spredte seg til hele landet, og det gikk over. 🙂 #Itslearning

(Under er kronikker fra samme forfatter, og et svar fra it´s Learning)

is16

is17

is18

Svar fra it´s Learning: https://www.utdanningsnytt.no/debatt/2013/august/fremtidens-laringsplattformer-handler-om-pedagogikk—ikke-teknologi/

is19

 

Mattekravet – Homeopatimedisin for skolen

Postet den av
8

Først noen avklaringer:

  • Jeg er matematikklærer. Jeg synes det er svært viktig at alle som underviser matematikk både har dyp faglig og didaktisk forståelse, og at de viser glede og entusiasme i faget.
  • Jeg skulle ønske at vi i lærerutdanningene fikk de aller beste kandidatene – de faglig sterke, og de med god medmennesklig innsikt, sosial og relasjonell kompetanse.

Så.

485 ungdommer ofret ferie eller jobb i 4 uker for å få lov til å prøve å få en treer til å bli en firer, slik at de kunne realisere drømmen om å bli lærere. 116 klarte det. De resterende 369 fikk drømmen knust. Ihvertfall i første omgang, sier Elisabeth Aspaker, og håper at de søker igjen. Hvis noen av dem faktisk gjør det bør vi bare gi dem plassen, for da må det bo ganske heftig lærer i dem. Han her for eksempel:

lærer

I denne omgang har vi  gått glipp av 369 lovende lærerstudenter – og det i en tid med økende lærermangel. Og for hva? For det den bittelille-piss-i-havet-størrelsen som mattekompetansen som ligger mellom karakterene 3 og 4 i P-matten for videregående, utgjør. Det betyr ingenting i den brede og dype kompetansen man trenger for å være en god lærer!

Jeg er så usigelig provosert over at et slikt meningsløst krav har blitt realisert, og i tillegg forsvares av mange lærere?! Det får meg til å undres over hvilken skole disse jobber i, som faktisk tror at en firer i matte er avgjørende for å gjøre jobben. Jeg har aldri sett en slik skole.

 

Hvis skolen ikke fantes…

Postet den av
6

I sommer har jeg endelig fått lest denne boka av Nils Christie. Den gir et veldig interessant og annerledes perspektiv på hva skole er og hva den burde være, og den er nesten like aktuell i dag som den var da den ble skrevet for 45 år siden. Det i seg selv er ganske skremmende.

Et av Christies poenger var at skolen ikke kunne realisere formålene om «gagnelege og sjølvstendige mennesker», hvis den forble en fagskole. I løpet av de 45 årene som har gått har allmennlæreren fått og mistet status. Vi har gått via O-fag, til tema- og prosjektarbeid, over i grunnleggende ferdigheter og nå til fagovergripende kompetanser – men   fagskolen består. Fortsatt tror vi (tydeligvis) at elevene best tilegner seg kunnskap oppdelt og i små porsjoner, fra opptil 6 ulike fag daglig. Hadde vi gjort det slik om vi kunne starte med blanke ark?

Gjennom tre studier i starten av boka, tok Christie oss med inn i tre svært ulike skoler, som alle allikevel viste elementer av det vi ser som funksjoner ved vår skole; oppbevaring, sortering og kunnskapsoverføring. Vi får høre om den franske landsbyskolen som blir selve klippen i lokalsamfunnet, klassedelingsskolen i England og de hvite amerikanske lærerne som påtvinger «dumme indianerbarn» kunnskap fra utsiden av reservatet.

Sortering

Aller mest bet jeg meg merke i skolen i England. Her ble det beskrevet en klasse der to skoleflinke gutter med sterke personligheter begge ble plassert i a-klassen. Den ene fortsatte sin akademiske framgang i a- klassen, mens den andre begynte å skape trøbbel og ble raskt flyttet nedover klassene. Christie beskrev det som at sistnevnte begynte å leve voksenlivet – ihvertfall slik han så det, med røyking, drikking og damer. Den delen av voksenlivet som kunne sørge for at han kunne fortsette med disse interessene, ventet i andre enden av skoleløpet. (Det som er litt interessant her, er at noe av grunnen til at ungdomsskole ble en realitet når det ble det, var at ungdommen tok jobbene fra de voksne i England, og dermed trengtes å «oppbevares» et annet sted…)

Her hjemme, i 2016, møter jeg tidligere elever, i arbeidstøy, som nærmest gjemte seg på ungdomsskolen, men nå går rake og sprudlende av selvtillit. Jeg hører en elev fortelle at han nå endelig er lykkelig, for at han får bruke en av skoledagene til arbeid på en gård. Jeg ser elever som har et klart og tydelig bilde av hva de vil at voksenlivet skal være, og en skole som ikke hjelper dem på veien mot det. Sorteringen skjer ved at de ikke når opp til den høyeste standarden, og må ta til takke med det de egentlig ville i utgangspunktet. Problemet er bare at de må lide i 3 år for det.

Kunnskapsoverføring

Et annet interessant aspekt ved Christies framstilling av skolen anno 1971, er hvilken kunnskap som skal formidles. Allerede da sier han at «Selv om skolen hvert eneste år øker sitt stoffinnhold, er den dømt til å tape. Den lille flipp av hva som kan formidles, blir mindre og mindre i forhold til den totale kunnskapsmengde». I et lite og lukket samfunn var det mulig å lære alt en trengte for å klare seg greit, men i vårt samfunn «som er åpent til fortvilelse» må vi lære «generelle prinsipper og teknikker» for å finne kunnskapen, og skaffe oss oversikt. Klarer vi det i fagskolen? Klarer vi det med konkrete og lukkede læringsmål?

I beskrivelsen av indianerskolen får vi høre om barn som ses på som tomme tavler av de voksne som skal komme utenfra og fylle dem med kunnskap. Ungene lager mye bråk de første årene, men ender opp resignerte og med glassaktige blikk ut vinduene. De går i en skole totalt uten respekt for hvem de er og hva de kan, og de gir raskt opp kampen om å finne relevans i «de andres» skole. Noen av våre elever ender også opp som disse indianerbarna. Det de har med seg av ungdomskultur og livskunnskap, blir sett på som tåpeligheter og unyttig tidsfordriv i dagens skole. De finner ikke relevans før plutselig en lærer la opp samfunnstimene som et rollespill, eller en annen lærer fant på-knappen ved å la dem spille et dataspill for å illustrere et poeng i naturfag. Kanskje skolen kunne være mer enn et sted å sove allikevel?

Oppbevaring

Rektor ved min forrige skole klødde seg litt i hodet over noen tall fra elevundersøkelsen. Elevene rapporterte at de trivdes veldig godt på skolen, men de var ikke særlig motivert for å lære. Hvordan kunne det ha seg? Spesielt de to siste årene på ungdomsskolen gikk motivasjonen ned. Jeg vil tippe at disse tallene vil være like for de fleste ungdomsskoler i landet – og kanskje i hele den vestlige verden. Vi har altså klart å skape en skole der det er godt å være, men ikke en skole der det er godt å lære. Vi lykkes altså med å oppbevare elevene våre i 3 år, mens de venter på resten av livet. Jeg skulle ønske vi kunne gjøre mye mer!

Akkurat hva vi bør gjøre har jeg skrevet så mye om før, at nå kommer en punktliste med lenker:

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle å lese boka! (Takk, Gunnar)