Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.
Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?
Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…
Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…
Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.
Skolevegen 
Du er inne på noe vesentlig i forhold til det vi gjør i skole. Det jeg ofte opplever som en tidstyv er de møter der man informerer og diskuterer uten å komme videre med f.eks tiltak og tidsfrister for neste steg. Fellesmøter der man møter opp, ikke har en sakliste, ikke definerer en vei videre er vel kjent for mange. Dette kan være resultat av så mangt og jeg tolker det til at det faller inn under en enorm tidstyv som gjør rom 3 altfor stort. Drift er viktig, men at 50 ansatte får høre om noe som angår 5 stk er skrekkeksemplet på bortkastet tid. Mine første erfaringer med møter i kommunal regi ga meg en opplevelse av at man ikke verdsatte møtetid siden man var så ustrukturert. Det ble en sånn «møter er veldig viktige» men veldig få gjorde noe med innholdet. Jobben var ofte gjort når man husket å delta og komme med noen innspill underveis.
Vi har nettopp startet med Henning Fjørtoft i et skoleutviklingsprosjekt der fokus er å få til umiddelbar endring og at man f.eks gjør konkrete tiltak som bringer oss til en bedre hverdag i forhold til de mål vi setter oss. Han nevnte et veldig godt eksempel fra en skole der man ville få til endring, men opplevde at det kokte bort i kålen. Møter ble forstyrret av telefonsamtaler, henvendelser underveis, manglende sakliste m.m. Utfordringen ble enkel, hva blir ditt drømmemøte? Så holdt han dette drømmemøtet med fagledere og de gikk så videre og holdt en tilsvarende drømmemøte med sine kolleger. Jeg tror det vi har startet på nå er et veldig viktig arbeid og faller under ditt budskap, nemlig at leder må rydde plass så dyktige lærere kan utvikle hverandre. Skal skolen bli et lærende fellesskap MÅ man gjøre grep så en får til samhandling.
Bra innspill! Deler denne.
Takk for godt innspill! Jeg er helt enig. Selv er jeg på en skole som har god møtestruktur (og referater!), og får unna en del av den kollektive driften ganske greit. Det er nok derimot en ganske stor arbeidsbyrde i rom 1. Synes modellen illustrerte veldig godt utfordringene i skolen!
Reblogged this on LærerIKT and commented:
La oss fjerne tidstyver. Dette innlegget faller inn under det som er viktig arbeid i norsk skole. Vi må fjerne tidstyver, bli mer effektive og i den anledning er rektor viktig. Rektor må skape rom for at lærere kan utvikle og kompetanseheve hverandre og sin praksis som lærer. Vi må utnytte flinke folk og unngå at man sitter i møter bare fordi det er satt av tid fast til dette.