Dreper skolen kreativitet – også for lærere?

I denne etterhvert berømte talen til Sir Ken Robinson, hevder han at skolen dreper barnets iboende kreativitet. Jeg er enig. På noen områder er det helt nødvendig. Vi vil for eksempel ikke være i stand til å kommunisere med hverandre dersom alle barn skulle fått finne på sine egne ord eller bokstaver. Da vår toåring begynte å snakke om «alle guttane så spele bonkiball», prøvde vi i det lengste å beholde ordet, men akk. Nå heter det fotball hos oss også. En kollegas barn kom ut i hagen og proklamerte at «å så kjekt! Me har fått dinglebål!» (bålpanne, hvis dere lurte; det erstattet deres tidligere trillebål (kulegrill))

Barn har en fantastisk evne til å prøve seg fram, til å finne på og til å feile – og lære. I skolen møter de en fasitkultur, med mindre rom for lek og undring. Det er litt som i sangen av Alf Prøysen: «Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei, hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom,»  Slike lærere eksisterer nok knapt lenger, men fokuset på å utføre oppgaver bestemt av de voksne er der. Målsjekker, kartlegginger, lekser – har i de fleste tilfeller et «fasitsvar».  Den russiske pedagogen Leonid Zankov har et alternativt system, der undring og analyse blir inngangsporten til bokstaver og tall:  «The emphasis in elementary education should be on concepts rather than on developing dexterity in manipulating linguistic and mathematical symbols. The latter skills are better set on a firm understanding of fundamental language patterns and mathematical relations.»

Min egen erfaring med barn på mellom- og ungdomstrinnet er at de ikke lenger klarer å være kreative. Får de spørsmål om hva de synes, tror eller mener, så står de helt fast. Hvilket svar vil du ha, lærer? Jeg hadde nettopp en vikartime på sløydsalen, der en elev forkastet en nesten perfekt rund klokkeskive, fordi den var bittelitt flat på den ene siden, og dermed kunne hun få karaktertrekk. Jeg var lettere sjokkert, men tenkte det var best hun fikk begynne på ny. Kreativiteten er altså drept, selv i de kreative fagene. Du skal få en dag i morgen, men den står full av innleveringer, muntlige framføringer, prøver og skolefaglige oppgaver. Blanke ark og fargestifter ble dere ferdige med i barnehagen.

I dag hadde jeg besøk av en kollega som beskrev et «kreativt trykk i hodet», som hun ikke fikk utløp for i jobben. Hun burde jo absolutt det – yrket vårt er fullt av kreative utfordringer, men av en eller annen grunn så gikk det bare ikke. Hun hadde på et tidspunkt googlet kreativitet og formidling, i håp om å finne noe annet hun kanskje kunne brukes til. Resultatet var et vell av kurs som tilbød å skape mer kreative medarbeidere for bedriften. Skolen bruker 10 år på å drepe kreativiteten din, og 10 år senere betaler arbeidsgiveren din 25 000 for at du skal få gå på kurs for å finne den tilbake. Oh, the irony!

I denne fantastiske teksten av Fabrice Caline, beskriver han noe av det samme: «Mang en gang har jeg tenkt at jeg må finne et yrke med frihet og tid til å prøve og feile, tid til å være kreativ. Enn så lenge har jeg ikke funnet bedre løsning enn å bare jobbe i deltidsstilling. I min ubetalte arbeidstid utvikler jeg meg gjennom mitt personlig læringsnettverk (PLN)» Tenk det! Lærere som velger å jobbe deltid for å få gjøre jobben bedre!

Jeg kjenner på det selv også. Hver høst har jeg en million ideer som sakte men sikkert forsvinner i manglende utstyr, elever som ikke var så motiverte, manglende tid, en mobbesak, en runde med vannkopper hjemme eller mine egne trygge rutiner. Det handler om tid, men det handler også om et system som har en eksamen i den ene enden. Det handler om hva det gjør med elever og lærere, og det handler om politikere som vil ha flere av dem, og attpåtil i de siste kreative skansene i skolen. Jeg vil ha en dag i morgen som ren og ubrukt står, med litt bedre tid, og med blanke ark og fargestifter til. Da skal jeg skape skolen sånn vi ville skapt den i dag, med kreativitet, nysgjerrighet, samarbeid og kritisk tenkning til det som består, og har fått bestå så alt for lenge.

Hvordan knuse en profesjon

På pedagogstudentenes landsmøte skal kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ha sagt at «idealet burde være at profesjonen driver utviklingen av eget yrke og utdanning.»

Jeg får lyst til å ta frem de styggeste ordene jeg kan. Forkortelser med F i, og skrike høyt mens jeg river meg i håret. Hva er det som står i veien for det?

Jeg har tidligere skrevet at politikk står i veien for skoleutvikling, og jeg har også erkjent at Isaksen har et poeng i at vi som profesjon har stått mer på vaktbikkjebeinet, enn på utviklingsbeinet – men hør nå her!

Fra en myk begynnelse der skolefrukten ble fjernet og Isaksen lot karakterer på barnetrinnet legges på hylla (Nå er de visst begravd for godt – muligens fordi at de er snikinnført i form av fargekoder og smilefjes?), så har det kun gått en vei. Mot profesjonens ønsker om utvikling.

Økte kompetansekrav og mer etterutdanning ble en lov med tilbakevirkende kraft, med enorme konsekvenser for kommunene og enkeltlærere. Lite gjennomtenkt, og på ingen måte på lag med profesjonen.

Fraværsgrense i videregående gikk fra et ønske om utprøving med 15%, til 10% innført på alle skoler fra høsten 16. Departementet gikk imot sitt eget direktorat, og profesjonen, og ingen vet ennå hvordan dette skal bli i praksis. Kjell Ove Hauge skriver grundig og godt om hans bekymringer for høsten.

Barnehagemeldingen kommer med forslag om en barnehage med mer læring på de voksnes premisser, på tross av at profesjonen mener at det er feil vei å gå. Eivor Evenrud forklarer her.

Når ny femårig lærerutdanning skal utformes, foreslås det å marginalisere faget som gjør oss til en samlet profesjon. At man ikke skal kunne velge et emne innenfor pedagogikken å fordype seg i på masterstudiet er helt hårreisende, og vitner om svært liten innsikt i hva lærerprofesjonen faktisk er.

Det siste nye er et forslag om skriftlig eksamen i norsk, engelsk og matte for alle tiendeklassinger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Jeg blir så oppgitt over politikernes manglende kunnskap om skole, over deres instrumentelle syn på læring, over deres kyniske hersing med ungdomsliv og over deres uvettige bruk av årlige 62 millioner kroner som ikke kommer til å gjøre noe som helst nyttig. Alle har rett på videregående! Hvorfor skal vi ha eksamener i det hele tatt?!

Profesjonen ber om flere, flere, flere og ministeren svarer med bedre, bedre, bedre! Resultatet blir færre, færre, færre og dårligere, dårligere, dårligere.

Idealet er kanskje en profesjon som står for egen utvikling, men målet ser ut til å være en profesjon nesegrus i en blodpøl.

Hva er det man sier på vurderingsspråket? Tror vi setter et kryss under «På vei», jeg, Torbjørn. Lykke til videre!