Månedlige arkiver: mars 2017

To skular å lære av

Postet den av
1

Eg har nyleg besøkt to privatskular i Oslo: Nyskolen og Humanistskolen. Både før og under besøket gjorde eg meg nokre tankar om kva dei driv med, som me absolutt burde ta med inn i den offentlege skulen. Her er ei oversikt over kva dei gjer, som me burde gjere:

  1. Tenk nytt!

Grunnen til at desse skulane i det heile tatt eksisterer, er at visjonære menneske har ønskja seg ein alternativ skule. Ein ny og betre skule. Dei har starta frå botn, og definert skulen på nytt, utan «slik har me alltid gjort det» til hinder. Det gjer noko med elevsyn, læringssyn, ressursbruk, arealbruk og drift. Humanistskulen klarer – med 85% av ressursane til ein offentleg skule, både å lønne lærarane 5% over tariff, og å ta med alle – elevar og lærarar, ei veke til Spania, utan ei krone i foreldrebetaling. Det får dei til fordi dei ikkje bruker pengar på lærebøker, på IKT-drift/support, funksjonstillegg til lærarar – kort sagt fordi dei vågar å tenkje nytt.

  1. Elevdemokrati på ekte

Nyskolen driv heilt ekte elevdemokrati, der alle elevar og lærarar har ei røyst kvar, i  saksmøter kvar veke. Grunngjevinga er at elevane skal lære demokrati ved å være eit demokrati. Mellom anna har fleirtalet bestemt at heile skulen skal vere leksefri. I forkant av saksmøta, førebur elevrådet sakane det skal røystast over, og avgjer mindre sakar. Barnetrinnet har og eigne møter der dei tar opp sakar som gjeld dei.

  1. Verda inn i skulen, og skulen ut i verda

Kvar veke har Humanistskulen besøk frå eksterne førelesarar, eller dei besøker ein læringsarena utanfor skulen. Galleri, museum, teater og ein haug av ulike organisasjonar har bidratt til elevanes læring i faget dannelse – i tillegg til gjesteførelesarar som Trine Schei Grande, Harald Eia og Hannah Kohl. Dei tilsette ved skulen bruker sine kontaktnettverk, og dei nytter alle dei tilboda som me i den offentlege skulen som regel ikkje finn tid til (Kvifor det eigentlig?). Så lett kan det gjerast.

  1. Mat kvar dag

Elevane på Nyskulen har ei ordning der rullerande grupper kvar dag lagar mat for resten av skulen, og ei anna gruppe kvar dag står for oppvasken. Dei har 100 elevar og eit relativt lite kjøkken. Med ein fullt utstyrt mat- og helsesal, og ein dedikert vaksen, skulle ein fint fått til dette i offentleg skule og, i alle fall for delar av elevgruppa, på nokre av dagane. Elevane på Nyskolen har og ein fruktpause tidlegare på dagen.

  1. (Fleksi)Tid til kvar elev

Ein av dei viktigaste tinga dei ønskja å få til på Humanistskolen, var at kontaktlærarane (mentorane) skulle få god tid til samtalar med kvar elev. Måten dei løyser det, er med såkalla læringsverkstad. Det har elevane 140-210 minutt med kvar dag, og dette reknast som fleksitid, så lenge eleven får oppfylt timetalet sitt. I denne tida jobbar elevane med ulike oppgåver i ulike fag, noko som både gjer tid til samtalar, og rom for tilpassingar. Anna fagleg innhald, felles gjennomgangar osv, fordelast på 4 økter a 35 minutt dagleg.

  1. Tema- og prosjekt: Djupnelæring

Heureka er eit seksvekers prosjektarbeid som gjennomførast to gonger årleg på Nyskolen. Her legg lærarane føring for tema, men elevane står fritt til å sjølv fordjupe seg i noko innanfor emnet. Målet er at elevane skal lære seg god kjeldebruk og sjølvstendig disponering av tid, men og å trene på metode og bli motivert av sjølvvalte problemstillingar. Seksvekersperioden startar med ei inspirasjonsveke fylt med opplevingar.

  1. Innsats som tel

På Humanistskolen måler dei innsats. Dette er for å ikkje gje dei sterkaste kvileputer, og for å påskjøna dei svakare som gjer ein god innsats. Vanlege karakterar har ikkje denne effekten.

  1. Aldersblanda grupper

Nyskolen har faste aldersblanda grupper der 1-3, og 4-6 går i lag. Ungdomstrinnet har og ein del timar saman, og sjuande er ein del for seg sjølv, men og saman med barnetrinnet og ungdomstrinnet. Klassane er på 10-14 elevar. I tillegg har dei nokre timar i veka med søskengrupper, der alle aldra er blanda og driv med valfag. Det er mange grunnar til at aldersblanding er positivt for elevanes læring, og eg tenkjer at å dele etter kva årstal ein er fødd, er kanskje meir kunstig enn noko anna?

I prinsipp er eg motstandar av private skular. Eg vil mykje heller ha ein god offentleg skule der ein i mindre grad er underlagt kommunal og statleg styring. Sjølv om alt eg har nemnt her er fullt mogleg å få til, så har me nokon ting det ikkje lar seg gjere å hoppe bukk over. Kommunale krumspring som alle må vere med på, møter som tar tid, brannmurar som tar Internet, byråkrati som tar livsgnisten, og pålagde program og satsingar som tar både tid og pengar. Eg skulle gjerne hatt fridomen deira, men førebels tar eg med meg det eg har sett som inspirasjon, og håpar at min offentlege skule og kan bli ein ny og betre skule.

Å snu en Kval

Postet den av
2

Jeg hørte en gang en rektor fra New Zealand si at å prøve å endre noe i skolen, var som å snu en blåhval. Nå lurer jeg på om det var lektor Kval han snakket om.

I det siste innlegget hans skryter han av å endelig ha sperret elevenes internettilgang. Om han fikk rekvirert og skaffet dispensasjon for en GSM-jammer, vites ikke. Om han ikke hadde det, er sjansen stor for at det faktisk var Kval selv som ble lurt av elever med mobile forbindelser.

Hva mer Kval vil si med innlegget sitt forstår jeg ikke helt. Er det humor? Er det et generelt sleivspark ut i skole-Norge? Er det bare surmaga grinebiting fra en gubbe som mener han endelig har fått rett i det han har sagt i alle år?

Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal reagere på innlegget. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, eller sakte men sikkert rive ut hvert hår på hodet i ren frustrasjon over at noen med tilsynelatende så lite kunnskap om skole og pedagogikk kan ha definisjonsmakt i norsk skole. For det er langt fra første gang jeg sitter med denne følelsen etter å ha lest noe av Kval. Og nå må jeg skrive et svar. Kval bommer på alt for mye til at det kan stå uimotsagt.

Kval blander sammen alt han er mot i en suppe, der han ikke putter ingrediensene i rett rekkefølge. Ansvar for egen læring(AFEL) var nittitallets pedagogikk, og man har delvis gitt denne retningen skylden for de dårlige resultatene som kom tidlig på 2000-tallet. PC’ene ble innført i skolen lenge etter det, og kan følgelig ikke være årsaken til resultatene, men her skal jeg gi Kval rett i noe; den mangelfulle opplæringen av lærere har nok ført til problemer.

Videre sier han at innsatsen ikke skulle måles under AFEL, men at kun tentamen skulle telle. Dette er feil. Det å vurdere innsats, heller enn faktisk læring, har også fått skylda for PISA-sjokket. Som følge av det fikk vi ny vurderingsforskrift i 2009, der det ble gjort tydelig at det ikke var innsatsen, men elevenes faktiske fagkompetanse ved sluttvurdering som skulle telle. Altså kun tentamen, slik mange lærere tolket det. Her har vi fått noen endringer som ikke tillater denne tolkningen, noe Kval tolker dit han vil – med at han hadde hatt rett hele tiden, og Udir måtte snu.

Utdanningsdirektoratet får altså gjennomgå – og jeg kan være enig i at de kanskje hadde en ugrei start. Men Udir har aldri hatt beslutningsmakt, og det som har gjort dem bedre er at de i større og større grad har involvert lærere og andre skolefolk. Udir er nå et solid nav i skole-Norge, der en lett kan finne regelverk, læreplaner, tips og triks. Et perfekt sted å starte for en lærer som vil snu.

Kval er fornøyd med å ha fått det som han ville med fraværsgrensa også. Men å bejuble sanksjonsmuligheter vitner ikke akkurat om profesjonalitet og autonomi. Kval bør føle seg privilegert som får undervise ungdom som mer enn noen gang faktisk er «rasjonelle aktører på evig jakt etter intenst skolearbeid og best mulig resultater.» Men det ansvaret er han fornøyd med at tas fra dem. Ungdomskultur blir degradert til «distraksjoner». Fjerner vi disse kan elevene igjen framstå som tomme tavler. Dette elevsynet, og læringssynet burde ikke lenger eksistere i skolen. I mitt lærervirke jobber vi med verdier og gode valg, heller enn regler og konsekvenser. For selvregulering kan ikke læres hvis alt allerede er regulert. Vi møter hverandre som hele mennesker, enten vi er elever eller lærere, og læringen skjer i relasjonene.

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å dømme Kval for hardt. Mest sannsynlig er han en god lærer, med gode relasjoner til sine elever, der han med et glimt i øyet deler nyheten om at han endelig har sperret internett. Men det kommer ikke fram i det han skriver. Der langer han ut mot det aller meste uten å noen gang rette kritikken innover og peke på den viktigste aktøren for å få til positiv endring i skolen – til gode for de vi er der for. Den enkelte lærer må være villig til å snu. Hvis ikke strander vi.

 

Debatten om norskdebatten – en avledningsmanøver

Postet den av
Svar
Dette er eit gjesteinnlegg frå min fantastiske kollega Lillian Utne Skjæveland. Ho er god og tydeleg, og sjølv om me ikkje nødvendigvis alltid er einige om alt, synast eg dette er eit viktig innlegg å ta med seg i valgåret 2017: 
 
Det er en avledningsmanøver å henge ut Hoem som lærerfiende. Det er derfor velkomment å lese Hobbelstads kritikk av formen på NRK-debatten. I innlegget «Skolebarn må bruke et livløst språk om bøker som er fulle av liv. Klart det blir bråk», i Dagbladet 3. mars, leser vi: «debatten er for viktig til å handle om hersketeknikker og stillingskrig».
Hobbelstad refererte til debatten «hva er galt med norskfaget» på Parkteateret 1. mars. Det var her det hele kulminerte i offentlig beskyttelse av lærere mot Hoems fordømmende synsing. Hoem måtte besvare konfronterende spørsmål, og kunnskapsministeren og forskeren forsvarte lærerne mot en kritikk hvis dramaturgi virket oppkonstruert. Kunnskapsministeren skrøt av lærerne samtidig som forskerens uttalelser bidro til at vrede vendtes mot Hoem. Kampen (debatten) ble derfor polarisert. Den framstod som en kamp mellom den slemme løgnen (synsing), og den snille sannheten (forskning).
Forestillingen om Hoem som den nye lærerfienden framstod nærmest for åpenbar. Hva med kunnskapsministeren som i alle år har motarbeidet lærerprofesjonen? Følgelig undret jeg meg over hvorvidt vi aksepterte dette premisset. Slik jeg ser det formørker dette nye fiendebildet sider som burde være i lyset. Høyres skolepolitikk for eksempel. Det er jo ironisk at Hoems perspektiver først og fremst har sparket liv i Høyres egen debatt om hva norskfaget skal inneholde. Denne debatten berører ulike læresyn, som forholdet mellom danning og metode. Men den berører også tema som tilliten til lærere. Norskdebatten blir dermed en politisk kamp. 
Kunnskapsministeren er videre kjent for å ha diskreditert norske læreres kompetanse i stor stil. Dette er gjort gjennom plumpe ord så vel som politiske handlinger. Han var til eksempel anfører for et politisk vedtak som på sikt avskilter mange lærere. Dette var ifølge ham nødvendig, da de manglet formell kompetanse -til tross for at de fleste hadde lang erfaring som lærere i skolen. Ifølge artikkelen om Sørmo i Utdanningsnytt 14.03 har dette vedtaket alt begynt å få konsekvenser. Sørmo sier at flere skoler rundt om i landet har begynt å utlyse stillinger som krever at lærere oppfyller de nye kompetansekravene. Hvis dette er tilfelle er det alvorlig, da det i praksis betyr at det kan bli vanskelig for disse lærerne å skifte, eventuelt få seg jobb. Kunnskapsministeren innfører også obligatorisk mastergrad i lærerutdanningen, enda et signal for misnøyen med lærerkompetansen.   
Så la oss ikke forblinde  – hverken når det gjelder Hoem eller andres synsing om hva vi driver med i skolen. La oss heller ikke distrahere av vinklinger i media, eller forføre av kunnskapsministerens ros av lærerne. En ny læreplan er på vei. Hoem er ikke lærerfiende eller politiker med beslutningsmakt når det gjelder skolens framtid. Høyre sitter ennå ved roret. De har ennå ikke vist lærerne den store tilliten. Om et knapt halvår er det valg. Det er disse tingene vi må fokusere på.

Sylvi og eg.

Postet den av
Svar

Eg og Sylvi er omtrent like gamle. Ho litt eldre enn meg. Begge vaks opp på vestlandet. Me såg nok på same barne-tv, høyrte på dei same sommarhitane – og kanskje var hennar sommardagar og som Inger Hagerups dikt «Lykke»? Me er begge lærarutdanna, me er begge mødrer, me er begge eldst av to sysken. Skulle tru me hadde ei relativt lik oppfatning av verda, livet og samfunnet.

Det har me altså ikkje.

For kva var det ho sa? I stolen hos Lindmo, siste kveld før ho skulle ha fødselspermisjon?

«Eg føler ikkje noke behov for å kalle meg feminist»

«Den største kampen for likestilling gjeld for dei innvandrarjentene som blir tvangsgifta, kjønnslemlesta og utsett for sosial kontroll, som ikkje he den friheten som alle oss andre he.»

«Eg trur jo at noke av det viktigaste valet du tek, hvis du ønskar å ha ei karriere, hvis du ønskar å gå i ei spesiell retning, er jo hvilken mann du velger å gifte deg med, for hvis du vil ha ei karriere, slik som meg, og barn, så er du heilt avhengig av ein mann som stiller opp, og eg har vore så utroleg heldig med det.»

I følge Sylvi, så er me i likskap med kvinner frå land der kvinner blir tvangsgifta, kjønnslemlesta og utsett for sosial kontroll, faktisk prisgitt kven me gifter oss med. Ho seier at i Noreg har me like moglegheiter, men ein må altså være like heldige som ho for å faktisk kunne bruke dei. Qu’ils mangent de la brioche.

Eg kjenner eit sterkt behov for å kalle meg feminist. Ikkje for at eg ikkje har hatt moglegheiter, ikkje for at eg sjølv stangar mot glastak, ikkje for at eg ikkje var heldig med mannen eg valte – men for at framleis alt for mange kvinner er ofre for desse omstenda. I Noreg og verda. Men solidaritet har kanskje heller aldri vore noko for ho?

I Sylvi si forståing av verda, der ein sjølv i Noreg er prisgitt kva mann ein vel, er der faktisk eit ennå større behov for feminisme, enn i den verkelege verda der eg lever. Her takkar me ikkje mannen for at han er snill og lar oss jobba heller enn å være heime med borna, men me takkar dei kvinnene som kjempa for den fridomen, og dei moglegheitene. (Akkurat det seier Grete Berget mykje betre enn meg)

Eg skulle ønskje at Sylvi takka dei ho burde, at ho nytta styrka, og roa si til å kjempe for at alle skulle ha dei same moglegheitene som ho og at ho i morgon kjem til å gratulere alle kvinner med dagen. Men det gjer ho nok ikkje. Eg skulle eigentleg ønskje ho var meir som meg.