Fraværsgrense og annet talltull

Jeg mener at elever både i grunnskolen og videregående skal være tilstede på skolen når det er undervisning. Jeg har mange tanker om hvorfor flere allikevel uteblir, men årsaker og sammenhenger her er langt mer komplekse enn at jeg vil behandle dem i dette innlegget.

Dette innlegget skal handle om den typen tiltak som ikke bare er alt for lettvint, men som i tillegg kan gjøre enda større skade, og samtidig fratar profesjonelle yrkesutøvere mulighet til å utvise faglig og pedagogisk skjønn.

Jeg snakker selvsagt om de absolutte tallgrensene som skal styre både det ene og det andre i skolen. Lærerstudenter skal ha 4 i matte, lærere skal ha x antall studiepoeng for å undervise fag og elever i videregående skal ha 90% tilstedeværelse for å få karakter i faget.

Jeg skjønner tilhengerne av slike rigide regler godt. Reglene forenkler hverdagen, da de vanskelige profesjonelle vurderingene er redusert til ja/nei. Det er så enkelt å kunne vise til et tall. Veien derfra er kort til ansvarsfraskrivelse.

Tallregler kan absolutt være effektivt, men er det effektfullt? Kommer vi til å oppnå noe? Blir skolen bedre og profesjonen sterkere?

De lettvinte tallreglene gjør profesjonelle lærere og ledere til funksjonærer og byråkrater. Reglene tjener bare de som ikke evner eller makter å gjøre de vanskelige valgene, og de som jobber under press fra mellomnivåer. Det kan umulig være lurt?

Hvorfor ikke innføre veiledende tall? Prøveordninger? Andre tiltak først – heller enn sammen med og etter?

Ingenting har enkle årsaksforklaringer i skolen. Ingen elever er helt like, og det finnes ingen lettvinte løsninger. Det er aldri så enkelt at ja eller nei, og da skulle man heller aldri hatt regler som undergraver lærernes profesjonelle skjønn. Det får vi nå, og de som taper er de profesjonelle lærerne og de svakeste elevene.

10 tabuer i skole-Norge

I skolediskusjoner havner man dessverre fort i skyttergraver. Det er liksom alltid enten eller: For mye eller for lite teknologi, relasjoner eller fag, koseskole eller kunnskapsskole. Synd – for «oss mot dem», fører sjelden til nye og gode løsninger. Noen temaer er også sterkt tabubelagte. Også synd. Skolens selvfølgeligheter bør kunne tåle en god diskusjon, som kanskje reiser noen spørsmål?

  1. Aldersblanding 

Alle elever (med få unntak) begynner på skolen det året de fyller 6 år, uavhengig av når på året de fyller, hvilke evner og ferdigheter de har. Kan det tenkes at dette ikke er den beste løsningen? Kunne man sett for seg at første og andre trinn gikk sammen? At vi løste opp litt i de gamle strukturene med klasser og trinn? Kunne vi fått til bedre tilpasning til den enkelte?

2. Skoleferier og skoleåret

Hvert år skrives det om den avleggs potetferien på høsten, og den alt for lange sommerferien som saboterer elevenes læring. Det magiske tallet er kanskje 190, men må de legges som nå? Alle vil ha russefeiring etter eksamen, men ingen er villige til å flytte på eksamen for å beholde russefeiringens sammenheng til 17.mai.

3. Lærernes arbeidstid

Sikkert unødvendig å utbrodere her, men sånn for moro skyld; har noen prøvd å la noen utenfor skolen lese avtalen vår? Legg gjerne igjen en kommentar med responsen du fikk!

4. Lik lønn for likt arbeid

Utdanning skal lønne seg. Men skal det være det eneste som bestemmer? En lektor gjør samme jobb som en adjunkt – og lengden på utdanningen sier ingenting om kvaliteten på undervisning og oppfølging av elever.

5. Dårlige lærere

Noen ganger får vi det til å høres ut som de ikke finnes. De er ikke dårlige mennesker, men de passer ikke i yrket. De bør finne noe annet å gjøre.

6. Ufaglærte

Noen ganger finner man gull. Natural teachers, som en bare kan håpe på at tar lærerutdanning. Det er ikke lov å si at slike gjør en bedre jobb enn lærere med lang utdanning.

7. Skolefagene

Disse er ikke lette å rokke ved. Alle vil at andre skal leke «Hva skal ut», men ingen vil være med selv.

8. Metodefrihet

Joda. Men innenfor en grense vel? Kan man diskutere de grensene uten at man havner på «standardisert undervisning»?

9. Fellesskolen/likhetsskolen

Betyr det at alle skal kunne litt av alt? Kan man tenke seg en skole med flere valg allerede i grunnskolen?

10. Gangetabellen

Må alle kunne gangetabellen?

(PS: jeg har ikke egentlig veldig sterke meninger om noen av disse. Kun en samling temaer som ser ut til å provosere.)

Spar tusenvis med 2:1!

Flere og flere skoler ruller ut en 1:1-løsning, med digital dings til alle elever. På høy tid, forøvrig. Men er det den beste løsningen?

Jeg er foreløpig på en dataromskole. I tillegg har vi to traller med snart-murstein-bærbare. Ofte av nødvendighet, heller en opprinnelig intesjon, har jeg latt elevene jobbe to og to når vi har opplegg som krever en pc. Og da har jeg sett noe spennende. De lærer mer!

Selv kjedelige og enkle nettsider (slike som hører til læreverk) blir bedre når elevene jobber to og to. Test deg selv, med svaralternativer eller sett strek fra ord til forklaring, blir plutselig gjenstand for diskusjon heller enn gjetting. De diskuterer formuleringer i tekster, eller hvordan de skal løse et problem i et spill, eller med kodeoppgaver. Kort sagt utvikler de ferdigheter for fremtiden; kreativitet, samarbeid, kommunikasjon og kritisk tenkning. Tenk det! Dobbelt så mye av den viktige læringen til prisen av en!

I tillegg tenker jeg at dette er læring på elevenes premisser. De er vant til å samarbeide, eller dele underholdning på skjermer. De studerer hvordan andre løser problemer ved å streame kjente gamere, og de diskuterer det de har lært med hverandre. Jobben er halvveis gjort for oss – vi må bare anerkjenne at ungdom allerede har disse egenskapene, og foredle dem til bruk ved skolefaglig læring. For eksempel ved å la dem jobbe 2:1.

Så dersom du sitter på en skole, eller i en kommune – og venter på å få råd til 1:1…Kanskje utnytte ventetiden litt bedre?

 

Spill i skolen – en noe morbid suksess!

I dag hadde jeg en sånn time som gjorde at jeg kjente på gleden ved å være lærer. En sånn time der alle elevene var engasjert, og ikke ønsket å ta friminutt.

Etter seks uker med kjemi, og haugevis av forsøk, syntes jeg det ble litt nedtur å skulle begynne med temaet «Sykdommer, helse og livsstil». Jeg måtte finne noe som kunne piffe det litt opp, og lette etter aktuelle forsøk, og også aktuelle spill. Da fant jeg «pandemic 2»  – et spill der man skal lage sin egen bakterie, virus eller parasitt og forhåpentligvis utslette menneskeheten.

Spillet er langdrygt, har kjedelig grafikk og krever en del lesing på engelsk. Jeg hadde ikke særlig store forhåpninger om at det skulle slå an. Så feil kunne jeg ta. Da jeg skulle vise og forklare litt i starten av timen, fikk jeg kommentaren: «Kan vi ikke få begynne å spille selv heller? Vi finner ut av det»

Og det gjorde de jo. De kastet seg over det – og leste og lærte om ulike smittebærere, symptomer, resistans og forebygging. De valgte strategiske milde symptomer og sørget for at sykdommen spredte seg, og de valgte å gjøre sykdommen motstandsdyktig mot miljøforhold i områder der de ennå ikke hadde klart å infisere nok. Engasjementet vokste mens flere og flere regioner i verden ble farget røde, og sykdommene fortsatte å utvikle seg.

«DE DØR! DE DØR AV DEPRESJON!!!» – en ellers stille og forsiktig jente kaster hendene i været av å ha klart å utslette befolkningen i India. Samarbeidet mellom elevene bytter mellom krangling om hva som er best strategi, og jublende lagfølelse av å farge nok en region rød. De leker, og lærer så godt!

En fantastisk time – men, sånn for vår alles framtid, jeg håper ikke at disse elevene blir sittende med ansvar for biologisk krigføring noen gang. Da er det kjørt.