Hvilken vei går dere, Oslo?

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.

10 thoughts on “Hvilken vei går dere, Oslo?

  1. Hei Camilla!
    Jeg liker veldig godt innleggene dine. Jeg vil utfordre deg på et punkt jeg mener trenger utdyping: hva er egentlig forskjellen på den første og fjerde veien? Jeg mener personlig at forskjellen ligger i ledelse. Det er skolelederen som må lede utviklingsarbeidet. Der tror jeg skolenorge fortsett stritter litt i mot. Mange norske lærerværelser har styringsvegring, og da er man fortsatt hengende fast i 70-tallets organisasjonsform.

      • Nei, hadde ikke lest det. Nok et godt innlegg. Det er ikke småtterier du krever av en god rektor, men såpass må det nok være. Godt å høre at vi er enige om at den fjerde vei krever tydelig og god skoleledelse. Og en leder kan aldri være bedre enn de hun/han er satt til å lede, så ja, godt samarbeid og tid til å jobbe sammen er helt avgjørende.

  2. Det du skriver er relevant og interessant. Spørsmålet om hvilken vei Oslo er på er spennede og verdt å diskutere. Sett innenfra er vi helt klart på den fjerde veien, men med et klart innslag av målstyring. Jeg er av den oppfatning at konkrete tellbare mål er helt nødvendig i all ledelse. Kunsten vil bestå i å sette kloke mål. Når det gjelder utvikling og forbedring kommer ingen utenom den fjerde veien. Endring forutsetter innsikt. Innsikt i egen praksis, innsikt i hva som er virskomt og innsikt i mulighetene innenfor eget handlingsrom. Dette kan ikke beordres eller målstyres. Dette må man snakke om i en faglig dialog, og man kommer ikke lengre enn den forståelsen som oppnås i felleskap. Å forstå hvorfor man handler er avgjørende for kvaliteten i jobbutførelsen. (Gammel teori; Handal og Lauvås. Refleksjon over handling. Er gyldig og universell i dag også)

    Når det gjelder de ulike veiene er det spennende å se på disse i et ikke- kronologisk løp. Ledelse er situasjonsbestemt, og jeg ville fulgt opp en svak lærer med svake begrunnelser for egen praksis, på en helt annen måte enn en sterk lærer. De ville hå fått ulike mål og ulikt handlingsrom fra meg som leder. Uvant kanskje å innrømme at man ikke behandler alle likt og åpent innrømme at man ser at ikke alle er like gode, men likefullt nødvendig.

    • Jeg tror nok vi er enige om mye når det gjelder skole og skoleledelse. Selvsagt er innsikt en forutsetning for endring, og tall og resultater kan hjelpe oss med denne innsikten. Jeg tror at de nyttigste tallene vi får er fra elevundersøkelsen og ståstedanalysen, men selv disse har svakheter, og krever en ledelse som er tett på for å kunne tolke tallene riktig. Slike undersøkelser bør danne grunnlag for hva som skal endres på den enkelte skole. Slik jeg forstår det så har Oslo en politisk ledelse som er tett på og ikke bare forventer tall, men som også stiller krav til hvordan tallene skal komme. De lytter til utvalgte skoleforskere, og mener at de har rett medisin.

      Jeg mener at også tiltakene bør komme fram på den enkelte skole, og selvsagt aller helst i en prosess der også relevant skoleforskning blir en viktig del.

      Jeg skjønner godt at lærere (og skoleledere) blir oppgitt dersom faglige beslutninger blir tatt av politikere. Jeg hadde faktisk ikke klart å jobbe et slikt sted.

      Sånn sett priser jeg meg lykkelig over å bare kunne klage over alt for stramme budsjetter fra politisk ledelse i egen kommune 😀

  3. Hva bygger din antagelse om at politiks ledelse i Oslo detaljstyrer skolene? Bystyret i Oslo har gitt oss klare mål, og de har holdt fast på de samme ambisiøse målene i mange år, men de har også gitt oss vide fullmakter og stor faglig handlefrihet.

  4. Dette er jo gode tiltak fra Høye. Vi må jo faktisk akseptere at vi lever i et demokrati og at Høyresiden har et folkevalgt flertall i Oslo. Alt er politikk og skolene er ikke et vakum og vil alltid være et resultat av politiske beslutninger. Det som oppleves mest problematisk for meg er venstresidens mangel på en kunnskapsbasert skolepolitikk. Mitt sosialistiske hjerte blør når jeg konstaterer at Høyre har en skolepolitikk som setter større fokus på sosial utjamning enn venstresidens skolepolitikk.

    • Der er vi nok ikke enige. Aller helst ønsker jeg meg politisk konsensus om at profesjonen (fra udir og forskere, til skoleledere og lærere) skal drive utviklingen i skolen.

      Jeg mener at Høyres skolepolitikk er drevet av ideologi, hjulpet av håndplukket forskning – betyr det at den er kunnskapsbasert?

      Andre partier prøver å bruke skolen til sosial utjevning ikke ved å styre pedagogikken (jf Anniken Hauglie og Thomas Nordahl under debatten), men ved å bruke skolen som fellesarena til å gi felles goder.

      Jeg har ingen sterk politisk tilknytning, men jeg er helt sikker på at målstyring ikke er veien til sosial utjevning. Se bare på USA.

  5. Tilbaketråkk: Fra målstyring til myndiggjorte medarbeidere | Skolevegen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s