I serien «ZombieLars» har rektoren ved skolen valgt noen kreative slagord eller verdier for skolen sin. «Alle kan skjerpe seg» lyder den ene. «Like barn lærer mest» en annen. Det er selvsagt utenkelig at en skole i virkeligheten skulle frontet disse verdiene, men som andre aspekter av serien, så er også de et slags svart speil av samfunnet vårt. Holdninger om at alle kan «skjerpe seg», og at det meste er enklere med homogene grupper av flinke barn, preger skolen fra systemnivå og helt til enkeltlærere og foreldre, og jeg mener at konsekvensen er at psykisk helse hos barn fortsatt er like tabubelagt som det var for resten av befolkningen for 20 år siden.

Det finnes et godt bilde på forskjellen på likhet og rettferdighet, som også passer godt til å vise hvordan tilpasninger og tilrettelegging i skolen virker; På det ene bildet står tre barn i ulik høyde og ser over et gjerde. Alle har fått en kasse hver å stå på, noe som fører til at kun den høyeste – som allerede kunne se over gjerdet, klarer å se. På det neste bildet er kassene fordelt annerledes, slik at den høyeste ikke har fått noen, den mellomste har fått en og den laveste har fått to. Nå kan alle se over gjerdet. Og det er lett å se hva som er mest rettferdig når det er så tydelig!

Det er også lett å se at de som mangler en fot bør få protese, eller at de som ser dårlig får briller. At barn med lese og skrivevansker får lettere bok, talestøtteprogram og ekstra voksne, kjøper vi også. Det er først når vi kommer til de barna som utfordrer oss, de som er frekke, sinte, ødelegger ting, er slemme, slår, biter – de som bare kan skjerpe seg. De trenger vel ingen kasse? Rasert klasserommet og blir belønt med å drikke kakao med miljøarbeideren? Det er jo uhørt og blodig urettferdig!

Emosjonelle og sosiale vansker – barns psykiske helse, bortforklares med dårlig oppdragelse, mangel på grenser, eller enda verre; man tillegger barna sosiopatiske trekk og sier at de manipulerer omgivelsene sine. Selv om vi vet at barnet sliter med noe vondt, så er det liksom lettere å tenke at det bare kan skjerpe seg. Vansken er så usynlig, og så utfordrende, at vi har vanskelig for å akseptere at den ekstra siste kassen der var en kopp kakao med miljøarbeideren. I stedet for empati og forståelse, skuler vi, og snakker om rettferdighet. Den systematiske krenkingen av barnet vedvarer.

For ei tid tilbake hørte jeg to barn i første klasse, på forskjellige skoler, av forskjellig kjønn, og i ulike kontekster – men begge helt uoppfordret, fortelle andre barn at de hater skolen. Jeg kjenner ingen av barna, og vet lite om skolehverdagen deres, men bare det faktum at disse – etter kun 8 måneder inn i et 10 år langt skoleløp, har konkludert med at skolen ikke er for dem, i den grad at de faktisk hater den, gjør meg så uendelig trist! Hva kan vi gjøre for å unngå slikt? Eller snu det?

Anne Cath Vestly sa: «Møter jeg et barn, så møter jeg et menneske». Det synes jeg bør være et godt utgangspunkt for å lære oss å snakke om, og tenke om, og å møte barn på en sånn måte at vi ikke systematisk krenker dem som ikke passer inn. Det gjelder alle som jobber med, snakker med, eller OM barn. Språket vi bruker betyr noe, og unge ører hører. Kroppsspråket vårt, faktene og blikkene, betyr noe! Og unge øyne ser.

Det er faktisk vi som må skjerpe oss.

(PS: Jeg har fått illustratør! Fantastiske kollega Caroline Michaelsen har bidratt her, og kommer til å bidra i neste post som får tittelen «Når barn krenker voksne» – for ja, selv om jeg mener at vi har et formidabelt ansvar som voksne i møte med barn, så skjer det at vi knekker. Og det gjør vondt for oss også.)