Jeg mener at elever både i grunnskolen og videregående skal være tilstede på skolen når det er undervisning. Jeg har mange tanker om hvorfor flere allikevel uteblir, men årsaker og sammenhenger her er langt mer komplekse enn at jeg vil behandle dem i dette innlegget.
Dette innlegget skal handle om den typen tiltak som ikke bare er alt for lettvint, men som i tillegg kan gjøre enda større skade, og samtidig fratar profesjonelle yrkesutøvere mulighet til å utvise faglig og pedagogisk skjønn.
Jeg snakker selvsagt om de absolutte tallgrensene som skal styre både det ene og det andre i skolen. Lærerstudenter skal ha 4 i matte, lærere skal ha x antall studiepoeng for å undervise fag og elever i videregående skal ha 90% tilstedeværelse for å få karakter i faget.
Jeg skjønner tilhengerne av slike rigide regler godt. Reglene forenkler hverdagen, da de vanskelige profesjonelle vurderingene er redusert til ja/nei. Det er så enkelt å kunne vise til et tall. Veien derfra er kort til ansvarsfraskrivelse.
Tallregler kan absolutt være effektivt, men er det effektfullt? Kommer vi til å oppnå noe? Blir skolen bedre og profesjonen sterkere?
De lettvinte tallreglene gjør profesjonelle lærere og ledere til funksjonærer og byråkrater. Reglene tjener bare de som ikke evner eller makter å gjøre de vanskelige valgene, og de som jobber under press fra mellomnivåer. Det kan umulig være lurt?
Hvorfor ikke innføre veiledende tall? Prøveordninger? Andre tiltak først – heller enn sammen med og etter?
Ingenting har enkle årsaksforklaringer i skolen. Ingen elever er helt like, og det finnes ingen lettvinte løsninger. Det er aldri så enkelt at ja eller nei, og da skulle man heller aldri hatt regler som undergraver lærernes profesjonelle skjønn. Det får vi nå, og de som taper er de profesjonelle lærerne og de svakeste elevene.
Vi blir utsatt for mye tidstyveri i skolen, og jeg har nå besluttet å lage en handlingsplan, slik at vi alle vet hva vi skal gjøre når slike ting oppstår.
DKS/forfatteren kommer!
Alltid vanskelig, men heldigvis løselig. Skolen trenger en kulturkoordinator – enten en lærer, eller en fra ledelsen. Denne har ansvar for å putte alle besøk fra DKS inn i skolens halvårshjul og kalendre. Når besøket nærmer seg kan det være lurt å sende ut en påminnelse med litt info. Det som er så greit med DKS, er at besøkene og aktivitetene alltid kan knyttes til våre kompetansemål – den jobben har de faktisk gjort for oss, tidstyvene. Det er lærerens ansvar å sørge for at elevene er forberedt på hvem som skal komme, hva som skal skje, og hvorfor det er relevant. Kanskje til og med gjøre noe spennende etterarbeid? Kulturkoordinatoren sørger for at gjestene føler seg velkomne, og får mat.
Ut av skolen opplevelser
Noen ganger er det noen som vil at elevene våre skal oppleve noe utenfor skolens forgårder. Museer, fjell, skibakker, teatre, kinosaler og fugleparker ser ut til å ha et eget krafttak på tida vår. Heldigvis finnes et smutthull, der denne tida kan regnes inn i det vi allerede skal gjøre. Smutthullet kalles læreplanen, og spesielt den generelle delen er interessant. Her kan vi forankre tidsbruken vår både i lokal tilknytning, kulturelle opplevelser, friluftsåret 2015, sosial kompetanse og til og med praktisk læring! Vi kan faktisk utnytte disse turene utenfor skolen til læring!
Kosetid
Kosetiden er vanskelig å komme utenom. Den fyller, skal vi tro noen av den lektorale overbevisning, store deler av det som burde være læretid. Og de har nok rett i noe av dette. Jeg har jobbet i barneskole, og ungdomsskole. På barneskolen hadde vi kosetid to dager i året, vil jeg anslå. På ungdomsskolen kommer det litt an på når vi legger tentamen. Mitt forslag blir derfor å fjerne heldagsprøvene slik vi kjenner dem, for å ta tilbake kosetiden etter tentamen til læretid. Også selve heldagsprøven kan nok utnyttes bedre av mange.
«Vi trenger tilskuere, deltakere, frivillige»
En skole rommer mange mennesker, og mange har funnet ut at de kan stjele tida til disse menneskene ved å invitere dem på ting som høres gøy ut. Et enkelt flytskjema kan brukes dersom man er i tvil:
Kartleggingsverktøy, tester og undersøkelser
Dersom de er valgfrie, se flytskjema over. Dersom du blir pålagt noe i skolen er det ikke like lett. Kanskje er dette noe som styres av politikk og ideologi. Noen mener faktisk at det er viktig å veie grisen ofte for å gjøre den fetere, fordi at da kan vi gi de grisene som legger mest på seg belønning, så vil de andre grisene spise mer. Eventuelt så vil de gi dem annet for/tvangsfore dem. Den eneste handlingen jeg kan tenke meg her, er at hver enkelt av oss finner ut hva vi vil med grisen, og sørge for å gi vår stemme i valget til de som vil gjøre det samme med grisen som oss.
Jeg er for delekultur, så denne handlingsplanen er til fri bruk i alle skoler, barnehager eller andre steder der læring skjer! La oss kreve tida tilbake!
Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseid på utdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.
New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.
I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.
Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment», og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.
Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.
Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!
Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?
Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.
På Høyres hjemmesider kan vi lese hva de mener om grunnskolen, og hvilke løsninger de har. Mange store kommuner er i dag Høyrestyrte, og har vært det over lang tid. Simon Malkenes skriver om Osloskolen i Dagsavisen, og i egen bok. Vi husker også opprøret mot målstyring i Sandefjord, etter at to lærere ble truet med oppsigelse på grunn av at de nektet å jobbe på en måte de ikke syntes var pedagogisk forsvarlig. I Stavanger var de langt på veien mot å utvikle et tilsvarende avkrysningsskjema, som skulle sikre at de dokumenterte riktig i forbindelse med vurderingsforskriften. Høyre profilerer seg som et skoleparti, men de avslører gang på gang at de ikke har den nødvendige kunnskapen om verken pedagogikk eller skoleforskning til å kunne føre en politikk som gagner skolen. Vi står igjen med en ideologisk og symbolsk plattform, der man synser seg fram med egen nesetipp som eneste veiviser, og de som taper er lærerne og elevene. I lys av det jeg vet om skole, og det jeg vet om Høyrepolitikk vil jeg prøve å oversette noen av Høyres «løsninger» (hentet fra hjemmesiden) til den praksis vi vil oppleve:
Høyres løsning er å:
prioritere elevenes lese- og regneferdigheter gjennom hele skoleløpet – tidlig innsats er nøkkelen til mestring og økt læringsutbytte
Flott! Tidlig innsats er kjempeviktig. Det vi ser nå, er at Høyre i praksis ønsker å drive skole i barnehagen. Det kan se ut til at de har et veldig snevert læringsbegrep, der læring først og fremst er knyttet til strukturert undervisning. Læring skjer i stor grad i barnehagene allerede, og en god måte å få til tidlig innsats på, ville vært å overføre en del av ideene fra barnehagen inn i skolen. Når opp mot 30 elever skal gå i samme klasse, må undervisningen nødvendigvis foregå på en slik måte at alle sitter i ro og lytter, og da skjer det ikke så mye læring. Små klasser på maks 15 de første årene ville gitt en bedre overgang, og en ville kunne drive en pedagogikk som gagnet elevene og førte til undring, mestring, begeistring og læring, heller enn stillesitting, disiplin og vansker.
Høyres løsning er å:
kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå
Å kartlegge elever for elevenes del er lurt. Diagnostiske tester for å finne ut akkurat hva elevene sliter med er ofte nødvendig. Men hvorfor skal skolenes resultater offentliggjøres? Det fører ikke til mer læring hos elevene. Det fører til stigmatisering for skoler og kommuner, og det misbrukes til å både belønne og «skyfle rundt» på både ledere og lærere i de verste av blåkommunene. Benchmarking og målstyring har ingen plass i skolen, for det har ingen positiv effekt på elevenes læring. De er effektiviseringsverktøy for bedrifter.
Høyres løsning er å:
innføre læringsmål for alle trinn, slik at elever, lærere og foreldre vet hva elevene forventes å ha lært på hvert årstrinn
Dette er Sandefjordskolen og avkrysningsskjemaene. Dette er ungene som dør i magen før ukestest eller målsjekk. Et slikt system er ikke pedagogisk forsvarlig, og er helt aldeles misforstått VFL og god tilbakemeldingskultur. Ja, elevene skal vite hva som forventes av dem, men det skal skje som en integrert del av undervisningen og gjennomsyre læreres tenkning når de planlegger og vurderer. Innføring av læringsmål for alle trinn gjør ingenting positivt for pedagogikk og læring.
Høyres løsning er å:
innføre skriftlig avgangseksamen i norsk, matematikk og engelsk for alle elever på 10. trinn
Hvorfor??? For at allerede presset og stresset ungdom skal skjerpe seg og jobbe enda hardere? For at de som allerede mislykkes skal få flere dårlige karakterer på virnemålet? Prøver fører ikke til læring. Tvert imot.
Jeg kan knapt finne en eneste løsning i Høyres skolepolitikk som bygger på noe vi kan finne igjen i skoleforskning eller grunnleggende pedagogikk. Det jeg finner er konservativisme (naturlig nok). Et ønske om å gå tilbake til den fagtunge realskolen, med sin strenge disiplin og sine autoritære lærere. Problemet var at realskolen ikke var for alle. Det blir ikke Høyreskolen heller, dersom de får løse problemene på sin måte.
Lærere opplever et enormt arbeidspress, og mye av dette er på grunn av dokumentasjon og rapportering som oppleves til å stjele tid fra kjerneoppgaven undervisning. Men hva består alt dette papirarbeidet i, og hvordan kan det bli overkommelig?
Lokalt læreplanarbeid Læreplanen for kunnskapsløftet er en plan med vidt definerte kompetansemål. Det krever at man gjør en del arbeid lokalt. De fleste har nok laget lokale læreplaner som i større eller mindre grad blir brukt. Læreplanene inneholder gjerne lokale læringsmål, innhold og arbeidsmåter i undervisningen, samt kriterier for vurdering. Min erfaring er at disse planene blir liggende og sjelden sett på – skuffeplaner. LK06 er en plan som krever levende planer om den ikke skal byttes ut i en ny reform. Jeg mener at den lokale læreplanen ikke trenger å eksistere på papir, men som et resultat av lærernes analyse av LK06, som en naturlig del av det vanlige planleggingsarbeidet. På denne måten gjøres kompetansemålene aktuelle for den enkelte lærer, klasse og samtid. Mange lærere foretrekker nok at ting ligger klart, og er ferdig til å brukes fra år til år – men gangner dette elevene? Selv foretrekker jeg å bruke periodeplaner for det enkelte emne. Kompetansemålene styrer, men brytes ned i konkrete læringsmål og aktiviteter som skal føre fram mot disse. Periodeplanene kan brukes om igjen året etter, men bør revideres for å være aktuelle i forhold til elever, lærer og dagsaktuelle tema. Halvårsplaner – annet enn som et løst skjellett, og lokale læreplaner som ikke blir brukt ser jeg på som unødvendige, dersom det jevnlige planarbeidet er godt.
Arbeid med spesialundervisning Både opplæringsloven og forvaltningsloven forplikter oss til en god del papirarbeid i forbindelse med rett til spesialundervisning. Elever som ikke er i stand til å jobbe etter kompetansemålene skal henvises til pedagogisk-psykologisk tjeneste og utredes for behov. Slik jeg opplever det har PPT blitt mer og mer byråkratisk. Det skjer mindre og mindre observasjon og testing av elever, og henvisningsskjema blir mer og mer detaljerte. Det gjør at skolen må gjøre mer av det PPT gjorde før. De fleste lærere er ikke spesialpedagoger. De er forpliktet til å gi tilpasset opplæring, og tilrettelegge for den enkelte opp til og med der behovet for spesialundervisning melder seg. I skjema på flere sider skal de beskrive eleven, og forklare hva som er prøvd allerede. I tillegg må de utføre kartleggingsprøver og analysere resultatene av disse. Det er tidkrevende og vanskelig. Etter at eleven er utredet skriver PPT en sakkyndig vurdering, som danner grunnlag for det enkeltvedtak som skrives av rektor. Så er det lærernes jobb å skrive en individuell opplæringsplan for eleven. Selv om lærere både kan ha spesialpedagogisk kompetanse, og være flinke til å tilrettelegge undervisning, så synes jeg at den omfattende møtevirksomheten og papirarbeidet som spesialundervisning medfører, bør tilfalle noen andre. Skolen skulle hatt ressurser til å ha en eller flere spes.ped-koordinatorer som både observerte og kartla elever, foreslo tiltak, bisto i skriving av henvisninger og IOP’er og deltok som referenter på samarbeidsmøter mellom skole, foreldre og PPT.
Skriftlig vurdering I 20o9 kom en ny forskrift til opplæringsloven, om vurdering. Denne skulle blant annet sikre at elevene visste hva de skulle lære, og at dette ble dokumentert. Jeg var med i UDIRs «Bedre vurderingspraksis» fra 2006, og så både da og i etterkant hvilke grelle utslag dette kunne gi. Hør meg rett – vurdering for læring er noe av det viktigste som har skjedd i skolen, og alle bør drive med det – men det skal skje i klasserommene, og ikke på skjema. Forferdelige avkrysningsskjema, måltester og fandens oldemor har blitt pålagt både av skoleeiere og skoleledere på grunn av disse setningene i forskriften: «Undervegsvurderinga skal gis løpande og systematisk og kan vere både munnleg og skriftleg.» og «Det skal kunne dokumenterast at undervegsvurdering er gitt». Jeg forstår kanskje litt av panikken som fører til at man lager et system for å sikre dette, men dersom vi tar et skritt tilbake, så kan vi kanskje se det litt i sammenheng med det skolen gjør allerede? De fleste lærere (alle) gir elevene oppgaver å løse både i bøker og digitalt. Som regel gis det også en tilbakemelding og noen tips for videre arbeid når elevene leverer disse oppgavene inn. Dette er dokumentasjon på at underveisvurdering er gitt. Dersom lærere klarer å ytterligere utvikle sin praksis mot å få til vurdering for læring, vil også elevundersøkelsen gi god dokumentasjon på at elevene vet hva de skal lære og er delaktige i eget læringsarbeid. God VFL vil også føre til at lærernes selvpålagte papirarbeid – rettebunkene, bør synke. Godt samarbeid mellom lærere i forkant av utviklingssamtaler bør kunne erstatte skriftlig vurdering, mener jeg.
Og alt det andre… Fravær, anmerkninger, melk og frukt, lapper fra foreldresamtaler, påmeldinger, lekseinnleveringer, elevpermisjoner og sikkert mer papir jeg ikke kommer på. Vel – her ser jeg jo en gyllen mulighet for et IT-firma. Skolen har mange IKT-løsninger for å håndtere alt av små og store oppgaver, og noen av dem er gode. Men ingen gjør alt! Og ingen har et så godt brukergrensesnitt at de er enkle å jobbe med for alle. I tillegg til gode IKT-systemer, så hadde det vært utrolig greit med flere yrkesgrupper i skolen. Lærere er ofte både renholdspersonell, vernepleiere, sykepleiere, sjåfører, sekretærer, ikt-ansvarlige, klipp- og limere, dekoratører, kokker og reservemammaer og -pappaer. Begynner jo å nærme meg utopien nå, men det hadde vært fint med lærerassistenter som var assistenter for lærerne? I min drømmeskole er altså lærere noen som planlegger, gjennomfører og vurderer undervisning, og samarbeider om å utvikle den videre til det beste for læring, mestring og trivsel for alle elever. Og kun det egentlig.
Litteraturen lar oss gå en mil i andres sko og se verden gjennom andres briller. Dataspillene gjør også det, men i tillegg lar de oss også handle i andres sted.
Nerder for skule og utdanning i eit leiar- og utviklingsperspektiv. Brenn for elevens beste. Søker etter idear, kunnskap, teknologi og erfaringar som gir nye muligheter og enda bedre læringsprosesser. Gjerne på tvers av organisasjonar, næringar, siloar og fag. Vil fasilitere for læraren som fagutviklar og innovatør. Vi må rigge for endringskompetanse og livslang læring.
Skolevegen 