Månedlige arkiver: juli 2015

Noen anekdoter om ADHD – og grunnen til at de ikke betyr så mye

Postet den av
2

I det siste har det vært en del debatt om diagnosen adhd eller «hyperkinetiske forstyrrelser» (Etter hvilket diagnosesystem man bruker). Ikke minst har Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det» skapt mye debatt.

Før jeg skriver noe som helst videre: Dette er IKKE mitt fagfelt. Alt jeg skriver er basert på egne erfaringer med elever som har fått eller ikke fått diagnosen, eller ting jeg har hørt eller lest (med lærerøyne)

Jeg har blant annet sett den fantastiske dokumentaren «Jeg hater ADHD!» (Som du også kan se her)

Filmen viser alternative behandlingsformer for barn som allerede har fått diagnosen. Behandlingsformene er ressurskrevende i den forstand at de krever små grupper, og at elevene får hjelp av spesialister. Tenk om man bare kunne gjort alvor av «tidlig innsats» og behandle flere elever slik! Da trenger vi i så fall høyere lærertetthet og flere yrkesgrupper i skolen. Jeg er sterkt for begge deler, og alternativ behandling av ADHD.

Jeg synes allikevel at det er å gå alt for langt utenfor mitt fagfelt å si at medisinering av barn er feil. Det kan nok være feil, og diagnosene i seg selv kan også være feil, og det er kanskje nok til at debatten må tas – men da av psykiatere.

Noen anekdoter for å vise hvor forskjellige barn er, og hvor vanskelig det er for meg som lærer å skulle ha noe å si i denne debatten:

Henrik 15

Han står og tripper ved kateteret. «Jeg har glemt å ta medisinen min i dag…Kan jeg ta prøven en annen dag?» Jeg ser at han er urolig. Kanskje er det bare nerver for ikke å ha lest? Lyver han? Jeg ber ham prøve så godt han kan, så kan han heller få en ny sjanse til å vise hva han kan hvis det ikke går så greit. Han setter seg, dabber med blyanten, og vipper på tærne. Etter 15 minutter leverer han noen linjer. Jeg spør om han har lest, og han svarer at han satt i hele går og jobbet med stoffet. Han er irritert – både på meg, og seg selv. Til vanlig er han en aktiv gutt – konkurranseinnstilt, grundig og blid. Flink til å stille kritiske spørsmål og faglig sterk. Ikke i dag. Jeg endrer på prøven, og han får ta den påfølgende dag (han har husket medisin). Jeg retter den timen etter, og han får toppkarakter.

Ingvild 10

Ingvild sitter og sirlig klipper ut små papirbiter som hun putter opp i bittesmå papiresker som hun selv har brettet. Uten at jeg har enset det har hun gjort det hele timen. Hun ser ut til å forsvinne inn i en egen verden så snart jeg snur meg bort fra henne. Mor melder sin bekymring i en utviklingssamtale. Hun ønsker å melde henne opp til PPT, og få viderehenvisning for konsentrasjonsvansker. Jeg ser ikke det samme. Jenta er jo svært så fokusert og konsentrert – bare ikke alltid om det jeg holder på med. Mor står på sitt og vi henviser. PPT er enige, BUP konkluderer med at de ønsker å prøve ut conserta, og jeg tenker med meg selv at dette må da være riv ruskende galt? Etter noen måneder fremstår Ingvild som en annen. Blidere og lettere. Jeg tok kanskje feil?

Ahmed 11

Engang kom han med en t-skjorte med påskriften «Caution: I’m not listening». Han forsto ikke selv hvor hysterisk morsomt det var, men han må ha hatt noen i familien som hadde en sans for humor. Ahmed var en virvelvind. Han var høyt og lavt, og det meste var veldig urettferdig og i hvert fall ikke hans skyld. Jeg var helt sikker. Denne gutten har adhd. Foreldrene var enige i at vi burde henvise (såvidt vi klarte å forstå hverandre). PPT observerte og testet og konkulderte med at gutten fortsatt slet med å forstå språket vårt, og at dette ga slike utslag. Han hadde tross alt bare vært her i 3 år. Årene gikk, gutten lærte språket, og de fikk rett.

Jeg pleide å lure på hvorfor i all verden man gir sentralstimulerende stoffer for å «dempe» noen som er hyperaktive eller har konsentrasjonsvansker. Svaret er noe jeg har hørt, og for meg gir det mening – selv om jeg selvsagt ikke kan gå god for at det er sant (dette er ikke mitt fagfelt). For barn (og voksne?) med adhd så står ikke sanseintrykkene i fin rekke og venter på å bli tolket. Inntrykkene kommer fortere og flere og blir håndtert på en måte som fører til kaos. En kollega av meg sier at hjernedirektøren ikke er på jobb. De sentralstimulerende stoffene gjør ikke at det kommer flere eller færre inntrykk, men setter hjernen i stand til å håndtere disse inntrykkene på en måte som gir mindre kaos og mer fred. Hvis det er sånn, er det da så feil å medisinere barn? Hvis de faktisk får et bedre liv?

Uansett – poenget mitt er det jeg startet med: Dette bør først og fremst være en diskusjon for fagfolk. Jeg vet ikke mer enn mine erfaringer, og er redd for at for mye diskusjon fra oss andre kan bidra til frykt og usikkerhet for barn og foreldre som allerede er i en sårbar situasjon.

Fra målstyring til myndiggjorte medarbeidere

Postet den av
3

Jeg har nylig lest to bøker der forfatterne gir en grundig systemkritikk av den nyliberale skolen. Magnus Marsdals «Kunnskapsbløffen» og Simon Malkenes’ «Bak fasaden i Osloskolen» kan begge anbefales for å forstå hva som skjer i norsk skole, og kanskje spesielt i Oslo.

Selv om bøkene har samme tema, er de veldig ulike. Der Marsdal skriver om konkrete hendelser, og baserer seg på historier fra lærere, skoleledere og foreldre, gir Malkenes en dypere forståelse for hvorfor og hvordan nyliberalismens systemskifte har endret skolen. Marsdals bok er kanskje lettere å lese for de som står utenfor skolen, men jeg oppfatter den mer politisk enn det Malkenes’ er. Malkenes er svært grundig, og benytter teori innenfor filosofi, etikk, økonomi og pedagogikk til å hjelpe oss å forstå hans kritikk.

Kritikken av systemskiftet i skolen er viktig, og jeg har selv prøvd meg på det i flere innlegg:

Smitten fra England, Hvilken vei går dere, Oslo?, NPM og VFL, Høyreskolens løsninger, Kommersielle løsninger for pedagogiske utfordringer

Det som allikevel skjer når jeg leser Marsdal og Malkenes, er at jeg plutselig ser meg selv som en del av systemet som kritiseres. Jeg synes det mangler litt nyanser, og mye av det som jeg opplever som positive endringer i skolen blir satt inn i et system som jeg ikke ønsker å være en del av. De klareste eksemplene er kanskje vurdering for læring og god klasseledelse, men også lærer- og lederrollene som beskrives. Jeg kjenner meg ikke igjen.

Jeg befinner meg i en kommune som både geografisk og politisk ligger langt unna Oslo, så det kan absolutt være en del av forklaringen. Eller kanskje vi ikke har et felles språk?

Malkenes beskriver dynamikken i klasserommet svært godt. Det er umulig å måle seg til god praksis, og i boka begrunnes det spesielt godt ut fra et etisk perspektiv. For øvrig i boka gis det få beskrivelser av hvordan ting bør være. Det er for så vidt helt greit. Kritikk trenger aldri å bety at man har noen bedre løsninger, eller alle svarene.

Selv klarer jeg ikke å la være å komme med løsningene – hos meg ligger de som regel lenger framme enn selve kritikken.

En liten del av løsningen – et steg i riktig retning, er å ha myndiggjorte medarbeidere. Ikke de frie rollene, der en blir kontrollert i etterkant, men myndige. Det krever tillit, og det krever at en har rom for å gjøre noen feil. Myndige medarbeidere får beskjed om å gjøre det rette, ikke nødvendigvis det riktige. Der målstyring, standarder og rapporter er et lyskryss, kjører myndiggjorte medarbeidere i en rundkjøring – eller kanskje enda bedre; i en rundkjøring der de sammen har blitt enige om reglene.

Mål og standarder er ikke et onde i seg selv; myndiggjorte medarbeidere som blir enige om hva en god time, eller en god lærer er, og som bruker dette som gjenstand for veiledning, besøk hos hverandre og diskusjoner, utgjør et profesjonsfellesskap. Standarder og mål satt av andre enn de som skal følge dem, er ikke det samme.

«Profesjonsfellesskap», «VFL», «Klasseledelse», «Dybdelæring» «Lærende organisasjoner» trenger ikke å være begreper som er prakket på skolen i forsøk på kreativ ødeleggelse, men kan av myndiggjorte medarbeidere tillegges et innhold som gjør det mulig å utvikle den enkelte skole fordi at en har felles språk.

Myndiggjorte medarbeidere vil kunne bruke praksisbasert forskning i stedet for forskningsbasert praksis. Og de vil kreve ledere som kan kjenne igjen og stå imot politisk press om å utøve yrket  på en umoralsk måte.