Å bygge en profesjon

Trond Giske har skrevet bok der slagordet er «lytt til lærerne». Jeg har ikke lest boka enda, men tenker at dersom  dette som er hovedbudskapet, så kan den  ikke være så verst. Det er bare så utrolig synd at det slagordet er nødvendig, og jeg må innrømme at jeg synes det er litt skummelt at den store boka om lærerne ble ført i pennen av en politiker.

Har vi lagt opp til det selv? Er det lærernes skyld at det har blitt sånn?

I forbindelse med opprettelsen av ekspertutvalget som skal analysere tillitskrisen mellom lærerorganisasjonene og arbeidsgiverne, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette til Dagens Næringsliv:

– Mitt inntrykk er at sykepleierne – og legene – har vært mer opptatt enn lærerne av å bygge opp en en egen profesjonskultur – en profesjonsorganisasjon. De har bestemt seg for ikke bare være en ren fagforening som er opptatt av lønn og arbeidstid.

– Råder du lærerne til å skape mer av en profesjonsorganisasjon?

– Nå er ikke jeg et sånt konsulentbyrå for norske fagforeninger – så nei, de må styre sin organisasjon som de vil, sier kunnskapsministeren, men kan likevel ikke dy seg:

– Jeg tror jo det ville vært bra for dem, men de må altså bestemme selv.

Først ble jeg voldsomt provosert av å lese dette, men etterhvert har jeg tenkt at han jo faktisk har et godt poeng. Selv om lærerne er sterke sammen, er de en sterk profesjon?

Mange skylder på strikkende bedehuslærerinder fra sørlandet, som gjør som de får beskjed om og stort sett er lydige. Andre peker fingrene på det ene eller det andre politiske partiet for å ha knust lærerstatusen. Noen mener at bakstreverske inngrodde lærere som ikke er villige til å flytte seg en centimeter mot endring, er årsaken til problemet.

Jeg tror at nettopp dette er problemet. For mens vi klarer å stå sammen i krava om mer lønn og gode arbeidstidsavtaler, klarer vi ikke helt å enes om hvilken skole vi vil ha. Derfor ender lærerorganisasjonene som vaktbikkjer, snarere enn profesjonsbyggere. Det nytter ikke å kjekle i grøftene om hva som er viktigst av fagkunnskaper eller gode relasjoner til elevene. Vi trenger begge, og vi kan utfylle hverandre. Yrket har godt rom for at vi både kan være uenige, og diskutere, men vi må sørge for at vi stadig kommer oss videre.

Det står respekt av det å kjempe for et fags plass i skolen, men det er viktig at vi også har større perspektiver. Skolen er ikke bare fag, og fag endrer seg stadig. Skolen er til for samfunnet, ikke omvendt.

Vi skal også ha respekt for trinnenes egenart. Barnehagelærere er eksperter i barnehage, og lektorer kjenner til hvilken pedagogikk som må til for skoletrøtte russ. Vi kan allikevel snakke sammen, og lære av hverandre. Plutselig er det noe som virker godt helt på tvers av trinn.

Vi har nå en gylden mulighet i Ludvigsensutvalgets Fremtidens skole. Her kan vi være med fra starten. Utdanningsforbundet er allerede godt i gang. Ikke bare holder de debatter og møter, de har utarbeidet den profesjonsetiske plattformen (selve krumtappen) og opprettet nettstedet utdanningsforskning. Jeg er stolt av å være medlem av dette profesjonsbyggende forbundet!

Sammen må finne de faktorene som utgjør læreryrket  -fra barnehage til videregående. De tingene som bare vi kan, og det språket som bare vi forstår. Vi må enes om hva som er viktig for oss i fremtidens skole, og vi må gjøre det før noen andre snapper ballen.

En skole som ikke får til noe er big business. Man kan både vinne valg, og tjene penger på slikt.

5 ut for en bedre skole

Mye i skolen er selvfølgeligheter som alltid har vært der. Tjener de skolens mandat om læring og dannelse? Fremmer de trivsel og læring hos enkeltindividet, eller koster de mer enn de smaker?

Her er fem ting vi gjør i skolen, som jeg tror vi hadde vært bedre foruten:

Eksamen

Spesielt i grunnskolen. Jeg tar meg i å stå å si hva som er eksamensrelevant til 8.klassinger. Denne skumle testen på egen undervisning og vurdering som kommer etter endt grunnskole. Hva skal vi med den i et skolesystem som uansett er lagt opp til ytterligere 3 år med skole? Og hva viser egentlig denne karakteren, på noe som gjøres på en dag, eller enda verre – på 20-30 minutter? Karakterene på eksamen utgjør 13 % av vitnemålet. Elever som gråter seg gjennom en muntlig presentasjon, eller svetter seg gjennom en utspørring. Snu opp ned på skolen for å avholde eksamen (Hva koster det i kroner og øre?) Fokuset på læring forsvinner også, naturlig nok, så snart eksamen er avholdt. Kan det tenkes at det finnes bedre måter å avslutte grunnskolen?

Anmerkninger, orden- og oppførselskarakter

Vi gir ikke anmerkninger på vennlighet, hjelpsomhet og flid. Vi gir ikke karakter i innsats og omsorg. Hvorfor skal vi da gi det på andre mennesklige egenskaper? Hvor mye tid brukes på disse systemene? På krangler om man er konsekvent, og beskyldninger om å være for slepphendt? Kunne denne tiden brukes til å sette inn tiltak for de som kommer til et punkt der dårlig orden faktisk utgjør et reelt problem for undervisningen? Kunne vi klart å faktisk hjelpe noen til å bli bedre med noe fordi at det er det riktige å gjøre, heller enn å true med anmerkninger og nedsatte karakterer?

2. fremmedspråk

Nå som valgfagene er tilbake kunne språkfag legges inn der for de som ønsker studiespesialiserende. Jeg kan ikke fatte og begripe at vi, i en verden som snakker mer og mer engelsk, skal bruke så mye tid på å lære enda et fremmedspråk. (Nå er heldigvis arbeidslivsfag et alternativ. Kunne også vært det blant valgfagene) Generelt sett; jeg tror vi hadde fått mer motiverte elever dersom vi lot dem spesialisere seg litt mer allerede på ungdomstrinnet. Hva skal til for å være allmenndannet i dag?

Halvparten av kompetansemålene

Vis meg en lærer som ikke kjenner på tidspress. Jeg kjenner selv at jeg lar være å bruke tid på gode opplegg som går i dybden, fordi at jeg er så redd for å ikke komme gjennom målene (eller boka…) Henger nok sammen med at på eksamen kan alt skje, og elevene må ha vært innom alle kompetansemål.

Egne karakterer i muntlig og sidemål

Ja, vi skal ha mange timer i norsk, og vi skal ha mange timer i engelsk. Trenger ikke sette så mange karakterer allikevel. Det fører til mer stress og mer tidspress. Norsk sidemål vil jeg beholde, men som del av norskfaget, og dermed uten egen karakter.

Og mye mer…

Jeg ville også ribbet vekk karakterer i underveisvurdering, mål- og resultatstyring, en god bunke papirarbeid, de fleste lærebøker, ordene «læringstrykk» og «læringsutbytte», prøver (både målsjekker, uketester, målprøver, kapittelprøver og what have you), så og si alle skjema som krever avkrysning, feil bruk av lojalitet og alle regler som har tall i seg, eller ikke trenger å være der.

Til slutt står de der: Læring og dannelse. Den gode timen. Det gode møtet mellom lærer og elev. Uten ytre motivatorer, men i en rendyrket og ekte form, tuftet på tanken om at vi alle vil gjøre vårt beste- og være vårt beste, om vi bare får tillit til det.

 

I krig og skole…

Det begynte da Thomas Nordahl sa at ordet metodefrihet burde fjernes som begrep for lærere. Anniken Hauglie stod ved siden av og nikket, rektor Trond Nilsen kastet seg på med eksempler på hvordan hans skole i et profesjonsfellesskap brukte forsknigsresultater for å utvikle seg, og jeg satt i sofaen og måpte. SA han virkelig det?! Metodefrihet kun mellom det som virker? Han gjorde det.

Jeg er ingen akademiker. Vel har jeg skrevet noen større oppgaver i høyere utdanning, og jeg bestod såvidt ex. phil. en gang i tiden. Men jeg er ingen akademiker. Tung faglitteratur og forkningsrapporter har et slitsomt språk, og jeg må bruke lang tid på å tolke og forstå.

Kanskje mange lærere har det som meg? Kanskje det er derfor vi som yrkesgruppe generelt sett leser lite forskning?

Å lese Hattie f.eks er ganske tungt. Jeg er sikker på at han angrer voldsomt på den forenklede lista bak i boka, som virkelig alle (bortsett fra politikere, åpenbart) kan forstå. Aldri har en mann fått så mye oppmerskomhet, og så mye tyn, for noe så lite.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele Visible learning. Jeg har lest litt, og jeg har lest mye om. For å gjøre det enkelt for andre som synes det er vanskelig å lese sånt, så kommer her min lille tolkning. Hva er det egentlig Hattie kom frem til?

  • Det er avgjørende for elevers læring å ha en god relasjon til læreren.
  • Det er avgjørende for elevers læring å være aktivt deltagende i egen læringsprosess
  • Det er avgjørende for elevers læring å få tilbakemeldinger og hjelp til å lære mer

Jeg klarer ikke å lese dette som metode. Jeg kan heller ikke tro at det finnes lærere som ikke forstår og tar innover seg disse viktige funnene. Hvis det er dette Nordahl mener, så er vi langt på vei enige.

Hatties metaanalyse baserer seg på hundrevis av enkeltstudier. Studier av skoler og elever og lærere som gjør noe. På et eller annet tidspunkt begynte de å gjøre dette noe fordi at de hadde tro på det. Slik kunne forskere gå inn og se om dette noe virket eller ikke. De begynte ikke med det fordi at det var evidensbasert, men fordi at de trodde på det. 

Hva om det finnes flere faktorer? Flere metoder som virker? Skal vi drepe innovasjon ved å si at lærere ikke skal ha metodefrihet utover en viss ramme av det vi vet virker? Det er neppe Nordahls hensikt, og da har han et ansvar som kanskje den mest kjente norske skoleforskeren, med å formidle pedagogikken som en åpen kunnskapsform.

Nå for tiden leser jeg ikke forskning eller fag. Men jeg leser om skole; Marsdals «Kunnskapsbløffen» har lenge stått på leselista, og fikk plass nå.

For det meste har boka vært en gjennomgang av ting jeg har hørt og lest før – og jeg jobber med meg selv ved å si at også dette er ideologisk (bare så mye lettere å være enig når det er min ideologi.) Altså – det meste jeg har lest i boka har gitt kognitiv resonnans og verken utfordret eller provosert meg, men jeg har heller ikke opplevd noe som oppklarende eller spesielt lærerikt. Før s.175. Det mest provoserende er hvordan noen som ikke har bakgrunn i skolen kan skrive så krystallklart om kjernen av skolekrigen. Her skriver Marsdal om kunnskapsystemer i konflikt, og om nødvendigheten av både den byråkratiske og den pedagogiske anskuelse:

«Den byråkratiske anskuelse setter opp forutbestemte standarder og prosedyrer, som virksomheten skal utføre og måles etter. Pedagogene vet at det ikke finnes én metode som alltid fungerer. De må alltid løse situasjonen i praksis, der og da, ved hjelp av alle tilgjengelige kunnskaper, teorier, erfaringer, metoder og egenskaper.»

Skillet mellom disse er at den første har en lukket, og den andre en åpen kunnskapsform. Marsdal fortsetter å beskrive motsetninger og konflikter i styringen av skolen, og ender med en oversiktlig liste:

marsdal

Lista er kategorisk, og i praksis vil en se elementer fra begge sider de fleste steder. Den gir allikevel et godt bilde av hva partene i skolekrigen kjemper for.

En av heltene for den profesjonelle styringen er professor Svein Sjøberg – som angriper den andre siden hardt, uten å egentlig si så mye om hva han faktisk kjemper for. Professor-helten for det andre laget, Johan From inntar en stødig offerrolle og sier at angrepene på hans våpendrager må stoppe. De to leirene har ulik oppfatning av hva god skoleledelse betyr også. Hos From har de «Styring» som sin fane, mens i Sjøbergs leir har de i det minste nevnt det viktige faneordet «Læring»

Det er bra at vi har debatt i skole-Norge, men jeg begynner ærlig talt å bli lei av å høre hva forskning viser. Spesielt for oss som må stole litt på det vi hører, da lesing av tung forskning rett og slett er for tidkrevende. Fra politikermunn viser forskning både det ene og det andre. Jeg tror ikke dette er en krig om profesjonalitet og riktig bruk av forskning. Som i så mange andre kriger, er det ideologi som styrer. Vi spiller skoleRisk med blå og røde kommuner, og i høst skal vi være med og påvirke spillebrettet. Jeg har valgt min motstander. Har du?

Også verdt å lese før du tar valget:

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Uviten-Hodelos-bruk-av-Hattie-8035119.html

http://www.bt.no/meninger/debatt/Blind-tro-pa-statistikk-3355428.html#.VUyCF16sGCM.twitter

Finlands trumfkort

Å begynne å snakke om Finland i en skolediskusjon, er litt som når man begynner å sammenligne motparten med Hitler i enhver annen type diskusjon. Et sikkert tegn på at nå nærmer vi oss tomme for argumenter. Trekk Finlandkortet – for det trumfer det meste. Og Finland er knakende gode på skole. Årsakene til at de er det er jeg ikke sikker på at finnene forstår selv engang, og jeg ser liten vits i å gå inn i hvilke årsaker jeg antar ligger til grunn for deres suksess. De som er uenige med meg finner sikkert et helt annet sett med forklaringer.

Jeg har ikke vært på PISA-tour i Finland, og jeg kan ikke skryte på meg noen spesiell kunnskap om den finske skolen. Men jeg har jo alltids hørt litt, og lest litt – Finlandkortet spilles jo som nevnt mye. Her er to ting jeg har hørt, og hva jeg tenker om dem:

«I Finland har lærerne høy status»

Faktisk så høy at de fleste menn helst vil gifte seg med en lærer. Kvinner vil helst gifte seg med en lege, men hvis alle de er opptatt, så tar de helst en lærer de også. Fantastisk! Hvordan i all verden har de fått til det? Jeg vil ha oppskriften! Dette må jo være en av de virkelig avgjørende grunnene til suksess. Mange vil sikkert ha det til at de har så høy status på grunn av at de er faglig dyktige og får styre skolen slik de vil – noe som tar oss til neste punkt:

«I Finland er det politisk konsensus om at skolen skal drives av skolefolk»

DER er årsaken. I debatten på NRK 1 forrige torsdag sa skolebyråd i Oslo følgende: «Det regimet disse vil tilbake til, en lærer, ett klasserom, en klasse, den tiden er forbi. Jeg mener det er utrolig viktig at man har tett oppfølging av elevene, at man jobber i profesjonsfellesskap, at man jobber målrettet og systematisk for å sørge for at alle våre elever lærer det de skal» Det regimet «DISSE» vil tilbake til? Tror politikerne i Norge at lærere stor sett er gretne gamle gubber som ikke har peiling på skole? Antar hun at lærere flest er reaksjonære, vrange og dumme? At kritikken mot målstyringsregimet hennes er fordi at vi ikke FORSTÅR? Jeg er forøvrig enig med Hauglie i alt hun sier om hva hun vil. Problemet er at hun og andre politikere har alt for lite kunnskap om hvordan man faktisk får slike ting til. Hun er for blendet av ideologi til å i det hele tatt forstå hva hun ikke forstår. Der er det Finland banker oss ned i støvlene. De overlater det til skolefolk å utvikle skolen. Lærerne i Finland er ikke gretne gamle gubber som tviholder på det som var og blir illsinte om noen forsøker å trekke noe over hodet på dem. De er profesjonelle og baserer seg på forskning. Når lærerutdanningen endres, så er det for at lærerutdannerne ser et behov for det, og når de nå fjerner skjønnskrift til fordel for opplæring i touch, så er det for at en samlet profesjon har besluttet at det sikkert er lurest.

I Finland har de nå klekket ut en reform som beveger seg bort fra fag, og mer mot temaarbeid. Et gufs fra fortiden vil mange tenke her hjemme. L97 med sine krav til arbeidsmåter har gitt frasen «tema- og prosjektbasert» bitter smak for mange lærere. Selv ble jeg utdannet under L97, og kjenner de fine sidene ved tema- og prosjektarbeid. I barneskolen valgte vi først tema, for så å plukke innhold fra forskjellige fag. I sommer tipper jeg at Ludvigsenutvalget vil kalle omtrent dette for «Dybdelæring». Jeg er i ferd med å få være med på mitt første bølgetilbakeslag!

Neste gang det skjer håper jeg at det skjer fordi at vi norske lærere har funnet ut at det er det vi trenger nå. At politikerne har sittet stille og fulgt med mens vi samvittighetsfullt har gjort jobben vår med å utvikle skolen i et profesjonsfellesskap, målrettet og systematisk slik at alle våre elever lærer det de skal.

Så bare en gang til, med store bokstaver, slik at jeg er sikker på at dere får det med dere; LIGG UNNA SKOLEN POLITIKER! JEG KAN DETTE BEDRE ENN DEG!!!

 

Mobile muligheter

Mange ønsker totalforbud mot mobiltelefon på skolen, og argumentene er mange; elevene ser ikke på hverandre, de er ikke fysisk aktive, de er avhengige av mobilen og må sjekke hele tida, de mobber, de tar bilder, de ser ikke hvor de går, de MÅ ha den beste mobilen, de har ikke fokus på læring og vi lærere klarer ikke håndheve de reglene vi har. Jeg synes at i stedet for å forby – som vil skjule problemene bedre for skolen, og kanskje øke læringsfokuset, så må vi adressere de rette problemene, mens vi allikevel har tanken klar: Smarttelefonene har ikke nødvendigvis kommet for å bli. De er et skritt i retningen av at alle har på seg en smart dings, og at første skoledag starter med nytt brett, og ingen fargestifter tel.

Uten å ta noe mer av diskusjonen vil jeg dele noen oppgaver og opplegg som jeg mener vil adressere de riktige problemene, og gi våre unge håpefulle både digital og analog dannelse.

Fra smiley til ansiktsuttrykk

Be elevene finne en oversikt over forskjellige emoticons/smilefjes. (De fleste kan bruke mobiltelefonens tastatur). Plasser dem på langbord sittende to og to, overfor hverandre, med blikkontakt. De skal bytte på å vise med sitt eget ansikt hvilket ansiktsuttrykk de ville hatt dersom de brukte den aktuelle smileyen. Eventuelt kan det gjøres som en slags gjettekonkurranse. Uansett vil det nok bli mye latter! Aktuelle spørsmål etterpå kan være: Hadde dere samme tolkning av smileyene? Hvordan påvirker det deres skriftlige kommunikasjon? Hva mister vi hvis vi kun kommuniserer skriftlig?

Offline-uke

Be elevene klare seg uten noe digitalt i en uke (5 dager? 3? Hvor lenge hadde jeg klart?). Elevene kan skrive dagbok der de svarer på spørsmål som: Hva har du gjort i dag som du ikke pleier å gjøre? Går tiden fortere eller saktere? Hvordan er det med søvn, konsentrasjon – bedre eller verre? Mest sannsynlig vil det komme noen positive erfaringer ut av et slikt eksperiment, og disse kan igjen brukes slik at elevene kan komme opp med noen kjøreregler for når det kan være lurt å legge bort mobilen.

Utfordringer i friminuttene

Man kan ha en fysisk-aktivitet-utfordringslek i friminuttene. Laminerte lapper med korte instrukser om noe som krever fysisk aktivitet (men allikevel er gøy)  kan deles ut av vakter eller trivselsledere. Den som får lappen kan enten ta utfordringen selv, eller snappe den til en annen. Kanskje de som ender opp med å ta utfordringene bør ende opp med en belønning? Eller de kan spare opp for klassen?

Ti minutter for digital trygghet

Korte caser om digital mobbing og nettvett, virkelige eller realistiske, leses opp. Elevene får spørsmål til casen, som de kan diskutere i små grupper og i plenum. Tips til caser finnes blant annet her,( og tips mottas med takk!) Dette er bevisstgjørende for elevene. Jeg tror at noe av hersingen på nett ikke er så ondsinnet – snarere et resultat av at man ikke tenker seg så godt om før man trykker på «liker», eller slenger ut en kommentar for å være morsom.

Bruk mobilen til læring!

Du har klassesett av følgende: stoppeklokke, tidsur, stereoanlegg, fotokamera, videokamera, leksikon, atlas, gps, dreieskive (gammeldags sak for å studere stjernehimmelen) Internet, baloptikon, spill, lydopptaker, uendeligtjukke notatblokker som ikke trenger saks og lim, kalkulator, telefonkatalog, potensielle «brevvenner» i en klasse fra Tyskland, dagens ferske aviser, diverse programvare for læring og så mye, mye mer. Tenk hvor mange av disse tingene vi ønsket oss i klasserommene for 15 år siden? Nå er de der. Tren elevene i å bruke mobilen til læring, og ikke bare underholdning. Se mulighetene!

To Face or not to Face

Da står jeg altså på terskelen av mitt digitale Mordor, og stirrer Sauron Zuckerberg rett i hvitøyet. Han som med sin enkle ide revolusjonerte nettet, og gjorde det anonyme Internet til noe sært og farlig. Selv de som aldri hadde rørt en datamaskin strømmet til. Jeg kjenner at det knytter seg i magen min. Facebook er forferdelig av så mange grunner at det måtte bli et blogginnlegg.

Hvorfor jeg hater (sterkt ord, men sterk følelse også) Facebook

1. Opt. in/opt. out?

At man ikke starter med idiotsikre innstillinger, men må hake av på uttalige valg for å sikre i det minste et snev av personvern er ufattelig provoserende. Skapt for å utnytte kunnskapsløshet.

2. Slik har vi det!

At Facebook har blitt et sted der man ukritisk deler av det minste og det største i livet, og legger ut bilder av intetanende barn, rødvinsglass og tær i solnedgang. Det er relativt uinteressant, og det som burde være hyggelige stunder med familiekos blir degradert til fotosessions for å vinne lykkekonkurransen. Og hele venne- og like-greiene. Det er trist at FB ødela to ellers så fine ord. De har ikke samme innhold lenger.

3. Hva f… skjedde nå?

At Zuckerberg kan bestemme seg for å¨gjøre noen endringer så VIPS! Der var profilen din åpen, og alle venners venner er invitert til luau på stranda på lørdag. Oisann! Kom borti noe på mobilen og endra fra gift til søkende. Poenget er at jeg får en veldig sterk følelse av at jeg egentlig ikke har noe særlig kontroll. Kan selvsagt skyldes at jeg er relativt kunnskapsløs, men det oppleves ikke som enkelt og trygt.

4. Det er vel ikke så farlig?

Med fare for å høres konspiratorisk og gammeldags ut; det er ganske drøye ting vi sier ja til som brukere på FB. Vel eier både twitter, wordpress og google massevis av mitt innhold, men de gir meg i det minste beskjed dersom de vil bruke det til noe annet enn egen datainnsamling (ihvertfall sist gang jeg leste terms and conditions og privacy policy og slikt…) Det som er skremmende er hvor godt FB allerede kjenner meg. Absolutt alt er slettet fra mine to tidligere profiler, men allikevel finnes et perfekt tomrom med mitt navn på. Facebook husker meg, og ønsker meg velkommen tilbake når jeg nå skal lage min tredje profil.

Hvorfor jeg allikevel skal bli Facebookbruker

Jeg har prøvd meg litt fram med klassen i det siste. Vi har såvidt prøvd Gostudyit, og jeg har prøvd å bruke It’s learning litt smartere, men det har sine begrensninger. Det jeg vil ha er en enkel måte for meg og elevene å kommunisere om fag. Jeg var til og med inne på tanken om G+…

I noen timer i uka har jeg med en annen lærer i undervisninga, og hun bruker FB. I forbindelse med en oppgave der de skulle laste opp bilder fra mobilen sin, laget hun en gruppe som gjorde akkurat det litt enklere. Jeg tenkte ikke noe mer over det før i dag, da en elev tok bilde av tavla, og en annen spurte om hun kunne dele det på gruppa. Der er de. Der deler de, og det skulle jammen ikke forundre meg om de ikke lærer noe også. Tenk det. Og så er ikke jeg der.

Så nå blir det profil nummer 3. Jeg skal bruke tida og hake av til jeg har fått en vanntett profil. Denne gangen skal jeg ikke være venner med vennene mine, og jeg skal ikke være venner med elevene heller. Det er ikke personlig, kun profesjonelt.

DSC_0049.NEF

Jeg hopper i det. Høhø

Fabuleringer om fag for framtidens skole

Jeg deltok nylig på lederseminar for skolelederne i kommunen jeg jobber i, og temaet var «Framtidens skole». Senere i høst skal utdanningskonferansen i Stavanger ha samme tema. Både ved vårt lokale seminar og ved utdanningskoferansen er Ludvigsenutvalget representert. De er et utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, som skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser som kreves i framtiden. Utrolig spennende arbeid – og kanskje starten på en ny reform? Selv er jeg svært glad i læreplanen vår – både den generelle delen, og kompetansemålene som favner så vidt. Heldigvis gir den nåværende læreplanen rom for mye, i og med at målene kan aktualiseres og tilpasses et samfunn i hurtig endring. Men er det nok? Trenger vi å tenke helt annerledes? Nye fag?

Skolefagene henger i stor grad sammen med de akademiske fagretningene, men må det være sånn? Og må alle ha alle de fagene vi har nå?

Da jeg leste dette kjente jeg meg litt igjen. Jeg klarte meg egentlig greit på karaktertester i kroppsøving, men jeg virkelig hatet faget. Mange kunne nok ha skrevet tilsvarende kronikker om hvor inderlig vondt det var å bli tvunget til å strikke et skjerf som endte som en hullete gryteklut, eller å tute på blokkfløyta til ørene blødde uten at det noen gang lignet en melodi. De praktisk/estetiske fagene er vanskelig på denne måten. De aller fleste kan hevde seg i et av dem, og noen heldige i alle. Så hva er formålet med fagene? I et samfunnsperspektiv er det lett å se nytten. Fysisk aktivitet er viktig å bygge opp som god vane – men trenger alle å kunne saksehopp, beckerslag og crawl? At man arbeider med noe kreativt estetisk ser jeg også absolutt nytten i – men trenger alle å kunne lese noter, sy korssting og tegne riktig perspektiv? Og i tillegg få karakter på det?

Kunne for eksempel de praktisk/estetiske fagene organiseres som valgfrie moduler? Hver elev velger to fysisk aktiviteter, og to kreativ aktiviteter i løpet av uka. Her kan man få plass til flere typer aktiviteter, både for de som kun trenger treningen, og for de som vil spesialisere seg.

Også blant de teoretiske fagene mener jeg at noe kan endres. Blant annet tenker jeg at 2.fremmedspråk kunne gå tilbake til å bli valgfag. Langt fra alle har forutsetninger for å lære nok et fag, og jeg er redd engelsk fordypning i praksis både er litt stigmatiserende og for noen mest en oppbevaring. Og RLE? Kunne fjernes bare for å slippe navnebytte igjen. Mye fra faget kunne fått plass i samfunnsfag, og noe kunne fordeles på andre måter eller inngått i nytt fag. Norsklærerne hadde nok nøyd seg med å bare sette en karakter, så det kunne man kanskje også endret på?

Mest av alt synes jeg vi mangler et fag. Alle tingene jeg snart kommer til å ramse opp kan finne sin naturlige plass i andre fag, men der forsvinner de gjerne blant større og «viktigere» emner. Jeg ønsker meg altså et fag som kan lære elevene våre om hvordan de skal oppføre seg på sosiale medier og internett, om hvordan de skal takle problemer i puberteten, om hvordan de skal ta gode valg, om hvordan de skal ivareta psykisk helse, om hvordan det er å være pårørende, om filosofi og etikk, om hvordan de skal håndtere et kredittkort, om hvordan de skal håndtere å få et «nei», om hvordan de skal lese blogger og blader, om hvordan yrkeslivet er, om hvordan familielivet er, om kildekritikk og kildebruk, om ideologier og propaganda, om konspirasjonsteorier, om hacktivisme og internettkultur, om hva som egentlig er sunt, om #yolo, om å takle avhengighet, om spiseforstyrrelser og selvskading, om undergrunnskulturer, om mobbing, om Luksusfellen og Paradise hotel – og om hvorfor de bør unngå å ende opp som deltagere på noen av dem (ikke for å moralisere). Jeg kommer sikkert på 100 ting til etter at jeg har publisert. Ja. Et livsfag vil jeg ha.

Tenk at nå har jeg skrevet om framtidens skole uten å nevne digitale ferdigheter (nesten). Det er for at jeg tar det som en selvfølge at vi snart får beina ut av hengemyra og setter i gang! Full steam ahead!

Påkoblet eller overflødig?

I følge en undersøkelse utført av Ipsos MMI sier 6 av 10 gutter i alderen 12 til 17 år at spill er viktig. Kun 0,4 % sier at de ikke spiller. Lærere river seg i håret for at de ikke klarer å få elevenes oppmerksomhet gjennom støyen av sosiale medier og dataspill. På videregående skole dukker ikke elever opp på skolen, og noen mener at dersom de straffes for det, så blir alt mye bedre. Jeg mener vi har kommet dithen at vi som lærere må ta et valg; vil vi være påkoblet eller vil vi bli overflødige?

Når våre elever er mest interessert i sosiale medier og spill, når det er der de har sine sosiale liv, må vi møte dem derIkke slik at alt skal gjøres om til spill, og alt skal gjøres med tastatur eller nettbrett, men slik at vi bruker deres språk og deres verden for å få dem til å reflektere og lære. Oppgaver der de kan bruke noe de faktisk er interessert i  til å lære noe om Ibsen eller den kalde krigen.  Skriv en diskusjon mellom Nora og Helmer som om det var en diskusjon på facebook. Skriv et blogginnlegg som om du var Nora i «Et Dukkehjem». Utarbeid ideer til spill som omhandler den kalde krigen. Mange lærere bruker spill og sosiale medier i skolen, og veldig mange lærere kan veldig mye mer enn meg om dette.

Men mange tviholder også på kritt, tavle og lærebøker. Det kan være mange grunner til det. Det er tidkrevende å prøve nye ting, og mange har nok vanskelig for å se nytten av spill og sosiale medier inn i skolen. Flere lærere er direkte motstandere, og fnyser det bort. Jeg håper at denne gruppen minker i årene som kommer. Den tiden der elever møtte villig opp for å suge til seg av den dyktige og engasjerte faglærerens kunnskap, er forbi, og det er naivt å tro at vi kan komme tilbake dit – uansett hvilke sanksjonsmuligheter skolen får. Selv tilhørte jeg den gruppen av elever som stadig dukker opp, klar for å lære. Jeg hadde en egen motivasjon for å prestere bra på skolen, og jeg lærte lett av å lese og lytte. Jeg ble faktisk så glad i skolen at jeg har valgt å jobbe der!  En ganske stor andel av lærere har nok det til felles med meg; vi var teoristerke, flinke elever som trivdes på skolen. Hvilket grunnlag har da vi til å sette oss inn i situasjonen til de som hater skolen så mye at de bare vil bli hjemme? Hvem er vi til å si at de er late? Dessuten – skal samfunnet tilpasse seg skolen, eller skal skolen tilpasse seg samfunnet? Vi er tross alt offentlige tjenesteytere.

Jeg mener at nå må de som enda sitter i komfortsonen sin med skriftlige prøver, lekser og rettebunker, ta et langt steg ut til der magien skjer, og prøve å lære seg noe nytt. Det er jo det vi krever av elevene våre hver eneste dag!

 

how-to-expand-my-comfort-zone

I ytterste konsekvens vil kanskje fremveksten av MOOC med sine tilpassede programmer gjøre oss alle overflødige. Da er det jo godt at vi selv også bare kan ta et gratis nettstudium på Harvard, og bli advokat eller lege heller…