Kategoriarkiv: Skoleledelse

Hvilken vei går dere, Oslo?

Postet den av
10

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.

Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

Postet den av
4

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.

 

KOLLEKTIV SAMARBEIDSKULTUR!!!!

Postet den av
3

Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.

Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?

Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint...

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…

Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.

 

Tillit i en tid for mistillit

Postet den av
5

Jeg begynner snart å oppfatte meg selv som naiv. Et rungende nei i uravstemningen over lærernes tariffavtale viser at tilliten mellom lærere og arbeidsgiver er tynnslitt. Selv oppfattet jeg avtalen om lærernes arbeidstid som en forskyvning i styringsrett fra lokale tillitsvalgte til lokale ledere, og kun det. Foranledningen for avtalen som ble anbefalt av utdanningsforbundet var et klart og tydelig brudd i forhandlingene om arbeidstid i vinter. KS kom med et forslag som var en ren provokasjon. Utdanningsforbundet anbefalte en avtale som vernet om avspasering i skoleferien, og lærernes rett til å styre egen tid. Vi hadde ikke nok tillit til at det ble slik. Det hevdes at streiken vi nå er inne i er en markering, der vi sier at nok er nok – vi vil ha tillit fra våre arbeidsgivere. Jeg er redd for at det også har med manglende tillit til våre lokale ledere.

Selv starter jeg nå på mitt andre år i et vikariat som inspektør på deltid. Jeg har tatt rektorskolen, og ønsker å en gang få en rektorstilling. Grunnen til at jeg ønsker å være skoleleder er at jeg elsker å jobbe i skolen – med lærere og elever. Jeg har klare tanker om hva som fungerer og ikke – både innenfor læring og ledelse, og jeg tror på at jeg har noe å bidra med. Jeg har stor tillit til lærere. Jeg vet at de aller fleste lærere er hardtarbeidende, positive mennesker som vil det beste for sine elever. Jeg vet også at de har et enormt arbeidspress. De aller fleste lærere har også gode lederevner – de leder læring hver eneste dag. Jeg har også tillit til at de samarbeider, samtidig som de er autonome. Jeg opplever også å få tillit fra lærere. Jeg er i praksis selv, og jeg er kreativ og løsningsorientert. Jeg er serviceinnstilt, og ser på det å lette arbeidsmengden til lærerne som en viktig oppgave. Dette kan gjøres blant annet ved god organisering, gode råd og raushet – i tillegg til at jeg, hvis jeg har tid, kan steppe inn og være med i en time, eller ta ut noen elever. Jeg opplever altså at jeg er en skoleleder (på deltid) som både viser tillit og får tillit. Er det naivt å tro at de aller fleste skoleledere har det sånn? Jeg trodde ikke det før denne mannen fant ut at han ville skrive litt om ledelse på sin skole… Kunne sagt mye om dette, men jeg sparer det til en annen gang. Uansett – jeg ser jo at det finnes skoleledere som ikke er verdt så mye tillit.

Jeg håper at det finnes svært få Ersnes’er der ute. Jeg håper at de aller fleste rektorer er som de jeg kjenner, og de er vel verdt tillit. Alle som jobber i skolen vil elevenes beste, så må det gode prosesser mellom elever, lærere og skoleledere for å få det til.

Men hva med KS? Vil de også elevenes beste? På lærernes bekostning? Ved å bruke minst mulig penger? Jeg har lest KS’ skoleeierprogram, og med mine – muligens naive, øyne, klarer jeg ikke å finne den mistilliten vi streiker mot. Derimot finner jeg den i retorikken som brukes i debatter. Og den smitter. Det har nå vært 10 år med krigsstemning mellom Utdanningsforbundet og KS. Så vidt jeg kan spore har det aldri vært tillit mellom partene. Jeg håpet at den anbefalte avtalen ville skape ro, og gi KS en sjanse til å få tillit, ved å ikke komme med nye krav om 4 år. Læreropprøret på sosiale medier skriker om mistillit – og noen ganger dessverre med stemmer som viste tydelig at de ikke skjønte innholdet i verken den nye eller den gamle arbeidstidsavtalen. Det er synd synes jeg. Begge parter har nå ansvar for å rydde opp, og bygge opp en gjensidig tillit til at vi alle vil det beste for norsk skole, og det bør skje i gode prosesser både i og utenfor media, der man legger ned sverdene og heller bruker diplomati.

Jeg kommer ikke til å melde meg ut av utdanningsforbundet. Lærernes lønnskamp og begrenset leseplikt er for viktig til det, men jeg stemte ja i uravstemningen for å vise min tillit, og med et ønske om ro.

 

En avtale for pedagogisk ledelse

Postet den av
Svar

En kollega spurte meg i forrige uke om hva jeg synes om KS’ forslag. Jeg kunne ikke gi et svar der og da, men jeg sa at jeg skulle begynne å blogge, og at den første posten skulle handle om arbeidstidsavtalen. Siden da har jeg tenkt på det, og har sannsynligvis fortsatt ikke et klart svar.

Noen ting er jeg allikevel helt sikker på; jeg synes ikke at 37,5 timer holder til en lærers arbeidsuke, og jeg synes ikke at lærerne skal jobbe mer enn nå i elevenes ferie. Så er jo heller ikke dette KS’ forslag – heldigvis. Dessverre leses det slik både av sinte lærere, hissige redaktører og støttende foreldre. Jeg blir trist av å høre om «rømmelærere» som slutter i yrket nå som de ikke kan rette stiler hjemme på kvelden, eller må planlegge undervisning for november i slutten av juni, for det er vel ikke dette vi faktisk tror skal skje?

Slik jeg leser KS’ forslag, handler det kun om en ting, og det er rektors styringsrett. Det er mulig at jeg er bortskjemt med gode rektorer, for slik jeg ser det kommer skrekkscenarioet med 45 uker x 37,5 timer til å kun forbli et skrekkscenario. KS’ forhandlingsutspill går dog rett i strupen på en stolt lærerkultur, og blir derfor i mine øyne et dårlig forslag, som fører til paranoia og mistro mellom partene.

Når det er sagt, så kunne jeg tenke meg en endring i nåværende arbeidstidsavtale. Jeg synes den er komplisert, og jeg erfarer at langt fra alle lærere faktisk kjenner og forstår den. På skolen der jeg jobber har vi 80 minutter pr uke til fellestid, og det mener jeg ikke er nok til å drive utvikling i tillegg til drift. På samme måte som det er nødvendig at en lærer får nok tid sammen med elevene sine, er det nødvendig at en leder får tid sammen med et samlet personale.

Mange tenker nok at vi har gitt nok allerede, og at sier vi ja nå, så blir det bare verre senere. Jeg tror at skoleledere, så vel som lærere ønsker at skolen skal få bli alt den kan bli, og at lærere skal få tid og rom til å være gode lærere. Jeg har i hvert fall tro på skoleledere jeg kjenner,  så gjenstår det vel å se om jeg er naiv eller positiv.