Stikkordarkiv: #Endring

En annen måte å tenke vurdering i matte?

Postet den av
1

Jeg har en kollega som har en «baby». Det er et karaktervurderingskonsept i matematikk, som realiserer prinsippene for vurdering for læring. Jeg liker systemet svært godt, selv om jeg i utgangspunktet ønsker å praktisere uten karaktervurdering i det hele tatt.

Kort forklart består det i en periodeplan og en egenvurderingsprøve. Periodeplanen er bygget opp som en tabell med karakterene fra 2-6, konkrete læringsmål som dekkes innenfor hver karakter, viktige begreper og eksempeloppgaver for hvert læringsmål. Planen deles ut og gjennomgås ved starten av nytt tema. Underveis brukes målene i undervisningen og på ukeplan. I undervisning vises det til hvilken karakter målet tilhører. Ved slutten av perioden gis en egenvurderingsprøve. Også her er oppgavene sortert under læringsmål og karakter, der 2 kommer først. Når elevene ser seg som ferdige får de fasit og retter selv. I tillegg får de det opprinnelige karakterskjemaet med mål, men nå uten begreper og eksempeloppgaver. Nå skal de selv krysse av om de «kan» eller «kan litt». Det blir et tydelig bilde å sette karakter ut fra (og noen «skeptiske» kolleger har dobbelsjekket at karakteren ville blitt det samme med poengskåre)

Stående alene ser det jo ganske så pragmatisk og instrumentelt ut, men kan det ha noe for seg allikevel? Min kollega er kreativ og faglig dyktig, og timene er spekket med praktiske innslag og variert undervisning. Vurderingssystemet blir naturlig flettet inn i undervisninga. Så hva erfarer hun?

» Jeg hjelper dem med å sortere verden»

De svakeste strekker seg, og hun forklarer det med at de ikke blir overveldet. I stedet for å prøve å få med seg alt, og å prøve å forstå konsepter de egentlig ikke har forutsetninger for ennå, så setter de seg konkrete mål på bakgrunn av periodeplanen. Hun opplever at elevene slapper mer av og fokuserer på læringen. På selve prøvene ber elevene om hjelp selv om de vet at det betyr at de må gi opp et kryss på «kan» –  fordi at de ønsker å forstå. Vurderingssituasjonen blir dermed en arena for læring.

Dette minner om tanken som satte i gang min praksisendring. På en cafe i Trondheim høsten 2006, diskuterte jeg og en annen kollega fra en annen jobb, hvordan vi faktisk kunne sjekke om elevene hadde fått kompetanse. Før det hadde jeg ikke engang tenkt bakoverplanlegging og det å faktisk bruke læreplan heller en lærebok. Vår tanke da var å knytte kompetansemålene til bestemte oppgaver (praktiske, muntlige, skriftlige osv, alt etter som hva målet var), og lage kjennetegn på måloppnåelse for grupper av mål og oppgaver. Det ble vårt bidrag til UDIRs prosjekt «Bedre vurdering».

Åtte år senere er praksisen min preget av denne måten å tenke på, men ikke etter et bestemt system. Å kun vurdere utfra nedbrutte kompetansemål i form av konkrete læringsmål eller kriterier blir for snevert hvis man gjør det alltid, men å bruke kompetansemålene i det daglige kan fort bli for omfattende. Det som kreves er god kjennskap til læreplanen – formålet og målene. I tillegg så er jeg helt avhengig av å kjenne elevene. Jeg må kunne se igjennom en dårlig dag på en prøve, eller et forsøk på juks på en innlevering. God og rettferdig vurdering er avhengig av profesjonelle lærere som kjenner sin læreplan, og kjenner sine elever. (Her gir jeg både  et Nei-svar til Lektor Thorsens etterhvert berømte spørsmål, og kommer med et argument mot anonym retting)

Fortsatt har jeg ikke prøvd helhjertet å vurdere uten karakter på ungdomstrinnet. Det blir den neste endringen i min vurderingspraksis. Håper andre også finner inspirasjon til å utvikle sin praksis! (Og hvis noen vil prøve ut opplegget til min kollega, blir jeg glad for tilbakemeldinger!)

Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

Postet den av
4

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.

 

Feminisering av skolen??

Postet den av
2

Noen vil ha det til at vi har hatt en «feminisering» av skolen. Uttrykket handler ikke om at det er overvekt av kvinner i skolen – noe vi har hatt siden før guttene sakket ut på lesing, men at skolen er preget av for myke verdier. Dette uttrykket provoserer meg, og blir heldigvis motsagt. Det er allikevel et faktum at guttene får svakere resultater enn jentene, og flere av dem dropper ut av videregående. Jeg er enig i at skolen på et eller annet vis ikke har klart å ivareta guttene, men å gi sykdommen et så snevert navn som «feminisering av skolen» synes jeg er helt meningsløst, og svært lite konstruktivt.

Kategorisering i feminine og maskuline verdier er problematisk i et samfunn der vi aller helst snakker om gode mennesklige verdier. For hvem skal ha definisjonsmakta i hva som er maskuline og feminine verdier? Det er mulig at det å snakke om hva vi føler, samarbeid og diplomati er «feminine verdier» som preger skolen, men skolen har heldigvis ikke tatt inn i varmen feminine verdier som sladder, utestenging og annet drama i sitt dannelsesprosjekt. Skolen som institusjon står for gode mennesklige verdier, som til syvende og sist skal danne det integrerte mennesket.

Selv om jeg ikke liker å kategorisere i feminine og maskuline verdier, så mener jeg selvsagt at det bygges kjønnsidentitet (som ikke trenger å være absolutt). Gutter og jenter er forskjellige. De leker forskjellig. Der gutter kan leke sammen i store grupper, ta stor plass og lage mye lyd, vil jenter finne sammen to og to, i en liten krok, og leke med noe bittelite. Men ikke alle. Noen gutter vil søke til jentene i lengsel etter ro, og noen jenter vil søke til guttene for å få utfolde seg fritt. Det skal de få lov til, og skolen skal legge til rette for at både friminutter og undervisning tar hensyn til hele spekteret av elever. Det er det som kalles tilpasset opplæring, og lærere som ikke gjør det bryter loven. De feminiserer ikke skolen, og grunnene til at flere lærere ønsker «stillesittende» elever er sammensatte. Lærerens kompetanse og didaktiske evner spiller inn på hvor praktisk skoledagen legges opp, og kommunenenes ressurser spiller også inn på om lærere ser mer praktiske opplegg som gjennomførbare.

Det jeg mener er grunnen til at at guttene sakker ut, er også  et problem for jentene. Prestasjonsjaget som gjør at guttene hopper av, gjør jentene syke, og gir den oppvoksende slekt generelt litt annerledes verdier. Skolen er for teoretisk, og i jakten på gode resultater på målinger mister vi enda mer av det viktige i de praktiske fagene. Hvem bryr seg om hvilken kommune som har best karakterer i Kunst og Håndverk og kroppsøving? Det at disse fagene får mindre plass i media og i rangeringer, er dessverre tegn på at praktiske og estetiske ferdigheter blir mindre verdsatt i kunnskapssamfunnet. Jeg er altså enig i at skolen trenger å bli mer praktisk, og tror i tillegg at skolen – og kanskje spesielt ungdomstrinnet har en lang vei å gå når det gjelder å motivere elevene, og holde seg oppdatert på utviklingen i ungdomskulturen. Jeg håper at ungdomsskolesatsningen vil hjelpe på noe av dette.

Vi må gjøre noe for å hjelpe guttene tilbake på sporet. Jeg tror på en kombinasjon av en mer praktisk skole, og en litt mindre «la gutter være gutter»-holdning. Gutter i dag er veldig mye forskjellig.

Vi trenger også flere menn i skolen, men ikke fordi at vi som er der allerede har for «myke verdier». Det som blir oppfattet som myke verdier er god pedagogikk, og et helhetlig menneskesyn.

Les også: «Skoleflink=Femi?» og «Hvem er skolens tapere?»

Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Postet den av
3

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

KOLLEKTIV SAMARBEIDSKULTUR!!!!

Postet den av
3

Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.

Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?

Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint...

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…

Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.

 

Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

Postet den av
1

Etter ca 2 år som lærer startet jeg en praksisendring.  På en kafè i Trondheim, sammen med en kollega, etter første samling med UDir i prosjektet «bedre vurdering», var det plutselig noe som gikk opp for meg. Det jeg lærte og det jeg ble utfordret på stemte ikke overens med det jeg gjorde. Den kognitive dissonansen ble stadig større, og for meg var det mer enn nok insentiv for å endre praksis. Skole som hobbyprosjekt ble startet omtrent da, og siden har jeg stadig vært bevisst på å reflektere rundt og videreutvikle min praksis som lærer, i tråd med mine verdier, og forskning.

Men er det slik for alle? Hva skal til for at man ønsker å endre praksis, og hva gjør at man opprettholder en praksis som ikke virker?

7260067372_f162c6f415_o

Hvordan praktiserer man sitt elevsyn, læringssyn og kunnskapssyn?

Å få faglig påfyll på kurs, observere andre lærere eller lese faglitteratur bidrar nok i stor grad til å inspirere, ta andre perspektiver og kanskje til og med gi litt dårlig samvittighet, men før man vet hva en skal lese, eller se etter hos andre så bør man kanskje undersøke egen praksis? Her er noen spørsmål jeg har reflektert over:

1. Hvilket elevsyn har jeg, og viser dette i min praksis?

Kanskje vi tenker at vi har et positivt elevsyn, men praktiserer et negativt? Vi sier at vi tror at alle kan, og at alle vil yte etter beste evne, men når resultatene ligger på bordet finner man årsaker utenfor egen makt som har påvirket i negativ retning. Vi kan skylde på forhold hjemme, høyt fravær eller bortfall av assistenttimer – og disse har utvilsomt spilt en rolle, men har de også fungert som hvilepute? Prøvde jeg den samme tingen mange ganger, eller prøvde jeg noe nytt hver gang det ikke virket? Ga jeg opp?

2. Hvilket læringssyn har jeg, og viser dette i min praksis?

De fleste lærere i dag er lært opp til at det er Vygotskys sosiokulturelle læringssyn som gjelder, og for meg har det aldri vært noen tvil om at det er dette synet som bør styre vår praksis i skolen. Rart da at jeg tidligere helst praktiserte basert på et behavioristisk syn. Tanken om belønning og straff, ytre motivasjon, karakterer, prøver og ren instruksjon henger sammen med betinget læring. Man vil ende opp med å bruke elementer av undervisning basert på et behavioristisk syn, simpelthen fordi det virker, men dersom man har tro på at mennesker konstruerer kunnskap sammen gjennom språk, bør jo det meste av undervisningspraksisen vår heller reflektere det?

3. Hvilket kunnskapssyn har jeg, og viser dette i min praksis? 

Kanskje jeg heller burde skrive kompetansesyn? Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger, og det er dette som skal vurderes i skolen. Men er det kanskje ofte at vi kun vurderer kunnskap? Er det fordi at vi tenker at det er det viktigste, og er det greit? Eller er det bare fordi at vi ikke finner gode måter å måle kompetanse på? Kunnskapssynet vårt – sammen med læringssynet,  påvirker nok i stor grad hvordan vi driver vurdering.

4. Hvordan lærer jeg best, og hvordan påvirker det min undervisning?

Man er seg selv nærmest, og det kan jo fort hende at mye av det vi gjør er fordi at slik ville vi ha foretrukket det. Vi lærere elsket skolen høyt nok til å ønske å jobbe der. Det gjelder ikke for alle elevene!

5. Hvordan driver jeg tilpasset opplæring?

Differensierer jeg i ferdige nivå, eller har jeg måter å sjekke ut elevenes førkunnskap. Driver jeg ytre eller indre differensiering, og hva fungerer egentlig best?

6. Hvem er mest i aktivitet i timene mine, og hvilken betydning har det?

Selv om det hevdes at læringspyramiden ikke har noe for seg, så er det vanskelig (med mitt sosiokulturelle læringssyn) å komme bort fra ideen om at høy aktivitet blant elevene er viktig for læring. Dette har vært en utfordring for meg, og noe jeg jobber med nå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å avbryte god elevaktivitet når det har gått litt for lang tid siden jeg hørte egen stemme…Kanskje forskningen kan innebære en kollega og en stoppeklokke?

7. Hvordan forholder jeg meg til endring?

Er jeg redd for å prøve nye ting? Redd for  å gjøre feil? Skinner det igjennom til elevene? Hva kommer i så fall frykten av? Komfortsonen er myk og god, men ikke et sted å oppholde seg dersom man vil få til endring.

8. Hva preger relasjonene mine til elever, og hvilken betydning har det?

Hvilken tone har vi i klasserommet? Ler vi sammen? Kjenner jeg elevene? Hva skjer når jeg møter en elev jeg ikke takler? Instinktet sier at jeg skal gå inn tungt og hardt og sette grenser, men stopper jeg opp og tenker får elevsynet mitt være med i vurderingen. Hva er denne eleven vant til? Hvorfor er han slik? Hva kan jeg gjøre for å skape en god relasjon mellom oss, og dermed være i posisjon til å sette grenser?

9. Ville jeg åpnet klasserommet for kollegaer eller ledere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kontroll og overvåking, eller mulighet for relevant tilbakemelding og veiledning?

10. Hvor mye har jeg med meg fra egen skolegang, og hvor hensiktsmessig er det?

Hvor mye av det jeg gjør er sånn for at skole alltid har vært sånn? Hvor ofte stopper jeg opp og stiller meg det viktige «Hvorfor»? Har jeg et konservativt syn på skolen?

 

 

Fabuleringer om fag for framtidens skole

Postet den av
5

Jeg deltok nylig på lederseminar for skolelederne i kommunen jeg jobber i, og temaet var «Framtidens skole». Senere i høst skal utdanningskonferansen i Stavanger ha samme tema. Både ved vårt lokale seminar og ved utdanningskoferansen er Ludvigsenutvalget representert. De er et utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, som skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser som kreves i framtiden. Utrolig spennende arbeid – og kanskje starten på en ny reform? Selv er jeg svært glad i læreplanen vår – både den generelle delen, og kompetansemålene som favner så vidt. Heldigvis gir den nåværende læreplanen rom for mye, i og med at målene kan aktualiseres og tilpasses et samfunn i hurtig endring. Men er det nok? Trenger vi å tenke helt annerledes? Nye fag?

Skolefagene henger i stor grad sammen med de akademiske fagretningene, men må det være sånn? Og må alle ha alle de fagene vi har nå?

Da jeg leste dette kjente jeg meg litt igjen. Jeg klarte meg egentlig greit på karaktertester i kroppsøving, men jeg virkelig hatet faget. Mange kunne nok ha skrevet tilsvarende kronikker om hvor inderlig vondt det var å bli tvunget til å strikke et skjerf som endte som en hullete gryteklut, eller å tute på blokkfløyta til ørene blødde uten at det noen gang lignet en melodi. De praktisk/estetiske fagene er vanskelig på denne måten. De aller fleste kan hevde seg i et av dem, og noen heldige i alle. Så hva er formålet med fagene? I et samfunnsperspektiv er det lett å se nytten. Fysisk aktivitet er viktig å bygge opp som god vane – men trenger alle å kunne saksehopp, beckerslag og crawl? At man arbeider med noe kreativt estetisk ser jeg også absolutt nytten i – men trenger alle å kunne lese noter, sy korssting og tegne riktig perspektiv? Og i tillegg få karakter på det?

Kunne for eksempel de praktisk/estetiske fagene organiseres som valgfrie moduler? Hver elev velger to fysisk aktiviteter, og to kreativ aktiviteter i løpet av uka. Her kan man få plass til flere typer aktiviteter, både for de som kun trenger treningen, og for de som vil spesialisere seg.

Også blant de teoretiske fagene mener jeg at noe kan endres. Blant annet tenker jeg at 2.fremmedspråk kunne gå tilbake til å bli valgfag. Langt fra alle har forutsetninger for å lære nok et fag, og jeg er redd engelsk fordypning i praksis både er litt stigmatiserende og for noen mest en oppbevaring. Og RLE? Kunne fjernes bare for å slippe navnebytte igjen. Mye fra faget kunne fått plass i samfunnsfag, og noe kunne fordeles på andre måter eller inngått i nytt fag. Norsklærerne hadde nok nøyd seg med å bare sette en karakter, så det kunne man kanskje også endret på?

Mest av alt synes jeg vi mangler et fag. Alle tingene jeg snart kommer til å ramse opp kan finne sin naturlige plass i andre fag, men der forsvinner de gjerne blant større og «viktigere» emner. Jeg ønsker meg altså et fag som kan lære elevene våre om hvordan de skal oppføre seg på sosiale medier og internett, om hvordan de skal takle problemer i puberteten, om hvordan de skal ta gode valg, om hvordan de skal ivareta psykisk helse, om hvordan det er å være pårørende, om filosofi og etikk, om hvordan de skal håndtere et kredittkort, om hvordan de skal håndtere å få et «nei», om hvordan de skal lese blogger og blader, om hvordan yrkeslivet er, om hvordan familielivet er, om kildekritikk og kildebruk, om ideologier og propaganda, om konspirasjonsteorier, om hacktivisme og internettkultur, om hva som egentlig er sunt, om #yolo, om å takle avhengighet, om spiseforstyrrelser og selvskading, om undergrunnskulturer, om mobbing, om Luksusfellen og Paradise hotel – og om hvorfor de bør unngå å ende opp som deltagere på noen av dem (ikke for å moralisere). Jeg kommer sikkert på 100 ting til etter at jeg har publisert. Ja. Et livsfag vil jeg ha.

Tenk at nå har jeg skrevet om framtidens skole uten å nevne digitale ferdigheter (nesten). Det er for at jeg tar det som en selvfølge at vi snart får beina ut av hengemyra og setter i gang! Full steam ahead!

Forsett og forventninger ved starten av et skoleår

Postet den av
Svar

Plommehøsten i fjor var stor, men plommene var små og sure. Vi fikk plukke dem i fred, for det var ikke såkalt vepseår. Det er det i år. Det er såvidt jeg tør snappe til meg en søt og saftig plomme (med løs sten) fra treet nederst i hagen. Sukkerhøye vepser er truende og innpåslitne, men plommene er så mye bedre enn i fjor! Det er vepseår i skoledebatten også. Vi står i streik en uke før skolestart, og det snakkes og skrives mye om skole både i sosiale medier og på spalteplass. De gode plommene er at da skjer det ting! Engasjement tvinger seg frem hos de fleste, og vi får sjansen til å utfordre og utvikle hverandre. Det skjer endring.

wpid-fot3424.jpg

Litt av plommehøsten fra i fjor.

Når plommene er modne er det skolestart. Helt fra jeg var liten har denne tiden vært like magisk som juletiden. Fortsatt kjøper jeg nye klær, fine permer og skrivesaker, og fyller meg opp med forhåpninger, forpliktelser og forventninger. Skolestart er mitt nyttår, og her er mine forsett, og forventninger.

Man begynner gjerne med de som er nærmest, og det er jo meg selv. Jeg har mange ting jeg ønsker å bli bedre på, og jeg har mange ting jeg ønsker å prøve ut, og lære meg. Viktigst er å videreutvikle undervisningspraksisen min. Både å sørge for at elevene er mer i aktivitet enn meg, og at de er mer aktive i eget læringsarbeid. Jeg ønsker også å motivere ved å variere, med mye praktisk og gode digitale læremidler og verktøy. Jeg er også skoleleder, og forsettene mine her går på tilstedeværelse. Både skal jeg være mye sammen med lærerkolleger, og jeg skal være ute med elever i friminutt og timer. Jeg ønsker at når ungdom på stedet jeg bor smiler til meg når jeg er ute og handler, gjør det fordi at jeg smilte til dem i skolegården.

Jeg kan ikke ha forsett på vegne av andre, men jeg har ønsker og forventninger. Jeg forventer at elevene legger ned en skikkelig innsats, og at de følger opp tilbakemeldinger. Læring er hardt arbeid, og det må vi formidle både til elever og foreldre. Skole er viktig, og denne holdningen forventer jeg at formidles fra foreldre. Dersom de i tillegg gjør sitt ytterste for å sørge for at de unge håpefulle kommer noenlunde mette og uthvilte til skolen, har vi et godt utgangspunkt for læring.

Både til mine ledere, lærerkollegaer og meg selv kunne jeg stilt mange forventninger om å prøve ut noe nytt, ta vårt profesjonsetiske ansvar og drive skolen videre med spennende bruk av teknologi og pedagogiske trikserier. Noe av dette tar jeg som en selvfølge, og noe er ønsker. Av forventninger har jeg bare en, som i tillegg er stjålet;

tweet.png

Dette er den fineste og enkleste (men også mest kompliserte) forventningen jeg kan komme på. Den helt avgjørende relasjonen mellom lærer og elev. Det viktigste spørsmålet for elevene (enten de vet det eller ei) er: «Liker læreren meg?» Jeg håper inderlig at alle etter første skoledag kan kjenne gleden av et «Ja».

Langt over meg, på kontorer i store grå bygninger (ser jeg for meg) sitter også noen som påvirker min skolehverdag. Jeg har forventninger til dem også. Jeg forventer at en god arbeidstidsavtale er i havn innen få dager, og at vi kan få ro i mer enn to år framover. I den perioden – etter konflikten, forventer jeg at KS (og forsåvidt også «skolepolitikere») bruker tid med lærere, og prøver å forstå hvorfor ting har gått som de har gått. Jeg forventer også at tonen i ordskiftet endrer seg. Jeg synes KS har noen gode poeng iblant, men selv jeg blir provosert over hvordan de uttaler seg om læreryrket. Så jobb med oss, skap tillit. Hvis det i det hele tatt blir en neste forhandling mellom KS og Utdanningsforbundet, så blir det den siste dersom de ikke tar oss på alvor.

Alt i alt er jeg svært optimistisk. Meninger løftes fram og myter knuses. Noen mangler og feil avsløres i prosessen. Jeg tror debatten gjør skolen godt, og at vi går et spennende år i møte. Ønsker alle en god skolestart, og et riktig godt skoleår!

Hva med dette?

Postet den av
10

Som skoleleder og lærerkollega ønsker jeg å utfordre mine medarbeidere. Jeg synes at læring er viktig i alle ledd i skolen – fra Udir til elev. Og læring kan være smertefullt, for det innebærer å legge bort noen gamle mønstre som man er trygg med. I tillegg har man en tendens, som voksen ihvertfall, til å se på ønsker om endring som kritikk. Det fremholdes at det er viktig å ta vare på det som er bra – og det er det selvsagt! Allikevel må man utfordre tankesettet sitt, og reflektere over hva som er bra med det vi gjør, og hvem det er bra for. Ofte – tror jeg, ender man opp med at det vi gjør er bra fordi at vi er trygge med det, og det er lettvint i en travel hverdag. Da kan vi utfordre! Hva med dette?

Hva med å ikke gi lekser? Hvilket læringsutbytte gir lekser? Er det gammel vane, et krav vi setter til oss selv for å «komme igjennom pensum»? Og har vi egentlig noe pensum, bortsett fra de styringsdokumenter vi må forholde oss til? Hva om lekser og pensum faktisk hindrer oss i å følge læreplan og opplæringslov?

Hva med mobilen som tillatt hjelpemiddel? En liten dings med uendelig mange muligheter! Desibelmåler, kalkulator, internet, gyro, høydemåler, gps, pulsmåler, kamera, videokamera, lommelykt, stoppeklokke, tidsur, stjernekart, mønstergjenkjenner, notatblokk – og sikkert hundrevis av andre ting! Tenk på hvilke oppgaver man kan gi!

Hva med å droppe rettebunkene? Hva kan elevene vurdere selv, med veiledning og tydelige kriterier? Hvordan kan de vurdere andre? Hva med å ha veiledede heldagsprøver? Hva med å la elevene rette etter fasit? Hva med å faktisk gi umiddelbar tilbakemelding? Hva med å bruke digitale verktøy i rette- og vurderingsarbeidet?

Hva med å faktisk være lærer? Hva med å vise elevene hvordan de skal skrive ved hjelp av modelltekster? Hva med å gi dem oppskriftene? Hva med å støtte dem hele veien, og så utfordre dem til å klare ting alene? Hva med å lytte til Vygotsky?

Hva med å la elevene samarbeide? Hva med å la dem sitte i grupper? Hva med å la dem samarbeide om prøver? Hva med å la dem lage oppgaver sammen, og løse hverandres oppgaver?

Hva med å prøve noe nytt? Hva med å ikke gi opp noen elever, men finne nye infallsvinkler igjen og igjen? Hva med å finne opp det mest perfekte hjulet du kan hver eneste dag? Hva med å drive pedagogisk håndverk?

Hva med å legge bort bøkene? Hva med å finne dagsaktuelle tekster? Hva med å bruke flere digitale verktøy? Hva med å planlegge for læring?

Hva med å bruke dataspill i undervisningen? Hva med å gjøre læringen relevant for elevene? Hva med å leke? Hva med å gjøre ting mest mulig praktisk? Hva med å bevare elevenes motivasjon gjennom hele skoleløpet? Hva med å bruke sosiale medier? Hva med å møte barn og unge der de er? Hva med å la gnisten for å lære leve?

 

Påkoblet eller overflødig?

Postet den av
2

I følge en undersøkelse utført av Ipsos MMI sier 6 av 10 gutter i alderen 12 til 17 år at spill er viktig. Kun 0,4 % sier at de ikke spiller. Lærere river seg i håret for at de ikke klarer å få elevenes oppmerksomhet gjennom støyen av sosiale medier og dataspill. På videregående skole dukker ikke elever opp på skolen, og noen mener at dersom de straffes for det, så blir alt mye bedre. Jeg mener vi har kommet dithen at vi som lærere må ta et valg; vil vi være påkoblet eller vil vi bli overflødige?

Når våre elever er mest interessert i sosiale medier og spill, når det er der de har sine sosiale liv, må vi møte dem der. Ikke slik at alt skal gjøres om til spill, og alt skal gjøres med tastatur eller nettbrett, men slik at vi bruker deres språk og deres verden for å få dem til å reflektere og lære. Oppgaver der de kan bruke noe de faktisk er interessert i  til å lære noe om Ibsen eller den kalde krigen.  Skriv en diskusjon mellom Nora og Helmer som om det var en diskusjon på facebook. Skriv et blogginnlegg som om du var Nora i «Et Dukkehjem». Utarbeid ideer til spill som omhandler den kalde krigen. Mange lærere bruker spill og sosiale medier i skolen, og veldig mange lærere kan veldig mye mer enn meg om dette.

Men mange tviholder også på kritt, tavle og lærebøker. Det kan være mange grunner til det. Det er tidkrevende å prøve nye ting, og mange har nok vanskelig for å se nytten av spill og sosiale medier inn i skolen. Flere lærere er direkte motstandere, og fnyser det bort. Jeg håper at denne gruppen minker i årene som kommer. Den tiden der elever møtte villig opp for å suge til seg av den dyktige og engasjerte faglærerens kunnskap, er forbi, og det er naivt å tro at vi kan komme tilbake dit – uansett hvilke sanksjonsmuligheter skolen får. Selv tilhørte jeg den gruppen av elever som stadig dukker opp, klar for å lære. Jeg hadde en egen motivasjon for å prestere bra på skolen, og jeg lærte lett av å lese og lytte. Jeg ble faktisk så glad i skolen at jeg har valgt å jobbe der!  En ganske stor andel av lærere har nok det til felles med meg; vi var teoristerke, flinke elever som trivdes på skolen. Hvilket grunnlag har da vi til å sette oss inn i situasjonen til de som hater skolen så mye at de bare vil bli hjemme? Hvem er vi til å si at de er late? Dessuten – skal samfunnet tilpasse seg skolen, eller skal skolen tilpasse seg samfunnet? Vi er tross alt offentlige tjenesteytere.

Jeg mener at nå må de som enda sitter i komfortsonen sin med skriftlige prøver, lekser og rettebunker, ta et langt steg ut til der magien skjer, og prøve å lære seg noe nytt. Det er jo det vi krever av elevene våre hver eneste dag!

 

how-to-expand-my-comfort-zone

I ytterste konsekvens vil kanskje fremveksten av MOOC med sine tilpassede programmer gjøre oss alle overflødige. Da er det jo godt at vi selv også bare kan ta et gratis nettstudium på Harvard, og bli advokat eller lege heller…