Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

3 thoughts on “Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

  1. Så kommer de til videregående studieforberedende, disse instrumentelle femmerne og sekserne, gjerne med gode puggeevner. De kommer seg kanskje greit gjennom på vg1, men på vg2 sliter de. De starter med programfag, og i fellesfagene kreves det stadig mer at de kan se sammenhenger og trekke linjer. Pugging er ikke lenger nok, det gir kun en middels måloppnåelse. Så må elevene finne nye måter å jobbe med stoffet på. Noen greier det, og noen greier ikke å komme ut av puggebobla… Og for mange er disse karakterene fremdeles drivkraften. En god del elever har mistet den indre drivkraften, og da er det vanskelig å motivere til læring om karakterene ikke er der. Gidder ikke å gjøre noe annet enn å kopiere naboen så lenge det bare gis godkjent.

    Joda. Karakterer er både en utfordring og en inspirasjon. Selv opplever jeg at vi har blitt mye flinkere som skole etter å ha vært med i VfL. Vi er flinkere til å bruke egenvurdering og medvurdering. Vi er flinkere til å gi gode tilbakemeldinger om hvor eleven står, og hva de trenger å gjøre for å forbedre seg. I videregående har vi absolutt fått inn mer enn bare et tall, og det er bra, men det gjenstår fremdeles en god del utfordringer.

    • Takk for kommentar! Enig i at vfl på mange måter retter opp dette, men jeg tror ikke egentlig på at disse to fungerer sammen. Karakterene blir for mange så overskyggende at de kun klarer instrumentell læring, som du jo peker på. Skulle ønske vi kunne fp en reell debatt om karakterer i skolen.

  2. Tilbaketråkk: Hvis skolen ikke fantes… – Skolevegen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s