Påkoblet eller overflødig?

I følge en undersøkelse utført av Ipsos MMI sier 6 av 10 gutter i alderen 12 til 17 år at spill er viktig. Kun 0,4 % sier at de ikke spiller. Lærere river seg i håret for at de ikke klarer å få elevenes oppmerksomhet gjennom støyen av sosiale medier og dataspill. På videregående skole dukker ikke elever opp på skolen, og noen mener at dersom de straffes for det, så blir alt mye bedre. Jeg mener vi har kommet dithen at vi som lærere må ta et valg; vil vi være påkoblet eller vil vi bli overflødige?

Når våre elever er mest interessert i sosiale medier og spill, når det er der de har sine sosiale liv, må vi møte dem derIkke slik at alt skal gjøres om til spill, og alt skal gjøres med tastatur eller nettbrett, men slik at vi bruker deres språk og deres verden for å få dem til å reflektere og lære. Oppgaver der de kan bruke noe de faktisk er interessert i  til å lære noe om Ibsen eller den kalde krigen.  Skriv en diskusjon mellom Nora og Helmer som om det var en diskusjon på facebook. Skriv et blogginnlegg som om du var Nora i «Et Dukkehjem». Utarbeid ideer til spill som omhandler den kalde krigen. Mange lærere bruker spill og sosiale medier i skolen, og veldig mange lærere kan veldig mye mer enn meg om dette.

Men mange tviholder også på kritt, tavle og lærebøker. Det kan være mange grunner til det. Det er tidkrevende å prøve nye ting, og mange har nok vanskelig for å se nytten av spill og sosiale medier inn i skolen. Flere lærere er direkte motstandere, og fnyser det bort. Jeg håper at denne gruppen minker i årene som kommer. Den tiden der elever møtte villig opp for å suge til seg av den dyktige og engasjerte faglærerens kunnskap, er forbi, og det er naivt å tro at vi kan komme tilbake dit – uansett hvilke sanksjonsmuligheter skolen får. Selv tilhørte jeg den gruppen av elever som stadig dukker opp, klar for å lære. Jeg hadde en egen motivasjon for å prestere bra på skolen, og jeg lærte lett av å lese og lytte. Jeg ble faktisk så glad i skolen at jeg har valgt å jobbe der!  En ganske stor andel av lærere har nok det til felles med meg; vi var teoristerke, flinke elever som trivdes på skolen. Hvilket grunnlag har da vi til å sette oss inn i situasjonen til de som hater skolen så mye at de bare vil bli hjemme? Hvem er vi til å si at de er late? Dessuten – skal samfunnet tilpasse seg skolen, eller skal skolen tilpasse seg samfunnet? Vi er tross alt offentlige tjenesteytere.

Jeg mener at nå må de som enda sitter i komfortsonen sin med skriftlige prøver, lekser og rettebunker, ta et langt steg ut til der magien skjer, og prøve å lære seg noe nytt. Det er jo det vi krever av elevene våre hver eneste dag!

 

how-to-expand-my-comfort-zone

I ytterste konsekvens vil kanskje fremveksten av MOOC med sine tilpassede programmer gjøre oss alle overflødige. Da er det jo godt at vi selv også bare kan ta et gratis nettstudium på Harvard, og bli advokat eller lege heller…

Kommersielle ideer for pedagogiske utfordringer

De siste 15 årene har skolen – både her hjemme, og ellers i verden – blitt studert, vurdert, testet og målt, mye mer enn tidligere. Mye av det som kommer fram gjennom forskning og undersøkelser hjelper oss å gjøre nødvendige grep for å holde oss oppdatert i samfunnsutviklingen, og klasseromsforskning både i inn- og utland har ført oss fram mot et nytt syn på vurdering. Dette er bra for skolen. Gode pedagoger nyttiggjør seg forskning gjort av skolefolk, og omsetter det til endret praksis i egne klasserom. Dessverre er det ikke bare disse som nyttiggjør seg av resultater.

Når skolen veies, og finnes for lett – går det et sus gjennom media, og skolen blir gjenstand for politisk debatt. På sidelinjen står kommersielle aktører og gnir seg i hendene. Når skolen gjør det dårlig, går det an å tjene penger! Skreddersydde opplegg som skal gi en quick-fix, analyseverktøy eller kartlegginger som skal finne ut hvor problemet ligger hos nettopp din skole, eller teknologi som vil gjøre underverker for elevenes læringsutbytte. Som pedagog vil jeg alltid ha en kritisk grunnholdning til kommersielle aktører som vil profitere på skole. Jeg mener at skolefolk vet best hvordan skoleproblemer skal løses, og at det aldri finnes en quick-fix.

Det har vært mye fokus på opplegg og kartlegginger for barnehagene i det siste, og jeg synes man bør se et par varsellamper lyse i skolen også. Er vi kritiske nok til hva vi innfører i skolen? Har virkemidlene en faktisk positiv innvirkning på læring, eller er de der bare for å gjøre jobben lettere for lærerne? Satt helt på spissen, så vil jo ferdiglagde opplegg og analyseverktøy gjøre læreren overflødig, og fjerne alle rester av en profesjon. I hvem sin interesse er det mon tro?

Når politiske symbolsaker rammer ekte mennesker

Leste nettopp denne. Må kanskje advare om bilde og tekst som får det til å kverne i magen, og tårene til å presse seg fram.

Uansett; Det er historier som dette som gjør at reservasjonsretten betyr mye, selv om kun et lite mindretall av leger vil benytte seg av den. Og det er dette som er problemet med slike symbolsaker. For politikerne er det en sak det kan forhandles om, noe som kan fronte verdier og ideologier, og noe som går raskt, og er lite kostbart å endre. Ved regjeringsskifte ser vi slike symbolsaker ganske raskt. Her er vi! (I dette tilfellet: Her er Krf!). I tillegg er det viktig å rive ned forrige regjerings symbolsaker. Ikke det at det betyr like mye, men den latterliggjorte skolefruktordningen er vedtatt borte fra skolestart i august.

Jeg skal ærlig innrømme at før jeg begynte å jobbe i ungdomsskolen, så syntes jeg selv det var en litt tullete ting å bruke penger på for kommunene. Nå har jeg sett hvordan noen elever titter fram for å se om det ligger en frukt til overs, som de kan ta i tillegg til den de nettopp spiste, for det er det første de spiser i dag, og det hadde vært godt med en til. Elevene synes det betyr mye med den gratis frukten på skolen! Og det betyr faktisk ganske mye for kvinner i en allerede vond situasjon å bli møtt med et nei fra sin lege. Skjønner politikerne det når de sitter med sine forhandlinger?

Vi kan heldigvis trøste oss med at ved neste regjeringsskifte vil den første symbolsaken kun føre til at en håndfull vonbrotne fastleger må ta valget om de skal gå tilbake til å handle mot sin overbevisning, eller bite i det sure eplet og slutte å praktisere som fastleger.

Den sorte dype navlen

I min undervisning av elever på ungdomsskolen, kommer temaet gruppepress opp både titt og ofte. Da pleier jeg å prøve å realitetsorientere dem litt om hva gruppepress egentlig er, og hvordan det egentlig foregår. For det er vel sjelden at ungdom faktisk opplever slike fester som vi leser om i utgåtte lærebøker, der en hel gjeng sitter og sier til den ene at han ikke er tøff hvis han ikke tar en øl, eller spør om han er pyse eller siden han ikke er med på hærverk hos læreren. Gruppepress, forklarer jeg, er noe som skjer hos den enkelte. Gruppepress er når du begynner å føle deg annerledes, uten å ønske det. Når flere og flere gjør noe, så blir det normen, og de fleste av oss er flokkdyr, og vil dermed gjøre det samme for å passe inn. Å gå sin egen vei kan være tungt, og spesielt når man er ung i en vanskelig tid å være ung i.

Som voksen, og småbarnsmor, slites jeg også mellom det å være annerledes, og det å skille meg ut. Noen ganger ser det ut til at alle andre mødre jobber redusert og baker hver dag. Da blir jeg litt sint for at jeg ikke vil være sånn, og så får jeg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke unner ungene mine en mamma som er hjemme med dem og baker boller. Så har jeg også kommet dithen igjen at jeg bryr meg om, eller er litt redd for hva folk synes. Tenk om de i barnehagen reagerer på hvordan jeg kler ungene mine? Hvor ofte tar de andre mødrene dressen hjem og vasker den? Internettforum må jeg bare holde meg langt unna. De er en sikker oppskrift på klumper i magen.

Og det er ikke bare her jeg plutselig har begynt å tenke på hvordan jeg oppfattes. Tenke gjennom hvordan jeg skal formulere en tweet, eller hva folk vil synes om bloggen min. Tør jeg si at jeg stort sett sitter inne og ser på tv når ungene har lagt seg, når jeg hører hva mine medsøstre tar seg ut på av trening og turer? Men så kan jeg tenke; Hvis jeg bruker så mye tid på min egen sorte avgrunn av en navle, med dårlig samvittighet og tvil, for at jeg tenker at alle andre er bedre enn meg, er det ikke naturlig å tenke at andre gjør det også? Jeg hadde jo aldri reagert negativt på om noen andre gjorde de tingene jeg er redd for at andre skal reagere på hos meg – og jeg har neppe tid til det heller! Jeg er redd for at noen skal oppdage at jeg ikke har barbert leggene på et par måneder, men jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har sett nok på en annen kvinnes legger til å si noe om når de sist så en høvel. Jeg prøver å ikke ha samme klærne to dager etter hverandre, men jeg aner ikke om mine kolleger som jeg treffer hver dag har på seg noe helt nytt eller noe de har gått med en uke. JEG ER ALT FOR OPPTATT AV MEG SELV! Og det håper jeg du også er! Så dette er det jeg har tenkt å gjøre noe med. Jeg skal slutte å bry meg om hva du synes om meg, og begynne å bry meg om deg – på en utelukkende positiv måte. Hvis vi alle gjør det, så klarer vi kanskje å slippe unna alt presset? Kanskje vi vil sette mer pris på oss selv, hvis vi setter mer pris på hverandre og viser det? Kanskje våre døtre vil lære av oss, og sørge for at ikke normen blir det mediaskapte skjønnhetsbildet, eller den mammbloggskapte morsrollen? Så la oss løfte blikket fra vår egen navle og se våre søstre i morgen, og alle andre dager!

Heving for Løft

Skolen skal få et kvalitetsløft, og det skal skje gjennom kompetanseheving for lærerne. Jeg kjenner noen som er inne til heving nå, og jeg har lest litt om noen av studieprogrammene som tilbys. Det som slår meg er hvor mye disse programmene er rettet mot fag, og hvor lite som går på pedagogikk, metodikk og didaktikk.

Jeg er av den oppfatning at det som trengs for at skolen skal få et kvalitetsløft, er at flere reflekterer over og utvikler egen undervisningspraksis, i lys av forskning som sier noe om hva som faktisk fungerer for elevers læring. Det er fullt mulig at det å komme seg over på skolebenken selv litt, og ha noen engasjerte forelesere som kan modellere spennende undervisningsopplegg, til en viss grad gjør det, men dessverre tror jeg ikke det er dette som er tilfellet ved de fleste videreutdanninger for lærere. Jeg tror nok at mange sitter med matte og naturfag på et slikt nivå at de lurer på hvordan de skal få bruk for integralregning og analytisk plangeometri for den nåværende 7.klassen sin. Man kan jo alltids argumentere med at det er viktig å ha trygghet i faget, og det er vel kanskje noe i det.

Allikevel tror jeg altså at det som er viktig å fokusere på, er alt det vi nå vet at virker, og videreutdanne i det. Da må det være skolefolk, og ikke matematikkprofessorer som utdanner. Både lærere som videreutdanner seg, og for så vidt de som er under lærerutdanning, må lære om klasseledelse og relasjonsbygging, om strukturering av timer og planlegging for læring. De må ikke minst lære om viktigheten av elevenes metakognitive refleksjoner rundt egen læring, og det å gi relevante tilbakemeldinger. Dette i tillegg til mer fagspesifikke emner; tilpasset opplæring og praktiske opplegg i matematikk, modelltekst og metoder for skriveopplæring, læringsstrategier og lesestrategier i orienteringsfagene. Skjer det nå? Det er i hvert fall ikke det som er mitt inntrykk når jeg snakker med studenter og lærere under videreutdanning. Og har egentlig utdanningsinstitusjonene den nødvendige kompetansen for å drive og modellere slik undervisning?

Apropos det; Da jeg leste denne http://www.klassekampen.no/article/20140222/ARTICLE/140229961 ble jeg litt overrasket og provosert. Jeg tok selv rektorskolen ved ILS, og syntes det var fantastisk bra, praktisk og helt relevant for jobb både som lærer og leder. Det jeg har valgt å konkludere litt med for meg selv, er at utdanning generelt sett kanskje er mer relevant når man kjenner praksis, og kjenner seg selv i praksis. I så måte burde kanskje lærerutdanningen være som veterinærutdanningen? Der må de jobbe med dyr i et halvt til to år før de starter på studiene. Kanskje kunne det vært en god måte å sikre at de som utdanner seg til lærere ble i yrket også? Slik det er nå starter lærerstudentene med egen skolegang som mest relevante praksis, på godt og vondt, og jeg frykter at ved endt utdanning så er det fortsatt denne praksisen som er mest gjeldende for mange.