Jeg husker godt min egen vitnemålsutdeling på videregående. Der ble det delt ut pengepremier både til de som hadde vist engasjement og til de elevene som hadde høyest karaktersnitt. Akkurat hvordan jeg reagerte på praksisen, husker jeg ikke helt, men det var ingen overraskelse hvem som stod der oppe. Vi visste allerede hvem som hadde det høyeste snittet, for det var noe vi var opptatt av. Men var det 12 års skolegang eller menneskets naturlige hang til å sammenligne oss med hverandre som gjorde at det ble slik? Forsterket eller dempet i så fall skolen denne egenskapen hos oss?

Jeg leser med stor interesse alt som skrives etter at Kira skrev om praksisen med pengepremier etter endt skolegang. Hun beskriver det jeg mener er en slags iboende systemsvikt i skolen – målene i opplæringsloven, overordnet del og læreplanen, henger ikke nødvendigvis sammen med midlene for å komme dit. Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere. Paradokset med lærere som snakker om viktigheten av å ta vare på seg selv, og utvikle seg som hele mennesker, og skoleledere som premierer de akademisk flinke, finnes altså ikke bare i denne seremonien ved endt skolegang. Det finnes gjennom hele skoleløpet.

Av de som har uttalt seg om pengepremiene til skolevinnerne, synes jeg at representantene fra elevorganisasjonen ofte svarer best – og de har flere ganger vist at de har stor innsikt i motivasjonsteori og sammenhengen mellom motivasjon og innsats. Reaksjonene på premiering ved vitnemålsutdeling handler ikke om misunnelse, eller at vi ikke skal få lov til å være forskjellige, og ha ulike evner, men den er med på å synliggjøre og konsolidere den prestasjonsorienteringen som skolen allerede er lagt opp til. Jeg vil hevde at den er til stede fra første klasse.

Vi snakker om at barna skal være skoleklare, og at de skal komme inn i elevrollen – konkurransen har kanskje allerede startet i barnehagen? For hva gjør det med oss voksne i skolen – og hva gjør det med barna – at vi allerede har en definert forventning til hvordan barn skal bli elev? Jeg husker en gang i mine første år som lærer, at jeg hadde plassert elevene i klassen min i grupper etter faglig nivå. Hensikten var at jeg skulle kunne hjelpe flere med det samme på en gang, og jeg tenkte ikke at disse 8-9-åringene skulle legge noe særlig merke til det. Så var det en gutt som spurte meg om han måtte være på «den dumme gruppa» neste gang vi byttet plasser også, og siden så jeg meg ikke tilbake. Nivådeling, bruk av karakterer og poengsummer – er verktøy for å befeste sin posisjon i den prestasjonsorienterte skolen som – dessverre – har «vinnere» og «tapere».

Jeg mener at noe av det som skal til for å skape en mer inkluderende skole, der vi bygger fellesskap over forskjellene, og feirer og styrker alle de ulike kvalitetene som bor i barna og ungdommene, er å revurdere strukturer som fag-og timefordeling, kvalitetsvurderingssystemet, og ikke minst bruk av karakterer som sortering til videregående og høyere utdanning. Det vet vi jo alle at ikke vil skje med det første, men jeg skulle ønske at Kira sitt innlegg, og alle reaksjonene til det, fikk oss til å heve blikket litt og kjenne etter på hva vi egentlig reagerer på. Pengepremiene er bare kirsebæret på toppen, i et skolesystem som har dørene vidåpne mot verden og fremtida for mange elever, men der den såvidt står på gløtt for andre. Og det er et samfunnsproblem som ikke bare kan løses i skolen.