Stikkordarkiv: #skolepolitikk

Kunnskapsministerens kunnskapsfail

Postet den av
Svar

Forrige uke kunne kunnskapsministeren vår fortelle at han skulle sette i gang tidenes forskningsprosjekt om effekten av å øke lærertettheten på 1-4 trinn. På twitter startet dette en diskusjon med skolebyråd i Oslo, Tone Tellevik Dahl. Hun lurer på hvorfor han ikke fulgte opp forrige regjerings ungdomsskolesatsning, en forsøksordning med 600 flere lærere i ungdomstrinnet. Han mente at det ikke var knyttet forskning til dette prosjektet, men trakk det senere tilbake. Hans feil.

TRI

I følge en artikkel i dagsavisen var han skyld i litt mer enn en liten forglemmelse. Det var nemlig han som stoppet forskningsprosjektet som skulle følge satsningen med en prislapp på 1,5 milliarder kroner.

Det er provoserende på så mange plan! For det første så er det ren sløsing av 1,5 milliarder skattekroner. Eller – det vet vi jo ikke, og det er også provoserende. Det som kanskje er mest provoserende er måten Isaksen svarer på kritikken her. Med syltynne argumenter om at forskningen ikke ville vært god nok.

Det er ikke første gang Isaksen ikke vil vite. I forbindelse med høringen om fraværsgrenser utarbeidet Udir først et utkast som inneholdt forskning om hvilke konsekvenser en eventuell fraværsgrenser ville komme til å få. Utkastet ble sendt tilbake, med krav om å fjerne det som omhandlet forskning. Les mer om den saken her: «Stiller spørsmål, ser bort i fra svarene»

Torbjørn Røe Isaksen snakker mye om kunnskap og forskning, men svarer sjelden på spørsmål om det. Jeg har prøvd før å få svar på hvorfor vi bruker milliarder på etterutdanning uten å vite at det virker, men får klart nei til mindre klassestørrelser fordi at det ikke virker i følge forskning. Hanne Westrum Hvammen spør enda bedre her: «Kunnskapsprolapsen»

Jeg er skuffet og lei. Kunnskapsministerens åpenbare kunnskapsforakt får alt for lite oppmerksomhet. Hvor er opposisjonen? Hvor er den kritiske pressen? Hvorfor kan han aldri svare skikkelig?

 

 

Å bygge en profesjon

Postet den av
4

Trond Giske har skrevet bok der slagordet er «lytt til lærerne». Jeg har ikke lest boka enda, men tenker at dersom  dette som er hovedbudskapet, så kan den  ikke være så verst. Det er bare så utrolig synd at det slagordet er nødvendig, og jeg må innrømme at jeg synes det er litt skummelt at den store boka om lærerne ble ført i pennen av en politiker.

Har vi lagt opp til det selv? Er det lærernes skyld at det har blitt sånn?

I forbindelse med opprettelsen av ekspertutvalget som skal analysere tillitskrisen mellom lærerorganisasjonene og arbeidsgiverne, sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette til Dagens Næringsliv:

– Mitt inntrykk er at sykepleierne – og legene – har vært mer opptatt enn lærerne av å bygge opp en en egen profesjonskultur – en profesjonsorganisasjon. De har bestemt seg for ikke bare være en ren fagforening som er opptatt av lønn og arbeidstid.

– Råder du lærerne til å skape mer av en profesjonsorganisasjon?

– Nå er ikke jeg et sånt konsulentbyrå for norske fagforeninger – så nei, de må styre sin organisasjon som de vil, sier kunnskapsministeren, men kan likevel ikke dy seg:

– Jeg tror jo det ville vært bra for dem, men de må altså bestemme selv.

Først ble jeg voldsomt provosert av å lese dette, men etterhvert har jeg tenkt at han jo faktisk har et godt poeng. Selv om lærerne er sterke sammen, er de en sterk profesjon?

Mange skylder på strikkende bedehuslærerinder fra sørlandet, som gjør som de får beskjed om og stort sett er lydige. Andre peker fingrene på det ene eller det andre politiske partiet for å ha knust lærerstatusen. Noen mener at bakstreverske inngrodde lærere som ikke er villige til å flytte seg en centimeter mot endring, er årsaken til problemet.

Jeg tror at nettopp dette er problemet. For mens vi klarer å stå sammen i krava om mer lønn og gode arbeidstidsavtaler, klarer vi ikke helt å enes om hvilken skole vi vil ha. Derfor ender lærerorganisasjonene som vaktbikkjer, snarere enn profesjonsbyggere. Det nytter ikke å kjekle i grøftene om hva som er viktigst av fagkunnskaper eller gode relasjoner til elevene. Vi trenger begge, og vi kan utfylle hverandre. Yrket har godt rom for at vi både kan være uenige, og diskutere, men vi må sørge for at vi stadig kommer oss videre.

Det står respekt av det å kjempe for et fags plass i skolen, men det er viktig at vi også har større perspektiver. Skolen er ikke bare fag, og fag endrer seg stadig. Skolen er til for samfunnet, ikke omvendt.

Vi skal også ha respekt for trinnenes egenart. Barnehagelærere er eksperter i barnehage, og lektorer kjenner til hvilken pedagogikk som må til for skoletrøtte russ. Vi kan allikevel snakke sammen, og lære av hverandre. Plutselig er det noe som virker godt helt på tvers av trinn.

Vi har nå en gylden mulighet i Ludvigsensutvalgets Fremtidens skole. Her kan vi være med fra starten. Utdanningsforbundet er allerede godt i gang. Ikke bare holder de debatter og møter, de har utarbeidet den profesjonsetiske plattformen (selve krumtappen) og opprettet nettstedet utdanningsforskning. Jeg er stolt av å være medlem av dette profesjonsbyggende forbundet!

Sammen må finne de faktorene som utgjør læreryrket  -fra barnehage til videregående. De tingene som bare vi kan, og det språket som bare vi forstår. Vi må enes om hva som er viktig for oss i fremtidens skole, og vi må gjøre det før noen andre snapper ballen.

En skole som ikke får til noe er big business. Man kan både vinne valg, og tjene penger på slikt.

Hvilken vei går dere, Oslo?

Postet den av
10

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.

Smitten fra England

Postet den av
6

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Finlands trumfkort

Postet den av
Svar

Å begynne å snakke om Finland i en skolediskusjon, er litt som når man begynner å sammenligne motparten med Hitler i enhver annen type diskusjon. Et sikkert tegn på at nå nærmer vi oss tomme for argumenter. Trekk Finlandkortet – for det trumfer det meste. Og Finland er knakende gode på skole. Årsakene til at de er det er jeg ikke sikker på at finnene forstår selv engang, og jeg ser liten vits i å gå inn i hvilke årsaker jeg antar ligger til grunn for deres suksess. De som er uenige med meg finner sikkert et helt annet sett med forklaringer.

Jeg har ikke vært på PISA-tour i Finland, og jeg kan ikke skryte på meg noen spesiell kunnskap om den finske skolen. Men jeg har jo alltids hørt litt, og lest litt – Finlandkortet spilles jo som nevnt mye. Her er to ting jeg har hørt, og hva jeg tenker om dem:

«I Finland har lærerne høy status»

Faktisk så høy at de fleste menn helst vil gifte seg med en lærer. Kvinner vil helst gifte seg med en lege, men hvis alle de er opptatt, så tar de helst en lærer de også. Fantastisk! Hvordan i all verden har de fått til det? Jeg vil ha oppskriften! Dette må jo være en av de virkelig avgjørende grunnene til suksess. Mange vil sikkert ha det til at de har så høy status på grunn av at de er faglig dyktige og får styre skolen slik de vil – noe som tar oss til neste punkt:

«I Finland er det politisk konsensus om at skolen skal drives av skolefolk»

DER er årsaken. I debatten på NRK 1 forrige torsdag sa skolebyråd i Oslo følgende: «Det regimet disse vil tilbake til, en lærer, ett klasserom, en klasse, den tiden er forbi. Jeg mener det er utrolig viktig at man har tett oppfølging av elevene, at man jobber i profesjonsfellesskap, at man jobber målrettet og systematisk for å sørge for at alle våre elever lærer det de skal» Det regimet «DISSE» vil tilbake til? Tror politikerne i Norge at lærere stor sett er gretne gamle gubber som ikke har peiling på skole? Antar hun at lærere flest er reaksjonære, vrange og dumme? At kritikken mot målstyringsregimet hennes er fordi at vi ikke FORSTÅR? Jeg er forøvrig enig med Hauglie i alt hun sier om hva hun vil. Problemet er at hun og andre politikere har alt for lite kunnskap om hvordan man faktisk får slike ting til. Hun er for blendet av ideologi til å i det hele tatt forstå hva hun ikke forstår. Der er det Finland banker oss ned i støvlene. De overlater det til skolefolk å utvikle skolen. Lærerne i Finland er ikke gretne gamle gubber som tviholder på det som var og blir illsinte om noen forsøker å trekke noe over hodet på dem. De er profesjonelle og baserer seg på forskning. Når lærerutdanningen endres, så er det for at lærerutdannerne ser et behov for det, og når de nå fjerner skjønnskrift til fordel for opplæring i touch, så er det for at en samlet profesjon har besluttet at det sikkert er lurest.

I Finland har de nå klekket ut en reform som beveger seg bort fra fag, og mer mot temaarbeid. Et gufs fra fortiden vil mange tenke her hjemme. L97 med sine krav til arbeidsmåter har gitt frasen «tema- og prosjektbasert» bitter smak for mange lærere. Selv ble jeg utdannet under L97, og kjenner de fine sidene ved tema- og prosjektarbeid. I barneskolen valgte vi først tema, for så å plukke innhold fra forskjellige fag. I sommer tipper jeg at Ludvigsenutvalget vil kalle omtrent dette for «Dybdelæring». Jeg er i ferd med å få være med på mitt første bølgetilbakeslag!

Neste gang det skjer håper jeg at det skjer fordi at vi norske lærere har funnet ut at det er det vi trenger nå. At politikerne har sittet stille og fulgt med mens vi samvittighetsfullt har gjort jobben vår med å utvikle skolen i et profesjonsfellesskap, målrettet og systematisk slik at alle våre elever lærer det de skal.

Så bare en gang til, med store bokstaver, slik at jeg er sikker på at dere får det med dere; LIGG UNNA SKOLEN POLITIKER! JEG KAN DETTE BEDRE ENN DEG!!!

 

Størrelsen HAR noe å si

Postet den av
3

Jeg husker godt første gang jeg ble presentert Hatties rangering over faktorer som påvirker elevers læring. Mange av mine kolleger ristet vantro på hodet. Selv måpte jeg. Vi var godt i gang med arbeidet med vurdering for læring, og faktorene som hadde størst effekt gav god gjenklang. Så var det noen overraskelser også da. Aller mest overraskende var nok det at gruppestørrelse ikke hadde noe å si for den enkeltes læring. Det kunne jo ikke stemme?

Min første tanke var at dette kommer til å bli utnyttet både politisk, og av sparekåte byråkrater. Det ble plutselig enkelt å si at voksentetthet og klassestørrelser ikke hadde noe å si. Forskning sier så. Og forskningen har på et vis rett.

Da Frank Aarebrot foreleste om Norges historie satt 230 000 mennesker og fulgte med. De ville mest sannsynlig ikke lært noe mer, eller mindre om de var 10. En pedagogikk som bygger på forelesning, egenstudier og enkel testing, vil kunne brukes like godt med 100 som med 10. Dersom lærerens eneste oppgave var å formidle kunnskap, og vurdere om kunnskapen var overført, så kunne vi sikkert klart gruppestørrelser større enn de vi har i dag.

Det er imidlertid slik jobben vår krever betraktelig mer enn formidling og vurdering. Læreren er den viktigste faktoren, liker man å si. For noen betyr det at vi skal satse på lærerne ved å sørge for at de har flest mulig studiepoeng, men for andre så betyr det at det er lærerens relasjon til elevene som er den aller viktigste enkeltfaktoren for læring. Det er vanskeligere, og ekstremt mye mer tidkrevende å skape en god relasjon til 35, enn til 20. Det tror jeg ikke vi trenger forskning for å fortelle oss.

I tillegg er det veldig mye lettere å bruke den typen pedagogikk som vi vet at fører til læring i en mindre gruppe. Eleven som aktiv i egen læringsprosess, og vurdering for læring, krever tett voksenoppfølging. Tilpasset opplæring, og differensierte og varierte undervisningsopplegg er avhengig av god kjennskap til klassen, og krever mye tid av læreren. De gode relasjonene er helt avgjørende i arbeidet med trivsel, forebygging av mobbing og god klasseledelse.

De svakeste lærerne vil kanskje ikke lykkes med disse tingene i en klasse på 15, men selv de aller dyktigste vil mislykkes i en klasse på 35. Derfor har størrelsen noe å si.

 

 

NPM og VFL – Nyare norsk skulehistorie

Postet den av
1

Eg var denne veka heldig nok til å få høyre Ole Briseid på utdanningskonferansen i Stavanger. Tidlegare samme dag snakka statssekretær Birgitte Jordahl om nokre av dei samme emna. Ingen av dei definerte kva dei snakka om med å bruka omgrepet New Public Management, men det var tydeleg for alle som kjenner det.

New Public Management er namnet på ei reformbølge som frå 80-talet blei brukt til å effektivisera offentleg sektor. Det ber med seg prinsipper om at styring skal skje på lavare nivåer, konkurranse mellom aktørar i alle ledd og synleggjering av resultat. I skulen såg vi forenkla læreplanar med fokus på lesing og matematikk, målbare resultat og ei tanke om at skulen skulle tene økonomisk konkurransekraft. Elevar og føresette blei til brukarar, og rektor til virksomhetsleiar. Det blei eit auka fokus på individets rett, og på offentleg sektor som serviceytar.

I skule-Noreg merka vi ikkje mykje til denne bølga før tidleg på 2000-talet, da dei internasjonale resultata for skulen kom. PISA, PIRLS og TIMMS fortalde oss at det ikkje stod så bra til med skulen vår som vi hadde trudd. Vi – som brukte so mykje ressursar på skule, burde vere i verdsklasse. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt. Vi satte i gang med ny reform – kunnskapsløftet, nasjonale prøvar og oppretta eit eget direktorat for utdanning under kunnskapsdepartementet.

Samstundes skjedde noko anna i skulefolkkretsar. Ein blei nysgjerrig på kva som lå bak tala frå undersøkingane, og ein ville ikkje kun sjå på kva som blei putta inn i skulen, og kva som kom ut i form av resultat. No starta ein klasseromsforskning. I Storbrittania utførde Paul Black og Dylan Wiliam  studiet «Inside the Black Box – Raising Standards Through Classroom Assessment»,  og her hjemme var blant andre Kirsti Klette med på PISA + . Begge var kvalitative studier som tok for seg lærarars praksis i klasserommet. I fyrstnemde fann ein sterk evidens for at  elevar som forstod kva dei skulle læra, og korleis dei skulle komma seg vidare, lærte meir. Her hjemme fann vi ei fokusering på aktivitet for aktivitetas skuld, og eit lavt læringstrykk. Klette fann at norske lærarar brukte «Fint» og «Flott» heilt uavhengig av kvalitet på både læring og åtferd. Noko måtte gjerast, og det litt brennkvikt.

Det var her det gjekk så frykteleg gale. Det nye Utdanningsdirektoratet starta si satsning på Vurdering for læring, samstundes med at politikarar skulle høste politiske poeng på forskninga. Vurdering for læring blei til to ting. Den eine ei start på ei nødvendig praksisendring blant norske lærarar, og den andre eit nytt målstyringsverktyg for resultatkåte politikarar. Endringa i vurderingsforskrifta som kom i 2009 skulle sikra den nødvendige praksisendringa for lærarar, men blei i mange kommunar brukt til å laga enorme vurderingssystem som tok mykje tid frå lærarane og på ingen måte fremma læring.

No vil Torbjørn Røe Isaksen endra forskrifta igjen. Han vil at karakterar frå undervegsvurderinga skal vera gjeldande til standpunktvurdering. Det er eit enormt feilsteg, og det slår beina under alt det gode arbeidet som er gjort med VFL dei siste åra. Bjørn Helge Græsli har skrive godt om den biten.

Når lektorlaget finn i ei undersøking at fleire rektorar pressar lærarar til å setje standpunkt på svakt grunnlag, så er det grunna kommunanes målstyring og ansvarleggjering! Når Osloskulen sørger for at andre fag legges vekk for å øva til nasjonale prøvar, så er det grunna kommunanes målstyring!

Kunnskapsministeren gjer som Lektorlaget ynskjer i fleire saker , også når det går heilt på tvers av det skuleforskning og åtferdsforskning seier er bra for barn og unges læring. Eg trur at dei som er misnøgde med det som har utvikla seg i skulen dei siste ti åra, er det fordi at dei ikkje vil eller er i stand til å endra praksis. Er det dei som skal styra skulen? Skal vi andre gå to skritt tilbake for at dei ikkje maktar å ta eit skritt fram?

Kunnskapsministeren behandlar symptoma til ein sjukdom han ikkje ynskjer å snakka om. «Diskusjon om New Public Management er en avsporing, mener Torbjørn Røe Isaksen.» Det er kunnskapslaust av ein kunnskapsminister.

Ole Briseid sa om norsk skule at «Skuta er i god stand, men på feil kurs.» Statssekretær Birgitte Jordahl forsøkte å pakka det heile inn i at forvaltning og ansvarleggjering var ein ond spiral og eit dilemma, for det var nødvendig. Til ein viss grad har ho nok rett, men eg lærte også denne veka (hugser ikkje kven som sa det) at utdanningssystemet i Noreg er laust bygd opp, og at det krev tillit mellom partane. Kan det vere ei løysing på dilemmaet? Skuleutvikling etter det vi veit at virkar, og tillit til at vi kan klare det? Alt det krev er ei forventning om at det ikkje skjer noko brennkvikt, men over lang, lang tid. Kanskje så lang tid at ikkje ei regjering kan ta æra. Kanskje lærarane som endrar skulen må få æra.

Lærersnøftet

Postet den av
Svar

Denne uka ble regjeringens lærerløft lagt fram. Mye visste vi at ville komme, og mange hadde nok håpet på at det i tillegg ville komme signaler om en strategi for å løfte lærernes status også ved lønn og fleksible arbeidstidsordninger. Det uteble. I stedet trappes etter- og videreutdanningen kraftig opp, og nye kvalifikasjonskrav for de som ønsker å bli lærere og de som i dag er kvalifiserte lærere ble lansert. Mange lærere møter dette med et snøft, og jeg er en av dem.

Den faglig dyktige læreren er utrolig viktig, men jeg tror at de aller fleste egenskapene som gjør en lærer god verken kan måles i karakterer eller studiepoeng. Formidlingsevne, evnene til relasjonsbygging, kreativitet og oppfinnsomhet måles aldri. Det å vite akkurat hva som skal til for at nettopp denne eleven skal mestre, eller det å forstå hvorfor ting gikk litt på tverke for den eleven, er noe det ikke undervises i noe sted.

Vi skal kunne fagene våre. Vi skal ha god kontroll på det som kreves for årstrinnet, og vi skal kjenne både det som kom før, og det som kommer etter. Viktigst er at vi forstår hvordan elevene opplever faget, hva som skal til for de som ikke får det til, og hva som er neste skritt for de som trenger å strekke seg. Dette krever fagkunnskap, men også gode pedagogiske evner, og ikke minst entusiasme og glede over faget. Også gode tverrfaglige evner er bra hos lærere, slik at de kan knytte emner opp mot hverandre og bidra til et positivt syn på andres fag.  Jeg har store problemer med å tro at dette skal komme automatisk etter et år på skolebenken. Å tro at det er så lett vitner om et svært instrumentalt læringssyn. Lærerløftet er enkel politikk som bygger på det sjokkerende faktum at man kan undervise i engelsk for småskolen (1.-4. trinn) uten et eneste studiepoeng i faget.

Formell kompetanse er flott, men reell kompetanse har også verdi hvis elevene faktisk lærer det de skal. Når det lages nye kompetansekrav til allerede kvalifiserte lærere, så får vi flere ukvalifiserte i stedet for færre. Det burde være opp til hver skole å bestemme hvem som trengte etterutdanning. Å bruke enorme ressurser – både tid og penger, på at høyst kompetente, og i dagens system kvalifiserte lærere som lykkes i klasserommet, skal få de nødvendige tallene på plass, er ren idioti.

Vi skal altså inn i en periode der flere kvalifiserte og ukvalifiserte lærere skal ut i studier. Samtidig skal lærerutdanningen gjøres lenger, og det skal bli vanskeligere å komme inn. På sikt kan selvsagt høyere karakterkrav føre til at status øker – det håper jeg virkelig, og det er en drømmesituasjon å få inn faglig flinke studenter til lærerutdanningene. Men hva om søkertallene går kraftig ned? Med mange lærere ute i studier, og få på vei inn – hvem skal jobbe i skolen? Jeg skulle så inderlig ønske at endringen heller ble gjort i lærerutdanningene. At praksis fikk mer plass, og at skikkethetsvurderinger ble gjort grundig, for å sikre at de dyktigste lærerne kom seg gjennom utdanningen, og var klar for yrket.

Så jeg snøfter. Ikke fordi at jeg ikke synes det er viktig med fag, eller for at jeg ikke vil ha faglig flinke studenter og lærere, men fordi jeg synes det gjøres helt feil. Jeg synes løsningen er for enkel, og jeg tror ikke den virker. Jeg tror rett og slett ikke at det er de faglige evnene til lærerne våre som er problemet som skal fikses i norsk skole, og jeg tror at jo mindre man lytter til forskning, og jo mer man bare driver politikk, jo større blir problemene.

Høyreskolens løsninger

Postet den av
3

På Høyres hjemmesider kan vi lese hva de mener om grunnskolen, og hvilke løsninger de har. Mange store kommuner er i dag Høyrestyrte, og har vært det over lang tid.  Simon Malkenes skriver om Osloskolen i Dagsavisen, og i egen bok. Vi husker også opprøret mot målstyring i Sandefjord, etter at to lærere ble truet med oppsigelse på grunn av at de nektet å jobbe på en måte de ikke syntes var pedagogisk forsvarlig. I Stavanger var de langt på veien mot å utvikle et tilsvarende avkrysningsskjema, som skulle sikre at de dokumenterte riktig i forbindelse med vurderingsforskriften. Høyre profilerer seg som et skoleparti, men de avslører gang på gang at de ikke har den nødvendige kunnskapen om verken pedagogikk eller skoleforskning til å kunne føre en politikk som gagner skolen. Vi står igjen med en ideologisk og symbolsk plattform, der man synser seg fram med egen nesetipp som eneste veiviser, og de som taper er lærerne og elevene. I lys av det jeg vet om skole, og det jeg vet om Høyrepolitikk vil jeg prøve å oversette noen av Høyres «løsninger» (hentet fra hjemmesiden) til den praksis vi vil oppleve:

Høyres løsning er å:

    • prioritere elevenes lese- og regneferdigheter gjennom hele skoleløpet – tidlig innsats er nøkkelen til mestring og økt læringsutbytte

Flott! Tidlig innsats er kjempeviktig. Det vi ser nå, er at Høyre i praksis ønsker å drive skole i barnehagen. Det kan se ut til at de har et veldig snevert læringsbegrep, der læring først og fremst er knyttet til strukturert undervisning. Læring skjer i stor grad i barnehagene allerede, og en god måte å få til tidlig innsats på, ville vært å overføre en del av ideene fra barnehagen inn i skolen. Når opp mot 30 elever skal gå i samme klasse, må undervisningen nødvendigvis foregå på en slik måte at alle sitter i ro og lytter, og da skjer det ikke så mye læring. Små klasser på maks 15 de første årene ville gitt en bedre overgang, og en ville kunne drive en pedagogikk som gagnet elevene og førte til undring, mestring, begeistring og læring, heller enn stillesitting, disiplin og vansker.

Høyres løsning er å:

    • kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå

Å kartlegge elever for elevenes del er lurt. Diagnostiske tester  for å finne ut akkurat hva elevene sliter med er ofte nødvendig. Men hvorfor skal skolenes resultater offentliggjøres? Det fører ikke til mer læring hos elevene. Det fører til stigmatisering for skoler og kommuner, og det misbrukes til å både belønne og «skyfle rundt» på både ledere og lærere i de verste av blåkommunene. Benchmarking og målstyring har ingen plass i skolen, for det har ingen positiv effekt på elevenes læring. De er effektiviseringsverktøy for bedrifter.

Høyres løsning er å:

    • innføre læringsmål for alle trinn, slik at elever, lærere og foreldre vet hva elevene forventes å ha lært på hvert årstrinn

Dette er Sandefjordskolen og avkrysningsskjemaene. Dette er ungene som dør i magen før ukestest eller målsjekk. Et slikt system er ikke pedagogisk forsvarlig, og er helt aldeles misforstått VFL og god tilbakemeldingskultur. Ja, elevene skal vite hva som forventes av dem, men det skal skje som en integrert del av undervisningen og gjennomsyre læreres tenkning når de planlegger og vurderer. Innføring av læringsmål for alle trinn gjør ingenting positivt for pedagogikk og læring.

Høyres løsning er å:

    • innføre skriftlig avgangseksamen i norsk, matematikk og engelsk for alle elever på 10. trinn

Hvorfor??? For at allerede presset og stresset ungdom skal skjerpe seg og jobbe enda hardere? For at de som allerede mislykkes skal få flere dårlige karakterer på virnemålet? Prøver fører ikke til læring. Tvert imot.

Jeg kan knapt finne en eneste løsning i Høyres skolepolitikk som bygger på noe vi kan finne igjen i skoleforskning eller grunnleggende pedagogikk. Det jeg finner er konservativisme (naturlig nok). Et ønske om å gå tilbake til  den fagtunge realskolen, med sin strenge disiplin og sine autoritære lærere. Problemet var at realskolen ikke var for alle. Det blir ikke Høyreskolen heller, dersom de får løse problemene på sin måte.