Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.

 

Mobile muligheter

Mange ønsker totalforbud mot mobiltelefon på skolen, og argumentene er mange; elevene ser ikke på hverandre, de er ikke fysisk aktive, de er avhengige av mobilen og må sjekke hele tida, de mobber, de tar bilder, de ser ikke hvor de går, de MÅ ha den beste mobilen, de har ikke fokus på læring og vi lærere klarer ikke håndheve de reglene vi har. Jeg synes at i stedet for å forby – som vil skjule problemene bedre for skolen, og kanskje øke læringsfokuset, så må vi adressere de rette problemene, mens vi allikevel har tanken klar: Smarttelefonene har ikke nødvendigvis kommet for å bli. De er et skritt i retningen av at alle har på seg en smart dings, og at første skoledag starter med nytt brett, og ingen fargestifter tel.

Uten å ta noe mer av diskusjonen vil jeg dele noen oppgaver og opplegg som jeg mener vil adressere de riktige problemene, og gi våre unge håpefulle både digital og analog dannelse.

Fra smiley til ansiktsuttrykk

Be elevene finne en oversikt over forskjellige emoticons/smilefjes. (De fleste kan bruke mobiltelefonens tastatur). Plasser dem på langbord sittende to og to, overfor hverandre, med blikkontakt. De skal bytte på å vise med sitt eget ansikt hvilket ansiktsuttrykk de ville hatt dersom de brukte den aktuelle smileyen. Eventuelt kan det gjøres som en slags gjettekonkurranse. Uansett vil det nok bli mye latter! Aktuelle spørsmål etterpå kan være: Hadde dere samme tolkning av smileyene? Hvordan påvirker det deres skriftlige kommunikasjon? Hva mister vi hvis vi kun kommuniserer skriftlig?

Offline-uke

Be elevene klare seg uten noe digitalt i en uke (5 dager? 3? Hvor lenge hadde jeg klart?). Elevene kan skrive dagbok der de svarer på spørsmål som: Hva har du gjort i dag som du ikke pleier å gjøre? Går tiden fortere eller saktere? Hvordan er det med søvn, konsentrasjon – bedre eller verre? Mest sannsynlig vil det komme noen positive erfaringer ut av et slikt eksperiment, og disse kan igjen brukes slik at elevene kan komme opp med noen kjøreregler for når det kan være lurt å legge bort mobilen.

Utfordringer i friminuttene

Man kan ha en fysisk-aktivitet-utfordringslek i friminuttene. Laminerte lapper med korte instrukser om noe som krever fysisk aktivitet (men allikevel er gøy)  kan deles ut av vakter eller trivselsledere. Den som får lappen kan enten ta utfordringen selv, eller snappe den til en annen. Kanskje de som ender opp med å ta utfordringene bør ende opp med en belønning? Eller de kan spare opp for klassen?

Ti minutter for digital trygghet

Korte caser om digital mobbing og nettvett, virkelige eller realistiske, leses opp. Elevene får spørsmål til casen, som de kan diskutere i små grupper og i plenum. Tips til caser finnes blant annet her,( og tips mottas med takk!) Dette er bevisstgjørende for elevene. Jeg tror at noe av hersingen på nett ikke er så ondsinnet – snarere et resultat av at man ikke tenker seg så godt om før man trykker på «liker», eller slenger ut en kommentar for å være morsom.

Bruk mobilen til læring!

Du har klassesett av følgende: stoppeklokke, tidsur, stereoanlegg, fotokamera, videokamera, leksikon, atlas, gps, dreieskive (gammeldags sak for å studere stjernehimmelen) Internet, baloptikon, spill, lydopptaker, uendeligtjukke notatblokker som ikke trenger saks og lim, kalkulator, telefonkatalog, potensielle «brevvenner» i en klasse fra Tyskland, dagens ferske aviser, diverse programvare for læring og så mye, mye mer. Tenk hvor mange av disse tingene vi ønsket oss i klasserommene for 15 år siden? Nå er de der. Tren elevene i å bruke mobilen til læring, og ikke bare underholdning. Se mulighetene!

Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

Etter ca 2 år som lærer startet jeg en praksisendring.  På en kafè i Trondheim, sammen med en kollega, etter første samling med UDir i prosjektet «bedre vurdering», var det plutselig noe som gikk opp for meg. Det jeg lærte og det jeg ble utfordret på stemte ikke overens med det jeg gjorde. Den kognitive dissonansen ble stadig større, og for meg var det mer enn nok insentiv for å endre praksis. Skole som hobbyprosjekt ble startet omtrent da, og siden har jeg stadig vært bevisst på å reflektere rundt og videreutvikle min praksis som lærer, i tråd med mine verdier, og forskning.

Men er det slik for alle? Hva skal til for at man ønsker å endre praksis, og hva gjør at man opprettholder en praksis som ikke virker?

7260067372_f162c6f415_o

Hvordan praktiserer man sitt elevsyn, læringssyn og kunnskapssyn?

Å få faglig påfyll på kurs, observere andre lærere eller lese faglitteratur bidrar nok i stor grad til å inspirere, ta andre perspektiver og kanskje til og med gi litt dårlig samvittighet, men før man vet hva en skal lese, eller se etter hos andre så bør man kanskje undersøke egen praksis? Her er noen spørsmål jeg har reflektert over:

1. Hvilket elevsyn har jeg, og viser dette i min praksis?

Kanskje vi tenker at vi har et positivt elevsyn, men praktiserer et negativt? Vi sier at vi tror at alle kan, og at alle vil yte etter beste evne, men når resultatene ligger på bordet finner man årsaker utenfor egen makt som har påvirket i negativ retning. Vi kan skylde på forhold hjemme, høyt fravær eller bortfall av assistenttimer – og disse har utvilsomt spilt en rolle, men har de også fungert som hvilepute? Prøvde jeg den samme tingen mange ganger, eller prøvde jeg noe nytt hver gang det ikke virket? Ga jeg opp?

2. Hvilket læringssyn har jeg, og viser dette i min praksis?

De fleste lærere i dag er lært opp til at det er Vygotskys sosiokulturelle læringssyn som gjelder, og for meg har det aldri vært noen tvil om at det er dette synet som bør styre vår praksis i skolen. Rart da at jeg tidligere helst praktiserte basert på et behavioristisk syn. Tanken om belønning og straff, ytre motivasjon, karakterer, prøver og ren instruksjon henger sammen med betinget læring. Man vil ende opp med å bruke elementer av undervisning basert på et behavioristisk syn, simpelthen fordi det virker, men dersom man har tro på at mennesker konstruerer kunnskap sammen gjennom språk, bør jo det meste av undervisningspraksisen vår heller reflektere det?

3. Hvilket kunnskapssyn har jeg, og viser dette i min praksis? 

Kanskje jeg heller burde skrive kompetansesyn? Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger, og det er dette som skal vurderes i skolen. Men er det kanskje ofte at vi kun vurderer kunnskap? Er det fordi at vi tenker at det er det viktigste, og er det greit? Eller er det bare fordi at vi ikke finner gode måter å måle kompetanse på? Kunnskapssynet vårt – sammen med læringssynet,  påvirker nok i stor grad hvordan vi driver vurdering.

4. Hvordan lærer jeg best, og hvordan påvirker det min undervisning?

Man er seg selv nærmest, og det kan jo fort hende at mye av det vi gjør er fordi at slik ville vi ha foretrukket det. Vi lærere elsket skolen høyt nok til å ønske å jobbe der. Det gjelder ikke for alle elevene!

5. Hvordan driver jeg tilpasset opplæring?

Differensierer jeg i ferdige nivå, eller har jeg måter å sjekke ut elevenes førkunnskap. Driver jeg ytre eller indre differensiering, og hva fungerer egentlig best?

6. Hvem er mest i aktivitet i timene mine, og hvilken betydning har det?

Selv om det hevdes at læringspyramiden ikke har noe for seg, så er det vanskelig (med mitt sosiokulturelle læringssyn) å komme bort fra ideen om at høy aktivitet blant elevene er viktig for læring. Dette har vært en utfordring for meg, og noe jeg jobber med nå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å avbryte god elevaktivitet når det har gått litt for lang tid siden jeg hørte egen stemme…Kanskje forskningen kan innebære en kollega og en stoppeklokke?

7. Hvordan forholder jeg meg til endring?

Er jeg redd for å prøve nye ting? Redd for  å gjøre feil? Skinner det igjennom til elevene? Hva kommer i så fall frykten av? Komfortsonen er myk og god, men ikke et sted å oppholde seg dersom man vil få til endring.

8. Hva preger relasjonene mine til elever, og hvilken betydning har det?

Hvilken tone har vi i klasserommet? Ler vi sammen? Kjenner jeg elevene? Hva skjer når jeg møter en elev jeg ikke takler? Instinktet sier at jeg skal gå inn tungt og hardt og sette grenser, men stopper jeg opp og tenker får elevsynet mitt være med i vurderingen. Hva er denne eleven vant til? Hvorfor er han slik? Hva kan jeg gjøre for å skape en god relasjon mellom oss, og dermed være i posisjon til å sette grenser?

9. Ville jeg åpnet klasserommet for kollegaer eller ledere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kontroll og overvåking, eller mulighet for relevant tilbakemelding og veiledning?

10. Hvor mye har jeg med meg fra egen skolegang, og hvor hensiktsmessig er det?

Hvor mye av det jeg gjør er sånn for at skole alltid har vært sånn? Hvor ofte stopper jeg opp og stiller meg det viktige «Hvorfor»? Har jeg et konservativt syn på skolen?

 

 

VFL i praksis – Del 2: Å planlegge for læring

«Kan læring planlegges?» heter en bok av Britt Ulstrup Engelsen. Den hadde vi som pensum på lærerutdanningen, og den handler om lokalt læreplanarbeid. Jeg leste nok aldri hele, og jeg er usikker på om Britt hadde et enkelt svar på tittelspørsmålet, men jeg husker godt den didaktiske relasjonsmodellen, og jeg lar den fortsatt styre planleggingsarbeidet mitt. Om ikke læring kan planlegges, så kan vi ihvertfall planlegge for læring:

Mål

Jeg starter alltid med kompetansemålene (Til grunn ligger også en løs temaplan – basert på emnene i boka). Hvilke kompetansemål skal jobbes med, og hvordan kan elevene hjelpes på vei mot denne kompetansen? Her kreves det læreplananalyse. Hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter kreves for å jobbe mot målet? Hvilke verb er brukt? Styrer disse aktiviteter? Jeg kunne nok lett skrevet et helt innlegg om læreplanen – jeg er veldig glad i den, og spesielt i den generelle delen og kompetansemålene. De er skrevet sånn at man aldri kan «nå» dem, samtidig som at alle kan jobbe mot dem i ulik grad.

Etter en liten analyse, lager jeg noen konkrete læringsmål. Jeg passer allikevel på at kompetansemålet ikke blir forenklet og degradert til målbare, intetsigende enheter. Læringsmålene er kun for å konkretisere kunnskap og ferdigheter. Kompetansen springer ut fra kombinasjonen av disse.

 

Innhold

Hvordan kan elevene nå målene? Hva skal brukes fra boka? Hvor finner jeg andre ressurser? Filmer? Er noe av dette dagsaktuelt? Finnes det spill, leker eller andre aktiviteter som er aktuelle? Hvordan skal jeg differensiere og tilpasse stoffet?

Arbeidsmåter

Hva bør gjennomgås, hva kan elevene lese/finne ut av på egenhånd? Jobbing på grupper, hvordan sette sammen gruppene? Hva bør gjøres praktisk, og hva krever det av utstyr? Her er det viktig å variere – dette er den fremste formen for differensiering, slik jeg ser det. Ikke prøve å tilpasse til den enkelte hver dag, men prøver å variere nok til å treffe alle. Jeg synes også at der er viktig å variere i timene. Korte økter med aktiviteter som alle fører frem mot samme læringsmål. Noen timer innimellom med fordypning i oppgaver eller skrivearbeid – gjerne i sammenheng med en flipp.

Vurdering

Dette er jo rosina i pølsa når jeg egentlig her snakker VFL. Hvilke kriterier har vi for å nå målet? Skal elevene være med å utarbeide disse? (Det synes jeg – så ofte som mulig, men jeg må også ha tenkt gjennom det på forhånd) Hvordan vurdere? Selv om jeg gjerne bruker formelle vurderingssituasjoner i blant, så er det vurderingen i klasserommet og elevenes egenvurdering som driver læringen fremover. Læringen oppstår i samspillet mellom lærer og elev – eller elev og elev, som gir konkrete og umiddelbare tilbakemeldinger ( Ikke etter 1-7 dager når prøven er rettet). Bruk av digitale hjelpemidler med «fasit», skriving etter modelltekst og tydelige kriterier, eller arbeid med matteoppgaver med fasit, er alle eksempler på situasjoner der elevene får umiddelbar tilbakemelding på om de har fått til og forstått. Kremen av vurderings- og læringsssituasjoner! Velger jeg prøver eller andre formelle vurderingssituasjoner, gjøres ofte en vri på disse også. Men det tror jeg kommer i del 4.

 

Dette arbeidet gjør jeg verken daglig eller ukentlig. Dette er arbeidet som gjøres i forbindelse med at jeg skriver en periodeplan(6-8 uker). Det eneste dokumentet jeg lager og bruker i undervisningen. Den er på maks 2 sider, og har med alt over her i en lettfattelig og konkret variant – for dette er et dokument for elevene også. Ofte består side 2 av en rubrikk, eller en annen form for egenvurdering. Denne planleggingen gjør at resten av perioden går rimelig raskt og enkelt å planlegge. Jeg legger ikke mye tid i hver time i etterkant av at periodeplanen er laget. Og selvfølgelig: Jeg bruker mye «jeg» her, men det er heldigvis ofte «vi» også, for det er jo det aller beste med planlegging!