Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

Etter ca 2 år som lærer startet jeg en praksisendring.  På en kafè i Trondheim, sammen med en kollega, etter første samling med UDir i prosjektet «bedre vurdering», var det plutselig noe som gikk opp for meg. Det jeg lærte og det jeg ble utfordret på stemte ikke overens med det jeg gjorde. Den kognitive dissonansen ble stadig større, og for meg var det mer enn nok insentiv for å endre praksis. Skole som hobbyprosjekt ble startet omtrent da, og siden har jeg stadig vært bevisst på å reflektere rundt og videreutvikle min praksis som lærer, i tråd med mine verdier, og forskning.

Men er det slik for alle? Hva skal til for at man ønsker å endre praksis, og hva gjør at man opprettholder en praksis som ikke virker?

7260067372_f162c6f415_o

Hvordan praktiserer man sitt elevsyn, læringssyn og kunnskapssyn?

Å få faglig påfyll på kurs, observere andre lærere eller lese faglitteratur bidrar nok i stor grad til å inspirere, ta andre perspektiver og kanskje til og med gi litt dårlig samvittighet, men før man vet hva en skal lese, eller se etter hos andre så bør man kanskje undersøke egen praksis? Her er noen spørsmål jeg har reflektert over:

1. Hvilket elevsyn har jeg, og viser dette i min praksis?

Kanskje vi tenker at vi har et positivt elevsyn, men praktiserer et negativt? Vi sier at vi tror at alle kan, og at alle vil yte etter beste evne, men når resultatene ligger på bordet finner man årsaker utenfor egen makt som har påvirket i negativ retning. Vi kan skylde på forhold hjemme, høyt fravær eller bortfall av assistenttimer – og disse har utvilsomt spilt en rolle, men har de også fungert som hvilepute? Prøvde jeg den samme tingen mange ganger, eller prøvde jeg noe nytt hver gang det ikke virket? Ga jeg opp?

2. Hvilket læringssyn har jeg, og viser dette i min praksis?

De fleste lærere i dag er lært opp til at det er Vygotskys sosiokulturelle læringssyn som gjelder, og for meg har det aldri vært noen tvil om at det er dette synet som bør styre vår praksis i skolen. Rart da at jeg tidligere helst praktiserte basert på et behavioristisk syn. Tanken om belønning og straff, ytre motivasjon, karakterer, prøver og ren instruksjon henger sammen med betinget læring. Man vil ende opp med å bruke elementer av undervisning basert på et behavioristisk syn, simpelthen fordi det virker, men dersom man har tro på at mennesker konstruerer kunnskap sammen gjennom språk, bør jo det meste av undervisningspraksisen vår heller reflektere det?

3. Hvilket kunnskapssyn har jeg, og viser dette i min praksis? 

Kanskje jeg heller burde skrive kompetansesyn? Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger, og det er dette som skal vurderes i skolen. Men er det kanskje ofte at vi kun vurderer kunnskap? Er det fordi at vi tenker at det er det viktigste, og er det greit? Eller er det bare fordi at vi ikke finner gode måter å måle kompetanse på? Kunnskapssynet vårt – sammen med læringssynet,  påvirker nok i stor grad hvordan vi driver vurdering.

4. Hvordan lærer jeg best, og hvordan påvirker det min undervisning?

Man er seg selv nærmest, og det kan jo fort hende at mye av det vi gjør er fordi at slik ville vi ha foretrukket det. Vi lærere elsket skolen høyt nok til å ønske å jobbe der. Det gjelder ikke for alle elevene!

5. Hvordan driver jeg tilpasset opplæring?

Differensierer jeg i ferdige nivå, eller har jeg måter å sjekke ut elevenes førkunnskap. Driver jeg ytre eller indre differensiering, og hva fungerer egentlig best?

6. Hvem er mest i aktivitet i timene mine, og hvilken betydning har det?

Selv om det hevdes at læringspyramiden ikke har noe for seg, så er det vanskelig (med mitt sosiokulturelle læringssyn) å komme bort fra ideen om at høy aktivitet blant elevene er viktig for læring. Dette har vært en utfordring for meg, og noe jeg jobber med nå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å avbryte god elevaktivitet når det har gått litt for lang tid siden jeg hørte egen stemme…Kanskje forskningen kan innebære en kollega og en stoppeklokke?

7. Hvordan forholder jeg meg til endring?

Er jeg redd for å prøve nye ting? Redd for  å gjøre feil? Skinner det igjennom til elevene? Hva kommer i så fall frykten av? Komfortsonen er myk og god, men ikke et sted å oppholde seg dersom man vil få til endring.

8. Hva preger relasjonene mine til elever, og hvilken betydning har det?

Hvilken tone har vi i klasserommet? Ler vi sammen? Kjenner jeg elevene? Hva skjer når jeg møter en elev jeg ikke takler? Instinktet sier at jeg skal gå inn tungt og hardt og sette grenser, men stopper jeg opp og tenker får elevsynet mitt være med i vurderingen. Hva er denne eleven vant til? Hvorfor er han slik? Hva kan jeg gjøre for å skape en god relasjon mellom oss, og dermed være i posisjon til å sette grenser?

9. Ville jeg åpnet klasserommet for kollegaer eller ledere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kontroll og overvåking, eller mulighet for relevant tilbakemelding og veiledning?

10. Hvor mye har jeg med meg fra egen skolegang, og hvor hensiktsmessig er det?

Hvor mye av det jeg gjør er sånn for at skole alltid har vært sånn? Hvor ofte stopper jeg opp og stiller meg det viktige «Hvorfor»? Har jeg et konservativt syn på skolen?

 

 

Fabuleringer om fag for framtidens skole

Jeg deltok nylig på lederseminar for skolelederne i kommunen jeg jobber i, og temaet var «Framtidens skole». Senere i høst skal utdanningskonferansen i Stavanger ha samme tema. Både ved vårt lokale seminar og ved utdanningskoferansen er Ludvigsenutvalget representert. De er et utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, som skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser som kreves i framtiden. Utrolig spennende arbeid – og kanskje starten på en ny reform? Selv er jeg svært glad i læreplanen vår – både den generelle delen, og kompetansemålene som favner så vidt. Heldigvis gir den nåværende læreplanen rom for mye, i og med at målene kan aktualiseres og tilpasses et samfunn i hurtig endring. Men er det nok? Trenger vi å tenke helt annerledes? Nye fag?

Skolefagene henger i stor grad sammen med de akademiske fagretningene, men må det være sånn? Og må alle ha alle de fagene vi har nå?

Da jeg leste dette kjente jeg meg litt igjen. Jeg klarte meg egentlig greit på karaktertester i kroppsøving, men jeg virkelig hatet faget. Mange kunne nok ha skrevet tilsvarende kronikker om hvor inderlig vondt det var å bli tvunget til å strikke et skjerf som endte som en hullete gryteklut, eller å tute på blokkfløyta til ørene blødde uten at det noen gang lignet en melodi. De praktisk/estetiske fagene er vanskelig på denne måten. De aller fleste kan hevde seg i et av dem, og noen heldige i alle. Så hva er formålet med fagene? I et samfunnsperspektiv er det lett å se nytten. Fysisk aktivitet er viktig å bygge opp som god vane – men trenger alle å kunne saksehopp, beckerslag og crawl? At man arbeider med noe kreativt estetisk ser jeg også absolutt nytten i – men trenger alle å kunne lese noter, sy korssting og tegne riktig perspektiv? Og i tillegg få karakter på det?

Kunne for eksempel de praktisk/estetiske fagene organiseres som valgfrie moduler? Hver elev velger to fysisk aktiviteter, og to kreativ aktiviteter i løpet av uka. Her kan man få plass til flere typer aktiviteter, både for de som kun trenger treningen, og for de som vil spesialisere seg.

Også blant de teoretiske fagene mener jeg at noe kan endres. Blant annet tenker jeg at 2.fremmedspråk kunne gå tilbake til å bli valgfag. Langt fra alle har forutsetninger for å lære nok et fag, og jeg er redd engelsk fordypning i praksis både er litt stigmatiserende og for noen mest en oppbevaring. Og RLE? Kunne fjernes bare for å slippe navnebytte igjen. Mye fra faget kunne fått plass i samfunnsfag, og noe kunne fordeles på andre måter eller inngått i nytt fag. Norsklærerne hadde nok nøyd seg med å bare sette en karakter, så det kunne man kanskje også endret på?

Mest av alt synes jeg vi mangler et fag. Alle tingene jeg snart kommer til å ramse opp kan finne sin naturlige plass i andre fag, men der forsvinner de gjerne blant større og «viktigere» emner. Jeg ønsker meg altså et fag som kan lære elevene våre om hvordan de skal oppføre seg på sosiale medier og internett, om hvordan de skal takle problemer i puberteten, om hvordan de skal ta gode valg, om hvordan de skal ivareta psykisk helse, om hvordan det er å være pårørende, om filosofi og etikk, om hvordan de skal håndtere et kredittkort, om hvordan de skal håndtere å få et «nei», om hvordan de skal lese blogger og blader, om hvordan yrkeslivet er, om hvordan familielivet er, om kildekritikk og kildebruk, om ideologier og propaganda, om konspirasjonsteorier, om hacktivisme og internettkultur, om hva som egentlig er sunt, om #yolo, om å takle avhengighet, om spiseforstyrrelser og selvskading, om undergrunnskulturer, om mobbing, om Luksusfellen og Paradise hotel – og om hvorfor de bør unngå å ende opp som deltagere på noen av dem (ikke for å moralisere). Jeg kommer sikkert på 100 ting til etter at jeg har publisert. Ja. Et livsfag vil jeg ha.

Tenk at nå har jeg skrevet om framtidens skole uten å nevne digitale ferdigheter (nesten). Det er for at jeg tar det som en selvfølge at vi snart får beina ut av hengemyra og setter i gang! Full steam ahead!

Å utvikle skolen – et felles ansvar

Det finnes utallige innlegg om skolen i media. Det er bra, for skole er viktig. Når skolen skal utvikles er det mange som vil ha et ord med i laget, og nå – når vi vet mer om skole en noen gang tidligere, er det også lettere for hvermannsen og politiker å mene noe om hva som skal til for å skape en god skole. Men hvem skal ta ansvar for hva?

Politikernes ansvar

De folkevalgte i Norge bryr seg veldig mye om hva skolen skal drive med. Mange partier har utdanning som et stort avsnitt i partiprogrammet, og det merkes ved regjeringsskifte. Forrige regjerings symbolsaker fjernes så snart stortingsrepresentantene har hilst og satt seg, og nye symbolsaker skal inn. Jeg skulle ønske det ikke var slik. Symbolpolitikk er ikke bra for skolen. Frukt var bra – ikke for at jeg faktisk tror at det bidro til å utjevne forskjeller i nevneverdig grad, men fordi at elevene likte det og spiste noe sunt på skolen. Karakterer på barneskolen ser det heldigvis ut til at vi slipper i første omgang – dette er symbolpolitikk som kan være direkte skadelig for barn som allerede lever under stress. Så er det vel etablert hvor jeg står også, sånn for ordens skyld.  Så politikere – for all del, opprett et direktorat og sett ned noen utvalg – men ikke lek med barn og unges opplæring. Det må vi fagfolk få lov til å ta oss av.

Utdanningsdirektoratets ansvar

I motsetning til politikerne, så er UDir en del av skolen. Mange som jobber der er nok det vi kaller «skrivebordpedagoger», og det som verre er av statistikere og analytikere – men Udir benytter seg også av folk med beina godt nedi praksisfeltet når noe skal lages og skrives. De innhenter og samordner data om skolen, og gir oss informasjon og regelverk utfra dette. Jeg synes personlig at alt som kommer fra UDir holder høy kvalitet, og er rettet mot en realistisk skolehverdag – selv om de også utfordrer oss. Det er det deres rolle i skoleutviklingen er. Forske på oss, og finne ut hva som skal til – utfra annen forskning om hva som virker i skolen. Endringer er ofte utfordrende, men utvikling uten endring? Jeg skulle allikevel ønske at resultater som ble innhentet forble mellom den enkelte skole(eier) og Udir – for det er mest hensiktsmessig, men det er vel opp til politikerne og symbolpolitikken deres…

Skoleledernes ansvar

Ledere må legge til rette for at utvikling skal skje ved å gi tid og vise raushet. De må også la utvikling skje nedenfra i den grad det er mulig. «Elevundersøkelsen viser at vi er svært gode på å skape relasjoner til elevene, og har et godt læringsmiljø med minimalt med mobbing! Flott! Vi har derimot noen utfordringer i å få til elevmedvirkning. Hvordan ønsker vi å få til det? Kan vi bruke noe av det vi er svært gode på?» Altså – noen ting det jobbes med, men hvordan det skal jobbes bør i stor grad være opp til lærerne. Skoleledere bør også modellere. Ønsker man en skole med mye elevaktivitet og lite «forelesninger», bør dette vise tydelig i fellessamlinger. Ønsker man at lærere setter klare og tydelige mål og kriterier for elevene, så bør ledere også gjøre det når de vil drive skoleutvikling. I tillegg må ledelsen legge tilrette for at arbeidsmengden for den enkelte lærer holdes på et slikt nivå at det faktisk er mulig å drive utvikling, og ikke bare drift. En ledelse som er tilstede og har gode relasjoner, og som veileder og utfordrer sine ansatte er også avgjørende for å få til utvikling.

Lærernes ansvar

Mange lærere er lei av endringer, og det å føle at ting blir «tredd ned over hodet på dem». Det er synd, og jeg tror dessverre at dette har blitt en etablert del av kulturen ved mange skoler. På mange måter forstår jeg frustrasjonen, men krav om endring er ikke ensbetydende med kritikk av det bestående. Så lenge samfunnet endrer seg, så lenge elever blir mobbet, og så lenge elever går ut av skolen med mindre enn grunnleggende ferdigheter så er det vår fordømte plikt å endre oss! Vi må snu hver stein, finne opp hjulet igjen og igjen, og utvikle vår egen praksis i tråd med hva som skjer både i klasserommet og i samfunnet. Vi må dele av det vi er gode på, og samarbeide på langs og på tvers av fag og trinn. Samtidig må vi stå opp for det vi tror på som pedagoger. Politikk og styring som ikke gagner elevene må vi si et klart og tydelig nei til. Det er også vår plikt som fagpersoner.

Hvermannsens ansvar

Snakk fint om skolen. Utdanningsdirektoratet, skoleledere og lærere jobber hardt for at barna våre skal ha gode år på skolen, og lære mye. Vi utvikler oss, men ting kan ta tid. Foreldre kan begynne med et enkelt bidrag – holdfokus på læring i tillegg til trivsel. «Hadde du det fint på skolen i dag?» følges opp med «Hva har du lært i dag?». » Jeg gleder meg til du begynner på ungdomsskolen, for når jeg hjelper med matteleksa da, så lærer jeg sikkert litt selv!» i stedet for «Jeg kan nok ikke hjelpe med matten når du begynner i 8., for det forstår jeg ingenting av…» I tillegg – stem gjerne på partier som mener at skolefolk skal få styre skolen – hvis de finnes…