Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

I dag var jeg så heldig at jeg fikk høre nok en av de store i skole-Norge, nemlig Knut Roald. Her er mine refleksjoner:

Det handlet om organisasjonslæring og skoleutvikling, om systemisk kvalitetsarbeid. Interessant og spennende – og med en annerledes vinkling. Det skulle ikke dreie seg så mye om dette kollektivet som hadde det så fint og gjorde så mye rett.

Hovedpoenget var at profesjonsutvikling skjer når vi alle er villige til å forske på oss selv på egen arbeidsplass. Jeg som leder må se på min praksis, og ikke forsøke å plukke vekk uønskede elementer i kollegiet. Jeg som lærer må studere egen undervisning, i stedet for å slå meg til ro med at det sikkert var noe i drikkevannet til dette kullet. Vi må alle gå fra kausal til systemisk tenkning.

autocritica

Så hva må en leder gjøre for å få til en kultur full av navlebeskuere?

Mer som leder av profesjonsutøvere, mindre som politisk leder

Mange er vant til fellesmøter der leder serverer informasjon, og starter diskusjon. «Her er årets eksamensresultater. Hva synes dere, og hvilke tiltak bør vi sette igang? Kjør debatt»

Hans mener at vi har for få støttelærere i mattetimene, og at vi derfor får dårlige resultater. Mette tror at vi bør gå mer bort fra boka, og begynne å undervise slik eksamen legger opp til. Kristian synes at da bør vi kanskje heller bytte matteverket vårt. Jeg aner ikke hva resten synes, men den som tier samtykker til en av de tre ihvertfall.

I stedet for dette – at lærerne kommer inn i fellesmøtet med sin forventning om medbestemmelse gjennom plenumsdiskusjon, bør lederen invitere til medskaping gjennom gode spørsmål. Før møtet: «Her er eksamensresultatene for i vår. Les og tenk igjennom; Hva er du fornøyd med og hvorfor? Hva kan bli bedre og hvordan? Ta med dine innspill til gruppearbeid på fellesmøte i morgen»

Fortsatt mener kanskje Hans at vi har for få timer med støttelærere, men kanskje han havner på gruppe med Trond – som mener at de ikke har vært gode nok til å variere og tilpasse undervisningen? Her må de sammen bli enige om hvilke tiltak de kan sette inn, uavhengig av om økonomien vil tillate flere støttetimer neste år. Kanskje rektor er med på denne gruppa, og utfordrer både Hans og Trond til å finne fram til noen metoder å prøve ut i egen klasse, før de deler erfaringene med hverandre og videre utfordrer resten av fagteamet. Slik kan kunnskap spres.

Jeg har allikevel noen motforestillinger.

Det oppleves provoserende å hele tiden måtte se seg i speilet og si noe om hva jeg kan gjøre bedre. Blir man aldri god nok? Å bli avfeid med at vi ikke kan diskutere ressursbruk, når jeg er overbevist om at det er det eneste som kan hjelpe. Å få høre at vi setter elevene først, dernest fellesskapet, og til slutt den enkelte. Hva med meg da?

Jeg har hørt at lærere skiller seg fra andre yrkesgrupper i det at vi i større grad enn andre har et behov for å bli sett og anerkjent. Kan det være noe i det? Er det derfor jeg tenker at det er litt sårt og provoserende å høre at jeg stadig må søke å bli bedre?

Det er nok litt typisk meg å være der uansett – og jeg har nok en viss forventning om at skal man være lærer, så må man være i konstant læringsmodus. Og læring er endring. Det er jo det som er det vanskelige. Vi kan ha informasjon om hva som er lurt å gjøre, men først når man får det til og faktisk gjør det, har vi kunnskap og kompetanse. Så hvordan kommer man dit?

Mange lærere ønsker mer tid til erfaringsutveksling med andre lærere. C.G Wells, som står for modellen under, skal ha sagt at læreres erfaringsutveksling ligner mest på det en i småbarnspedagogikken kaller parallellek. Begge leker, men ikke sammen. Det skjer ikke noe nytt. Ingen lærer, begge bare leker fortsatt selv. Det er først når man kommer ned på kunnskapsbygging i fellesskap – når man må finne løsningen på et problem sammen, og faktisk endrer noe i undervisningen basert på det, at vi lærer.

 

Wells

Dette er en annen viktig bit for lederen; ikke deleger, men distribuer ledelsen. Å delegere er noe man gjør fordi at man ikke har tid til alle oppgavene selv. Man har kompetansen og vet svarene, men rekker ikke over alt. Å distribuere ledelse gjør vi når vi ikke kan svaret. Hva skal vi gjøre for å få skolevegrer Stian i 8F til å komme tilbake til skolen? Her må de som jobber med Stian ta ledelsen i arbeidet, og lære hva som vil virke.

Den type ledelse som jeg har beskrevet, og den type møter som virker utviklende, tar tid. Tid vi ikke har i skolen, ville jeg sagt, men Knut Roald sier at de skolene som får dette til ikke bruker mer tid. De bruker bare tiden bedre.

For selv om rektor distribuerer ledelse, og på en lur måte lytter til alle uten å ha plenumsdiskusjoner, så er hun autoritær når det trengs. Tiden på denne skolen går ikke med til å diskutere orden på kopirommet, hvem sitt ansvar det er å ta låserunder eller hvorvidt sommeravslutningen bør holdes på torsdag eller fredag. Hun skjærer gjennom og bestemmer over slike fillesaker. Da sparer vi tid, og den tiden bør vi bruke til å lære sammen ved å prøve å forbedre oss selv.

Så har jeg tenkt å walk the talk? Endrer jeg noe etter all den informasjon jeg har mottatt de siste to dagene? Kommer jeg til å lære noe?

Det jeg tar med meg – og som jeg vil prøve å være bevisst på er:

– Jeg skal være tålmodig, og lytte og reflektere før jeg kommer med motforestillinger.

– Jeg skal kalle vanskelige ting for vanskelige – og prøve allikevel.

– Jeg skal ta noen relasjonelle konfrontasjoner tidlig, heller enn å vente ut og prøve å endre på strukturer.

 

4 thoughts on “Det vi trenger er en gjeng navlebeskuere!

    • Ja! Tenkte jeg burde ha skrevet ned noen konkrete endringer jeg kommer til å gjøre på bakgrunn av ny kunnskap, for jeg bør jo walk the talk? Kanskje det kommer en redigert utgave etter denne dagen er ferdig…

  1. God refleksjon og passe provoserende for oss andre for å trigge vår refleksjon 🙂 Distribuert og delegert ledelse er etter min erfaring et både-og. Som leder har du faglig og administrativt ansvar. Den faglige delen bør distribueres, den administrative delegeres. Ansvaret kan ikke delegeres, det er ditt som øverste leder. Jeg støtter deg i tanken om hvordan faglig ledelse kan utøves gjennom distribuering. Lederen må stå i nuet med blikket mot horisonten.

    • Takk for kommentar! Enig i at det øverste ansvaret verken kan delegeres eller distribueres. Men ledelsen av kvalitetsarbeidet kan og bør distribueres, både for å få til riktige løsninger, og for å skape eierskap blant personalet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s