I krig og skole…

Det begynte da Thomas Nordahl sa at ordet metodefrihet burde fjernes som begrep for lærere. Anniken Hauglie stod ved siden av og nikket, rektor Trond Nilsen kastet seg på med eksempler på hvordan hans skole i et profesjonsfellesskap brukte forsknigsresultater for å utvikle seg, og jeg satt i sofaen og måpte. SA han virkelig det?! Metodefrihet kun mellom det som virker? Han gjorde det.

Jeg er ingen akademiker. Vel har jeg skrevet noen større oppgaver i høyere utdanning, og jeg bestod såvidt ex. phil. en gang i tiden. Men jeg er ingen akademiker. Tung faglitteratur og forkningsrapporter har et slitsomt språk, og jeg må bruke lang tid på å tolke og forstå.

Kanskje mange lærere har det som meg? Kanskje det er derfor vi som yrkesgruppe generelt sett leser lite forskning?

Å lese Hattie f.eks er ganske tungt. Jeg er sikker på at han angrer voldsomt på den forenklede lista bak i boka, som virkelig alle (bortsett fra politikere, åpenbart) kan forstå. Aldri har en mann fått så mye oppmerskomhet, og så mye tyn, for noe så lite.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele Visible learning. Jeg har lest litt, og jeg har lest mye om. For å gjøre det enkelt for andre som synes det er vanskelig å lese sånt, så kommer her min lille tolkning. Hva er det egentlig Hattie kom frem til?

  • Det er avgjørende for elevers læring å ha en god relasjon til læreren.
  • Det er avgjørende for elevers læring å være aktivt deltagende i egen læringsprosess
  • Det er avgjørende for elevers læring å få tilbakemeldinger og hjelp til å lære mer

Jeg klarer ikke å lese dette som metode. Jeg kan heller ikke tro at det finnes lærere som ikke forstår og tar innover seg disse viktige funnene. Hvis det er dette Nordahl mener, så er vi langt på vei enige.

Hatties metaanalyse baserer seg på hundrevis av enkeltstudier. Studier av skoler og elever og lærere som gjør noe. På et eller annet tidspunkt begynte de å gjøre dette noe fordi at de hadde tro på det. Slik kunne forskere gå inn og se om dette noe virket eller ikke. De begynte ikke med det fordi at det var evidensbasert, men fordi at de trodde på det. 

Hva om det finnes flere faktorer? Flere metoder som virker? Skal vi drepe innovasjon ved å si at lærere ikke skal ha metodefrihet utover en viss ramme av det vi vet virker? Det er neppe Nordahls hensikt, og da har han et ansvar som kanskje den mest kjente norske skoleforskeren, med å formidle pedagogikken som en åpen kunnskapsform.

Nå for tiden leser jeg ikke forskning eller fag. Men jeg leser om skole; Marsdals «Kunnskapsbløffen» har lenge stått på leselista, og fikk plass nå.

For det meste har boka vært en gjennomgang av ting jeg har hørt og lest før – og jeg jobber med meg selv ved å si at også dette er ideologisk (bare så mye lettere å være enig når det er min ideologi.) Altså – det meste jeg har lest i boka har gitt kognitiv resonnans og verken utfordret eller provosert meg, men jeg har heller ikke opplevd noe som oppklarende eller spesielt lærerikt. Før s.175. Det mest provoserende er hvordan noen som ikke har bakgrunn i skolen kan skrive så krystallklart om kjernen av skolekrigen. Her skriver Marsdal om kunnskapsystemer i konflikt, og om nødvendigheten av både den byråkratiske og den pedagogiske anskuelse:

«Den byråkratiske anskuelse setter opp forutbestemte standarder og prosedyrer, som virksomheten skal utføre og måles etter. Pedagogene vet at det ikke finnes én metode som alltid fungerer. De må alltid løse situasjonen i praksis, der og da, ved hjelp av alle tilgjengelige kunnskaper, teorier, erfaringer, metoder og egenskaper.»

Skillet mellom disse er at den første har en lukket, og den andre en åpen kunnskapsform. Marsdal fortsetter å beskrive motsetninger og konflikter i styringen av skolen, og ender med en oversiktlig liste:

marsdal

Lista er kategorisk, og i praksis vil en se elementer fra begge sider de fleste steder. Den gir allikevel et godt bilde av hva partene i skolekrigen kjemper for.

En av heltene for den profesjonelle styringen er professor Svein Sjøberg – som angriper den andre siden hardt, uten å egentlig si så mye om hva han faktisk kjemper for. Professor-helten for det andre laget, Johan From inntar en stødig offerrolle og sier at angrepene på hans våpendrager må stoppe. De to leirene har ulik oppfatning av hva god skoleledelse betyr også. Hos From har de «Styring» som sin fane, mens i Sjøbergs leir har de i det minste nevnt det viktige faneordet «Læring»

Det er bra at vi har debatt i skole-Norge, men jeg begynner ærlig talt å bli lei av å høre hva forskning viser. Spesielt for oss som må stole litt på det vi hører, da lesing av tung forskning rett og slett er for tidkrevende. Fra politikermunn viser forskning både det ene og det andre. Jeg tror ikke dette er en krig om profesjonalitet og riktig bruk av forskning. Som i så mange andre kriger, er det ideologi som styrer. Vi spiller skoleRisk med blå og røde kommuner, og i høst skal vi være med og påvirke spillebrettet. Jeg har valgt min motstander. Har du?

Også verdt å lese før du tar valget:

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Uviten-Hodelos-bruk-av-Hattie-8035119.html

http://www.bt.no/meninger/debatt/Blind-tro-pa-statistikk-3355428.html#.VUyCF16sGCM.twitter

Resultatløs resultatlønn

Oslo Høyre kom nylig med et utspill om resultatlønn til lærere. Godt mulig at dette ble gjort mest for å skifte fokus fra Haugerudstandarder, og i så fall har det virket godt. Nå diskuteres resultatlønn.

Det er lett å forstå ønsket om å belønne de som gjør en ekstra god jobb, men det finnes mange problematiske aspekter ved resultatlønn for lærere, og andre offentlig ansatte.

Hvilke resultater?

Skal vi se på karakterer, prøveresultater, undersøkelser, antall klager? Alle disse gir uklare mål på lærerens evne til å gjøre jobben sin, fordi at så mye annet påvirker. Skulle vi laget standarder for den gode lærer, og utarbeidet et karakterskjema? Hvem skulle vurdert når ikke lederen var til stede? Og ellers i det offentlige – hvordan måler vi hvem som er den beste barnevernspedagogen, den beste hjelpepleieren og den beste anleggsgartneren? Om vi kan finne en måte å måle prestasjoner på en rettferdig måte, så kreves det nok et helt lite sentralbyråkrati både for å utarbeide og drive systemet. Neppe mer effektivt.

Hvordan kan vi stole på resultatene?

Hvis jeg får bedre lønn av at mine elever får bedre karakter – hvordan skal du da kunne stole på at karakteren er riktig? Hvis politiet måles i antall siktelser, hvordan kan vi da stole på at prosessen er riktig? Tall er lette å måle, og lette å jukse med. Det som ikke måles kan også lett bli nedprioritert. (Det gjelder ikke bare i det offentlige!)

Hvor skal de gode resultatene komme fra?

Finnes det mennesker der ute som har skjulte evner som kommer fram med høyere lønn? Finnes det mennesker som ikke gjør sitt beste for x kroner, men legger inn en solid ekstra innsats for x+y kroner? (Vil vi ha sånne folk?) Belønning kan motivere, men hva skjer med de som ikke får?

Hvorfor i all verden skal vi gjøre noe som ikke virker?

Jordbærplukkere plukker mer bær raskere hvis de får betalt per kurv, enn hvis de får timebetalt. Forsikringsselgere selger flere forsikringer, og får mer lønn hvis de er flinke  selgere. I det offentlige har jeg ikke klart å komme på noen andre enn søppeltømmere som kanskje kan få unna rutene på kortere tid med høyere lønn. Usikker også på det. De ser voldsomt effektive ut allerede.

Akkurat hvorfor dette ikke lar seg overføre til de fleste yrker i offentlig sektor sier egentlig Bård Kuvaas bedre enn meg.

Styrken vår i offentlig sektor, er at vi har valgt å jobbe med mennesker. Vi har faktisk som regel valgt å jobbe med å utdanne, behandle eller helbrede mennesker, eller forbedre menneskers situasjon. Vi selger vår tid (billig) til stat og kommune fordi at vi ønsker å gjøre en jobb i det offentliges tjeneste.

Vi vet hvordan forandring og forbedring ser ut, for vi jobber med det daglig. Så hvorfor ikke spørre oss om hva som skal til litt oftere?

Her er mine topp 3 for en (på sikt) mer effektiv offentlig sektor:

1. Kjerneoppgaver! Ikke legg på oss oppgaver som vi ikke er utdannet til. Flere yrkesgrupper inn i de ulike instutisjonene.

2. Mer tillit, mindre byråkrati.

3. Tid til utvikling og endring

Grunnen til at svært få i offentlig sektor ønsker prestasjonslønn, er ikke fordi vi er innbitte og inngrodde kontorrotter med endringsvegring og holdninger fra steinalderen, men fordi at vi faktisk vet bedre!

Takk (og farvel) til den «gamle» skolen

I helga leste jeg en kort liten bok som jeg virkelig koste meg med. Boka heter «Skolefri» og er skrevet av Per Thorvald Larsen. Han er åpen, ærlig og personlig om skolen som var, og skolen som er. Hans tolkninger og perspektiver ligger langt fra mine betraktninger om skolen, på de aller fleste områder. I tillegg til aldersforskjellen på nesten 30 år, står vi nok ideologisk et lite stykke fra hverandre. Vi har hatt noen diskusjoner på twitter, og jeg må innrømme at jeg noen ganger har tenkt på ham som en «gretten gammel gubbe». Han kalte meg en gang naiv, men rettet det senere til idealistisk. Da ble jeg veldig glad, selv om jeg ikke ser på det som en stor fornærmelse å bli kalt naiv!

Jeg kunne sikkert skrevet mye om de tingene jeg er uenig i, men det er mindre viktig enn de andre tankene jeg gjorde meg mens jeg leste.

wpid-dsc_0228.jpg

Av en kollega har jeg blitt kalt en progressiv pedagog (og rodehåve). En annen sa til meg at hun var glad for at jeg var der med «det løgna håve» mitt. Jeg liker å tenke nytt, og jeg liker å utfordre meg selv og andre. Jeg vil ha endring, og jeg vil helst ha det i går. Jeg vil ha et paradigmeskifte i skolen, og gå tilbake til en rådyrking av læring og dannelse – og jeg vil at vi skal gjøre det sammen.

Kanskje er det skremmende for de som tilhører den «gamle» skolen å møte meg og mine tanker?

Larsen tilhører den «gamle» skolen. Jeg har også kolleger mellom 60 og 70, som tok sin lærerutdanning på 70-tallet. Og som en som forfekter endring opphøyd i tredje, så er det kanskje naturlig å tenke at disse bør fases ut og bort fra skolen. Jeg skulle derimot ønske at de fleste ble til de var 80 minst.

Disse ble lærere i en tid der yrkesstatusen var høyere, og lærerne hadde stor autonomi. Når jeg hører de fortelle om hvordan de gjorde «før i tiå», blir jeg oftest imponert over hvor oppofrende de var(er) overfor elevene eller hvor spenstige opplegg de laget(lager). Sjelden tenker jeg at oi, det var det bra at vi sluttet med. De har en annen profesjonalitet og yrkesetikk enn lærere i 30-årene.

Jeg vet at Larsen også har skrevet en bok som handler om eldre lærere og endring i skolen, og den står definitivt på leselista nå.

Fram til den er lest så fortsetter jeg å tenke som jeg gjør; Det er ikke så om å gjøre å passe på at de eldste blant oss blir med på alle pedagogiske sprell eller får opplæring i allslags digitale anordninger. De sitter med så mye bra, og vi må sørge for å lære litt av dem mens vi har dem, så får vi heller avhjelpe litt med å fa lagt ut ukeplan på nett eller spilt av en film fra PC’en. Kanskje de ikke er så gretne allikevel?

Det eneste jeg ikke vil gi dem er definisjonsmakt over hva skolen skal være. Skolen tilhører oss nå, selv om vi tar med det beste av det de har å by på!

PS. Les boka! Føltes som lese brev fra en klok onkel!

Hvilken vei går dere, Oslo?

Det stormer nok en gang rundt Osloskolen. Denne gangen har jeg også hørt lærerstemmer, og mange av dem forsvarer sin rektor, sin skole og sin kommune. Det de forsvarer er de utarbeidede standardene for en profesjonell lærer. Standardene har vakt oppsikt både ved at de strekker seg langt inn i privatsfæren til lærerne, og ved at de åpenlyst innskrenker lærernes ytringsfrihet.

Jeg tror på at Haugerud skole har fått til noe bra. Jeg tror at de har profesjonelle, dyktige lærere, som på lag med ledelsen har løftet resultatene ved skolen. Men med en standard som sier at de skal stå fjellstøtt utad, så har det egentlig ikke så mye å si hva jeg tror. Ledelsen ved skolen har omtrent sagt at vi ikke nødvendigvis kan tro på det vi hører.

Da jeg første gang så standardene postet på personalgruppa vår på facebook, forsvarte jeg skolen ved å si at dersom lærerne har utarbeidet dette sammen, så må det vel være greit? Etter å ha lest det jeg har klart å finne, ser det ut til at standardene ble utarbeidet av ledelsen FØR det ble tatt med inn i personalet og godkjent der. Da blir bildet et helt annet. Det er en stor forskjell på medskaping, og medbestemmelse – som ser ut til å være tilfellet her.

I et lærerkollegium vil man ha mange typer. Noen vil være brautende og høylytte og kapre enhver plenumsdiskusjon. Andre vil tie med sin misnøye og spare det til gangene og arbeidsrommene. Noen vil være positive, andre vil være lydige. Det går ikke an å dømme lærerkollegiet på Haugerud uten å kjenne personalet, og uten å kjenne prosessen dette dokumentet ble skapt i. Jeg håper de kan få fred til å jobbe videre. Min kritikk rettes til systemet denne skolen finnes i.

For noen uker siden skrev jeg innlegget «Smitten fra England». Da kommenterte områdedirektør i Osloskolen, Per Korsvik, og sa at han syntes det var trist at jeg bidro til myteskapning om Osloskolen, og enda verre at Andy Hargreaves gjorde det. Vi har hatt litt korrespondanse om temaet, og Korsvik har svart godt for seg på mine spørsmål. Jeg er allikevel ikke helt fornøyd, da jeg opplever at både Korsvik (Og forsåvidt alle andre som snakker opp Osloskolen) unnlater å innrømme hvilket system de tilhører.

I dag postet Korsvik et innlegg på facebookgruppa «Skoleledelse for fremtiden», der han utfordret Simon Malkenes til å svare på noen spørsmål, og gi sitt alternativ for en god ledelse av skolen. I diskusjonen som følger synes jeg at Korsvik avslører seg litt:

Korsvik2

«Faner full autonomi foran styring i skolen»? Det finnes et alternativ, Korsvik, og det overrasker meg hvis du ikke kjenner det.

Andy Hargreaves, som sa at vi ikke skulle gå Oslo-veien, har sammen med Dennis Shirley skrevet bøkene om den fjerde veien. En kort oversikt over de fire veiene til skoleutvikling:

Den første veien

Lærernes frihet og fulle autonomi. 60-tallets skole. Rektor som ren administrator. Indre motivasjon som den eneste drivkraft for endring. Likeverd innad i profesjonen. Ansvarlighet, heller enn ansvarliggjøring. En bred og åpen læreplan.

Den andre veien

New public management. 80-tallets skole. Lærerstandarder og en tydeligere læreplan. Offentliggjøring av resultater og sterk styring etter mål. Svekkede fagforeninger.

Den tredje veien

Standardiserte prøver. Fokus på leseferdigheter og matte. Test-basert ansvarliggjøring. Undervisning for å oppnå satte måltall på testene. Resultatlønn. Næringslivet som drivkraft for endring. 2000-tallets skole.

Den fjerde veien

Lærere som drivkraft for endring. Likeverd og likhet vil føre til løft. Kollektiv ansvarlighet. Profesjonalitet. Demokratisk kultur. Elevstemmer. Lærende ledelse. Lærende organisasjon. Sterk fagforening.

Jeg kan forstå at man er redd for den første veien (selv om jeg faktisk tror at deler av skole-Norge er, og trives, der.) Jeg tror at vi i Norge kan snakke om en slags sammensausing av de to neste veiene. Dette er i mine øyne Korsviks enten-eller: den første eller den andretredje. Men ingen i Oslo vil innrømme at de er på en av disse, i følge Hargreaves og Shirley, litt gale veiene. De vil nok på mange måter hevde at de er på den fjerde veien. Med lærende fellesskap og kollektiv ansvarlighet. Problemet er bare at den andretredje veien utelukker de andre, og det finnes unektelig mange elementer derfra i Oslo?

Ved å ansvarliggjøre har du ikke tillit til at rektorene og lærerne er ansvarlige. Ved å åpne for medbestemmelse og at alle skal høres, så har du stengt døren for medskapning. Verst av alt: Ved å gi resultatlønn, og skyfle rundt på skolefolk som ikke lykkes (vel og merke med veiledning, støtte og hjelp underveis), så styres skolen med frykt. Man ønsker i utgangspunktet elevenes beste, men tenk om når de gjør sitt beste så er det allikevel ikke godt nok, og så må jeg gjennom et styr og svare for meg, og kanskje jeg til og med går ned i lønn eller mister jobben? Klarer man å tenke elevens beste dersom det gjør at en ikke ivaretar egne interesser?

Den fjerde veien har hentet suksesskriterier fra skoler som lykkes, og Haugerud kunne godt vært en av dem. For alt jeg vet så kan skolen ha hatt sin enorme framgang fordi at lærerne sammen bestemte seg for å finne gode tiltak, og at de har ivaretatt alle aspekter ved skolen i denne løfteoperasjonen. At surmulerne som ikke ville være med, fant et annet sted å være, og at ledelsen var støttende og heiet fram den positive endringen, samtidig som de tilrettela og viste vei videre. Men jeg kan ikke vite, for dere har instruert lærerne til å snakke positivt om skolen. Ihvertfall ser det slik ut fra utsiden.

Når disse standardene, sammen med haugevis av annet materiale fra Osloskolen kommer ut, blir det stadig vanskeligere for meg å tro at det strenge målstyringsregimet er en myte. Spørsmålene fra Korsvik nedenfor er rettet til Simon Malkenes, men jeg tar meg den frihet å svare jeg også;

«Hva kan din rektor love meg om kvaliteten på din undervisning?»

Hun ville ikke brukt et ord som love, men hun ville sagt at hun følger sine lærere tett opp og har full tillit til at de gjør en god jobb i klasserommet. Dersom de ikke er fornøyd med noe, så ta gjerne kontakt.

«Hva kan din leder garantere når det gjelder din vurdering og dine tilbakemeldinger til mitt barn?»

Hun ville ikke brukt et ord som garantere, men sagt at vurdering skjer etter forskriften som sier at elevene skal ha tydelige læringsfremmende tilbakemeldinger.

«Kan rektor love meg strukturerte og forberedte elev- og foreldresamtaler uavhengig av om jeg snakker med Malkenes eller Jensen?»

Hun ville heller ikke her brukt et ord som love, men sagt at selvsagt forbereder alle lærere sine samtaler, og her tas elevens faglige kompetanse opp, samt at det blir rom for spørsmål og samtale rundt elevens trivsel og sosiale kompetanse.

Tillit, profesjonalitet, fellesskap, læring og medskapning er nøklene. Ikke dokumenter som kan gi (falske) løfter og garantier.