(Innlegget ble først publisert på http://www.laererjobb.no/ 13. januar 2016)
Min eldste datter skal begynne på skolen til høsten. Hun gleder seg veldig, og har klare forestillinger om å sitte i ro med bøker og lekser for å lære seg å lese, skrive og regne. Allerede fra hun var bitteliten har hun vært opptatt av bokstaver, og i de siste årene også tall. Barnehagen vil nok betegne henne som «skoleklar», og hun har kanskje vært det i et år allerede.
Hva er det datteren min er klar til? Hvordan drives begynneropplæringen i Norge, og er det den beste måten?
Pisa-sjokket og reform 97
Siden årtusenskiftet og Pisa-sjokket har det skjedd store endringer. Den tiårige grunnskolen var ny, men den rakk ikke å bli gammel før den første reformen kom. Kunnskapsløftet sørget for en kultur for læring, og et økt læringstrykk allerede fra første klasse. Dette ekstra året for seksåringene skulle etter intensjonen i reform 97 være et år for overgang til det skolefaglige, der læring hovedsakelig skulle skje gjennom lek og undring.
Det man fant i norsk skole rundt årtusenskiftet var alarmerende. Erling Dale beskrev en ettergivenhet i form av manglende læringstrykk og tilbaketrukne lærere. Den var blitt til i en skole uten eksplisitte faglige krav og forventninger. I stortingsmelding 16 «Tidlig innsats for livslang læring», kan vi lese om «vente og se»-tendensen som var rådende i norsk skole. Resultatet av disse funnene ble språkkartlegging ved helsestasjonene, en satsning på kvalitet i barnehagen, ny skolereform med kunnskapsløftet og et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Testing og kartlegging får dermed en større plass i begynneropplæringen, og det er først og fremst språk og lesing det fokuseres på.
Knekker lesekoden i 1. klasse
15 år etter Pisa-sjokket skriver Annelin Rasmussen, i sin masteroppgave i spesialpedagogikk, at de fleste skolene i Norge starter leseopplæringen med innlæring av én bokstav i uka, og at de fleste elevene knekker lesekoden i løpet av første klasse. I følge nyere forskning er dette sakte progresjon. Rasmussen konkluderer med: «Barn som kommer til skolen er klar for å lære nye ting, og mange er veldig klare for å lære å lese og skrive. Dette bør vi som lærere utnytte på en best mulig måte. Jo lengre det går før elevene lærer seg bokstaver slik at de kan lære å lese og skrive, jo mer kan motivasjonen for å lære synke.»
Samtidig øker andelen av psykisk syke barn og unge. Har pendelen svingt for langt allerede?
Jeg er glad for at vi i større grad enn før har tydelige faglige krav og forventninger til elevene våre, og jeg er glad for at vi har bedre systemer for å fange opp de som strever, men jeg er samtidig redd for at skolen, spesielt i begynneropplæringen har fått et for ensidig fokus. Vi legger alle eggene i lesekurven, og veier den jevnlig.
Bokstavinnlæring er arvelig betinget
Pedagogen Mark Treadwell peker i sin bok «Learning: How the brain learns» på hjernens ulike læringssystemer, og hvordan disse påvirker ulike former for læring ved ulike aldre. Bokstavinnlæringen er utenatlæring – den eneste læringsformen som er arvelig betinget. Er det ikke da rart at alle krefter settes inn for at dette skal på plass så raskt som mulig, for alle? Og hvilke signaler sender vi til dem som, på grunn av sine gener, ikke er modne for bokstaver ved fylte seks år?
Vi må finne en vei mellom de to grøftene for begynneropplæringen, der vi verken «venter og ser», eller tenner alle varsellamper, når vi møter barn som ikke passer kakeforma vi har laget. I Steinerskolen går begynneropplæringen i lesing over tre år, med mulighet for individualiserte løp. De har altså laget en større kakeform, der barnet er normalt hvis det lærer seg å lese i løpet av tre år, og ikke ett år (eller et halvt år, som kan bli trenden nå.) Følelsen av utilstrekkelighet, å ikke være normal, setter seg som vonde klumper i magen hos små barn. Med tiden blir de vonde klumpene til angst og depresjoner.
Hva er riktig: En barneklar skole eller skoleklart barn?
Mitt ønske er at når barna fulle av lærelyst starter sitt lange skoleløp, blir møtt av en skole som har plass til alle. En begynneropplæring som tar vare på barnas iboende undring og lek, og gradvis kombinerer dette med skolefaglige krav. Jeg tror på at økt individualisering og et utvidet normalitetsbegrep i begynneropplæringa, vil gi lykkeligere ungdom og sunnere voksne.
En kollega fortalte meg at i steder i verden der de ikke har så god oversikt over barnas alder, bruker de et fysisk tegn på om barna er skoleklare. Når barnet klarer å rekke armen over hodet og berøre øret sitt, er de klar for skolen. Våre seksåringer skal ha små hoder eller lange armer for å få dette til.
Kanskje vi skal spørre oss om skolen er barneklar, i stedet for om barnet er skoleklart? Det er vel skolen som er til for dem, og ikke omvendt?
KILDER:
Stortingsmelding 16 (2006-2007) «Tidlig innsats for livslang læring», Kunnskapsdepartementet https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-16-2006-2007-/id441395/?q=&ch=4
Annelin Rasmussen , «Begynneropplæring i lesing i norske skoler – en undersøkelse av bokstavinnlæring og metodevalg», master i spesialpedagogikk 2013: http://lesesenteret.uis.no/forskning/mastergradsoppgaver/begynneropplaering-i-lesing-i-norske-skoler-article79855-12583.html
Erling Lars Dale, «Fellesskolens utfordring», publisert i «Bedre skole», 2009: bit.ly/1ZbOoLp
Mark Treadwell , «Learning – How the brain learns», 2013:
Marianne Tellmann , “Å lære å skrive og lese” Tidsskriftet Steinerskolen, 2012:
Skolevegen 