Månedlige arkiver: februar 2014

10 tips til nye lærere

Postet den av
9

Her kommer en del ting jeg gjerne skulle fortalt meg selv for 10 år siden!

1. Ikke vær en stereotyp! Det handler ikke om å være kul lærer eller streng lærer, men om å være en trygg lærer. Les litt om klasseledelse og møt elevene som en trygg og solid voksen – men vær deg selv! Hvis du kler deg eller oppfører deg annerledes enn du pleier, er det ikke lett å være avslappet og trygg. Altså: Ei klasserommet, gjerne med Converse på beina!

2. Be om hjelp! Selv om du har en profesjonsutdanning i ryggen er du langt fra utlært, men på noen skoler føles det kanskje som om det er forventet at du er det. Selvfølgelig er det ingen som tenker at alt skal gå på skinner fra dag en, men i en travel lærerhverdag (og lederhverdag) – og spesielt ved skolestart, er det lett å glemme at de nye kanskje ikke klarer å lukte seg fram til hvor ting står gjemt, eller hvordan man kopierer opp hefter med stift i ryggen. Det du allikevel må vite, er at ingen er så travle at de ikke kan svare på noen spørsmål, eller gi en kjapp demo av heftekopiering. Som ny er det ditt ansvar å sørge for at taus kunnskap blir eksplisitt!

3. Engasjer deg! Lev yrket ditt. Les forskning, og ta stilling til hvordan denne forskningen skal få påvirke din praksis i klasserommet. Meld deg inn fagforening, og vis solidaritet – men tenk også over hva lojalitet betyr for deg – hva er det du som lærer skal være lojal til? Engasjer deg i elevenes liv, men la det gå en grense før du får dem på maten!

4. Ta vare på deg selv! Det er travelt å være lærer, og det er mye å sette seg inn i som ny. Ikke still for høye krav til deg selv, og si ifra hvis du har for mange eller vanskelige arbeidsoppgaver.

5. Utforsk og reflekter! Tenk over hvilket elevsyn du har, og hvilket læringssyn. Hva betyr dette for din praksis? Hvordan vil du løse konflikter mellom elever? Hvordan lage grupper av elever og hvorfor velge denne måten? Hvordan få til tilpasset opplæring og vurdering for læring? Husk ped’en fra utdanningen; her kan du bruke både Dewey, Vygotsky og Hattie.

6. Vær kritisk og ydmyk! På alle skoler finnes en kultur. Hva kjennetegner kulturen på din skole? Hvem er kulturbærerne? Det vil alltid være noen man er enig med, og noen man alltid havner i diskusjoner med. Hvilken rolle vil du ta? Vil du være med å bære kulturen videre, eller vil du bryte og få til endring? Uansett – balanser mellom å være kritisk og ydmyk med dine nye kolleger – du har kanskje nye impulser fra utdanningen, men de har mange års erfaring, og ofte ser det ut til at det som foregår av nye ting i skolen, ikke har nådd lærerutdanningen.

7. Planlegg for læring! Varier undervisningen, og finn på gode, morsomme og praktiske aktiviteter til timene, men husk at du planlegger for læring, og ikke for aktiviteten i seg selv. Husk læringstrekanten; elever i aktivitet lærer mest, så selv om du hadde hovedrollen i planleggingen, er det elevene som skal skinne i timen! En tommelfingerregel er 80% elevaktivitet, og 20% læreraktivitet. Varier også mellom timer med hyppig bytte av aktivitet, og timer til fordypning.

8. Vær lat! Elever som er bevisst sin egen læring, og reflekterer over læringsprosessen, lærer mer! Så hvorfor skal du sitte hjemme med svære rettebunker en søndagsettermiddag? La elevene vurdere seg selv og hverandre, og sammen med deg komme fram til hva de skal jobbe med videre. Elever kan også brukes til å lage oppgaver og undervisningsopplegg, og det er faktisk utelukkende positivt. Det krever allikevel at du har gjort et godt forarbeid, slik at du kan veilede dem, og ende opp med noe som har en solid kvalitet.

9. Bruk teknologi! Det er ingen som kommer til å slå av Internet. Heldigvis! Det er en uendelig ressurs, som må tøyles og brukes. Mobiltelefoner har løst mange problemer allerede; i stedet for å svare «Hmm.. det vet jeg ikke. Jeg skal finne ut av det, og komme tilbake til deg», kan jeg nå si «Godt spørsmål!» (For det er det jo når jeg ikke kan svare på det) «Ta et raskt googlesøk på mobilen, og del med klassen etterpå – og hvis du ikke finner det så kommer jeg og hjelper!» I tillegg; Kahoot!, kart, kompass, stoppeklokke (Vi måtte alltid lete etter disse før), tidsur, kalkulator, «ekstraoppgave», kamera (elever tar bilde av lekseplanen til sidemannen i stedet for å spørre meg om en ny!!!) Mobiltelefoner er din beste venn, så lenge du bestemmer når de skal brukes!

10. Samarbeid! Del ideer og reflekter over undervisning. Lærere gjør hverandre gode hvis de samarbeider. Utfyll hverandre og utfordre hverandre – vi er alle fortsatt i en læringsprosess, og læring skjer jo gjerne aller helst når vi gjør det sammen!

Ansvar for egen vurdering for læring

Postet den av
3

På skolen hadde vi Ansvar for Egen Læring. I praksis betydde det at vi fikk et arbeidsprogram med alle oppgavene  vi skulle gjøre i løpet av uka. Hvis vi ikke ble ferdige på skolen måtte vi gjøre det hjemme. Det var vårt ansvar. Da jeg senere startet som lærer fantes fortsatt disse arbeidsprogrammene. Nå var de kanskje delt inn i må- bør- og kan-oppgaver – eller etter farger;  Grønn, gul og rød. De var differensiert for å få til «tilpasset opplæring».

VFL er en ide som har sprunget ut av mengder med forskning både fra inn- og utland. Elevene lærer bedre om de vet hva de skal lære, og får konkrete tips for hvordan de skal komme seg viderer. Det virker som om dette har blitt implementert på følgende måte:

Det er viktig at elevene får vite hva de skal lære. Da må vi skrive konkrete læringsmål på tavla for hver time. Så er det viktig at vi ser at de faktisk har nådd målene, og gir en konkret tilbakemelding og framovermelding. Da må vi i slutten av uka ha en målsjekk for å sjekke at alle har nådd målene. En målsjekk er det samme som en prøve. Denne praksisen kan fint kombineres med enhver måte å undervise på. Den tvinger ikke fram en endring hos noen, bare mer papirarbeid. Akkurat som med arbeidsprogrammene.

Sannheten er at VFL ikke krever utfylling av et eneste skjema. Det handler om å ta elevene med i diskusjonene om hva vi skal lære og hvordan. Om å stille rike spørsmål som skaper undring og engasjement, og om å variere metoder og oppgaver slik at alle kan være motivert for læring. Vurdering handler ikke om en eneste prøve eller målsjekk, men om å vite hva elevene kan og ikke, og hva som skal til for å komme seg et skritt videre, kun gjennom tilstedeværelse i klasserommet. Vurdering av læringsmål er ferskvare, og i det lange løp er det kun kompetanse som skal vurderes, og altså Ikke konkrete læringsmål. Kompetanse er summen av den kunnskap og de ferdigheter du har opparbeidet deg, og lar seg altså ikke vurdere ved hjelp av ukestester og målsjekker.

Så hvorfor skjer dette? Hvorfor blir alle nye ideer som kommer inn i skolen til noe annet og mer lettvint?

Skolen i Norge er i stor grad styrt av politikk. Vi har minst 4 partier som satser på skolepolitikk, og som alle vet hva som er best for skolen. Ved regjeringsskifte tar det kort tid før forrige regjerings symbolsaker blir endret, og den nye skal sette sitt symbolske stempel. I PISA-tider er det populært å snakke om Finland. Og Finland har noe i norden helt unikt; de har ikke partipolitikk som dreier seg om skole. De har faktisk politisk konsensus om at skolefolk skal drive utvikling i skolen. Er det dette vi kan lære av Finland, og i samme slengen fått en bonus i form av forhøyet status for læreryrket? Det må jo være mer attraktivt å jobbe i et system som man kan være med på å forme?

Problemet oppstår når forskning rundt skole skal tolkes.VFL er en ide som har sprunget ut fra diverse forskning fra inn- og utland. Når ideer fra forskning skal settes ut i livet gjennom politiske og byråkratiske systemer går det kanskje ikke så bra.

Slik blir kanskje nye ideer dessverre heller bidrag i den byråkratiseringen som allerede skjer i skolen.

Lærere blir pålagt mye skrivearbeid fra sin leder, skoleeier og samarbeidende instanser; skjemaer skal fylles ut, kartlegginger og undersøkelser gjennomføres, og rapporter skal skrives. Samtidig velger flere lærere å gi seg selv mengder med papirarbeid i tillegg; Sirlige planer for undervisning, skriftlige prøver og oppgaver som skal rettes og vurderes Det virker som om mange lærere føler at de må dokumentere all læring. Det er trist, for den eneste dokumentasjonen på læring som trengs sitter i klasserommet. Og det er trist at vi har kommet dithen at lærere føler at de må jobbe mer for å ha «ryggen fri». Når ideer som VFL og AFEL blir introdusert blir det kanskje lettest å bare dokumentere at vi holder på med det, så trenger vi ikke å ta den tunge jobben med å faktisk endre undervisningspraksis?

Poenget mitt er at jeg tror at skolen dels pålegges oppgaver utenfra, og dels pålegger seg selv oppgaver for å unngå å bli ettergått. Da kommer man ikke langt med gode pedagogiske ideer. De drukner i papirarbeid, og for å overleve må de gode ideene bli en del av papirmølla.

Intensjonen med «Ansvar for Egen Læring» var god. Læring er noe som skjer hos elevene, og som man kan legge tilrette for med god undervisning. Derfor må læreren ta ansvar for undervisningen, og elevene ta ansvar for læringen. Det som ikke ble med inn i arbeidsprogrammene var den gode undervisningen. Planlegging av undervisning bestod i stor grad av å utarbeide arbeidsprogram, og mange av ukas timer gikk med til at elevene jobbet med oppgavene på disse.  Intensjonen med Ansvar for egen læring var blant annet at elevene selv skulle ta del i planleggingen, gjennomføringen og vurderingen av læringsarbeidet. Kanskje ikke så ulikt VFL, der også den gode undervisningen dessverre forsvinner litt i skriftlige planer og kryss i skjema.

En naturlig motvekt til testkulturen

Postet den av
6

For noen dager siden så jeg et bilde av 20-30 mobiltelefoner med gule lapper, liggende på en «tavlehylle». Tittelen på bildet var «geografiprøve». Først lurte jeg på hvilket spenstig prøve dette var – hva er det for noe spennende de gjør med mobiltelefonen og de gule lappene?

De oppbevares synlig, med en navnelapp, slik at ikke elevene skal jukse på prøven. Jeg skjønte det jo ikke med en gang, men humret litt når jeg så for meg hele klasserommet, og elevene som leverer inn mobilene før de setter seg ned og strever med prøve. En prøve som mest sannsynlig er enkel å jukse på – derav denne bekymringen, og mobiltelefonene fram på tavla.

Jeg skal være forsiktig med å tillegge dette bildet for mye – for alt jeg har å gå etter er jo disse mobilene, med lappene, og tittelen «geografiprøve». Allikevel vil jeg stille noen spørsmål rundt denne vurderingspraksisen, der elever kan jukse, og der de på en kort prøve skal reprodusere kunnskap de har tilegnet seg i løpet av den siste måneden eller så. Om det ikke var en slik prøve i tilfellet med bildet, så vet jeg jo at de finnes rundt omkring. Hvilket læringsutbytte gir en slik prøve?

Selv mener jeg at vi kan og bør vurdere elever uten prøver og tester, og at dette er noe av intensjonen med vurdering for læring. Vi har i skolen erkjent at nasjonale prøver og internasjonale standardiserte tester er kommet for å bli, så hvorfor ikke prøve å være en motvekt til dette der vi kan?

Noen steder legger også skoleeier føringer for hvilke tester som skal tas, og noen steder går det fryktelig galt når de gjør det – Sandefjord og Oslo har vel begge tatt vurdering litt for langt, uten at politikerne har forstått helt hva som var den gode intensjonen bak. Til skoleeiernes forsvar; en test eller undersøkelse er den mest effektive måten å skaffe seg kunnskap om hva som skjer på elevnivå i skolen. Det var slik William Farish tenkte da han for første gang samlet inn oppgaver og ga karakterer til sine studenter på Cambridge i 1792. Han syntes ikke at han hadde tid til å sjekke hva elevene kunne på den gamle måten, med veiledning og samtaler, så derfor graderte han studentene sine i stedet for å lære dem å kjenne.

Jeg tror at det finnes en måte å slippe rettebunker, unngå at små barn «dør i magen» før uketester og kanskje til og med snu statistikkene for psykisk helse blant ungdom. La oss slutte med prøver! Noen enkle spørsmål – «Kan du dette?» «Kan du vise meg?» «Husker du hva som skal til for…» i rundene vi uansett tar i klasserommet gir oss oversikten, og vi kjenner vel elevene våre godt nok til å se mønstre i hvordan de lærer? Muntlige og skriftlige oppgaver, med alle mulige hjelpemidler, og veiledning fra lærer gir et mer reelt vurderingsgrunnlag enn en prøve, for man har vært i situasjonen hele tiden. Når man snakker om at rask tilbakemelding er viktig, så mener man ikke at prøven skal være rettet i løpet av uka, men at eleven skal få vite der og da om hun har oppfattet noe riktig og få nødvendige korrigeringer. I slutten av uka, eller dagen etter for den saks skyld, betyr kun tallet i hjørnet på arket noe, og mye av veien dit er allerede glemt. God vurdering starter – og stopper, i klasserommet!

 

En avtale for pedagogisk ledelse

Postet den av
Svar

En kollega spurte meg i forrige uke om hva jeg synes om KS’ forslag. Jeg kunne ikke gi et svar der og da, men jeg sa at jeg skulle begynne å blogge, og at den første posten skulle handle om arbeidstidsavtalen. Siden da har jeg tenkt på det, og har sannsynligvis fortsatt ikke et klart svar.

Noen ting er jeg allikevel helt sikker på; jeg synes ikke at 37,5 timer holder til en lærers arbeidsuke, og jeg synes ikke at lærerne skal jobbe mer enn nå i elevenes ferie. Så er jo heller ikke dette KS’ forslag – heldigvis. Dessverre leses det slik både av sinte lærere, hissige redaktører og støttende foreldre. Jeg blir trist av å høre om «rømmelærere» som slutter i yrket nå som de ikke kan rette stiler hjemme på kvelden, eller må planlegge undervisning for november i slutten av juni, for det er vel ikke dette vi faktisk tror skal skje?

Slik jeg leser KS’ forslag, handler det kun om en ting, og det er rektors styringsrett. Det er mulig at jeg er bortskjemt med gode rektorer, for slik jeg ser det kommer skrekkscenarioet med 45 uker x 37,5 timer til å kun forbli et skrekkscenario. KS’ forhandlingsutspill går dog rett i strupen på en stolt lærerkultur, og blir derfor i mine øyne et dårlig forslag, som fører til paranoia og mistro mellom partene.

Når det er sagt, så kunne jeg tenke meg en endring i nåværende arbeidstidsavtale. Jeg synes den er komplisert, og jeg erfarer at langt fra alle lærere faktisk kjenner og forstår den. På skolen der jeg jobber har vi 80 minutter pr uke til fellestid, og det mener jeg ikke er nok til å drive utvikling i tillegg til drift. På samme måte som det er nødvendig at en lærer får nok tid sammen med elevene sine, er det nødvendig at en leder får tid sammen med et samlet personale.

Mange tenker nok at vi har gitt nok allerede, og at sier vi ja nå, så blir det bare verre senere. Jeg tror at skoleledere, så vel som lærere ønsker at skolen skal få bli alt den kan bli, og at lærere skal få tid og rom til å være gode lærere. Jeg har i hvert fall tro på skoleledere jeg kjenner,  så gjenstår det vel å se om jeg er naiv eller positiv.