Den store, evige leksedebatten

Den ulmer alltid, leksedebatten, og med jevne mellomrom blusser den opp. Nylig ble denne artikkelen fra 2009, om det juridiske rundt lekser (og leksenekt) delt på facebook. To nye kommentarer som begge stiller spørmål ved dagens leksepraksis her og her. Min all-time-favourite, fra en Høyremann som ikke er på lag med flinkispartiet sitt når det gjelder lekser her. I tillegg strømmer det stadig på med si:D-innlegg om lekser, og en skulle tro det stadig er tema i de fleste elevråd. Leksedebatten dør aldri.

I dag er det fire år siden bloggen ble opprettet, og jeg har faktisk aldri skrevet et rent lekse-innlegg, (selv om det nok har kommet tydelig fram hva jeg mener.)

Veldig mange leksediskusjoner begynner med det lettere tåpelige spørsmålet «Ja, men hva er eeeegentlig lekser?», så jeg skal starte med å svare på det. Lekser er skolearbeid en skal gjøre hjemme, pålagt elever av en lærer. Grunnene til at lærerne pålegger barn hjemmearbeid, er mange:

  • Det er viktig at elevene lærer å ta ansvar
  • Det er viktig å repetere det vi har lært på skolen hjemme
  • Det er for lite tid til å gjøre alt som skal gjøres på skolen
  • Vi er helt avhengig av hjelp av foreldrene (Er grunnen til at lekser øker sosiale forskjeller og innrømmes sjelden av skolefolk)
  • Lekser sikrer et godt hjem-skole-samarbeid

Lekser er en av skolens selvfølgeligheter, og vanskelige å slippe taket på. Selv skoler jeg kjenner til, som faktisk går for leksefri, blir liksom ikke helt leksefri, og flere av dem har sakte men sikkert sneket leksene inn igjen. Lekser er en stor del av skolens kultur og tradisjon, og både lærere og foreldre er med og opprettholder den. Innkjøpet av skrivepult til barnerommet er med og skaper en forventning om noe spennende og noe voksent, men alle vet at leksene ender opp på kjøkkenbordet, og slik drømmen om det selvstendige og spennende dør, blir skrivepulten stående på barnerommet og samle leker og samlinger og rot og rask. Førsteklassinger gleder seg til lekser helt til de finner ut hva det er, og så starter kampen for de aller fleste.

Min egen andreklassing har ikke så store mengder lekser, og jeg er nede i noen minutters kamp. Leksene er allikevel veldig kjedelige, men nå har hun resignert i den skolevennlige rollen «pliktoppfyllende», og får gjort dem. Skolen er ikke kjedelig, og jenta møter meg entusiastisk etter skolen hver dag, full av fortellinger om hva hun har lært og opplevd (og det er en ekte og sann glede, i et barn som er mer entusiastisk enn de fleste andre jeg har møtt.) Tenk om bare leksene kunne vekke den samme gløden? Jeg er helt for lekser som kan gjøre det! Se for eksempel disse fra bloggen Lærerråd, eller disse naturfagsleksene mine.

Selv om de kjedelige leksene blir gjort, tviler jeg på at hun lærer så mye, noe som for øvrig var et av de beste argumentene fra en elev i elevrådet på skolen min, da vi nylig hadde saken oppe der; «Vi gjør bare leksene for å bli fortest mulig ferdige, og gjør det ikke for å lære noe.» Andre grunner de hadde for å få til en ordning med helt eller delvis leksefri, var at lærerne i ulik grad fulgte opp, at leksene ofte var for omfattende eller vanskelige, og selvsagt at de tok bort verdifull fritid. De mente at leselekser for de minste fortsatt var viktig, og at de selvsagt måtte ta ansvar for å øve til prøver. Kloke elever.

Punktet om at leksene i ulik grad følges opp, er viktig. Kun en gang i min lærerkarriere har jeg klart det. Da hadde vi en timeplan som gjorde at vi kunne ta ei økt midt på dagen til litt sånn diverseting som ellers spiser tid fra gode læringsøkter. Her hadde jeg nøye gjennomgang før og etter lekser, og for alle de som hadde gjort leksene, funket det nok ganske greit. De som ikke hadde gjort leksene gikk glipp av en verdifull halvtime hver dag. Tenk om vi heller hadde brukt den økta på å gjøre arbeidet? Og om vi hadde vært to, slik at alle kunne få hjelp?

Jeg har vært leksefri i et par år, men innimellom gitt frivillige leselekser for de som ønsker fordypning, eller ønsker å være forberedt til det vi skal ha i timene. Noen elever sier at bare det at leksa er uttalt frivillig, motiverer dem til å faktisk ta fram boka. Konklusjonen min er at vi ikke trenger lekser. Ungene lærer mer om å ta ansvar av å få et kjæledyr, eller av å miste den nye leken sin ut av kanoen etter at den barnehageansatte hadde sagt at det var nok lurest å la den ligge igjen i barnehagen.

Repetisjon bør vi gjøre på skolen, og dersom vi bruker læreplan, heller enn lærebok til å bestemme hvor mye stoff vi skal gjennom, så tror jeg jammen vi får tid til det også, selv med en tjukk og pompøs læreplan. Et godt hjem-skole-samarbeid sikres ved å bruke en ukeplan som sier noe om hva vi gjør hver dag på skolen, med en oppfordring til foreldrene om å gå gjennom den med barnet hver dag. Slik skaper en forutsigbarhet, og gir en gyllen mulighet til å snakke om hva en har lært og hva en skal lære, og hvordan. Metakognitivitet har faktisk mer for seg enn lekser, og slike læresamtaler gir nettopp det. En slik plan kan også inneholde forslag til aktiviteter av typen lekser jeg viste til tidligere.

Jeg skjønner at det sitter langt inne, men jeg håper at de lærerne som tviholder på leksepraksisen sin, kan tenke seg om en gang til. Og hvis du fortsatt insisterer på at lekser må man ha, så bruk i det minste Bjørn Helge sitt flytskjema for å sørge for at leksene blir gode: 

Til høsten begynner mitt andre barn på skolen. Rett rundt jul fikk han den brilliante ideen å lage en robot som kunne gjøre lekser for ham. Jeg skulle ønske han klarte det, eller at leksedebatten denne gangen faktisk vil føre til noen endringer. Det er faktisk på tide.

Slanking, sa dere?

Jeg har hatt mattestafett. Jeg har også hatt ekskursjoner i naturfag, og oppgaver der elevene skulle måle pulsen sin ved ulike aktiviteter. Nylig hadde ungdomstrinnet på skolen min et fire uker langt tema der vi arbeidet prosjektbasert, og la om hele timeplanen. Da erstattet vi kroppsøvingfaget med en halvtime morgentrim hver dag. Det er fullt mulig å få til mer fysisk aktivitet i skolen, og med 53 % overvektige i den voksne befolkningen, så ser man behovet.

MEN.

Skulle vi ikke slanke læreplanene? Har ikke to tidstyvutvalg sagt noe om at lærerne allerede sitter med fulle tallerkner? Er ikke tillit den nye vinen? Troen på at profesjonelle lærere tar profesjonelle valg, og oppfyller intensjonene i læreplan og lovverk?

DA GÅR DET IKKE AN Å SI AT NÅ SKAL VI DETALJSTYRE EN TIME AV SKOLEDAGEN!

Kjære, kjære folkevalgte; Slutt med dette talltullet, og la oss gjøre jobben vår!

Gjør opprør! Ta ansvar!

Det finnes lærere som mener at skolen skader elevene, men som ikke tør si ifra.  Det er et alvorlig problem for skolen. Finnes det en lydighetskultur blant lærerne, eller er dette et resultat av New public management, business-utdannede ledere og styringskåte politikere?

Jeg tror på en blanding, og i tillegg en skolekultur som tviholder på tradisjonelle strukturer.

For har vi ikke et handlingsrom? Kan vi ikke la være med det vi mener skader elevene? Selv har jeg sluttet med både karakterer (bortsett fra de lovpålagte terminkarakterene), prøver og lekser. Jeg gir heller ikke anmerkninger. Alt dette er innenfor lovverket.

Men det er kanskje ikke det de fleste lærere har lyst til å legge bort? Mitt inntrykk er at det som oppleves som kontroll og styring på kommune- og skolenivå, er legitimt gjenstand for kritikk, mens styring, rangering og kontroll på elevnivå er helt greit, og sågar viktig for lærernes metodefrihet.  Vi lar oss stresse av nasjonale prøver, men pålegger elevene langt flere prøver enn vi er pålagt å gjøre. En av de aller klokeste stemmene i skole-Norge, og en av de viktigste kritikerne av målstryringsregimet, Roar Ulvestad, sier i et intervju med Christian Lomsdalen at det å legge inn en innsats og få avkastning i form av en høy karakter, virker motiverende. Tenk dere ramaskriket om en skole innførte karakterer for lærerne! Er det ikke paradoksalt? For vi vil vel ha motiverte lærere som legger ned en innsats?

Hvis jeg tar feil, og det virkelig finnes mange lærere der ute som hadde kastet fredagstestene og avkrysningsskjemaene ut, dersom de bare fikk lov, så håper jeg de gjør følgende:

Ta det opp på et teammøte. Selv om du ikke vil si ifra om praksiser som skader elevene til lederne på skolen, så snakk med kollegene dine. Dersom dere er flere som er enige, så ta det opp i klubben og medbestemmelse. Forhåpentligvis får dere til en endring derfra. Hvis ikke, så meld saken til lærerprofesjonens etiske råd.  Vi kan ikke gjøre ting vi mener skader elevene. Det går på vårt profesjonsansvar.

For alt i verden; jeg setter stor pris på hver eneste kritiske røst, og skulle ønske de ble flere og flere – men vær så snill; i tillegg til å ytre dere, handle! Gjør opprør! Ta ansvar!

Kall det gjerne profesjonell ulydighet. Elevene trenger det.

Tannløs skolepolitikk for økt læring

Det var ett eller annet jeg leste i dag, som gjorde meg sint. Noe om teknologi i skolen og økt læring for elevene. Alltid denne økte læringen. Høyre har økt læringen mest. Vi kan ikke gjøre noe i skolen som ikke øker læringen. (DE bruker jo ofte ordet «læringsutbytte» men det er et så tomt og trist begrep at jeg ikke bruker det når jeg sier hva DE sier engang)

Mange barn gruer seg til å gå på skolen. Noen hater skolen, og forteller det til foreldrene sine hver eneste dag. Noen sitter våkne hele nettene for å øve til prøver, eller skrive oppgaver. Engasjert ungdom skriver innlegg etter innlegg der de argumenterer godt og reflektert mot leksemengder og prøvepress. Andelen unge som rapporterer om psykiske helseplager eksploderer, og attpåtil peker de på skolen som årsak. Drop-out-raten står på stedet hvil. Hvordan våger de å skryte!?

Dessverre er de andre partiene fulle av tannløse politikere, som kjøper ideen om at Høyre er best på skolepolitikk, og kaster seg på lasset av kunnskap, kvalitet og kompetanse. Det finnes noen få hederlige unntak, men ingen av opposisjonspartiene våger nok i skolepolitikken, og det er utrolig trist at Ap ikke våger noe.  Vi har faktisk et stort problem når den beste kritikken mot Høyres politikk ikke kommer fra opposisjonspolitikere, men fra lærere.

Det er mye jeg ønsker meg fra politikerne som skal utfordre Røe Isaksens Høyreskole, men en sak står over de andre. Den kan illustreres med denne lille anekdoten fra min hverdag;

For noen dager siden satt datteren min med matteleksene. Jeg tok ut av oppvaskmaskin, og kikket over skulderen hennes et par ganger. Ikke egentlig nødvendig, for hun snakker seg stort sett gjennom det hun gjør.

«Se! Eg bruge ein visk som linjal når eg skrive ettalå» sa hun (litt stolt)

«Men det e jo ikkje så lurt» svarte jeg. «Du får jo ikkje øvd då, og du kan ikkje alltid ta fram ein linjal når du trenge å skriva ettal»

Svaret jeg fikk?

«Men eg får stjerna»

Hun har allerede knekt Høyres skolekode, og jeg gremmes. Hun har blitt så resultatorientert, at læring og øving kommer i andre rekke, og det er bedre å «jukse» seg til belønningen. Dette er skolen Høyre og alle klakkørene har skapt. Det er ingen kunnskapsskole, men en fasadeskole. En skinnende blank, fullstendig tom resultatskole, som på ingen måter faktisk øker læring.

Jeg ønsker meg politikere som ikke bare sier at de vil minske resultatorientering, men faktisk også forstår hva som må til for å gjøre det. Fjern vurdering med karakter! Lag en ny eksamensordning! Øk trivselen, så kommer læringen etter! Gi oss en ekte koseskole, der læring og undring står i fokus! Gi oss skolepolitikk med litt tenner!

Og kjære lærere; Tenk på elevene og stem med lærerhjertet!

(Dette burde Høyre være flaue av)

Tidlig innsats – eller tidlig intervensjon?

Den politiske drakampen om skolen kommer i høst til å handle om tidlig innsats. Et sammensatt begrep som også preget skolereformene for ti år siden.  Den gang het stortingsmeldingen «Tidlig innsats- for livslang læring», nå heter den «Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen». Da var det målet, nå er det middelet. Den tidlige innsatsen de trodde på den gang, viste seg å ikke virke. Det holdt ikke å fjerne koseskole og lek fra femåringene. Kanskje det drepte lærelysten?

Noe av problemet med tidlig innsats, er at vi liksom ikke helt snakker om det samme. Når politikere lover, handler det stort sett om lærerstillinger på 1-4. trinn, og når Kristin Clemet bruker det, handler det mest om hvordan hun klarte å avskaffe koseskolen. For meg handler ikke tidlig innsats om hvor tidlig vi skal begynne med rimeleker og bokstavinnlæring, men hvor tidlig vi skal intervenere når vi begynner å bekymre oss for noe. I Nesseby kommune i Finnmark har de dette som et tverretatlig prosjekt, der alle som jobber med barn og unge forplikter seg til denne samarbeidsmodellen.  Skolen oppnår gode resultater, og rektor ved skolen er overbevist om at det tette samarbeidet rundt hver elev er årsaken. Kunne en fått til det samme tverretatlige samarbeidet i kommuner med 50 000 innbyggere?

Noen forutsetninger for at skolene skal lykkes med tidlig intervensjon:

Kartlegging

Jeg er ikke en sterk tilhenger av å kartlegge alle elever i alt, men jeg mener at vi må ha gode rutiner for å observere, og for å vite hva man skal se etter før det blir nødvendig med ytterligere kartlegging. Her kreves det først og fremst mange nok, og gode nok øyne som ser hver enkelt elev. Politikernes lovnader om lærerstillinger hjelper godt, men de bør ikke begrenses til 1-4.trinn. Både fagvansker, og sosiale og emosjonelle vansker kan oppstå senere, og kanskje spesielt i den vanskelige overgangen til mellomtrinnet.

Riktig kompetanse

Spesialpedagoger er mangelvare. Spesialpedagogikk bør kanskje inn i vanlig lærerutdanning, men i fellesskolen vil vi møte utrolig mange forskjellige elever med forskjellige utfordringer. Vi har syns- og hørselhemmede, bevegelseshemmede, epileptikere, diabetikere, elever med fagvansker, utviklingsforstyrrelser og autisme. Ingen kan bli ekspert på alt, så da må man kanskje dele litt på ressursene innad i kommunene.

Rutiner og oppfølging

Kontinuitet og oppfølging av iverksatte tiltak, krever gode rutiner og god skoleledelse. Rutiner for hvem som skal delta i møter, hva som skal i referat og hvordan oppfølgingen skal dokumenteres er med på å sikre kontinuitet, og vil fort bli en tidstyv dersom de mangler.

Jeg har stor tro på tidlig intervensjon, men jeg kjenner at begrepet «tidlig innsats» gir en vondere og vondere smak. Profesjonens rolle i høstens drakamp, må være å verne om barnet og leken. Hver gang vi hører noen snakke om tidlig innsats, bør vi spørre hva de mener. Det viser seg at tidlig innsats fort vekk kan gå på lærelysten løs.

Lærer, profesjonaliser deg!

Det er mange der ute som vil ha noko å seie om innhaldet og strukturen i skulen. Då er det viktig at me som jobbar der har kart og kompass, og ei klar formeining om kva retning me ønskjer å gå. Her er litt hjelp på vegen.

Her er nokre politikarar som meiner ein heil del om skule. Les partiprogramma deira for å lære meir. I tillegg er det lurt å lese, og kanskje meine noko om desse tre dokumenta:

Stortingsmelding 28: Fag- fordypning – forståelse – En fornying av Kunnskapsløftet

Stortingsmelding 21: Lærelyst  -Tidlig innsats og kvalitet i skolen

Høyringsutkastet til ny overordna del av læreplanen

Dei kjem til å ha mykje å seie for skulen dei neste åra.

Dette er ulike tilbydarar av program og kartleggingsverkty som ønskjer å hjelpe deg til å vere ein betre lærar – eller kanskje til og med gjere jobben for deg?  Mange av dei kostar pengar – kanskje ikkje synleg, men i form av at du må ha kurs og sertifiseringar for å bruke dei i undervisning. Systematisk arbeid med både den faglege og sosiale læringa er viktig, men systematikk er gratis. Les sakleg kritikk, og ta informerte val:

http://www.mestrermestrerikke.no/

http://lodgelady.blogg.no/1421602760_nr_aksjeselskapene_ta.html

Eg skal innrømme at eg har tatt litt i her. Foreløpig har eg ikkje høyrt noko om at Norges jeger- og fiskerforbund verken vil sertifisere skular, eller ha logoen på heimesida, men eg tenkte at eg ville heilgardere meg.

Mange av desse interesseorganisasjonane vil ha noko å seie for kva me skal bruke tid på i skulen. Intensjonane er dei aller beste, men me har ikkje plass og tid til alt. Alle skuler skal, etter loven, vere både dysleksi-, autisme-, adhd-, allergi-, og generelt sett helsevenlege. Ein skal ikkje trenge verken flag, logoar eller stempel for det.

Men som profesjonell lærar veit du og at din kompetanse ikkje alltid kan spenne over alle dei utfordringane du treff i kvardagen, og då kan det vere lurt å vite at der ofte vil finnast ein interesseorganisasjon der folk med rett kompetanse står klar til å hjelpe.

God, bedre, bedre, bedre, bedre…

Da jeg for et par måneder siden var på UDIR sin UiU-samling i Bergen, bet jeg meg merke i noe Eirik Irgens stadig sa, da han snakket om organisasjonslæring og læringsledelse. Han brukte uttrykket «tilstrekkelig god» der jeg ganske sikkert ville sagt «bedre». Det var en aldri så liten åpenbaring for meg. Utvikling og læring trenger ikke handle om å bli stadig bedre, men tilstrekkelig god(!)

Fra 2006 har «Vurdering for læring» liksom vært min greie. Det var det som var det nye i skolen da engasjementet mitt begynte å feste seg, og lærerhjertet begynte å banke. Takket være min daværende leder Øyvind Sørreime, fikk jeg være med på kurs med Sigmund Lieberg, og i UDIRs satsning «Bedre vurderingspraksis», der 77 skoler skulle lage og prøve ut kjennetegn på måloppnåelse. Øyvind hadde stor tro på at vurdering var det nye store i skolen. (På vei ut var flerintelligens, læringsstiler og portfoliovurdering?)

I årene som fulgte fikk jeg være med å holde kurs for andre lærere i kommunen, på skolemøtet for Rogaland og for lærere i Hammerfest. Jeg leste artikler, prøvde ut ting i klasserommet og skrev leserinnlegg. Ei venninne, og tidligere kollega, skal ha sagt i et referanseintervju, at jeg var «den i Stavanger så kan mest om VFL» (Det hender hun smører på pyttelitt tjukt..) Derfor var det ikke så lett for meg den første gangen jeg leste velskrevet kritikk av VFL.

Ikke lenge etter dette kom en kollega til meg og sa noe sånt som «Du Camilla. Eg har tenkt på någe. Du vett VFL? Kan det ver derfor ungdommane stresse sånn for tiå? For at me heila tiå fortelle di at di ikkje e goe nok?» Slik jeg husker reaksjonen min, såblunket jeg bare febrilsk med øynene, mens den kognitive dissonansen skapte røde bokstaver og alarmer med «Does not compute» i hjernen. VFL er kanskje ikke forenlig med et bankende lærerhjerte?

Det viktiste vi kan gi elevene er mestringsopplevelser. Gode, tilrettelagte oppgaver, der elevene er i sin proksimale utviklingssone, og kjenner på at de må strekke seg akkurat langt nok til at dopaminen strømmer ut og gir en følelse av indre stående applaus. Intensjonen i VFL-tenkningen trenger ikke stå i veien for dette, men i praksis tror jeg den gjør det. For i VFL er der alltid et «men». Det men’et som vi henger oss opp i. To stjerner og et stort MEN. Som da datteren min kom hjem fra barnehagen og sa hun ikke kunne 14. Hun sa ingenting om at hun hadde kjent igjen alle de andre tallene på kartleggingen. Det er sånn vi fungerer. Vi lar kritikken gnage hull på selvfølelsen.

Noe av det som skal kunne bøte på dette er å attribuere prestasjon til innsats. Carol Dweck, professor i psykologi, står bak den nyeste grenen som handler om vårt «mindset». Vi kan ha «fixed mindset» – der vi attribuerer suksess til våre evner, noe medfødt og urokkelig, eller vi kan ha «growth mindset», der vi ser suksess som frukter av hardt arbeid, og der alt kan læres. I skolen bør vi ha et vekstorientert tankesett, men kan vi også der gå for langt? Jeg kjenner elever som jobber fletta av seg, og allikevel ender opp med en treer i faget. Hva gjør det med selvfølelsen? Da er det kanskje bedre å være lat enn dum. Jeg er stygt redd for at også mindset-tenkningen fører elevene inn i prestasjonsjag og i psykisk uhelse. Bruk med omhu.

Så lenge vi har et karaktersystem, så vil skolen være prestasjonsorientert. Da er det vanskelig å lure elevene til å tro at innsats og mestring betyr noe. Inntil noen faktisk tar tak i det, så må vi heller lære elevene opp til at en toer eller treer kan være tilstrekkelig godt, dersom det krevde en viss innsats å oppnå dem. Er det noe ungdommen vår trenger, så er det å kjenne følelsen av å være god nok. Det er kanskje vår største oppgave nå, å gi dem det.

 

 

Russetida er studieforberedende

Lektor Kval har nok en gang kastet seg over tastaturet og hamret inn noen sinte ord til Dagbladet. Vi er i april, og da gjetter alle hva det handler om? Ja?

Det er tid for vårens vakreste eventyr; Russefeiringa! 

Halvor Thengs er en av lærerne i videregående som hverken ønsker å forby russetida, eller  ihvertfall legge den til etter eksamen. Han har skrevet disse kompetansemåla, som kanskje bør inngå i det framtidige faget «Livsmestring»?

 

Læreplan i russetida

Kompetansemål etter Vg3 – studieforberedende utdanningsprogram

Selvregulering og sosial kompetanse

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

  • vurdere egen evne til å opptre i tråd med storsamfunnets konvensjoner, og i noen grad bryte disse konvensjonene for å markere at man som russ til en viss grad er fritatt dem
  • vise evne til å beskytte medruss som er ute av stand til å ta vare på seg selv
  • identifisere egne grenser og utvikle evnen til å kommunisere disse tydelig til andre


Kostnadskontroll

 

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

  • identifisere og kritisk vurdere eget behov for ulike russeeffekter, billetter til Landstreff og russepass
  • gjøre et overslag over egen betalingsevne med hensyn til russeaktiviteter i perioden april-mai
  • avsløre åpenbare forsøk på å melke russen for økonomiske midler, og kritisk vurdere kvaliteten på ulike varer og tjenester opp mot gleden de tilfører russetida

 

Balanse

 

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

 

  • utvikle evnen til å balansere skolens krav til oppmøte, vurdering og deltakelse mot kravet om deltakelse på ulike russearrangementer
  • drøfte det underholdende i russefeiringen opp mot de potensielle ulempene ved å avslutte vg3 uten gyldig vitnemål
  • ha det skikkelig moro sammen med andre russ i samme kull, samtidig som man opprettholder læringstrykk og faglig progresjon

Note: I august kan man bytte ut ordet ”russ” med ”student”.

Vi må snakke om elevene (uten at det blir mediesak)

I fjor hadde jeg lærerstudenter som var i praksis for første gang. En av de tingene de reagerte mest på i sitt første møte med skolen sett fra arbeidsrommet, og lærerværelset, var at vi snakket så mye om elevene. Det hadde de ikke trodd.

Vi er nødt til å snakke om elevene. Vi forteller hverandre om elever som viser mestring og glede, om elever som har strevd lenge med noe, og endelig fått det til. Vi ber om råd når vi har elever som sliter, og vi forklarer hvorfor Stine har blitt så tynn, og hvorfor Herman sovner på pulten. Vi forteller om foreldres skilsmisser, om besteforeldres bortgang og om avlivede kjæledyr. Vi deler av erfaringer, både når vi har gjort noe rett – og når vi har gjort noe galt, i de viktige relasjonene til elevene. Noen ganger deler vi frustrasjoner, og noen ganger blir humoren beksvart, når lærerhverdagen har blitt det samme. Dette er vi helt nødt til å gjøre, både for å kunne fungere i yrket, og for å best kunne hjelpe hver enkelt elev.

NRK  har i dag en sak der lærere har snakket om elever, og Daniel (15), som er elev ved skolen, har overhørt samtalen. Han beskriver den som så stygg at det ble uaktuelt å gi seg til kjenne. I et modig og velskrevet innlegg på facebook, peker han på noe som jeg vil tro er en ukultur ved flere skoler; måten man snakker om elevene.

I  samtaler med andre lærere, lar jeg være å bruke karakteristikker og å tillegge elevene egenskaper. Jeg omtaler aldri elever som late, og prøver å unngå ordet «svak» (selv om jeg vet at jeg ikke alltid klarer det). I stedet prøver jeg å beskrive elevens handlinger i ulike situasjoner. Jeg oppfordrer de jeg snakker med til å gjøre det samme. De historiene vi skaper om elevene blir ofte «sanne», og det er ikke rettferdig overfor dem. Det er viktig at vi i kollegiet snakker om hvordan vi snakker om elevene, fordi det handler om – slik Daniel påpeker, R-E-S-P-E-K-T.

Når det er sagt, så må jeg si at jeg undrer meg over noen aspekter ved denne saken, og det er NRK som får min kritikk, ikke Daniel.

For det første så kommer det ikke klart fram hvilken rolle politiet har hatt i her. I ingressen står det at «skolen truet med å anmelde ham», mens det lenger nede i teksten virker som en misforståelse der rektor sier at de har bedt politiet om råd, mens lensmannskontoret har oppfattet det som en anmeldelse. Trussel om anmeldelse, be om råd, og faktisk anmeldelse i en og samme sak. At også moren til Daniel har fått beskjed fra rektor at de kun ønsket bistand av hensyn til lærernes personvern, burde peke dette i retning av at anmeldelsen var en misforståelse. Jeg er redd for at NRK her har kokt hønsesuppe på ei fjør.

For det andre blir dette – som de aller fleste mediesaker som omhandler en enkelt skole, veldig ubalansert. Fra skolens side har de taushetsplikt, og vi får følgelig korte og intetsigende svar. I tillegg til misforståelsen med poltitihenvendelsen, vet vi ingenting om hva som var sammenhengen til lærernes samtale. Rektor fikk heller ikke vite om hendelsen før Daniel valgte å skrive om den på Facebook. At hun da kontaktet politiet, må vi tro at kun handlet om de navngitte lærernes personvern.  Selv om sosiale media har gitt oss alle en stemme, bør tradisjonelle medier vise varsomhet når de velger å forsterke denne stemmen. Det er utrolig uheldig om media skal bli førstevalget av fora når vanskelige saker skal løses. Som lærer og skoleleder har jeg opplevd trusler om dette.

Det er på ingen måte min hensikt å prøve å mistenkeliggjøre Daniel her. Jeg håper virkelig at Revetal skole tar tak i måten de snakker om elevene på, og viser Daniel og hans medelever den respekt de fortjener, men jeg håper også at NRK og resten av pressekorpset viser oss som jobber i skolen den respekt vi fortjener, og husker på at den ene siden av saken er taushetsbelagt.

 

To skular å lære av

Eg har nyleg besøkt to privatskular i Oslo: Nyskolen og Humanistskolen. Både før og under besøket gjorde eg meg nokre tankar om kva dei driv med, som me absolutt burde ta med inn i den offentlege skulen. Her er ei oversikt over kva dei gjer, som me burde gjere:

  1. Tenk nytt!

Grunnen til at desse skulane i det heile tatt eksisterer, er at visjonære menneske har ønskja seg ein alternativ skule. Ein ny og betre skule. Dei har starta frå botn, og definert skulen på nytt, utan «slik har me alltid gjort det» til hinder. Det gjer noko med elevsyn, læringssyn, ressursbruk, arealbruk og drift. Humanistskulen klarer – med 85% av ressursane til ein offentleg skule, både å lønne lærarane 5% over tariff, og å ta med alle – elevar og lærarar, ei veke til Spania, utan ei krone i foreldrebetaling. Det får dei til fordi dei ikkje bruker pengar på lærebøker, på IKT-drift/support, funksjonstillegg til lærarar – kort sagt fordi dei vågar å tenkje nytt.

  1. Elevdemokrati på ekte

Nyskolen driv heilt ekte elevdemokrati, der alle elevar og lærarar har ei røyst kvar, i  saksmøter kvar veke. Grunngjevinga er at elevane skal lære demokrati ved å være eit demokrati. Mellom anna har fleirtalet bestemt at heile skulen skal vere leksefri. I forkant av saksmøta, førebur elevrådet sakane det skal røystast over, og avgjer mindre sakar. Barnetrinnet har og eigne møter der dei tar opp sakar som gjeld dei.

  1. Verda inn i skulen, og skulen ut i verda

Kvar veke har Humanistskulen besøk frå eksterne førelesarar, eller dei besøker ein læringsarena utanfor skulen. Galleri, museum, teater og ein haug av ulike organisasjonar har bidratt til elevanes læring i faget dannelse – i tillegg til gjesteførelesarar som Trine Schei Grande, Harald Eia og Hannah Kohl. Dei tilsette ved skulen bruker sine kontaktnettverk, og dei nytter alle dei tilboda som me i den offentlege skulen som regel ikkje finn tid til (Kvifor det eigentlig?). Så lett kan det gjerast.

  1. Mat kvar dag

Elevane på Nyskulen har ei ordning der rullerande grupper kvar dag lagar mat for resten av skulen, og ei anna gruppe kvar dag står for oppvasken. Dei har 100 elevar og eit relativt lite kjøkken. Med ein fullt utstyrt mat- og helsesal, og ein dedikert vaksen, skulle ein fint fått til dette i offentleg skule og, i alle fall for delar av elevgruppa, på nokre av dagane. Elevane på Nyskolen har og ein fruktpause tidlegare på dagen.

  1. (Fleksi)Tid til kvar elev

Ein av dei viktigaste tinga dei ønskja å få til på Humanistskolen, var at kontaktlærarane (mentorane) skulle få god tid til samtalar med kvar elev. Måten dei løyser det, er med såkalla læringsverkstad. Det har elevane 140-210 minutt med kvar dag, og dette reknast som fleksitid, så lenge eleven får oppfylt timetalet sitt. I denne tida jobbar elevane med ulike oppgåver i ulike fag, noko som både gjer tid til samtalar, og rom for tilpassingar. Anna fagleg innhald, felles gjennomgangar osv, fordelast på 4 økter a 35 minutt dagleg.

  1. Tema- og prosjekt: Djupnelæring

Heureka er eit seksvekers prosjektarbeid som gjennomførast to gonger årleg på Nyskolen. Her legg lærarane føring for tema, men elevane står fritt til å sjølv fordjupe seg i noko innanfor emnet. Målet er at elevane skal lære seg god kjeldebruk og sjølvstendig disponering av tid, men og å trene på metode og bli motivert av sjølvvalte problemstillingar. Seksvekersperioden startar med ei inspirasjonsveke fylt med opplevingar.

  1. Innsats som tel

På Humanistskolen måler dei innsats. Dette er for å ikkje gje dei sterkaste kvileputer, og for å påskjøna dei svakare som gjer ein god innsats. Vanlege karakterar har ikkje denne effekten.

  1. Aldersblanda grupper

Nyskolen har faste aldersblanda grupper der 1-3, og 4-6 går i lag. Ungdomstrinnet har og ein del timar saman, og sjuande er ein del for seg sjølv, men og saman med barnetrinnet og ungdomstrinnet. Klassane er på 10-14 elevar. I tillegg har dei nokre timar i veka med søskengrupper, der alle aldra er blanda og driv med valfag. Det er mange grunnar til at aldersblanding er positivt for elevanes læring, og eg tenkjer at å dele etter kva årstal ein er fødd, er kanskje meir kunstig enn noko anna?

I prinsipp er eg motstandar av private skular. Eg vil mykje heller ha ein god offentleg skule der ein i mindre grad er underlagt kommunal og statleg styring. Sjølv om alt eg har nemnt her er fullt mogleg å få til, så har me nokon ting det ikkje lar seg gjere å hoppe bukk over. Kommunale krumspring som alle må vere med på, møter som tar tid, brannmurar som tar Internet, byråkrati som tar livsgnisten, og pålagde program og satsingar som tar både tid og pengar. Eg skulle gjerne hatt fridomen deira, men førebels tar eg med meg det eg har sett som inspirasjon, og håpar at min offentlege skule og kan bli ein ny og betre skule.