Bloggen min fyller 10 år denne måneden, og da har det vært naturlig å ta et lite tilbakeblikk. På mange måter ser det ut til at verden nesten har stått stille de ti siste årene. I 2014 var nyhetsbildet fullt av kuldebølger, skogbranner, krig og konflikt – i Gaza, i Ukraina og i Syria. Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO dette året, og grunnloven vår feiret 200 år. I skolen ble det streik etter at medlemmene stemte nei i en uravstemning om ny arbeidstidsavtale.

Men det er mye annet å se tilbake til i 2014 også, og noen ting som ikke har stått stille. På den store ungdomsskolen jeg jobbet, hadde vi 3 datarom og to traller med klassesett med bærbare PC’er på den tida. På datarommene hendte det titt og ofte at noen hadde fjernet en tast eller fem fra et tastatur, eller snudd skjermbildet slik at det stod på høykant (ctrl+alt+ ->) før de logget seg av. De bærbare PC’ene var som regel også et sjansespill, men de fikk ihvertfall alltid en grundig overhaling før eksamen. Det var mye styr, med booking av rom eller PC’er og utstyr som ikke virket – mens vi så at stadig mer kunne og burde løses digitalt, om det enn var så banalt som å gi elevene en skrivemaskin. Vi drømte om en-til-en løsning, og så jo at det var veien det gikk. I videregående hadde det allerede noen år vært et krav at elevene skulle kjøpe sin egen PC (og ikke lenger kjøpe lærebøker), men retningslinjer fra UDIR om dette kom først i 2015. Noen nabokommuner var helt i startfasen med å ta i bruk Ipad, men kun som pilotprosjekt på noen skoler, og med følgeforskning fra Universitetet i Stavanger. Vår rike nabo i øst, en kraftkommune med få innbyggere, hadde så vidt jeg husker allerede kjøpt inn PC’er til alle sine elever. På et tidspunkt så jeg en reklame for Microsoft surface, og tenkte at det var tingen(!). Jeg tror - at hadde det vært økonomi for det, og en infrastruktur som ivaretok administrasjon og vedlikehold, så hadde det vært PC’er vi gikk for den gang. Året etter kom chromebookene, og det ble en naturlig løsning for alle de som ikke allerede hadde hoppet på Ipad-toget.

Noe av det jeg husker godt fra tiden før 1:1, var hvor vanskelig det var å tilpasse for elever med dysleksi og språkvansker. For det første måtte det søkes til hjelpemiddelsentralen om å få PC og eventuelt annet nødvendig utstyr – og ja, det høres litt sutrete ut, men har dere sett de skjemaene fra NAV? Så hadde vi alltid noen elever som ikke ville skille seg ut, og ta frem PC’en mens alle satt med skrivebok og blyant – og det er både veldig trist, og litt forståelig når man er 13-15. Nå har alle elever tilgang til, og får opplæring i de verktøyene, og de som har behov for det har kanskje noen ekstra hjelpemidler i tillegg – men relativt usynlig. Elever som har hatt chromebook siden de startet i første klasse ser ikke dingsen sin som en kilde til underholdning, men som et verktøy til å skrive, regne og noen ganger lese på. I tillegg til å lage og redigere videoer, podcaster, plakater, presentasjoner og kode legoroboter på.

Jeg er supertakknemlig for den digitaliseringen vi har hatt i skolen – og på mange måter synes jeg den har gått for sakte! Jeg synes allikevel at det er viktig og bra at skolefolk stadig diskuterer, er skeptiske og nysgjerrige til KI og andre nyvinninger. De deltar på, og lager konferanser – de deler av erfaringer og meninger i sosiale media og utdanningsnytt – og jeg skulle ønske at de gjorde det mye, mye mer! Men jeg skjønner jo også at de blir dritt lei – for hvem er det nå som får legge premissene for debatten? Jo det er arkitekter, barnebokforfattere og skuespillere, som såvidt meg bekjent aldri har satt sin fot i et klasserom som lærer. Og det verste av alt er at de klarer å skremme opp både foreldre, lærere og ministre med dommedagstankene sine og oppropene på (ironisk nok) sosiale medier! Det er en skam! Det jeg ønsker meg nå, er et opprop mot folk uten peiling på hva de snakker om som premissleverandører for skolepolitikk. Noen som signerer?

(Denne bloggposten har blitt redigert mange ganger i løpet av de siste dagene, og jeg beklager at det er en blanding av feiring av tiårsdag og sinnesutbrudd mot ludittligaen, men nå er jeg så sint at jeg kan kjenne nyrene pumpe ut kortisol i blodet mitt, etter at jeg fant ut at det ikke var nok med et opprop, nå måtte de ha et til. , så nå må det bare ut, rotete eller ei. FREEEES!)

Det siste året har skjermdebatten rast, fra facebook-opprop med prominente fanebærere, til skjermbruk som del av valgkampen, og til ny kunnskapsminister som har satt preg på Arbeiderpartiets ellers noe tannløse skolepolitikk, ved å snakke aller mest om skjerm og mobiler. I dag kom Udirs anbefalinger om mobilbruk i skolen, som i praksis kommer til å bety mobilforbud. Og jeg skal innrømme at gjennom det siste året har det vært mye oppgitt hoderysting, noen høylytte sukk og stønn, og et par panneklask fra min side. For hvilke premisser er det som legges til grunn i skjermdebatten? Hvor kommer de fra, og hvem er det som har fått legge dem? Jeg tror at det finnes mange konstruktive og nyttige diskusjoner som kan tas om bruk av skjerm i skolen (og hjemme for den saks skyld), men jeg orker ikke være med i diskusjonen dersom dette er premissene:

1. Skjerm i seg selv er skadelig

Det ser ut til at dette er en selvfølge for mange. At barn skal beskyttes fra alt innhold som er lyssatt bakfra, fordi det fordummer eller forderver barnesinnene. NRK hadde nylig en grundig og god artikkel om kunnskapsgrunnlaget for WHOs anbefalinger. Slik jeg ser det, er den generelle skjermskepsisen mest av alt et uttrykk for mediepanikk, som er godt beskrevet i denne eldre, men fortsatt aktuelle artikkelen fra forskning.no. Det vi derimot kan snakke om, er hva som kan være skadelig innhold på skjermene – om påvirkningskraften til influensere, politisk polarisering, replyguys og KI-genererte falske nyheter, for eksempel. Vi kan selvsagt også diskutere hvilke skjermer vi skal ha, for det er forskjell på iPad, Chromebook og PC, og vi kan gjerne diskutere hvordan de skal brukes.

2. Skjermene ble tankeløst hasteinnført i skolen, uten at noen «voksne» passet på

Altså ærlig talt. Vel har der nok vært noen forskjeller, og noen hoppet kanskje på dette toget for tidlig, men da skjemene ble rullet ut for vel 8 år siden, var mitt inntrykk at dette skjedde på en måte som var så veloverveid og gjennomtenkt som en innovasjonsprosess kan være. Referansegrupper, opplæring, undersøkelser av hva som var på markedet og prosesser som skulle ivareta personvern og datahåndtering var viktig i dette arbeidet. Men som med alt annet som er nytt, så treffer det ulikt og det tar tid før alle gode ordninger er på plass. Noen omtaler dette som et eksperiment med ungene våre, men det er ikke sånn at alt som er nytt kan være ferdig utprøvd og forsket på før det innføres. Jeg tror for eksempel ikke at det fantes så mye forskning som støttet bruk av kulepenn som et mer praktisk verktøy enn fyllepenn, men det ble like fullt innført – til tross for protester fra de som mente at barna ikke ville få like pen håndskrift. Poenget mitt er at skjermene ikke ble innført for å revolusjonere læringen i skolen, men som et noe mer logisk verktøy i vår ellers allerede-da-gjennomdigitaliserte hverdag. Så kunne vi selvsagt diskutert om det heller burde startet som 2:1.

3. Digitale ferdigheter er noe konstruert (av ed-tech?)

Panneklaskingen nådde et høydepunkt i dag, da jeg leste denne avsløringen fra klassekampen, om hva som skjer på innsiden av skjermlobbyen. Riktignok kom det første klasket da jeg leste at gravende journalister ikke hadde fått være med på et seminar i regi av Atea, og at de hadde blitt bedt om å ikke snakke med skolefolka som deltok etterpå. Slik kan vi jo ikke ha det, for slik bidrar ed-tech til at konspirasjonsteoriene om hva de holder på med, puster og lever. Men når det er sagt, så synes jeg journalisten gjør en ganske slett jobb i jakten på hva digitale ferdigheter er for noe. Hun kunne faktisk bare googlet, og mest sannsynlig fått opp denne helt offentlige og omforente forklaringen som første treff. Det kreves kanskje litt digitale ferdigheter for å få til det? Eller for å kunne vite at klipping og liming er plagiat, og at man kanskje bør bruke et referansehåndteringsverktøy når man skriver masteroppgave? Eller for å fylle ut en reiseregning på riktig måte? Kanskje trenger man digitale ferdigheter for å manøvrere seg på en nettside, og finne menyene? Og for å hjelpe svigermor med å sende et forsikringskrav? For å oppdra barn som støter på vanskelige videoer på tiktok? Poenget er at vi må kunne snakke om at vi trenger digitale ferdigheter, og så kan vi selvsagt diskutere hva som til enhver tid vil være aktuelt innenfor her. For få år siden snakket vi ikke noe særlig om KI, for eksempel, men nå er det ganske opplagt at de oppvoksende håpefulle må få litt hjelp til å manøvrere seg i dette nye. Og så må vi huske at de andre feridghetene – å kunne lese, skrive, regne – også i dag krever en del bruk av skjerm.

4.Something, something ed-tech

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere dette, men premisset handler om at noe er råttent i ed-tech. For eksempel er det gjerne slik at alle som er for skjerm i skolen er betalt av Ed-tech, eller at ed-tech er den største premissleverandøren for skoleutvikling. Spesielt i kommentarfeltene dukker dette veldig ofte opp, og jeg lurer på hvorfor forlagsbransjen, leverandører av papirrekvisita og kontorinnredning ikke får den samme kritikken eller mistanken rettet mot seg. Ed-tech-leverandørene, og alle de andre som tjener penger på det offentlige, virker i et fritt marked, der det er stor konkurranse om de lukrative kundene. Det kan selvsagt tenkes at det finnes både skitne salgstriks og flørtende selgere som sikrer avtalene, men vi har heldigvis regler for anskaffelser og innkjøp i kommunene, og korrupsjon og innsideavtaler er ulovlig enten det gjelder Kinnarps eller Atea. Så er jeg gjerne med på diskusjoner om hvem som skal påvirke hva som skal kjøpes inn, og hvordan dette bør foregå for at læremidlene og anskaffelsene skal være mest mulig treffsikre, og faktisk bli tatt i bruk.

5. Det er en latterlig tanke at barn og unge skal lære noe av og med skjerm

Igjen var det litt vanskelig å formulere hva dette premisset handler om, og igjen er det noe som ser ut til å være en selvfølge for mange: - at små barn ikke kan/trenger/bør møte på en chatbot på nettbrettet sitt (og at det liksom sier seg helt selv), at skjermene stjeler fra lek og læring (når noen beviselig integrerer de tre på mesterlig vis), at det er en latterlig og hårreisende tanke å bruke minecraft i undervisninga eller at elever ser på supernytt mens de spiser (noe jeg forøvrig mener er en svært oppbyggelig aktivitet, som nesten burde vært pensum). Det undrer meg at man kan være så bastant og selvfølgelig, og jeg skjønner ikke hva man er så redd for at skal skje. Det er selvsagt mulig at jeg er det Torbjørn Røe Isaksen en gang kalte «naiv entusiast», og at alle som nå klapper og heier på restriksjoner og bremser får rett, men jeg er redd for at vi får motsatt effekt. For det er noe med læring og motivasjon og sånt. Jeg er redd for at hvis vi fortsetter med å demonisere barn og unges kultur, enten ved å latterliggjøre kulturutrykkenes egenverdi, eller å forby plattformene den lever på, så fører det til mindre motivasjon og læring, ikke mer. Jeg hadde likt så mye bedre å diskutere muligheter, enn bare restriksjoner, forbud og elendighet – og at vi kanskje lyttet litt til hva barn og unge selv var opptatt av.

Kjør (bedre) debatt!

Da PISA-resultatene kom denne uka, ble jeg helt på ekte lei meg. Det satte seg i kroppen som en slags udefinerbar smerte, og begynte å gnage i bakhodet. Først skjønte jeg ikke helt hvorfor, men utover dagen på tirsdag og onsdag merket jeg hva det var denne uroen bestod i. For nå begynte det å fylles opp med kommentarer på sosiale medier, medienes overskrifter fikk fetere typer og vår nye kunnskapsminister uttrykte stor bekymring samtidig som hun sa at vi ikke måtte se bakover. Alle kan ri sin egen kjepphest i kappløpet om å forklare de nedslående resultatene – men hvem vinner egentlig hva her? Det som satte seg i kroppen min, var frykten for overilte beslutninger, økt timetall i matematikk, lettvinte forklaringsmodeller og gjentakelser av tidligere feil ved tidligere PISA-sjokk. Da er det spesielt skummelt med en kunnskapsminister som ikke vil se bakover.

Det har nemlig jeg gjort mye av i det siste, i forbindelse med forberedelser til en PhD som skal handle om bruk av forskning i skolen. Og for et felt det er! I fare for å sette meg på min egen kjepphest, vil jeg gjerne bidra med noen innsikter jeg har fått de siste dagene – som kanskje kan bidra bittelitt til å forklare deler av hele det komplekse sammensuriet av årsaker som har ført norske femtenåringer til tidenes dårligste PISA-resultater. Vi begynner allerede i 1996, lenge før de ble født.

Da sa den kjente og anerkjente skoleforskeren Andy Hargreaves at utdanningssektoren måtte lære av helsesektoren når det gjaldt å ta i bruk forskning for å utvikle policy og praksis. I årene som fulgte startet OECD med sine mange internasjonale målinger, og det første PISA-sjokket rammet oss. Samtidig lurte en gruppe forskere på det Hargreaves hadde sagt, og ønsket å finne ut hvordan man egentlig bruker forskning i skolen nå. Det resulterte i en systematisk kunnskapsgjennomgang der man analyserte forskning som var gjort tidligere. I 2003 fant de ut at skolefolk – både ledere og lærere, var svært positive til å bruke forskning som grunnlag for utvikling av sin praksis – og for læreres del spesielt dersom de var enige med forskningen, og den var lettfattelig og enkel å ta i bruk. Men selv om viljen til å bruke forskning var på plass, så manglet det kultur og strukturer for det i utdanningssektoren. Forskernes råd var derfor at bruk av forskning skulle skje gjennom lovgining og formidles i nettverk og partnerskap.

I Norge får vi UDIR, haugevis med stortingsmeldinger og NOU’er (med referanselister spekket med forskning) og nasjonale satsninger der oppdatert forskning formidles ut til kommunene, skoleledere og lærere. Satsningene er ofte også populære – VFL opplevdes relevant og nyttig. Samtidig skjer der en endring i lærerutdanningen, og i etter- og videreutdanningssystemet for lærere, som gjør at lærere i større grad settes i stand til å lese og ta i bruk forskning. Her forsøker en altså å lage strukturer og utvikle kultur, gjennom lovgivning – akkurat som forskerne foreslo.

Men det skjer andre ting også i disse årene. Tanken om ansvarliggjøring, gjennom tilsyn, dokumentasjon og kvalitetsvurderingssystemet får også et grep om skoleverket. I tillegg lages det butikk av «det som virker» og såkalte evidensbaserte programmer selges over disk, slik at du som skoleleder har dokumentasjonen i orden når tilsynet kommer. Så er ihvertfall det på plass. Og her mener jeg hunden ligger begravd. For selv om utviklingen i policy har fulgt en god oppskrift (mye politikk har vært utformet på grunn av ideologi heller enn forskning, men sånn må det vel være), når det gjelder bruk av forskning, så slås dette ihjel av ansvarliggjøring (Det er ikke bare jeg som sier det, forskningen er enig). Skolen har ikke fått tid og ro til å reflekterende engasjere seg i, og implementere relevant forskning, men har tatt kortversjonen, og lagt det lag på lag med gammel praksis, fordi det finnes så mange andre oppgaver som også må håndteres. Derfor har vi både prøveplaner og mål på tavla ved flere norske ungdomsskoler, og derfor har vi mobbeprogrammer som har dokumentert effekt utenom hver gang de ikke virker.

I tillegg har vi slitne og streikende lærere, overarbeidede rektorer, voldelige og stressede elever. Fordi det ikke skjer utvikling i praksis, fordi det ikke er plass til det – eller kultur eller struktur for det. Joda, jeg rir sikkert en kjepphest jeg også. Men jeg stopper opp og lar den gresse litt, mens jeg tenker og funderer videre, og er glad for at jeg akkurat nå hverken sitter i rektorstolen eller står foran tavla, når nye ting skal prøves, feiles, ansvarliggjøres for og forkastes igjen. Jeg sitter heller med lupa og leter etter den gode bruken av forskning, som forhåpentligvis kan bidra til å lede oss ut av uføre.

Imens håper jeg at både kunnskapsminister, medier og andre maktfolk kan puste bittelitt med magen, og kikke litt i bakspeilet, mens de leter etter årsaker, og finner ny medisin. Uten bakspeil, kan vi risikere å rygge rett inn i gårsdagens skole, som heller ikke vil være særlig motiverende for dagens elever. Og selv om det er kjipt med PISA, så er det faktisk enda kjipere med Den store lille testen ICCS, der vi også har nedgang. Der bør virkelig alarmen gå. Og lærere og skoleledere? Les forskning om god matematikkundervisning og leseopplæring, fordøy og diskuter – er dette noe vi har lyst til å prøve? Kan vi tenke annerledes? Vil det virke hos oss? Kan vi utvikle praksis i tråd med forskning?

Eller skulle vi bare kvittet oss med skjermene? For all del. Det kan jo være bare det. Det kan jo det.

Det har blitt skrevet mye om opplæringslovens kap 9A-5 den siste tiden. Aftenposten har laget en større sak om dette, og en relativt ny lærer har valgt å slutte, blant annet fordi han opplever det som ubehagelig å ikke vite når man kan komme til å krenke en elev. Det er alvorlig for lærerne og skolevesenet at paragrafen som var ment til å sikre elevenes skolemiljø, ved en skjerpet plikt fra skolens side når en mistenker at ansatte har krenket barn, skulle få disse konsekvensene. Og paragrafen har helt fra innføringen i 2017 satt rektor i en nesten umulig spagat mellom pliktene i opplæringsloven, og pliktene i arbeidsmiljøloven, når ansatte som blir beskyldt for krenkelser skal følges opp, samtidig som saken skal varsles til skoleeier.

Også på egen arbeidsplass har vi diskutert dette en del, etter en fellessamling der en rådgiver fra statsforvalter klargjorde hva 9A-5 egentlig innebærer, og hvilke endringer som vil gjelde med ny opplæringslov som innføres i høst. Både på fellessamlingen og i diskusjoner i etterkant kan jeg merke at dette er tema som vekker en del følelser og ubehag. Spesielt virker det som om dette er knyttet til det jeg vil kalle en misoppfatning om at det KUN er elevenes subjektive opplevelse av krenking som skal legges til grunn. Riktignok er det elevens subjektive opplevelse som gjør at man er pliktig til å sette i gang undersøkelser og varsle skoleier om mistanke, men i Udirs regelverkstolkning har vi alltid kunne lese at: «Det er ikke elevens subjektive oppfatning alene som avgjør om en lærer eller annen ansatt har opptrådt krenkende. Ytringer som er en del av et akseptabelt sosialt samspill, skal ikke regnes som krenkelser. Dette gjelder selv om en elev ut fra sin egen subjektive opplevelse opplever ytringen som krenkende. Elever kan bli irettesatt av lærere eller oppleve uenighet med lærere (eller andre elever) uten at dette vil være en krenkelse. Krenkelsesbegrepet er objektivt i den forstand at det må bero på en helhetlig vurdering av om noe er en krenkelse, ikke bare ut fra den enkeltes elevs opplevelse. Hvis eleven opplever at hun eller han ikke har et trygt og godt skolemiljø, har skolen likevel plikt til å undersøke saken og sette inn tiltak etter den alminnelige aktivitetsplikten.»

Det er svært bra at den nye lovteksten vil presisere at åpenbare grunnløse påstander ikke vil innebære plikt til å melde i fra i skoleeier, og at den som har blitt beskyldt for å krenke en elev skal få uttale seg om saken. I tillegg presiseres det hva som skal ligge i begrepet krenkelse. Men kan det kanskje bli ubehagelig allikevel? Selv om rektor tydelig sier at påstanden er grunnløs, at du ikke har krenket et barn, og at ingen skoleeier skal varsles? Og når den subjektive opplevelsen til barnet eller ungdommen allikevel skal legges til grunn og tiltak skal settes inn? Får de ikke litt rett da? Selvsagt vil det bli ubehagelig.

Det er lett å argumentere for at barn og unge må ha tydelige rettigheter som beskytter dem fra krenkelser fra voksne og ansatte, og det er lett å være enig i at krenkelser som vold, mobbing og trakassering innebærer grove tillitsbrudd mellom innbyggere og skolen som intitusjon. Det er nok heller ikke disse typene krenkelser som vekker ubehaget hos lærere og andre ansatte i skolen. Det er alle disse gråsonene. De subjektive opplevelsene til hele barneflokken der noen er robuste mens andre er sårbare, og noen ganger ser man faktisk ikke hvem som er hvem av dem ved første øyekast. Når du tror at du har en spøkefull tone med en elev, men det viser seg at eleven ler for å være høflig, og egentlig blir såret av morsomme og ironiske kommentarer. Når du etter manglende kaffepause, morgenkrise hjemme, backlog på mailen, for dårlig forberedt time, og elever som er på bristepunktet før en ferie og sultne på snart spisetid, faktisk mister besinnelsen i et lite sekund og langer ut mot en elev som bare skulle teste noe med vannflaska og helte den ut over hele gruppas arbeid. I noen av disse gråsonene finnes faktiske objektive krenkelser, og du kommer til å stå bak noen av dem! Du kommer til å krenke et barn eller en ungdom!

Så da er spørsmålet – hva gjør du? Nå du ser at irrettesettelsen din ble litt krass, og barnet sitter med dabbende underleppe og blunker for å holde tårene unna, finnes det bare en ting å gjøre – og det er for de fleste av oss ganske åpenbart og enkelt; du sier unnskyld. «Jeg er lei meg for at jeg ble så sint, det var ikke din skyld» eller «Jeg beklager at jeg ikke så før nå at du ble lei deg når jeg tullet med deg. Det skal ikke gjenta seg». Møt barnet som et helt menneske, ikke bare som et noe større hode – med ydmykhet, omsorg og medmennesklighet. I noen tilfeller er det kanskje mest riktig å varsle foresatte og rektor også, og fortelle at i dag skjedde det noe skikkelig dumt, og det var min feil. Min erfaring – når jeg har krenket barn, er at denne reparasjonssamtalen styrker relasjonen mellom oss, og gir både tillit og respekt.

Og kanskje er det dette som må til selv om du selv ikke mener at du har gjort noe galt? At dersom eleven har en subjektiv følelse av å bli krenket, så gjør man lurest i å møte dette med forståelse og en viss ydmykhet for at man kan ha handlet feil, selv om det ikke var intensjonen å krenke, og handlingen objektivt sett ikke kan karakteriseres som en krenkelse?

Jeg håper at ny opplæringslov vil lette på noe av ubehaget, og at lærere blir værende i skolen – men jeg vet at det ikke er til å unngå at du vil gjøre noen feil, og at noen av disse feilene vil ramme elever. Slik er jobben (og livet) – fylt med gleder, sorger, ufordringer, overraskelser, latter og noe ubehag. Snakk om det med kollegaer, lag gode retningslinjer i fredstid, reflekter over hvor grensene går, ta det opp med elevene, men ikke la ubehaget over hva som kan skje dersom du blir beskyldt for å ha krenket en elev la deg stoppe deg i å gjøre en god jobb. Det er verdt det.

I dag skriver jeg som mor, og ikke som lærer eller skoleleder. Dette er heller ikke et innlegg i debatten om skjerm i skolen, men en erfaringsdeling fra vårt liv med skjerm her hjemme. Foreldreoppropet mot skjerm i barneskolen, som nå foregår på en offentlig facebookgruppe, får mye oppmerksomhet i riksmedia, og de prominente hærførerne har også fått audiens hos kunnskapsminister Tonje Brenna, der de kom med en rekke krav til endring i den digitale praksisen i skolen. I selve gruppa finnes det mange kloke og balanserte stemmer, og det tas opp legitime og rimelige bekymringer, men som ofte ellers i grupper på facebook går det ganske kort mellom latterliggjøring av motparten og tilløp til konspirasjonsteorier.

Selv om jeg mener mye om dette, og gjerne kunne tenke meg å dissekere kravene fra oppropet, og kommentere som skolemenneske, så er det noe annet som opptar meg akkurat nå – nemlig inntrykket som jeg får i denne gruppa, at skjerm – og innholdet ungene har tilgang til, er skadelig i seg selv, og at det er noe helt selvfølgelig, som alle bør ha fått med seg. Slik jeg ser det vil et slikt inntrykk skape frykt og dårlig samvittighet hos foreldre som tenker de har gitt barna for stor tilgang til skjermene og alt som finnes på dem. Derfor kommer min stemme, som skamløs mor til to skjermtroll på 11 og 13.

I vårt hjem har vi ingen regler eller begrensninger på skjermbruk. Ungene har hver sin smarttelefon, som de arvet etter oss voksne, omtrent da de startet på skolen. Minsten bruker ikke sin så veldig mye, da han har ansvar for å lade den selv, og sjelden følger opp det. Faktisk så ble erfaringen ganske fort at de begge slet med dette ansvaret, og de fikk derfor hver sin dumtelefon, slik at vi får tak i dem når de er ute. Den nyslåtte tenåringen er nok blitt ganske glad i mobilen sin, og har de siste årene sørget for at den er ladet nok til flittig bruk av tiktok, snapchat og youtube.

I tillegg til telefonene har de tilgjengelig hver sin ipad, to PC’er, 3 TV’er (med chromecast eller Apple-tv) og en Nintendo Switch. Disse skjermene brukes flittig til avslapning, spilling, læring, inspirasjon og produksjon. De brukes både aktivt og passivt, flere timer daglig. Når de blir leie av skjermen -og det gjør de, så setter jentungen seg og hekler (Hun har lært det fra youtube), og guttungen går seg gjerne en tur ut på skateboardet. Noen ganger synes vi voksne at de har holdt på litt vel lenge med skjermene, og vi ber dem ta en pause, noe de gjør uten å protestere. Kanskje skjermene ikke er så spennende når de ikke er forbuden frukt?

Vi voksne interesserer oss også for hva de ser på og spiller. Ofte ser vi på youtubere sammen, eller spiller sammen. En gang da minsten var ganske liten, og nettopp hadde fått Switch’en, satt han og jeg sammen mens han spilte Mario Odyssey, og han strevde skikkelig med å ta en «boss». Jeg foreslo at jeg kunne hjelpe, men han ville klare det selv. Han ble etterhvert så frustrert at tårene begynte å trille, og jeg trodde vi nærmet oss en «ragequit», så jeg foreslo en pause for å spise litt, og hvile øynene. Etter pausen prøvde han igjen, og klarte det! Lettelsen, gleden og mestringen var stor, og vi stod der sammen og jublet i stua! Litt som hvis en fotballgutt endelig klarte å score i en viktig kamp!

Hos oss har det også være viktig å snakke med barna om alle farene som lurer på internett, om reklames påvirkningskraft, og om hvordan vi behandler hverandre i onlinespill og på sosiale medier. De er jo ikke perfekte, og noen alvorlige samtaler har det jo blitt gjennom årene, men vi er ihvertfall trygge på at dersom de har opplevd noe vanskelig på nett, eller om de har gjort noe de ikke burde, så kommer de til oss med det. Kanskje fordi de vet at konsekvensen ikke blir inndratte skjermer eller avkutt i den tilmålte skjermtiden?

Så er jo spørsmålet; har vi oppdratt et par digitale junkies? Tja… De gjør det begge bra på skolen, de spiser greit og holder seg i grei fysisk form. De deltar på fritidsaktiviteter, gjør frivillighetsarbeid og skriver leserinnlegg. Begge har lært mye av innholdet på skjermene – i kombinasjon med vårt engasjement, selvsagt. Men ja – vi merker også at evnen til å holde oppmerksomhet og konsentrasjon på noe de IKKE er motivert for, er skadelidende (som det også er for oss voksne, og ganske sikkert for alle de barna som har heftige skjermbegrensninger og sure og slitne foreldre). Det er også noe vi jobber med, ved å stille krav om at må-oppgaver som lekser, fritidsaktiviteter og plikter i hjemmet aldri skal lide under skjermbruken. Vi regulerer og medregulerer motivasjon og ansvar, slik at de sakte men sikkert blir i stand til å regulere dette helt på egenhånd (og de er på god vei).

Jeg forventer ikke at alle andre gjør som oss, og jeg legger meg ikke oppi hvordan andre familier har valgt å løse dette, men jeg håper at min stemme kan lette på samvittigheten til mødre og fedre som sitter med skam og frykt fordi noen forteller dem at skjerm er farlig. Min erfaring er at med god voksenveiledning, støtte og interesse, er skjermene mer til glede enn skade. Så vet du at vi ihvertfall er to.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Faktisk så lenge siden at jeg måtte logge på på nytt, og så lenge siden at brukergrensesnittet til wordpress har endret seg, og jeg ikke kjenner igjen noe lenger. Grunnen til at det er lenge siden, er nok at skole har blitt mer og mer jobb, og mindre og mindre hobby.

Men i dag skjedde noe som inspirerte meg til å skrive en liten epistel. Da jeg hadde handlet, og var på vei til å rygge ut av parkeringen, kom en ung mann gående tett foran bilen min. Han møtte blikket mitt og smilte, og jeg smilte tilbake, for jeg kjente ham igjen. Han er tidligere elev, og jeg ble glad for å se ham. Jeg måtte se på ham en gang til og smile og nikke enda en gang for å prøve å vise at jo – jeg husker deg – jeg husker navnet ditt også. Han smilte tilbake.

Det var ikke første gang jeg så på ham en gang til. Da han var min elev, hadde han en tid vært borte fra skolen på grunn av en reise. Klassen han gikk i var en veldig fin klasse, som jeg ble veldig glad i, men mens han var bort var det litt traust. De var snille og greie, men ikke den mest engasjerte gjengen jeg har hatt gleden av å ha. Så da han kom tilbake husker jeg at jeg ektefølt og oppriktig gikk bort til ham og så «SÅ KJEKT Å HA DEG TILBAKE!», mens han stod ved skapet sitt og hentet noen bøker. Han virket litt overrasket. Kanskje han ikke var vant til at lærere syntes det var kjekt å se ham? Mens jeg gikk bortover gangen snudde jeg meg å så på ham en gang til. Han stod og smilte for seg selv, og så ikke at jeg så ham. Jeg håper – og tror at dette er anerkjennelsens makt, og jeg tror – og håper, at den gjensidige anerkjennelsen mellom oss var et positivt tilskudd – og kanskje til og med en kilde til utvikling, i hans skoleliv.

Vi snakker ofte om Å SE eleven, eller at det er viktig at elevene BLIR SETT. Det vi egentlig snakker om er anerkjennelse. Og jeg har nylig lært mer om hva anerkjennelse egentlig er. På en av planleggingsdagene våre hadde vi gleden av å få høre Øystein Nybø, doktorgradstipendiat ved UiS, som nettopp har anerkjennelse som sitt forskningsfelt. Han hjalp oss, med historie og teori, fram til et analytisk rammeverk for å bedre å forstå hvordan anerkjennelse kan være en kilde til utvikling:

• Gjennom kjærlighet utvikles barnets selvfølelse. Når de voksne viser og skaper tillit, er glad i, aksepterer og liker barnet som det er, bidrar de til at barnet liker seg selv, og blir trygg i seg selv.
• Gjennom rett, respekt og likeverd utvikles barnets selvrespekt. Ved å gi rettigheter og inkludere, og møte barnets behov, vil barnet få tilhørighet og oppleve gjensidighet og likeverd. Og respekt betyr «se en gang til».
• Gjennom solidaritet utvikles barnets selvverd. Når vi voksne verdsetter alles bidrag, og omfavner annerledeshet, hjelper vi barnet til å realisere seg selv og være stolt over sine bidrag i et fellesskap.

Jeg, for min del, er svært spent på å følge hans videre forskning – og jeg tror at han er på sporet av noe helt essensielt. Heldigvis er overordnet del, og våre styringsdokumenter helt på linje her, men dette er noe hver enkelt som jobber med barn må erkjenne. Vi må våge å møte barne som mennesker, ikke bare som et noe større hode. Og i den helt andre enden av anerkjennelsen, der står faktisk krenkelsen. Den følelsen som gjør at  barna «trekker seg sammen som blomstene ved den innbrytende natt». Og det vil vi jo ikke ha? Vi vil mye heller ha de som står og smiler for seg selv når de tror at ingen ser dem.

Jeg husker godt min egen vitnemålsutdeling på videregående. Der ble det delt ut pengepremier både til de som hadde vist engasjement og til de elevene som hadde høyest karaktersnitt. Akkurat hvordan jeg reagerte på praksisen, husker jeg ikke helt, men det var ingen overraskelse hvem som stod der oppe. Vi visste allerede hvem som hadde det høyeste snittet, for det var noe vi var opptatt av. Men var det 12 års skolegang eller menneskets naturlige hang til å sammenligne oss med hverandre som gjorde at det ble slik? Forsterket eller dempet i så fall skolen denne egenskapen hos oss?

Jeg leser med stor interesse alt som skrives etter at Kira skrev om praksisen med pengepremier etter endt skolegang. Hun beskriver det jeg mener er en slags iboende systemsvikt i skolen – målene i opplæringsloven, overordnet del og læreplanen, henger ikke nødvendigvis sammen med midlene for å komme dit. Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere. Paradokset med lærere som snakker om viktigheten av å ta vare på seg selv, og utvikle seg som hele mennesker, og skoleledere som premierer de akademisk flinke, finnes altså ikke bare i denne seremonien ved endt skolegang. Det finnes gjennom hele skoleløpet.

Av de som har uttalt seg om pengepremiene til skolevinnerne, synes jeg at representantene fra elevorganisasjonen ofte svarer best – og de har flere ganger vist at de har stor innsikt i motivasjonsteori og sammenhengen mellom motivasjon og innsats. Reaksjonene på premiering ved vitnemålsutdeling handler ikke om misunnelse, eller at vi ikke skal få lov til å være forskjellige, og ha ulike evner, men den er med på å synliggjøre og konsolidere den prestasjonsorienteringen som skolen allerede er lagt opp til. Jeg vil hevde at den er til stede fra første klasse.

Vi snakker om at barna skal være skoleklare, og at de skal komme inn i elevrollen – konkurransen har kanskje allerede startet i barnehagen? For hva gjør det med oss voksne i skolen – og hva gjør det med barna – at vi allerede har en definert forventning til hvordan barn skal bli elev? Jeg husker en gang i mine første år som lærer, at jeg hadde plassert elevene i klassen min i grupper etter faglig nivå. Hensikten var at jeg skulle kunne hjelpe flere med det samme på en gang, og jeg tenkte ikke at disse 8-9-åringene skulle legge noe særlig merke til det. Så var det en gutt som spurte meg om han måtte være på «den dumme gruppa» neste gang vi byttet plasser også, og siden så jeg meg ikke tilbake. Nivådeling, bruk av karakterer og poengsummer – er verktøy for å befeste sin posisjon i den prestasjonsorienterte skolen som – dessverre – har «vinnere» og «tapere».

Jeg mener at noe av det som skal til for å skape en mer inkluderende skole, der vi bygger fellesskap over forskjellene, og feirer og styrker alle de ulike kvalitetene som bor i barna og ungdommene, er å revurdere strukturer som fag-og timefordeling, kvalitetsvurderingssystemet, og ikke minst bruk av karakterer som sortering til videregående og høyere utdanning. Det vet vi jo alle at ikke vil skje med det første, men jeg skulle ønske at Kira sitt innlegg, og alle reaksjonene til det, fikk oss til å heve blikket litt og kjenne etter på hva vi egentlig reagerer på. Pengepremiene er bare kirsebæret på toppen, i et skolesystem som har dørene vidåpne mot verden og fremtida for mange elever, men der den såvidt står på gløtt for andre. Og det er et samfunnsproblem som ikke bare kan løses i skolen.

Da er kroken på døra for mitt første skoleår som rektor, og jeg har skrevet automatisk svar på mailen som kommer fram til august. Som for de fleste, tar det også for meg noen dager før jobben slipper tak, og ferien siger på. Noe som hjelper, er å skrive av seg noen av de refleksjonene en sitter med, når ennå store og små saker, smittehåndtering og en kollektiv dårlig samvittighet for at vi på tross av læreplanreform, ikke har fornyet noe som helst ennå, fortsatt sitter i kroppen.

Da jeg skrev 10 tips til nye lærere, skrev jeg tips jeg gjerne skulle gitt meg selv da jeg startet. De som kommer nå kan knapt kalles tips, i den forstand at jeg har mestret noe som helst av det selv. De er like mye en huskeliste til meg selv, og noen mer eller mindre hårete mål for fremtiden. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært et tøft år, men samtidig kjenner jeg – allerede noen timer inn i ferien, at jeg gleder meg til fortsettelsen! Da gikk det nok i pluss, tross alt! Og her kommer mine tips – mest til meg selv, om hva som blir viktig i årene som kommer:

Du er ikke alene

Min tidligere rektor brukte ofte «jeg» når jeg mente hun burde si «vi». Jeg syntes det var litt irriterende, og sa ifra. I år har noen sagt i fra til meg om akkurat det samme, opptil flere ganger. «Nei, ikke du», sier de «Det er jo oss!». Dette er viktig å huske på, for selv om man kanskje er ganske alene om ansvaret til syvende og sist, så er skoleledelse et lagarbeid. Det betyr at man skal verdsette og lytte til alle stemmer rundt seg, men også at det er lurt med avklarte arbeidsoppgaver og ansvarsområder, slik at vi faktisk er et lag.

Ikke vær en bulldozer

Jeg har i mange år brukt et amerikansk uttrykk jeg har hørt i en film – og jeg har brukt det riktig uten å vite hvor selve uttrykket stammet fra. Uttrykket lyder «coming on like Gangbusters», og betyr å storme inn med mye støy, og stammer fra et radioprogram som het «Gangbusters» som hadde en utrolig høy og støyende intro. For meg handler det om å tøyle urealistiske ambisjoner, og ha respekt for foredlede tradisjoner. Ingen bråkete bulldozer altså, men en rolig gartner.

Alle Fies F’er

Inger Sofie Berge Hurlen, som er leder av kompetanseutvikling i utdanningsregion midt-Rogaland (Prøv å si det uten å få krøll på tunga…), har en fin modell med mange gode ord på F. Disse er lure å ha i hodet og sjonglere litt med når du ønsker å forandre – en situasjon jeg ikke rent sjelden befinner meg i. Jeg er usikker på om jeg husker alle på stående fot, men forstå, forklare, forankre og foredle er nok de f-ene jeg både trenger, og bruker mest.

Ta en runde rundt bålet

Dette er mantraet jeg har fått fra den ene avdelingslederen min (og så smiler jeg litt hver gang jeg tenker på det, for i Rogaland er «rundt bålet» morsomt for barn – og meg tydeligvis, å si mange ganger etter hverandre). Dette henger sammen med tips nr 1, og tips nr 5, og rent praktisk kan det kanskje handle om å ikke svare på en mail der du tror at du kjenner alle konsekvenser av svaret ditt, og er helt sikker på at svaret ikke er noe du trenger å gå tilbake på, og grunnen til at du svarer så fort er at du synes det er hyggelig når folk skriver «takk for kjapt svar». Noen ganger er det altså mye lurere å ta en runde rundt bålet. (rundt bålet, rundt bålet, rundt bålet)

Patience you must have

Å sette seg inn i alt, å mestre alt, å bli kjent med alle – tar mer enn et skoleår(!) Skal man i tillegg gjøre noen av Fies F’er, tar det ihvertfall flere. Jeg har byttet ut noen av solkremtubene med tålmodighet, og øver meg på å tenke i 5-10-årsperspektiv. (Og så skal jeg si ifra når jeg finner ut hvordan man gjør det samtidig som man håndterer alt som må skje og gjøres HER og NÅ)

Alle åt lags, kan ingen gjera

Selv om jeg har såååå lyst! Habermas sier at målet med all mennesklig kommunikasjon er å bli enige. Jeg er enig i at det er et fint mål, men jeg tror ikke Habermas har jobbet som skoleleder og vet hvor forskjellige elever, foreldre og personale på en skole er. Jeg har landet på at vi må prøve å jobbe i uenighetsfellesskap, og sørge for nok runder rundt bålet, til at vi klarer å lage kompromisser som vi alle kan tåle – til elevenes beste.

Ingen endringer er for små

Jeg har levd i en illusjon at det finnes en masse avgjørelser jeg kan ta og endringer jeg kan gjøre, som kun vil få positive konsekvenser for alle, og som er enkle og raske å innføre. Noen slike finnes nok, men jeg må altså lære meg å tenke at det som ser tilforlatelig og enkelt ut for meg, kanskje ikke er det for alle andre – og så må jeg prøve å forestille meg at noen bare kom og endret på noe jeg var strålende fornøyd med, og kjenne etter på hvordan det føltes, og det var sjeldent godt.

Make glorious, amazing mistakes

Dette skrev jeg på veggen på kontoret, med store rosa bokstaver, allerede første uka på jobb. Noen mistakes har helt klart vært mer glorious enn andre – men jeg håper og tror, at jeg har lært noe av hver eneste en av dem. Og så synes jeg at det er noe av det viktigste vi kan formidle i skolen.

Vær ekte

Jeg har mange ganger når jeg har beveget meg i skolelederkretser – på jobbseminarer, eller konferanser, lett i garderoben, og i klesbutikker, etter noe som får meg til å se litt «leder» ut. Men saken er at hvis jeg tar på meg noe som ligner en dressjakke eller en Hillary-drakt, så begynner jeg å klø. Poenget er at jeg må være meg, med mine farger på håret, med mine klær og med mine barnslige tilbøyeligheter til å humre av «rundt bålet» – fordi jeg ikke kan være noen andre enn meg selv, og da er jeg faktisk meg selv best.

Ikke skriv masteroppgave

Litt snikskryt kommer her til slutt, for dette året klarte jeg faktisk å skrive, levere og bestå min master i utdanningsledelse. Da lærte jeg noe om min arbeidskapasitet, men jeg lærte også at det er noe jeg aldri vil anbefale andre å gjøre…

Med disse tankene – til meg selv, og kanskje til andre, vil jeg ønske en riktig god sommer og en velfortjent ferie til alle skolehelter!

For rundt et halvt år siden skrev jeg det som står nedenfor. Akkurat da så ting ganske lyst ut. Det var før alle endringene som kom i november. Vi hadde en periode med små fellesamlinger på jobb – og her i Rogaland føltes det som om ting gikk mot normalen. Det er rart hvor mye som endrer seg på et halvår. Da VG i desember hadde overskriften «Kjære verden, vi har en vaksine» begynte jeg å gråte. Håpet steg for at når vi gikk mot lysere tider, også skulle få komme ut av hulene våre. Nå er et år gått, og selv om det fortsatt finnes et løfte om at «alt blir bra», så tør jeg ikke lenger tenke på når. Og samtidig som tiden går så stiger frykten for hva dette året – eller disse årene, faktisk kommer til å koste oss i det lange løp. Det rare er at når jeg leser om den merkelige uka for et år siden, så tar jeg meg i å savne tiden hjemme med ungene da vi ikke visste noen ting. Nå vet vi nesten for mye.

———————————————————————————————————————

Lørdag 14. mars skulle jeg ha vært i Haninge sør for Stockholm. Der skulle jeg har snakket om den norske læreplanreformen – på engelsk, no less!, på konferansen ResearhEd. Sånn ble det ikke. I stedet fikk jeg den mest surrealistiske uka jeg noen gang kan huske – og samfunnet vårt, og skolen, kom til å få varige endringer.

Mandagen denne uka var jeg på jobbintervju. Allerede hadde man innført retningslinjer som gjorde at vi ikke håndhilste, og holdt god avstand. Etter intervjuet var ferdig, spurte rektoren ved skolen jeg intervjuet til, om jeg hadde en plan for hva vi skulle gjøre når skolen stengte. Jeg lo litt, og svarte at nei – burde jeg det? Alvoret hans gjorde allikevel at jeg måtte tenke en gang til. Kunne de stenge skolen?

Tirsdagen kom, med flere smittede i Norge, og flere retningslinjer. Kommunene satte krisestab. Noen snakket om å stenge skoler og barnehager, flere innførte reiseforbud for sine ansatte. Jeg forstod at jeg i hvert fall ikke skulle til Sverige på fredag.

Onsdag skjønte jeg at det faktisk gikk mot en nedstenging. Sent på kvelden dro jeg ut og handlet en full handlekorg. Så noen få andre som også gjorde det. Vi hadde fått klare råd om å ikke hamstre dagligvarer, men på dette tidspunktet var det på bristepunktet til om det kjentes fornuftig likevel. I butikken var det tomt for mel og tørrgjær. I Danmark hadde de stengt skolene.

«I dag kommer de til å stenge skolen» sa jeg inne på personalrommet da jeg kom på jobb torsdag. Noen minutter etterpå ble jeg lagt til i en gruppe på Facebook som het «Korona-dugnad for digitale lærere». Her var det allerede fullt av tips til hvordan en kunne drive hjemmeundervisning. Klokka 14:00 ble det avholdt pressekonferanse der det allerede var varslet at det skulle settes inn de mest dyptgripende tiltak i fredstid i Norge. Fra klokken 18:00 samme dag skulle Norge stenges.

Fredagen var første dag der elevene var hjemme. De hadde ingen undervisning denne dagen, for vi lærere trengte å planlegge, og i rekordfart finne og lære oss hvilke verktøy som skulle til for å kunne drive en form for undervisning hjemmefra. Fredag kveld satt jeg med en merkelig blanding av ro og uro og kjente på hvor utrolig surrealistisk det hele var, da telefonen plutselig ringte. Det var fra biltransporten som skulle hente meg på Arlanda. Jeg hadde glemt å avbestille, og kvelden min ble plutselig enda mer surrealistisk. Det kjentes som om uka før tilhørte en annen verden.

I skrivende stund er det ganske nøyaktig et halvt år siden den uka. På facebookgruppa for digitale lærere står det «Husker du hva som gikk gjennom hodet den dagen for 6 måneder siden?», og kommentarene under viser den samme opplevelsen jeg hadde; en kombinasjon av ro og uro, av forutsigbarhet for de neste dagene, men enormt uforutsigbare neste uker.

Og nå i etterkant, et halvt år etter, så er jeg en lang erfaring rikere, men kanskje ikke så mye klokere. Vi vet ikke om det var riktig avgjørelse. Elevene rapporterer selv at de lærte mindre i hjemmeundervisning. Noen melder om elever som har blomstret i denne perioden, men vi har også hatt store bekymringer for allerede sårbare barn. Lærere har gjort en kjempeinnsats, og løpt opp trappene i bratte læringskurver, ved å tilegne seg nye ferdigheter, ta i bruk nye verktøy og finne nye måter å nå elevene på. Men vi har også avslørt store forskjeller i hva elevene i Norge har tilgjengelig – og selv om vi lærte mye nytt under nedstengingen, tar vi det med oss videre? Har det en plass i den ordinære skolen? Også den forsiktige åpningen ga oss nye erfaringer. Spesielt barnehagelærere melder om en langt bedre arbeidssituasjon med små avgrensede grupper. Lar det seg gjøre å tenke annerledes om hvordan vi bruker ressursene til vanlig også? Trenger vi at barnehagene har åpningstid fra 7-17 for å få samfunnet til å gå rundt?

Spørsmålene får stå ubesvart. Dette er jo ikke over ennå, selv om mye begynner å føles normalt igjen. Noe er også en helt ny normal. Vi har sluttet å håndhilse, og vi klemmer ikke vennene våre når vi treffes for første gang på lenge. Det kjennes nesten ulovlig når vi allikevel sniker oss til det. Tenk at det som kjentes så normalt den uka i mars, nå kjennes helt surrealistisk. Dette er slik endring føles.

(Teksten fra oktober ble først publisert på https://www.skolaochsamhalle.se/)