Stikkordarkiv: #lærerstreik

KOLLEKTIV SAMARBEIDSKULTUR!!!!

Postet den av
3

Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.

Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?

Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint...

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…

Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.

 

Forsett og forventninger ved starten av et skoleår

Postet den av
Svar

Plommehøsten i fjor var stor, men plommene var små og sure. Vi fikk plukke dem i fred, for det var ikke såkalt vepseår. Det er det i år. Det er såvidt jeg tør snappe til meg en søt og saftig plomme (med løs sten) fra treet nederst i hagen. Sukkerhøye vepser er truende og innpåslitne, men plommene er så mye bedre enn i fjor! Det er vepseår i skoledebatten også. Vi står i streik en uke før skolestart, og det snakkes og skrives mye om skole både i sosiale medier og på spalteplass. De gode plommene er at da skjer det ting! Engasjement tvinger seg frem hos de fleste, og vi får sjansen til å utfordre og utvikle hverandre. Det skjer endring.

wpid-fot3424.jpg

Litt av plommehøsten fra i fjor.

Når plommene er modne er det skolestart. Helt fra jeg var liten har denne tiden vært like magisk som juletiden. Fortsatt kjøper jeg nye klær, fine permer og skrivesaker, og fyller meg opp med forhåpninger, forpliktelser og forventninger. Skolestart er mitt nyttår, og her er mine forsett, og forventninger.

Man begynner gjerne med de som er nærmest, og det er jo meg selv. Jeg har mange ting jeg ønsker å bli bedre på, og jeg har mange ting jeg ønsker å prøve ut, og lære meg. Viktigst er å videreutvikle undervisningspraksisen min. Både å sørge for at elevene er mer i aktivitet enn meg, og at de er mer aktive i eget læringsarbeid. Jeg ønsker også å motivere ved å variere, med mye praktisk og gode digitale læremidler og verktøy. Jeg er også skoleleder, og forsettene mine her går på tilstedeværelse. Både skal jeg være mye sammen med lærerkolleger, og jeg skal være ute med elever i friminutt og timer. Jeg ønsker at når ungdom på stedet jeg bor smiler til meg når jeg er ute og handler, gjør det fordi at jeg smilte til dem i skolegården.

Jeg kan ikke ha forsett på vegne av andre, men jeg har ønsker og forventninger. Jeg forventer at elevene legger ned en skikkelig innsats, og at de følger opp tilbakemeldinger. Læring er hardt arbeid, og det må vi formidle både til elever og foreldre. Skole er viktig, og denne holdningen forventer jeg at formidles fra foreldre. Dersom de i tillegg gjør sitt ytterste for å sørge for at de unge håpefulle kommer noenlunde mette og uthvilte til skolen, har vi et godt utgangspunkt for læring.

Både til mine ledere, lærerkollegaer og meg selv kunne jeg stilt mange forventninger om å prøve ut noe nytt, ta vårt profesjonsetiske ansvar og drive skolen videre med spennende bruk av teknologi og pedagogiske trikserier. Noe av dette tar jeg som en selvfølge, og noe er ønsker. Av forventninger har jeg bare en, som i tillegg er stjålet;

tweet.png

Dette er den fineste og enkleste (men også mest kompliserte) forventningen jeg kan komme på. Den helt avgjørende relasjonen mellom lærer og elev. Det viktigste spørsmålet for elevene (enten de vet det eller ei) er: «Liker læreren meg?» Jeg håper inderlig at alle etter første skoledag kan kjenne gleden av et «Ja».

Langt over meg, på kontorer i store grå bygninger (ser jeg for meg) sitter også noen som påvirker min skolehverdag. Jeg har forventninger til dem også. Jeg forventer at en god arbeidstidsavtale er i havn innen få dager, og at vi kan få ro i mer enn to år framover. I den perioden – etter konflikten, forventer jeg at KS (og forsåvidt også «skolepolitikere») bruker tid med lærere, og prøver å forstå hvorfor ting har gått som de har gått. Jeg forventer også at tonen i ordskiftet endrer seg. Jeg synes KS har noen gode poeng iblant, men selv jeg blir provosert over hvordan de uttaler seg om læreryrket. Så jobb med oss, skap tillit. Hvis det i det hele tatt blir en neste forhandling mellom KS og Utdanningsforbundet, så blir det den siste dersom de ikke tar oss på alvor.

Alt i alt er jeg svært optimistisk. Meninger løftes fram og myter knuses. Noen mangler og feil avsløres i prosessen. Jeg tror debatten gjør skolen godt, og at vi går et spennende år i møte. Ønsker alle en god skolestart, og et riktig godt skoleår!

Tillit i en tid for mistillit

Postet den av
5

Jeg begynner snart å oppfatte meg selv som naiv. Et rungende nei i uravstemningen over lærernes tariffavtale viser at tilliten mellom lærere og arbeidsgiver er tynnslitt. Selv oppfattet jeg avtalen om lærernes arbeidstid som en forskyvning i styringsrett fra lokale tillitsvalgte til lokale ledere, og kun det. Foranledningen for avtalen som ble anbefalt av utdanningsforbundet var et klart og tydelig brudd i forhandlingene om arbeidstid i vinter. KS kom med et forslag som var en ren provokasjon. Utdanningsforbundet anbefalte en avtale som vernet om avspasering i skoleferien, og lærernes rett til å styre egen tid. Vi hadde ikke nok tillit til at det ble slik. Det hevdes at streiken vi nå er inne i er en markering, der vi sier at nok er nok – vi vil ha tillit fra våre arbeidsgivere. Jeg er redd for at det også har med manglende tillit til våre lokale ledere.

Selv starter jeg nå på mitt andre år i et vikariat som inspektør på deltid. Jeg har tatt rektorskolen, og ønsker å en gang få en rektorstilling. Grunnen til at jeg ønsker å være skoleleder er at jeg elsker å jobbe i skolen – med lærere og elever. Jeg har klare tanker om hva som fungerer og ikke – både innenfor læring og ledelse, og jeg tror på at jeg har noe å bidra med. Jeg har stor tillit til lærere. Jeg vet at de aller fleste lærere er hardtarbeidende, positive mennesker som vil det beste for sine elever. Jeg vet også at de har et enormt arbeidspress. De aller fleste lærere har også gode lederevner – de leder læring hver eneste dag. Jeg har også tillit til at de samarbeider, samtidig som de er autonome. Jeg opplever også å få tillit fra lærere. Jeg er i praksis selv, og jeg er kreativ og løsningsorientert. Jeg er serviceinnstilt, og ser på det å lette arbeidsmengden til lærerne som en viktig oppgave. Dette kan gjøres blant annet ved god organisering, gode råd og raushet – i tillegg til at jeg, hvis jeg har tid, kan steppe inn og være med i en time, eller ta ut noen elever. Jeg opplever altså at jeg er en skoleleder (på deltid) som både viser tillit og får tillit. Er det naivt å tro at de aller fleste skoleledere har det sånn? Jeg trodde ikke det før denne mannen fant ut at han ville skrive litt om ledelse på sin skole… Kunne sagt mye om dette, men jeg sparer det til en annen gang. Uansett – jeg ser jo at det finnes skoleledere som ikke er verdt så mye tillit.

Jeg håper at det finnes svært få Ersnes’er der ute. Jeg håper at de aller fleste rektorer er som de jeg kjenner, og de er vel verdt tillit. Alle som jobber i skolen vil elevenes beste, så må det gode prosesser mellom elever, lærere og skoleledere for å få det til.

Men hva med KS? Vil de også elevenes beste? På lærernes bekostning? Ved å bruke minst mulig penger? Jeg har lest KS’ skoleeierprogram, og med mine – muligens naive, øyne, klarer jeg ikke å finne den mistilliten vi streiker mot. Derimot finner jeg den i retorikken som brukes i debatter. Og den smitter. Det har nå vært 10 år med krigsstemning mellom Utdanningsforbundet og KS. Så vidt jeg kan spore har det aldri vært tillit mellom partene. Jeg håpet at den anbefalte avtalen ville skape ro, og gi KS en sjanse til å få tillit, ved å ikke komme med nye krav om 4 år. Læreropprøret på sosiale medier skriker om mistillit – og noen ganger dessverre med stemmer som viste tydelig at de ikke skjønte innholdet i verken den nye eller den gamle arbeidstidsavtalen. Det er synd synes jeg. Begge parter har nå ansvar for å rydde opp, og bygge opp en gjensidig tillit til at vi alle vil det beste for norsk skole, og det bør skje i gode prosesser både i og utenfor media, der man legger ned sverdene og heller bruker diplomati.

Jeg kommer ikke til å melde meg ut av utdanningsforbundet. Lærernes lønnskamp og begrenset leseplikt er for viktig til det, men jeg stemte ja i uravstemningen for å vise min tillit, og med et ønske om ro.