Elevmedvirkning fra første skoledag

Hvordan starte opp skoleåret med elevene? Dette spørsmålet ble stilt på twitter i dag, og den ferske læreren fikk mange gode tips. Jeg ble inspirert til å skrive noen ord om hva min praksis og erfaring har vært, og da spesielt med å ta elevene med i planarbeidet.

For noen år siden jobbet jeg på en større skole enn der jeg er nå. Et par år ventet vi en uke før elevene på 8.trinn fikk lærebøkene i fag, slik at vi hadde hovedfokus på det sosiale fellesskapet i klassen. Her var det elever fra 3 forskjellige skoler som skulle bli kjent med hverandre, og helt nye lærere. Fagteamene på skolen laget opplegg som både var faglig relevante, og ga gode muligheter for å bli kjent. Et eksempel fra naturfag var en miniekskursjon der elevene i grupper fikk utdelt roller som samler, tidtaker, referent, utstyrsansvarlig osv. – her var det lav terskel for å mestre! Det å ha elevene ute, med løse rammer, gir både læreren og elevene god sjanse til å prate og bli kjent – og uten at det blir kleint (som da jeg på videregående lekte «cocktailparty» i den første engelsktimen…)

Altså; med nye elever, ny skole, nye lærerer – så bruk gjerne god tid på å bli kjent. Min tidligere kollega Irene, nå sin egen Fortelleretat, legger i dagene mot skolestart ut nye tips til bli-kjent-leker og -aktiviteter. Lik, del og følg! Kanskje en også kan be elevene fortelle om slike aktiviteteter? Selv har jeg tidligere både skrevet 10 tips til nye lærere, og tips for å få til den viktigste jobben; nemlig å like alle elever.

Men her skulle det nå handle om oppstartsarbeid, og dette er det jeg gjør når jeg starter opp nytt skoleår, enten jeg kjenner elevene eller ikke. Kort fortalt så lager elevene sin egen årsplan.

Vi pleier å begynne med boka, ikke for at den skal styre innhold, men fordi den gir fri tilgang til relevant lesestoff, og allerede har en oppbygning. (Dette er kanskje den timen i året vi bruker boka mest, ellers er jeg veldig skeptisk til lærebokavhengighet.) Elevene får beskjed om å bla gjennom boka, og få et førsteinntrykk av hva vi skal jobbe med. De får i oppgave å skrive ned kapitler, eller deler av kapitler som kan passe sammen i 4-6 større emner. Først individuelt, deretter to og to og så i grupper på fire. Til slutt er vi enige om en struktur for året.

Det neste vi gjør er å knytte kompetansemål til emnene. Også her jobber elevene individuelt, grupper, plenum (IGP-metoden). De leser kompetansemål, finner ut av begreper de stusser på, og knytter dem til emnene. Og ja – jeg vet at dette skulle, burde, måtte kommet først, og ja, jeg kvalitetssikrer at alle målene dekkes i løpet av de 3 årene på ungdomstrinnet.

Elevene har nå, med litt hjelp, laget årsplanen vår. Vi har et «når», og vi har et «hva», og ved hjelp av kompetansemålene har vi et delvis (om enn ikke like legitimt for elevene) «hvorfor». «Hvordan» kommer vi til når periodeplanene lages. Det gjør vi i forkant av hvert nytt emne. Da finner elevene relevant lesestoff, viktige begreper, videoer, spill, forsøk, oppgaver og aktiviteter, blant annet ved å analysere læreplanmålene (finne og forstå verbene og substantivene), og de foreslår vurderingsform og eventuelle kriterier.

Det jeg oppnår med denne måten å starte opp på, er en herlig cocktail av nyttig læring; elevene får et godt bilde av hva de skal lære og hva som forventes av dem, jeg får en god oversikt over hva de allerede kan, og hvilke evner de har til å planlegge egen læring, og elevene får eierskap til planene.  Jeg vil påstå at det er langt bedre enn at jeg lager en plan, deler ut og gjennomgår. Jeg gjør det altså ikke bare for at jeg er lat.

Og når det er sagt; man skal jo ikke være redd for å være lat! Det har nesten blitt en egen pedagogisk retning i Storbritannia. Jeg tenker at det viktigste arbeidet du gjør i dagene mot skolestart er følgende;

1. Tenk nøye over hvordan du skal gå fram for å bli kjent med, og like alle elevene dine, og

2. Tenk nøye over hva du skal gjøre for å involvere elevene i læringsarbeidet fra første dag.

Lag heller gode planer for det, og vent til elevene selv kan være med å planlegge for sin egen læring. Og brenn de gamle årsplanene.

Frå forbod til fornuft

Kva skjer når du opnar opp for mobiltelefon på ein skule som har hatt mobilforbod?

I fjor, ved skulestart, hadde me ei sak i elevrådet på min skule. Det var ein god prosess som me brukte tid på, både i klassane på ungdomstrinnet, blant lærarane på trinnet, og i elevrådet. På ein 1-10 skule er det godt å ha nokre «goder» for å markere overgangen til ungdomsskulen, og det å sleppe til for bruk av mobiltelefon i friminutta, blei alle einige om at kunne vere eit slikt gode.

Hos oss har alle elevane Ipad, så me blei òg einige om at mobiltelefonen skulle leggast i mobilhotell (ein kasse på kateteret) i timane. Det som er så greitt med reglar som alle er einige i, er at dei er lette både å følgje og å handheve. Erfaringa etter eitt år, er at dette går heilt fint. Rett før sommaren gjekk eg ein tur innom klasseromma i spisefri. Der fann eg nokre gutar som satt og såg på video på Ipaden. Dei såg ikkje på spelvideoar eller Failarmy, men på eit skuleprosjekt frå tidlegare elevar ved skulen. Ei anna gruppe av elevar satt og spelte ludo, og eg må innrømme at eg lurte litt på om dei eigentleg haldt på med noko dei ikkje hadde lov til, for eg kan ikkje fatte og begripe at nokon ville velgje ludo framføre mobilen dei hadde fint liggande ved sida av ludobrettet. Ei tredje gruppe elevar pusla på eit 3000-bitars puslespel med frustrerande mange like brikker. No veit eg jo at dette var ein augneblinks bilete som ikkje viser den heile og fulle sanninga, men likevel; ungdommen er ikkje så verst altså.

Eit nasjonalt forbod mot mobiltelefon, slik mellom anna Gudmund Hernes tar til orde for, ville ha øydelagt den gode dialogen me hadde på min skule, som ga oss reglar som me alle var einige i. Eg vil slite veldig med å kunne handheve eit absolutt forbod, og den lokale fridomen er berre ein av grunnane.

For det andre så ser eg ikkje kva som er det store problemet. Alle dei utfordringane som nemnast har me utan mobiltelefonen òg; distraksjonar og mobbing hadde me lenge før smarttelefonen, og me kjem nok dessverre til å ha dei lenge etter dei neste media kjem. Og så seier me kanskje at jo men det så mykje verre no, media er så sterke! Men det har me sagt før òg. Igjen og igjen har dei nye media skapt panikk.

For det tredje så bør me ikkje ty til forbod i hytt og vêr. Det bør vere det siste og sterkaste verkemiddelet, når det ikkje er mogleg å regulere på andre måtar. Dialogen med elevane og det å skape gode relasjonar, saman med tydeleg klasseleiing, er noko dei fleste lærarar lykkast med – utan totalforbud mot mobilbruk. Eg håpar dei folkevalde lyttar til desse, heller enn dei som vil ha nasjonale forbod for å lettare forsvare reglar dei slit med å handheve.

Eg trur (heldigvis) ikkje eigentleg at me kjem til å få noko forbod, men eg kjenner eg begynner å bli lei av debatten. Kan me ikkje snart berre få det neste, slik at mobilen kjem inn i varmen hos gubbelærarveldet?

(Her er nokre tips til kva de kan bruke mobilen til i mellomtida:https://skolevegen.com/2014/11/06/mobile-muligheter/)