Månedlige arkiver: september 2014

Høyreskolens løsninger

Postet den av
3

På Høyres hjemmesider kan vi lese hva de mener om grunnskolen, og hvilke løsninger de har. Mange store kommuner er i dag Høyrestyrte, og har vært det over lang tid.  Simon Malkenes skriver om Osloskolen i Dagsavisen, og i egen bok. Vi husker også opprøret mot målstyring i Sandefjord, etter at to lærere ble truet med oppsigelse på grunn av at de nektet å jobbe på en måte de ikke syntes var pedagogisk forsvarlig. I Stavanger var de langt på veien mot å utvikle et tilsvarende avkrysningsskjema, som skulle sikre at de dokumenterte riktig i forbindelse med vurderingsforskriften. Høyre profilerer seg som et skoleparti, men de avslører gang på gang at de ikke har den nødvendige kunnskapen om verken pedagogikk eller skoleforskning til å kunne føre en politikk som gagner skolen. Vi står igjen med en ideologisk og symbolsk plattform, der man synser seg fram med egen nesetipp som eneste veiviser, og de som taper er lærerne og elevene. I lys av det jeg vet om skole, og det jeg vet om Høyrepolitikk vil jeg prøve å oversette noen av Høyres «løsninger» (hentet fra hjemmesiden) til den praksis vi vil oppleve:

Høyres løsning er å:

    • prioritere elevenes lese- og regneferdigheter gjennom hele skoleløpet – tidlig innsats er nøkkelen til mestring og økt læringsutbytte

Flott! Tidlig innsats er kjempeviktig. Det vi ser nå, er at Høyre i praksis ønsker å drive skole i barnehagen. Det kan se ut til at de har et veldig snevert læringsbegrep, der læring først og fremst er knyttet til strukturert undervisning. Læring skjer i stor grad i barnehagene allerede, og en god måte å få til tidlig innsats på, ville vært å overføre en del av ideene fra barnehagen inn i skolen. Når opp mot 30 elever skal gå i samme klasse, må undervisningen nødvendigvis foregå på en slik måte at alle sitter i ro og lytter, og da skjer det ikke så mye læring. Små klasser på maks 15 de første årene ville gitt en bedre overgang, og en ville kunne drive en pedagogikk som gagnet elevene og førte til undring, mestring, begeistring og læring, heller enn stillesitting, disiplin og vansker.

Høyres løsning er å:

    • kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå

Å kartlegge elever for elevenes del er lurt. Diagnostiske tester  for å finne ut akkurat hva elevene sliter med er ofte nødvendig. Men hvorfor skal skolenes resultater offentliggjøres? Det fører ikke til mer læring hos elevene. Det fører til stigmatisering for skoler og kommuner, og det misbrukes til å både belønne og «skyfle rundt» på både ledere og lærere i de verste av blåkommunene. Benchmarking og målstyring har ingen plass i skolen, for det har ingen positiv effekt på elevenes læring. De er effektiviseringsverktøy for bedrifter.

Høyres løsning er å:

    • innføre læringsmål for alle trinn, slik at elever, lærere og foreldre vet hva elevene forventes å ha lært på hvert årstrinn

Dette er Sandefjordskolen og avkrysningsskjemaene. Dette er ungene som dør i magen før ukestest eller målsjekk. Et slikt system er ikke pedagogisk forsvarlig, og er helt aldeles misforstått VFL og god tilbakemeldingskultur. Ja, elevene skal vite hva som forventes av dem, men det skal skje som en integrert del av undervisningen og gjennomsyre læreres tenkning når de planlegger og vurderer. Innføring av læringsmål for alle trinn gjør ingenting positivt for pedagogikk og læring.

Høyres løsning er å:

    • innføre skriftlig avgangseksamen i norsk, matematikk og engelsk for alle elever på 10. trinn

Hvorfor??? For at allerede presset og stresset ungdom skal skjerpe seg og jobbe enda hardere? For at de som allerede mislykkes skal få flere dårlige karakterer på virnemålet? Prøver fører ikke til læring. Tvert imot.

Jeg kan knapt finne en eneste løsning i Høyres skolepolitikk som bygger på noe vi kan finne igjen i skoleforskning eller grunnleggende pedagogikk. Det jeg finner er konservativisme (naturlig nok). Et ønske om å gå tilbake til  den fagtunge realskolen, med sin strenge disiplin og sine autoritære lærere. Problemet var at realskolen ikke var for alle. Det blir ikke Høyreskolen heller, dersom de får løse problemene på sin måte.

To Face or not to Face

Postet den av
4

Da står jeg altså på terskelen av mitt digitale Mordor, og stirrer Sauron Zuckerberg rett i hvitøyet. Han som med sin enkle ide revolusjonerte nettet, og gjorde det anonyme Internet til noe sært og farlig. Selv de som aldri hadde rørt en datamaskin strømmet til. Jeg kjenner at det knytter seg i magen min. Facebook er forferdelig av så mange grunner at det måtte bli et blogginnlegg.

Hvorfor jeg hater (sterkt ord, men sterk følelse også) Facebook

1. Opt. in/opt. out?

At man ikke starter med idiotsikre innstillinger, men må hake av på uttalige valg for å sikre i det minste et snev av personvern er ufattelig provoserende. Skapt for å utnytte kunnskapsløshet.

2. Slik har vi det!

At Facebook har blitt et sted der man ukritisk deler av det minste og det største i livet, og legger ut bilder av intetanende barn, rødvinsglass og tær i solnedgang. Det er relativt uinteressant, og det som burde være hyggelige stunder med familiekos blir degradert til fotosessions for å vinne lykkekonkurransen. Og hele venne- og like-greiene. Det er trist at FB ødela to ellers så fine ord. De har ikke samme innhold lenger.

3. Hva f… skjedde nå?

At Zuckerberg kan bestemme seg for å¨gjøre noen endringer så VIPS! Der var profilen din åpen, og alle venners venner er invitert til luau på stranda på lørdag. Oisann! Kom borti noe på mobilen og endra fra gift til søkende. Poenget er at jeg får en veldig sterk følelse av at jeg egentlig ikke har noe særlig kontroll. Kan selvsagt skyldes at jeg er relativt kunnskapsløs, men det oppleves ikke som enkelt og trygt.

4. Det er vel ikke så farlig?

Med fare for å høres konspiratorisk og gammeldags ut; det er ganske drøye ting vi sier ja til som brukere på FB. Vel eier både twitter, wordpress og google massevis av mitt innhold, men de gir meg i det minste beskjed dersom de vil bruke det til noe annet enn egen datainnsamling (ihvertfall sist gang jeg leste terms and conditions og privacy policy og slikt…) Det som er skremmende er hvor godt FB allerede kjenner meg. Absolutt alt er slettet fra mine to tidligere profiler, men allikevel finnes et perfekt tomrom med mitt navn på. Facebook husker meg, og ønsker meg velkommen tilbake når jeg nå skal lage min tredje profil.

Hvorfor jeg allikevel skal bli Facebookbruker

Jeg har prøvd meg litt fram med klassen i det siste. Vi har såvidt prøvd Gostudyit, og jeg har prøvd å bruke It’s learning litt smartere, men det har sine begrensninger. Det jeg vil ha er en enkel måte for meg og elevene å kommunisere om fag. Jeg var til og med inne på tanken om G+…

I noen timer i uka har jeg med en annen lærer i undervisninga, og hun bruker FB. I forbindelse med en oppgave der de skulle laste opp bilder fra mobilen sin, laget hun en gruppe som gjorde akkurat det litt enklere. Jeg tenkte ikke noe mer over det før i dag, da en elev tok bilde av tavla, og en annen spurte om hun kunne dele det på gruppa. Der er de. Der deler de, og det skulle jammen ikke forundre meg om de ikke lærer noe også. Tenk det. Og så er ikke jeg der.

Så nå blir det profil nummer 3. Jeg skal bruke tida og hake av til jeg har fått en vanntett profil. Denne gangen skal jeg ikke være venner med vennene mine, og jeg skal ikke være venner med elevene heller. Det er ikke personlig, kun profesjonelt.

DSC_0049.NEF

Jeg hopper i det. Høhø

KOLLEKTIV SAMARBEIDSKULTUR!!!!

Postet den av
3

Jeg beklager å rippe opp i en konflikt som er satt på pause mens vi rydder opp i tillitskrisen. Uttrykket jeg har brukt i overskriften gir vond smak og dårlige assosiasjoner for mange lærere, og jeg kan til en viss grad forstå hvorfor. Kollektiv samarbeidskultur kan ikke være verken en tvangstrøye eller en rettesnor, men noe som må vokse frem i hele kollegiet på en skole. Jeg var så heldig at jeg, sammen med Jærskulen denne uka fikk høre Eirik J. Irgens snakke om partssamarbeid, skoleutvikling og organisasjonslæring. Jeg fikk et nytt perspektiv på hva en kollektiv samarbeidskultur er, og gjorde meg noen nye tanker om hva som skal til.

Samarbeid forbindes ofte med meningsløse møter, samskriving av meningsløse planer, og refleksjoner rundt meningsløse styringsdokumenter og pålegg utenfra. «Vi samarbeider jo!» «Vi har jo en delingskultur!» var en del av lærerbrølet denne sommeren. Og ja, vi samarbeider. Mange skoler har også det som kan kalles en kollektiv samarbeidskultur. Skillet går – slik jeg ser det nå, mellom det å utarbeide felles planer og rutiner, og det å jobbe sammen slik at vi utvikler felles holdninger, tankesett og handlingsmønstre. Noe i meg har lyst til å rope høyt om konformitet, Sovjetstat og hjernevasking når jeg skriver dette. Jeg misliker virkelig tanken på å gå i takt og gjøre alt likt. Så trekker jeg en parallell til familielivet; vi utfordrer hverandre, reflekterer sammen, krangler og bygger hverandre opp. Alt dette gjør vi for å skape konsensus om hva som er det beste å gjøre for å få skuta til å gå og endene til å møtes. Det oppleves ikke som en tvangstrøye å være i en barnefamilie som hele tiden prøver å gjøre det som er til alles beste. Slik bør det ikke heller være å arbeide i skolen, der alle til syvende og sist er opptatt av elevenes mestring, trivsel og læring. Så hva skal til? Hvordan skal vi få til å jobbe sammen – utfordre, krangle, reflektere og motivere hverandre i skolen?

Irgens viste oss også en fantastisk god modell. Jeg burde sikkert ha merket denne figuren med en kilde eller noe, men bloggen min er ikke særlig akademisk…

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint...

Fritt etter Eirik J. Iregns modell, sett på powerpoint på seminar for Jærskulen 11.9.2014. Laget i paint…

Det denne modellen viser er at vi i skolen har spenningsfelter mellom det individuelle og det kollektive, og mellom skolens utvikling og skolens drift. I disse spenningsfeltene dannes fire rom med forskjellige aktiviteter. I rom 4 bør den kollektive samarbeidskulturen springe ut. Der bør alle samtalene der vi reflekterer og utfordrer være. Her bør vi også observere hveandre, øve på opplegg og gi hverandre tilbakemeldinger. Her bør egentlig veldig mange spennende og gode ting skje. Problemet – tror jeg, er at de andre rommene er så fulle at vi knapt har tid til å se den veien. Dette er først og fremst et lederansvar – lederen må sørge for å rydde unna litt driftsoppgaver fra rommene. Det er også medarbeidernes ansvar. De må se mot Rom 4 og tenke at i dette rommet kan vi sammen skape noe som gjør at vi får litt bedre rutiner (og demed rydder i rom 3), og lære noe av hverandre (og rydde i både rom 1 og 2?). Vi sier hele tiden at hvis vi skal gjøre mer av noe, så må vi også gjøre mindre av noe annet. Jeg er helt enig, og jeg tror at det først og fremst er en real ryddejobb, slik at vi får brukt det rommet med vakrest utsikt.

 

Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

Postet den av
1

Etter ca 2 år som lærer startet jeg en praksisendring.  På en kafè i Trondheim, sammen med en kollega, etter første samling med UDir i prosjektet «bedre vurdering», var det plutselig noe som gikk opp for meg. Det jeg lærte og det jeg ble utfordret på stemte ikke overens med det jeg gjorde. Den kognitive dissonansen ble stadig større, og for meg var det mer enn nok insentiv for å endre praksis. Skole som hobbyprosjekt ble startet omtrent da, og siden har jeg stadig vært bevisst på å reflektere rundt og videreutvikle min praksis som lærer, i tråd med mine verdier, og forskning.

Men er det slik for alle? Hva skal til for at man ønsker å endre praksis, og hva gjør at man opprettholder en praksis som ikke virker?

7260067372_f162c6f415_o

Hvordan praktiserer man sitt elevsyn, læringssyn og kunnskapssyn?

Å få faglig påfyll på kurs, observere andre lærere eller lese faglitteratur bidrar nok i stor grad til å inspirere, ta andre perspektiver og kanskje til og med gi litt dårlig samvittighet, men før man vet hva en skal lese, eller se etter hos andre så bør man kanskje undersøke egen praksis? Her er noen spørsmål jeg har reflektert over:

1. Hvilket elevsyn har jeg, og viser dette i min praksis?

Kanskje vi tenker at vi har et positivt elevsyn, men praktiserer et negativt? Vi sier at vi tror at alle kan, og at alle vil yte etter beste evne, men når resultatene ligger på bordet finner man årsaker utenfor egen makt som har påvirket i negativ retning. Vi kan skylde på forhold hjemme, høyt fravær eller bortfall av assistenttimer – og disse har utvilsomt spilt en rolle, men har de også fungert som hvilepute? Prøvde jeg den samme tingen mange ganger, eller prøvde jeg noe nytt hver gang det ikke virket? Ga jeg opp?

2. Hvilket læringssyn har jeg, og viser dette i min praksis?

De fleste lærere i dag er lært opp til at det er Vygotskys sosiokulturelle læringssyn som gjelder, og for meg har det aldri vært noen tvil om at det er dette synet som bør styre vår praksis i skolen. Rart da at jeg tidligere helst praktiserte basert på et behavioristisk syn. Tanken om belønning og straff, ytre motivasjon, karakterer, prøver og ren instruksjon henger sammen med betinget læring. Man vil ende opp med å bruke elementer av undervisning basert på et behavioristisk syn, simpelthen fordi det virker, men dersom man har tro på at mennesker konstruerer kunnskap sammen gjennom språk, bør jo det meste av undervisningspraksisen vår heller reflektere det?

3. Hvilket kunnskapssyn har jeg, og viser dette i min praksis? 

Kanskje jeg heller burde skrive kompetansesyn? Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger, og det er dette som skal vurderes i skolen. Men er det kanskje ofte at vi kun vurderer kunnskap? Er det fordi at vi tenker at det er det viktigste, og er det greit? Eller er det bare fordi at vi ikke finner gode måter å måle kompetanse på? Kunnskapssynet vårt – sammen med læringssynet,  påvirker nok i stor grad hvordan vi driver vurdering.

4. Hvordan lærer jeg best, og hvordan påvirker det min undervisning?

Man er seg selv nærmest, og det kan jo fort hende at mye av det vi gjør er fordi at slik ville vi ha foretrukket det. Vi lærere elsket skolen høyt nok til å ønske å jobbe der. Det gjelder ikke for alle elevene!

5. Hvordan driver jeg tilpasset opplæring?

Differensierer jeg i ferdige nivå, eller har jeg måter å sjekke ut elevenes førkunnskap. Driver jeg ytre eller indre differensiering, og hva fungerer egentlig best?

6. Hvem er mest i aktivitet i timene mine, og hvilken betydning har det?

Selv om det hevdes at læringspyramiden ikke har noe for seg, så er det vanskelig (med mitt sosiokulturelle læringssyn) å komme bort fra ideen om at høy aktivitet blant elevene er viktig for læring. Dette har vært en utfordring for meg, og noe jeg jobber med nå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å avbryte god elevaktivitet når det har gått litt for lang tid siden jeg hørte egen stemme…Kanskje forskningen kan innebære en kollega og en stoppeklokke?

7. Hvordan forholder jeg meg til endring?

Er jeg redd for å prøve nye ting? Redd for  å gjøre feil? Skinner det igjennom til elevene? Hva kommer i så fall frykten av? Komfortsonen er myk og god, men ikke et sted å oppholde seg dersom man vil få til endring.

8. Hva preger relasjonene mine til elever, og hvilken betydning har det?

Hvilken tone har vi i klasserommet? Ler vi sammen? Kjenner jeg elevene? Hva skjer når jeg møter en elev jeg ikke takler? Instinktet sier at jeg skal gå inn tungt og hardt og sette grenser, men stopper jeg opp og tenker får elevsynet mitt være med i vurderingen. Hva er denne eleven vant til? Hvorfor er han slik? Hva kan jeg gjøre for å skape en god relasjon mellom oss, og dermed være i posisjon til å sette grenser?

9. Ville jeg åpnet klasserommet for kollegaer eller ledere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kontroll og overvåking, eller mulighet for relevant tilbakemelding og veiledning?

10. Hvor mye har jeg med meg fra egen skolegang, og hvor hensiktsmessig er det?

Hvor mye av det jeg gjør er sånn for at skole alltid har vært sånn? Hvor ofte stopper jeg opp og stiller meg det viktige «Hvorfor»? Har jeg et konservativt syn på skolen?