Da vi for nesten to uker siden fikk høre om Pegidas demonstrasjoner, og at initiativtaker Max Hermansen var lærer, var min umiddelbare reaksjon at det overhode ikke var greit å jobbe som lærer og offentlig fronte slike holdninger. Samtidig er jo dette utrolig problematisk, for ytringsfrihet begrenses ikke av at vi er lærere. Vi har allikevel et profesjonsetisk ansvar basert på skolens samfunnsmandat, og noen grunnleggende verdier. Men hvor går grensa mellom profesjonsetikk og ytringsfrihet, og hvilken grense er det egentlig jeg opplever at Hermansen har brutt?
Jeg er utrolig heldig som jobber i skolen. Jeg kan åpent og offentlig kritisere mine øverste ledere i kunnskapsdepartementet uten å bekymre meg for om jeg har jobb i morgen. Det kan ikke ansatte i private bedrifter. Kommer vi ned på kommunenivå blir det muligens mer problematisk. Dersom jeg bærer meg over kommunale vedtak eller kritikkverdig praksis i kommunen, på sosiale- eller andre offentlige medier, vil jeg nok bli oppfattet som illojal. Lærernes profesjonsetiske plattform sier blant annet at vi skal
- være lojale mot egen institusjons mål
og retningslinjer så langt disse samsvarer
med samfunnsmandatet og vår
profesjonsetiske plattform - ta ansvar for å finne gode løsninger, og
om nødvendig varsle, når det oppdages
kritikkverdige forhold på arbeidsplassen - bruke ytringsfriheten og delta aktivt på
faglige og utdanningspolitiske arenaer
To lærere i Sandefjord mistet nesten jobben for å følge det første punktet. Jeg regner med at de først forsøkte å følge det andre punktet. Til slutt vant de pris for det siste punktet. Disse to viste pedagogisk ryggrad, i en kommune oppslukt av målstyringens vei til gode resultater. Det er veldig lett for meg å si at de brukte ytringsfriheten og profesjonsetikken helt riktig. Jeg er jo enig med dem.
Og når jeg ikke er enig?
Jeg har lyst til å rive meg i håret og skrike hver gang jeg hører andre lærere berømme forslag om fraværstak, mer styrende karakterer og strengere disiplin i skolen. For ikke å snakke om lærere som vil slå av internett og forby mobiltelefoner. Det er allikevel veldig enkelt for meg å anerkjenne deres meninger som relevante, og fortsatt anse dem som dyktige lærere. Jeg biter tennene sammen og prøver meg heller på en saklig diskusjon.
Men å diskutere pedagogikk i det offentlige rom er jo ikke det som er problematisk.
Det problematiske oppstår i det utrolig vanskelige skillet mellom meg – lærer, og meg – privatperson. Noen ganger er det skillet helt usynlig.
Er det greit at jeg møter elevene i butikken med to kasser øl i handlevogna når jeg torsdag har undervist om skader av alkoholmisbruk?
Er det greit at jeg på fritiden skriver blogg om farlige vaksiner når jeg på dagtid prøver å lære elevene hvordan de skal «forklare hvordan kroppen selv beskytter seg mot sykdom, og hvordan man forebygger og behandler infeksjonssykdommer»?
Er det greit at jeg har en hakekorstatovering på håndleddet?
Er det greit at jeg skriver et kritisk innlegg om innvandring i lokalavisa, når flere av mine elever er innvandrere?
Hvor går grensa for hva som er greit å gjøre som lærer? Hvilken troverdighet har vi overfor elevene i etterkant av en slik hendelse? Hvilken tillit har de til oss hvis de møter en som er en annen enn den han er i klasserommet? Jeg mener ikke at lærere har et ansvar for å til enhver tid oppføre seg som prakteksempler på politisk korrekthet, men jeg mener at profesjonen krever av oss at vi skal framstå som det som i den generelle delen av læreplanen heter «Det integrerte mennesket», og finne den gode balansen mellom alle disse motstridende elementene i opplæringa.
Og det er ikke gitt hvem som helst å bli lærer i utgangspunktet. Lærerutdanningene ligger under forskrift om skikkethetsvurdering. Kriteriene for å bli funnet uskikket lærer er blant annet:
| a) | studenten viser manglende vilje eller evne til omsorg og til å lede læringsprosesser for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet. |
| b) | studenten viser manglende vilje eller evne til å ha oversikt over hva som foregår i en barnegruppe eller klasse og ut fra dette skape et miljø som tar hensyn til barn og unges sikkerhet og deres psykiske og fysiske helse. |
| c) | studenten unnlater å ta ansvar som rollemodell for barn og unge i samsvar med mål og retningslinjer for barnehagens og skolens virksomhet. |
Det som går igjen er at man skal handle i tråd med skolens mål og retningslinjer. Jeg oppfatter dette som styringsdokumenter som opplæringslov og læreplan.
Så hva med Hermansen?
Er han et «Integrert menneske»? Følger han den profesjonsetiske plattformen? Handler han i tråd med skolens mål og retningslinjer?
Kanskje? Kanskje ikke?
Jeg er dypt uenig i Hermansens synspunkter. Hermansen oppfordret unge sinte høyreekstremister til å være med ham ut og gå i gatene, heller enn å sitte hjemme foran dataskjermen og bli sintere. Jeg skulle ønske at han oppfordret unge sinte islamister til å være med ut og gå, heller enn å sitte foran dataskjermene sine. For det er dette som er feilen med Hermansens ytringer. Han gjør skillet mellom voldelige og ikkevoldelige på høyresiden, men tillater ikke muslimer det samme skillet. Da går det fra å være meninger som jeg er uenig i, til å bli meninger som er diskriminerende og rasistiske. Det bryter kontrakten hans med elevene.
Jens Bjørneboe har i essayet «Læreren og eleven» skrevet noe som henger på min arbeidsplass. Noen ganger tenker jeg at det kunne erstattet både formålaparagraf og etisk plattform:
Jeg tror at noen av Hermansens elever vil ha problemer med å tro på at han er glad i dem. Så vanskelig er det å være lærer. Og selv om ytringsfrihet er en menneskerett, så er det ingen menneskerett å være lærer.
Skolevegen 