Det finnes lærere som mener at skolen skader elevene, men som ikke tør si ifra.  Det er et alvorlig problem for skolen. Finnes det en lydighetskultur blant lærerne, eller er dette et resultat av New public management, business-utdannede ledere og styringskåte politikere?

Jeg tror på en blanding, og i tillegg en skolekultur som tviholder på tradisjonelle strukturer.

For har vi ikke et handlingsrom? Kan vi ikke la være med det vi mener skader elevene? Selv har jeg sluttet med både karakterer (bortsett fra de lovpålagte terminkarakterene), prøver og lekser. Jeg gir heller ikke anmerkninger. Alt dette er innenfor lovverket.

Men det er kanskje ikke det de fleste lærere har lyst til å legge bort? Mitt inntrykk er at det som oppleves som kontroll og styring på kommune- og skolenivå, er legitimt gjenstand for kritikk, mens styring, rangering og kontroll på elevnivå er helt greit, og sågar viktig for lærernes metodefrihet.  Vi lar oss stresse av nasjonale prøver, men pålegger elevene langt flere prøver enn vi er pålagt å gjøre. En av de aller klokeste stemmene i skole-Norge, og en av de viktigste kritikerne av målstryringsregimet, Roar Ulvestad, sier i et intervju med Christian Lomsdalen at det å legge inn en innsats og få avkastning i form av en høy karakter, virker motiverende. Tenk dere ramaskriket om en skole innførte karakterer for lærerne! Er det ikke paradoksalt? For vi vil vel ha motiverte lærere som legger ned en innsats?

Hvis jeg tar feil, og det virkelig finnes mange lærere der ute som hadde kastet fredagstestene og avkrysningsskjemaene ut, dersom de bare fikk lov, så håper jeg de gjør følgende:

Ta det opp på et teammøte. Selv om du ikke vil si ifra om praksiser som skader elevene til lederne på skolen, så snakk med kollegene dine. Dersom dere er flere som er enige, så ta det opp i klubben og medbestemmelse. Forhåpentligvis får dere til en endring derfra. Hvis ikke, så meld saken til lærerprofesjonens etiske råd.  Vi kan ikke gjøre ting vi mener skader elevene. Det går på vårt profesjonsansvar.

For alt i verden; jeg setter stor pris på hver eneste kritiske røst, og skulle ønske de ble flere og flere – men vær så snill; i tillegg til å ytre dere, handle! Gjør opprør! Ta ansvar!

Kall det gjerne profesjonell ulydighet. Elevene trenger det.