Stikkordarkiv: #Testkultur

Smitten fra England

Postet den av
6

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Feminisering av skolen??

Postet den av
2

Noen vil ha det til at vi har hatt en «feminisering» av skolen. Uttrykket handler ikke om at det er overvekt av kvinner i skolen – noe vi har hatt siden før guttene sakket ut på lesing, men at skolen er preget av for myke verdier. Dette uttrykket provoserer meg, og blir heldigvis motsagt. Det er allikevel et faktum at guttene får svakere resultater enn jentene, og flere av dem dropper ut av videregående. Jeg er enig i at skolen på et eller annet vis ikke har klart å ivareta guttene, men å gi sykdommen et så snevert navn som «feminisering av skolen» synes jeg er helt meningsløst, og svært lite konstruktivt.

Kategorisering i feminine og maskuline verdier er problematisk i et samfunn der vi aller helst snakker om gode mennesklige verdier. For hvem skal ha definisjonsmakta i hva som er maskuline og feminine verdier? Det er mulig at det å snakke om hva vi føler, samarbeid og diplomati er «feminine verdier» som preger skolen, men skolen har heldigvis ikke tatt inn i varmen feminine verdier som sladder, utestenging og annet drama i sitt dannelsesprosjekt. Skolen som institusjon står for gode mennesklige verdier, som til syvende og sist skal danne det integrerte mennesket.

Selv om jeg ikke liker å kategorisere i feminine og maskuline verdier, så mener jeg selvsagt at det bygges kjønnsidentitet (som ikke trenger å være absolutt). Gutter og jenter er forskjellige. De leker forskjellig. Der gutter kan leke sammen i store grupper, ta stor plass og lage mye lyd, vil jenter finne sammen to og to, i en liten krok, og leke med noe bittelite. Men ikke alle. Noen gutter vil søke til jentene i lengsel etter ro, og noen jenter vil søke til guttene for å få utfolde seg fritt. Det skal de få lov til, og skolen skal legge til rette for at både friminutter og undervisning tar hensyn til hele spekteret av elever. Det er det som kalles tilpasset opplæring, og lærere som ikke gjør det bryter loven. De feminiserer ikke skolen, og grunnene til at flere lærere ønsker «stillesittende» elever er sammensatte. Lærerens kompetanse og didaktiske evner spiller inn på hvor praktisk skoledagen legges opp, og kommunenenes ressurser spiller også inn på om lærere ser mer praktiske opplegg som gjennomførbare.

Det jeg mener er grunnen til at at guttene sakker ut, er også  et problem for jentene. Prestasjonsjaget som gjør at guttene hopper av, gjør jentene syke, og gir den oppvoksende slekt generelt litt annerledes verdier. Skolen er for teoretisk, og i jakten på gode resultater på målinger mister vi enda mer av det viktige i de praktiske fagene. Hvem bryr seg om hvilken kommune som har best karakterer i Kunst og Håndverk og kroppsøving? Det at disse fagene får mindre plass i media og i rangeringer, er dessverre tegn på at praktiske og estetiske ferdigheter blir mindre verdsatt i kunnskapssamfunnet. Jeg er altså enig i at skolen trenger å bli mer praktisk, og tror i tillegg at skolen – og kanskje spesielt ungdomstrinnet har en lang vei å gå når det gjelder å motivere elevene, og holde seg oppdatert på utviklingen i ungdomskulturen. Jeg håper at ungdomsskolesatsningen vil hjelpe på noe av dette.

Vi må gjøre noe for å hjelpe guttene tilbake på sporet. Jeg tror på en kombinasjon av en mer praktisk skole, og en litt mindre «la gutter være gutter»-holdning. Gutter i dag er veldig mye forskjellig.

Vi trenger også flere menn i skolen, men ikke fordi at vi som er der allerede har for «myke verdier». Det som blir oppfattet som myke verdier er god pedagogikk, og et helhetlig menneskesyn.

Les også: «Skoleflink=Femi?» og «Hvem er skolens tapere?»

Karakterer – en av de skolske selvfølgelighetene?

Postet den av
3

Denne uka hadde vi en faktisk ekte karakterdebatt på skolen der jeg jobber. Det ble en spennende lufting av tanker og spørsmål – og litt mer livlig enn vanlig vil jeg påstå! Å vise til forskningsfunn (spesielt hvis mannen som har funnet dette heter Hattie), og å stille spørsmål ved etablert praksis kan provosere og utfordre. Men hvorfor blir vi provosert? Hva er det med de skolske sannhetene som er så vanskelig å gi slipp på?

Karakterer – «Så lenge stempelet er bra, så tar jeg det gjerne!»

Jeg var ganske flink i de aller fleste fag, og likte skolen godt. Da jeg for første gang siden barneskolen møtte utdannere uten karakterer på rektorskolen, følte jeg meg neste snytt. Godkjent/ikke godkjent er så vanvittig mye kjedeligere enn en skala fra E til A. Jeg skal ikke trekke den falske slutningen og si at det var på grunn av fraværet  av karakterer, men de to årene på rektorskolen husker jeg som de mest lærerike årene jeg har hatt. Jeg overlevde altså uten å få sløyfe og pokal. Jeg gjorde meg derimot nytte av den konstruktive tilbakemeldingen fra oppgaver og eksamener.

Før sa vi at på barneskolen talt bare innsatsen, og på ungdomsskolen teller faglige ferdigheter. Det ble endret midt på 2000-tallet da også barneskolene måtte gi faglige tilbakemeldinger, og stille faglige krav. Jeg tror de fleste barneskoler i stor grad gjorde det allerede, men med innføringen av VFL, ble det satt i et tydeligere system. Det ser ut til å virke ihvertfall. Elevene lærer massevis i 7 år, uten en eneste karakter. Noe av det første de lærer i 8. er å regne gjennomsnitt. De skal egentlig kunne det fra barneskolen, men det har ikke vært relevant for dem før rett etter jul – når de har fått sitt første karakterkort. Endelig skal de få vite hvor gode de er på en skala fra 1 til 6! Alle teller, og noen teller mer.

Jeg har aldri opplevd – og de fleste av mine kolleger har nok aldri opplevd, at det snittet er lavt. At sløyfa uteblir, eller at man får en bulkete vandrepokal med påskriften «Tildeles den som hvert år får beskjed om å jobbe bedre i timene, og følge bedre med.» De stemplene er nok ikke like gode å ha, og hva er vel vitsen med å prøve? Fokuset forsvinner fra læring, og over til resultater. Hvis vi kunne sluppet disse merkelappene så kunne kanskje eleven funnet glede i å stadig mestre noe nytt, lære noe mer, uten å oppleve nok et nederlag med tallet to på oppgaven. Dersom karakteren er den eneste målestokken på læring, vil en elev som ikke får stadig høyere karakter tro at han ikke lærer.

I andre enden finnes elever som jager toppkarakter med instrumentell læring. Hvordan forsvare en fortjent femmer, til en elev som har nipugget og jobbet seg halvt ihjel på enhver vurderingssituasjon og fått de nødvendige sekserene. Forståelsen er der ikke uka etter, og kompetansen er der ikke, men hvilken lærer hadde turt å gi lavere karakter?

Jeg skulle så inderlig ønske meg et massivt lærerbrøl mot karakterer i underveisvurderingen. Det hemmer læring og burde ikke egentlig ha noe i skolen å gjøre. Og ja, det hadde blitt en vanskelig omstilling for oss alle.

Høyreskolens løsninger

Postet den av
3

På Høyres hjemmesider kan vi lese hva de mener om grunnskolen, og hvilke løsninger de har. Mange store kommuner er i dag Høyrestyrte, og har vært det over lang tid.  Simon Malkenes skriver om Osloskolen i Dagsavisen, og i egen bok. Vi husker også opprøret mot målstyring i Sandefjord, etter at to lærere ble truet med oppsigelse på grunn av at de nektet å jobbe på en måte de ikke syntes var pedagogisk forsvarlig. I Stavanger var de langt på veien mot å utvikle et tilsvarende avkrysningsskjema, som skulle sikre at de dokumenterte riktig i forbindelse med vurderingsforskriften. Høyre profilerer seg som et skoleparti, men de avslører gang på gang at de ikke har den nødvendige kunnskapen om verken pedagogikk eller skoleforskning til å kunne føre en politikk som gagner skolen. Vi står igjen med en ideologisk og symbolsk plattform, der man synser seg fram med egen nesetipp som eneste veiviser, og de som taper er lærerne og elevene. I lys av det jeg vet om skole, og det jeg vet om Høyrepolitikk vil jeg prøve å oversette noen av Høyres «løsninger» (hentet fra hjemmesiden) til den praksis vi vil oppleve:

Høyres løsning er å:

    • prioritere elevenes lese- og regneferdigheter gjennom hele skoleløpet – tidlig innsats er nøkkelen til mestring og økt læringsutbytte

Flott! Tidlig innsats er kjempeviktig. Det vi ser nå, er at Høyre i praksis ønsker å drive skole i barnehagen. Det kan se ut til at de har et veldig snevert læringsbegrep, der læring først og fremst er knyttet til strukturert undervisning. Læring skjer i stor grad i barnehagene allerede, og en god måte å få til tidlig innsats på, ville vært å overføre en del av ideene fra barnehagen inn i skolen. Når opp mot 30 elever skal gå i samme klasse, må undervisningen nødvendigvis foregå på en slik måte at alle sitter i ro og lytter, og da skjer det ikke så mye læring. Små klasser på maks 15 de første årene ville gitt en bedre overgang, og en ville kunne drive en pedagogikk som gagnet elevene og førte til undring, mestring, begeistring og læring, heller enn stillesitting, disiplin og vansker.

Høyres løsning er å:

    • kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå

Å kartlegge elever for elevenes del er lurt. Diagnostiske tester  for å finne ut akkurat hva elevene sliter med er ofte nødvendig. Men hvorfor skal skolenes resultater offentliggjøres? Det fører ikke til mer læring hos elevene. Det fører til stigmatisering for skoler og kommuner, og det misbrukes til å både belønne og «skyfle rundt» på både ledere og lærere i de verste av blåkommunene. Benchmarking og målstyring har ingen plass i skolen, for det har ingen positiv effekt på elevenes læring. De er effektiviseringsverktøy for bedrifter.

Høyres løsning er å:

    • innføre læringsmål for alle trinn, slik at elever, lærere og foreldre vet hva elevene forventes å ha lært på hvert årstrinn

Dette er Sandefjordskolen og avkrysningsskjemaene. Dette er ungene som dør i magen før ukestest eller målsjekk. Et slikt system er ikke pedagogisk forsvarlig, og er helt aldeles misforstått VFL og god tilbakemeldingskultur. Ja, elevene skal vite hva som forventes av dem, men det skal skje som en integrert del av undervisningen og gjennomsyre læreres tenkning når de planlegger og vurderer. Innføring av læringsmål for alle trinn gjør ingenting positivt for pedagogikk og læring.

Høyres løsning er å:

    • innføre skriftlig avgangseksamen i norsk, matematikk og engelsk for alle elever på 10. trinn

Hvorfor??? For at allerede presset og stresset ungdom skal skjerpe seg og jobbe enda hardere? For at de som allerede mislykkes skal få flere dårlige karakterer på virnemålet? Prøver fører ikke til læring. Tvert imot.

Jeg kan knapt finne en eneste løsning i Høyres skolepolitikk som bygger på noe vi kan finne igjen i skoleforskning eller grunnleggende pedagogikk. Det jeg finner er konservativisme (naturlig nok). Et ønske om å gå tilbake til  den fagtunge realskolen, med sin strenge disiplin og sine autoritære lærere. Problemet var at realskolen ikke var for alle. Det blir ikke Høyreskolen heller, dersom de får løse problemene på sin måte.

En naturlig motvekt til testkulturen

Postet den av
6

For noen dager siden så jeg et bilde av 20-30 mobiltelefoner med gule lapper, liggende på en «tavlehylle». Tittelen på bildet var «geografiprøve». Først lurte jeg på hvilket spenstig prøve dette var – hva er det for noe spennende de gjør med mobiltelefonen og de gule lappene?

De oppbevares synlig, med en navnelapp, slik at ikke elevene skal jukse på prøven. Jeg skjønte det jo ikke med en gang, men humret litt når jeg så for meg hele klasserommet, og elevene som leverer inn mobilene før de setter seg ned og strever med prøve. En prøve som mest sannsynlig er enkel å jukse på – derav denne bekymringen, og mobiltelefonene fram på tavla.

Jeg skal være forsiktig med å tillegge dette bildet for mye – for alt jeg har å gå etter er jo disse mobilene, med lappene, og tittelen «geografiprøve». Allikevel vil jeg stille noen spørsmål rundt denne vurderingspraksisen, der elever kan jukse, og der de på en kort prøve skal reprodusere kunnskap de har tilegnet seg i løpet av den siste måneden eller så. Om det ikke var en slik prøve i tilfellet med bildet, så vet jeg jo at de finnes rundt omkring. Hvilket læringsutbytte gir en slik prøve?

Selv mener jeg at vi kan og bør vurdere elever uten prøver og tester, og at dette er noe av intensjonen med vurdering for læring. Vi har i skolen erkjent at nasjonale prøver og internasjonale standardiserte tester er kommet for å bli, så hvorfor ikke prøve å være en motvekt til dette der vi kan?

Noen steder legger også skoleeier føringer for hvilke tester som skal tas, og noen steder går det fryktelig galt når de gjør det – Sandefjord og Oslo har vel begge tatt vurdering litt for langt, uten at politikerne har forstått helt hva som var den gode intensjonen bak. Til skoleeiernes forsvar; en test eller undersøkelse er den mest effektive måten å skaffe seg kunnskap om hva som skjer på elevnivå i skolen. Det var slik William Farish tenkte da han for første gang samlet inn oppgaver og ga karakterer til sine studenter på Cambridge i 1792. Han syntes ikke at han hadde tid til å sjekke hva elevene kunne på den gamle måten, med veiledning og samtaler, så derfor graderte han studentene sine i stedet for å lære dem å kjenne.

Jeg tror at det finnes en måte å slippe rettebunker, unngå at små barn «dør i magen» før uketester og kanskje til og med snu statistikkene for psykisk helse blant ungdom. La oss slutte med prøver! Noen enkle spørsmål – «Kan du dette?» «Kan du vise meg?» «Husker du hva som skal til for…» i rundene vi uansett tar i klasserommet gir oss oversikten, og vi kjenner vel elevene våre godt nok til å se mønstre i hvordan de lærer? Muntlige og skriftlige oppgaver, med alle mulige hjelpemidler, og veiledning fra lærer gir et mer reelt vurderingsgrunnlag enn en prøve, for man har vært i situasjonen hele tiden. Når man snakker om at rask tilbakemelding er viktig, så mener man ikke at prøven skal være rettet i løpet av uka, men at eleven skal få vite der og da om hun har oppfattet noe riktig og få nødvendige korrigeringer. I slutten av uka, eller dagen etter for den saks skyld, betyr kun tallet i hjørnet på arket noe, og mye av veien dit er allerede glemt. God vurdering starter – og stopper, i klasserommet!