Skoleordbok for alle!

Det florerer mange nye rare ord i skoleverden. Mange av dem ønsker jeg å la være å bruke, og tar da i bruk bedre ord som betyr omtrent det samme. Her er en guide slik at du også kan snakke og skrive riktig om skole!

Benchmarking: Konkurranse

Best Practice: Det som funker best. Vanskelig å finne bare et ord, men jeg vil si at å være god lærer er godt på vei dekkende.

Brukere: I mitt hode er brukere noe helt annet enn elever og foreldre.

Effektivisering: Større klasser.

Evidens: Klare tegn på at noe vi antar virker, faktisk virker. Kan brukes, og det er også ønskelig at flere bruker det etter denne definisjonen:

Capture

Læringstrykk: Trykk er i fysikken definert som kraft pr areal, men de som har funnet på dette tøyseordet vet nok ikke mye om fysikk. Læringstrykk skal altså si noe om hvor mye læring en klarer å trykke inn på kortest mulig tid. Direkte oversatt betyr det «Å kjøre opp tempoet slik at halve klassen faller av lasset.» Jeg bruker ordet motivasjon, som er det jeg tror de egentlig mener. Det er tross alt det som faktisk skal til for å få til mer læring.

Læringsutbytte: Et ord som skal si noe om hvor mye som kommer ut per det som puttes inn i skolen. Absurd. Skolens mandat er læring og danning. Bruk de ordene.

Omdømmebygging: Hvor bra er skolens hjemmeside?

Skoleeier: Kommunen eller fylkeskommunen

Standardisering: Det som gjør at all Mcdonaldsmat i hele verden smaker likt. Finnes heldigvis ikke et godt ord i skolen. Se ellers under Best Practice

Virksomhet/resultatenhet: Skolen

Virksomhetsleder/enhetsleder: Rektor

(Listen kan justeres og videreføres med hjelp fra dere. Forslag mottas med takk!)

Fast plass mellom stolene

Hva skjer med elevene som sliter, men ikke sliter nok? En frustrasjon som har bygget seg opp over lengre tid, er den jeg har over skolesystemet vårt som ikke fanger opp mange av disse. De som fungerer så greit at de ikke blir tilrådd spesialundervisning etter opplæringslovens §5.1, og som ikke lever under så bekymringsverdige forhold at barnevernet går inn med tunge tiltak. Elevene som havner mellom alle stolene, og blir glemt og værende der til de dropper ut av videregående og begynner å koste samfunnet store penger. De jeg skulle ønske at vi hadde investert i da det enda var mulig å utgjøre en positiv forskjell.

Det er kanskje spesielt elevene som sliter med dårlig psykisk helse som havner her. I tillegg elever med diagnoser i autismespekteret, og elever med sosiale vansker og atferdvansker. Jeg er overbevist om at flere av disse elevene ville klart seg langt bedre om vi kunne tilby dem skolegang med tettere oppfølging fra voksne –  kanskje ikke èn til èn i 100%, men det å ha en egen kontaktperson som starter dagen, og følger opp når ting blir vanskelig. Stillaser og støttehjul inntil de er klar for å takle skolehverdagene alene. For så mange unge blir den ene viktige voksne redningen og løsningen. Svært ressurskrevende, selvsagt – og umulig å få til uten at en sakkyndig har tilrådd det.

Noen elever havner i en ond sirkel av byråkratisk rigiditet; Eleven henvises PPT fordi at h*n ikke fungerer faglig og sosialt i ordinær undervisning. PPT tilrår ikke spesialundervisning på bakgrunn av at elevens kognitive evner er gode, og skolen kan/bør/skal tilrettelegge. Rektor vil ikke sette inn ekstra folk når PPT ikke tilrår. Forståelig. Det humper og går, og man bruker de ressursene man har. Eleven sakker lenger og lenger akterut. Søking til videre skolegang blir vanskelig. Alt er gjort riktig, men ingen har gjort det rette. Eleven er fanget mellom stolene. På videregående lurer de på hvorfor ingen har gjort noe før.

Hva gjør vi, og hva kan vi gjøre? En utfordring er –  og jeg beveger meg muligens ut på tynn is her, at jeg tror noen kommuner opererer med litt kreative tolkninger av lovverket. Muligens for å unngå å bruke mye ressurser på 5.1. Jeg har både hørt om kommuner som setter tak på hvor mange elever som skal ha spesialundervisning, og jeg har lest sakkyndige vurderinger uten konklusjon(!). Målet må vel være å spare penger? Eller har disse juridiske dokumentene blitt for vanskelige å jobbe med på en fornuftig måte? Gjør vi da det rette eller det riktige? Vi må selvsagt ha et tydelig lovverk som følges – og kanskje vi trenger en ny paragraf for de som faller gjennom?

Uavhengig av hvor formelle vi er med det formelle,  så mener jeg det er utrolig viktig at vi i tillegg snakker sammen, og spiller på lag for elevene. Bruke litt sunt bondevett, fordi It takes a village.  Dersom en halv dag med arbeidstrening er det som skal til for å motivere og føre til mestring for en elev, bør en kunne få til det uten å fylle ut femten papirmetre. Da må foreldre, skole, ppt og eventuelt barnevern og helsevesen sammen være landsbyen som støtter og løfter, og gjør det rette litt kjapt, heller enn det riktige veldig sakte. Når flere instanser er inne rundt et barn, så er det helt avgjørende at de snakker sammen, og kommer med tiltak som alle kjenner omfanget av. Kommunen bør ha systemer for dette. Et sikkerhetsnett for hver elev, fordi instansene har et fast og jevnlig samarbeid, som både kan gi pragmatiske løsninger og sikre god dokumentasjon.

Noen ganger vil den pragmatiske løsningen være å sette inn en voksen som kan veilede fram til livsmestring. I det som i dag er “ordinær undervisning” på de fleste skoler, så ser jeg ikke andre løsninger for å redde elevene fra tomrommet mellom stolene. Jeg tror de er verdt det. Så får vi i tillegg ha et langsiktig mål å få til god differensiert og tilpasset undervisning som vil fange opp disse elevene uten omfattende ressursbruk. Det er fullt mulig, men tror jeg dessverre vil kreve en større omorganisering en skole-Norge er klar for,  og mer nytenkning enn det finnes i skolen i dag.

 

Jentete irritasjoner

Jeg har de siste to årene skrevet innlegg i anledning kvinnedagen, og når jeg nå gjør det for tredje gang har jeg kanskje forpliktet meg litt på at det skal bli en tradisjon.

Så var det tema da. Jeg vender nesten tilbake til den sorte, dype navlen, men vil denne gangen oppfordre til det motsatte; slutt å bry dere!

Jeg har noe som jeg har grublet på lenge. Faktisk så lenge at det begynner å føles som en litt sånn umoden tanke. Noe jeg burde ha funnet ut av i ungdommen. For å forklare må jeg si litt om hvem jeg er, og i så måte kanskje bli mer personlig enn jeg pleier å være på bloggen.

Jeg misliker generaliseringer, kjønnsstereotypier og denslags, men det er nok fare for at noen av dem allikevel vil dukke opp her. Det er vanskelig å unngå når en skal snakke om kjønnsroller og kjønnsidentitet.

Så – hvem er jeg?

Jeg er en pyntedokke og guttejente. Jeg elsker klær, interiør, teknologi, sci-fi og fantasy. Jeg liker å diskutere, og jeg er sikkert irriterende påståelig. Samtidig griner jeg av absolutt alle filmer i hele verden, og klarer knapt å se en hel nyhetssending uten å ta til tårene. Jeg kan være selvkritisk nesten til det paranoide, og neste dag være selvhevdende og tøff. Jeg har utpregede maskuline egenskaper, og også tydelige feminine sider.

Da jeg var yngre var det flaut å like ting som jeg tenkte på som «jentete». Hotell Cæsar for eksempel. Eller high school-filmer om populære, slemme jenter, og snille nerdejenter som ble pene og fikk kjæreste. Jeg var flau over å like intriger og drama fordi det ble framstilt som fordummende lavkultur. Og her kommer det som jeg har undret meg over så lenge; Er det å være jentete degraderende? Små og store irritasjoner jeg har forsterker dette inntrykket for meg.

Jeg irriterer meg over at mange – spesielt menn, tilsynelatende synes at strikketøy er det mest provoserende kvinner kan henge fingrene i.

Jeg irriterer meg over at noen mente at Torbjørn Røe Isaksen «utleverte» kona da han twitret om at hun var litt sur for at det berømte TV2-hotellet skulle forlate TV2.

Jeg irriterer meg over at noen jenter blir sett ned på fordi at de synes det er gøy med sminke og klær.

Jeg irriterer meg over at «gutteting» og «jenteting» er ord vi bruker.

Jeg irriterer meg enda mer over at jenter som liker «gutteting» er litt kule, mens motsatt fortsatt ikke er helt stuerent.

Jeg irriterer meg over at noen «løper som ei jente» eller «kaster som ei jente»

Jeg irriterer meg over at vi skammer oss over ting som gir oss glede.

Jeg irriterer meg over at jeg fortsatt er opptatt av det.

Og så lurer jeg på om det er reelt. Og hva det skyldes. Og om det vil gå over.

Første skritt må ihvertfall være at vi skal slutte å mene så forbaska mye om hvordan andre velger å kle seg, hva de ønsker å uttale seg om og hva de foretrekker å underholde seg med. Kardemommelov foran jantelov, og stå opp for det du liker!

Det jeg gleder meg mest til denne våren? Ny sesong av Paradise Hotel og ny sesong av Game of Thrones.

Ha en lat og herlig kvinnedag!

Min drømmelærerutdanning!

Dette er ikke et innlegg om min lærerutdanning. Det var ikke mye drømmeaktig ved den. Det jeg vil er å beskrive en lærerutdanning som jeg gjerne ville hatt, og som jeg tror ville gagnet skolen. Hvordan kan vi skape drømmelærere? Hvordan kan vi lage en lærerutdanning som ruster studentene for yrket, og skaper en bedre skole for alle elever?

Praksis

Det sies at man skal gjøre noe i 10 000 timer for å bli god til det. Da tror jeg det er best å bare hoppe i det. La lærerutdanningen starte med minst et halvt års praksis. En student som både «skygger», assisterer og blir veiledet av en mentorlærer. Mentorlærer kunne vært en karrierevei for lærere.  Etter et halvt til ett år med praksis vil studenten ha dannet et godt bilde av skolen fra lærersiden. Noen vil kanskje hoppe av før det har gått så langt, og det er som regel best for alle parter!

Deretter vil den «vanlige» lærerutdanningen ta til, med jevne innslag av praksis gjennom hele studieløpet. Praksis bør da være knyttet til fag og konkret teori og oppgaver. Til slutt, før læreren er ferdigutdannet, bør det igjen gis en praksisperiode – eller en slags turnusordning, der studenten/læreren jobber ved en skole, men får veiledning både fra veiledere ved skolen, og faglærere ved universitet/høgskole. Dette vil kunne knytte UH-sektoren nærmere praksisfeltet.

Fag

Fagene bør sammenfalle med skolefagene, og man bør kunne velge 2-4 alt etter hvilket årstrinn man ønsker å jobbe på (det bør man kanskje ha funnet ut av etter et halvt- ett år i praksis?). For 1-2. trinn bør grunnleggende lese-, skrive- og regneopplæring være obligatorisk. Fagene bør inkludere fagdidaktikk, bør både gripe dypt og bredt, og det bør legges stor vekt på modellering av metode og variasjon i undervisningen. Enhetene bør gå over mer enn et semester, og en bør selvsagt benytte mappevurdering og gruppeoppgaver som «eksamensform».

Profesjonsfag

Pedagogikk er uten tvil det viktigste profesjonsfaget, men hadde det vært mulig å spisse det litt, og legge til noen andre profesjonsfag også? Hva om man lærte pedagogikk tilpasset trinnet en skulle jobbe på? Det glemte og sårbare mellomtrinnet hadde kanskje fått et velfortjent løft fram i lyset da.

I tillegg til pedagogikk, så er det mye kunnskap man etterlyser i lærerutdanningen: Vi burde lære mer om (mange!) forskjellige diagnoser, spesialpedagogikk, migrasjonspedagogikk, bruk av digitale verktøy, konflikthåndtering, organisasjonslære, førstehjelp, klasseledelse, mobbing, psykisk helse, syn og hørsel, lovverk og styringsdokumenter. Man kan sikkert klare å putte disse emnene, og flere, i noen fagsekker.

Kanskje også profesjonsetikk kunne blitt et eget fag?

Hvor lang skal utdanningen være? Hvor mange studiepoeng skal den gi, og hvilken tittel skal man få? Aner ikke. Disse tingene er ikke relevant nok til å få være med i drømmen min.

Kostnader og praktisk gjennomføring, sier du? Det er vel sjelden det drømmer er laget av heller.