Månedlige arkiver: april 2015

Kampen om læreryrket

Postet den av
1

Det nærmer seg to uker siden filmskaper Trygve Hagen skrev om hvordan læreren kunne få autoritet i klassen. Han fikk et godt svar av påtroppende leder for elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen.

Jeg leste Hagens ytring som en spissformulert provokasjon for å promotere filmen hans, «Kampen om klasserommet», og hadde ikke tenkt å bry meg noe mer med den. Kanskje jeg skulle droppe å se filmen, hvis det var denne linja han la seg på. Alle var ikke enige med meg. Flere mente at han hadde gode poenger, at læreren bør ha flere sansksjonsmuligheter og større makt i klasserommet. Beskrivelsene er for meg som tatt fra et helt annet yrke. Jeg har reflektert litt over hva mye av jobben min har bestått i.

Jeg liker alle elevene

Det har ikke vært enkelt. Med elever som har vært selvsentrerte, egoistiske og usympatiske, med uforbeholden støtte fra hjemmet, har det noen ganger føltes umulig. Men jeg gjør det. Alle elever kommer i utgangspunktet med et ønske om å lykkes. Det er ikke alltid like lett å se, og noen elever har fått ødelagt sin tillit til voksne. De starter med piggene skjerpet, og ute. Det tar tid, og det er frustrerende, men piggene lar seg sakte men sikkert slipes litt, og plutselig en dag, så kommer han med et dikt han har skrevet hjemme:

wpid-dsc_0212.jpg

Det gjorde han etter at jeg oppfordret ham til å skrive et dikt om hvor mye han hatet å skrive dikt.

Jeg interesserer meg for elevene

Noen ganger savner jeg å undervise i fag som norsk, engelsk eller RLE. I de fagene får elevene vise fram mer av den de er, enn de får i matte og naturfag. Jeg får ikke lest så mye av det elevene skriver, så jeg sørger for å prate med dem. Hvilket spill spiller de for tiden? Hvordan gikk det på konserten med koret? Hvordan går det med hesten?

(Jeg har et stort forbedringsområde her. Fotballgutta… Til høsten har jeg bestemt meg for å finne ut hvilke lag de forskjellige følger, og ta en rask kikk på resultater på søndagen. Det er et lite offer for en potensielt stor gevinst)

Jeg bryr meg om elevene

Det er viktig å bygge et tillitsforhold. Jeg vil dem godt, og kan vise det på flere måter. Noen ganger er det er å gi et kvarter av timen til å øve på fremføring til neste time, andre ganger å være tilgjengelig for øvehjelp via facebook kveldene før en heldagsprøve. En gang var det å følge en elev hjem i et friminutt fordi hun hadde glemt ut at hun hadde tatt med seg ei lita mus på skolen! Og veldig ofte er det å ta noen samtaler a la norvegiareklamen. Noen ganger trenger de bare litt mat. Eller litt frisk luft. Jeg har runde kanter, men klare rammer, og setter tydelige grenser før gode «velferdsordninger» blir utnyttet.

Et smil om dagen gjør godt i magen

Et gammelt ringrevuttrykk lyder «Ikke smil før jul». Jeg blir litt kvalm av det, og tenker at hvis noen for alvor praktiserer slik, så bør de fratre sin stilling i utdanningens tjeneste. FY!

Smil hver dag, til så mange som mulig. Møter du et blikk, så smil. Enkel medisin for det aller meste, både for deg og mottakeren. Tenk at noen elever har kanskje aldri opplevd en lærer som ser dem inn i øynene og smiler til dem?

Jobben min handler altså i stor grad om relasjoner og klasseledelse. Med ny klasse bruker jeg kanskje mye tid på det også. Men vet dere hva? Det fantastiske er at når jeg har gjort dette grunnarbeidet, så har jeg verdens aller beste utgangspunkt for å hjelpe dem å lære matte og naturfag. (Som nok noen tenker ER jobben min)

Jeg trenger ingen sanskjonsmuligheter, og jeg ønsker ikke makt i klasserommet, kun gjensidig respekt.

Smitten fra England

Postet den av
6

Jeg kom nylig tilbake fra min tredje studietur til England, min første som skoleleder. Temaet var lærende ledelse, og vi hadde både et skolebesøk og et seminar med dr Sara Bubb. Vi fikk svært godt utbytte i form av konkrete tips til hvordan vi skal bli en lærende organisasjon. Jeg kan allikevel ikke si at jeg har lært noe før jeg faktisk har omsatt dette til praksis. Jeg tar med meg noen konkrete ideer som skal prøves ut, og som jeg vil skrive om ved en annen anledning. Nå følger de større refleksjonene jeg gjør meg i møte med et annet skolesystem.

Tilsammen har jeg vært på besøk på 5 skoler i England siden første tur i 2007. Denne gangen oppdaget jeg hvor mye mitt syn på skole har forandret seg på de ni årene.

Det som imponerte meg mest første gang, imponerer meg fortsatt. Ekstremt godt forberedt og læringsfokusert undervisning, med mye variasjon og hyppige skifter av aktivitet. Hele skolen er dekorert med læringsstøttende plakater med synonymord, gode bindeord, fakta om diverse tema og påminnelser om hvordan vi skal oppføre oss. Overalt elevene ser vil de finne noe som kan vekke deres nysgjerrighet, eller minne dem på noe som kan være nyttig til neste gang de skal løse en oppgave. Så ofte har jeg tenkt at dette bør vi bli bedre på hjemme også, og mange er enige med meg. Motforestillingene går på to ting; noen synes det er veldig rotete og forvirrende med så mye informasjon, noen tenker på det jeg ser som læringsstøttende, som juks. De siste tenker jeg kanskje har noen skritt igjen å gå før de forstår hva jobben deres egentlig går ut på.

Det som skremte meg mest første gang, skremmer meg fortsatt mest. I mange av klasserommene finner jeg en kultur for rangering av elevene, og for offentlig skamming. En elev på seks år spente tåa i pulten da hun skulle sette stolen inntil pulten, og løftet foten mens hun hinket på stedet og stille viste smerte med ansiktet. Hennes gruppe fikk gå ut sist, etter at læreren hadde gjort et poeng ut av at jenta ikke klarte å stå stille, og dermed hadde sørget for at hennes gruppe måtte vente. Jenta kom pliktoppfyllende med en unnskyldning til resten av gruppa si. Kulturen med offentlig skamming og rangering ser ut til å gå hele veien til toppen av det britiske skolesystemet.

I 2007 var jeg såvidt i gang med arbeid med vurdering for læring. Jeg syntes det var flott at vi skulle stille krav til elevene, og at vi skulle ansvarliggjøres for resultatene i klassene våre. VFL og målstyring var to sider av samme sak for meg, noe det ser ut til at en del skolepolitikere fortsatt tenker.

Allerede på midten av 90-tallet ble skolen transparent i England. Resultater ble rangert og offentliggjort, og Ofsted startet sine inspeksjoner på grunnlag av standarder for hva god undervisning og god skole er. På den aller første listen som ble offentliggjort havnet et distrikt i Øst-London på en desidert sisteplass. Det var langt opp til neste. Skolelederne i kommunen min var så heldige at vi fikk besøke på en av skolene i dette distriktet; Bonner primary school.

Da resultatene kom, og var så nedslående, bestemte de seg på denne skolen for å gjøre et kollektivt løft. Ved hjelp av en fantastisk rektor, og en stab av motiverte lærere og assistenter klarte de på få år å bli en av Ofsteds 20 «Outstanding schools». De gikk fra verst til best, og godt var det. Rektor på denne skolen, Martin Tune var takknemlig for at de gode resultatene sørget for at de fikk «jobbe i fred». På en slik skole har en råd til å være innovativ, og lærerne fikk stor frihet både når det gjaldt arbeidstid (og sted) og pedagogiske valg. Han hadde tillit til at de gjorde en god jobb (Og i årenes løp hadde de som han ikke hadde like stor tillit til forlatt skolen.) Han syntes synd på de i andre enden av rangeringslistene, der skoler stenges, eller blir lagt under ledelse av andre skolers rektorer i såkalte academies. De har konstant noen som puster dem i nakken og tvinger fram prestasjon. Noen lærere og rektorer mister jobben.

For 9 år siden ville jeg tenkt at det var jo flott det da, når de ikke leverte resultater. Nå vet jeg at en skole er mer enn sine faglige resultater. Rektor Martin trakk fram Pasi Sahlbergs utsagn om at i England hadde det vokst fram en GERM som var i ferd med å ta over hele verden. Germ i dette tilfellet var ikke en bakterie (selv om den oppfører seg likt), men en forkortelse for Global Education Reform Movement. Den traff oss 10 år etter at den oppstod i England.

Grunnen til at Bonner lyktes i 1997 var at de jobbet som en lærende organisasjon. Endringen kom innenfra, og den var kollektivt motivert. Nå har de en kollektiv motivasjon for å fortsette å utvikle seg, og opplever tillit og frihet til å få til nettopp det.

Det er ingen tvil om at et strengt målstyringsregime virker for å oppnå resultater. Klassisk betinging med belønning og straff er også en effektiv måte å lære på, men det medfører noen negative følger. Frykt og stress gir ikke varig læring på noe nivå i skolesystemet.

Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder elevenes trivsel og demokratiforståelse. I norske klasserom er det ikke vanlig å se offentlig skamming, og vi bygger vår pedagogikk på et sosiokulturelt læringssyn. I vår kultur er det mest nærliggende å tenke at lærende organisasjoner skal føre til utvikling av skolen, og ikke målstyring. Jeg håper at våre politikere forstår denne forskjellen, og forstår hva det innebærer.

Da Andy Hargreaves var i Stavanger våren 2013 trakk han fram alt det vi er gode på i Norge, og sa at vi måtte ta vare på det, og ikke la PISA sette standarden. Han avsluttet med «Don’t go the Oslo way»

Det viktigste jeg tar med meg fra den siste studieturen til England er dette:

Vi må på egen skole bli enige om hva god undervisning er, og hvilke utviklingsområder vi har. Vi må jobbe kollektivt, systematisk og målrettet mot våre egne standarder, slik at våre resultater holder seg gode over tid.

Hvis vi ikke gjør det så mister vi kanskje sjansen til å være en lærende organisasjon når «The Oslo way» blir «The Norway way».

Jeg er litt Thomas Seltzer

Postet den av
Svar

Er det ingen som ser parallellen?

For noe måneder siden, etter angrepene   i Paris, sa vi at nå var det viktigere enn noengang å trykke de berømte karikaturene. Vi skulle ikke la oss kue, og ytringsfriheten var utøyelig.

Det er så inderlig lett å si for oss som ikke kjenner en bitteliten bismak av avsky, når vi ser slike karikaturer.

Thomas Seltzer er flink til å bruke sitt program til å peke på snodigheter i våre politisk korrekte hverdager, og noen ganger holder han opp et narrespeil der vi kan ta en liten kikk på vår egen dobbeltmoral. Da er det noen som ikke ser det riktige bildet.

Her gjorde Thomas Seltzer det som alle oppfordret til å gjøre for noen måneder siden. Han møtte trusler om en politianmeldelse med mer av det samme. Han krenket for å krenke, slik vi oppfordrert til i ytringsfrihetens navn.

Så kan man synes hva man vil om hvor lavmål og tullete middelet var. Han tok ihvertfall oppfordringen. Han var Charlie som bare faen.

Matematikktaktikk

Postet den av
Svar

Jeg er veldig glad i matematikk, og underviser i faget på ungdomstrinnet. Jeg tenker på ingen måte at det er negativt at flest mulig av lærerstudentene har gode nok mattekunnskaper til å lande en firer. Men er det det vi vil prioritere? Er det det som er viktigst? Så viktig at døra lukkes hvis ikke?

Bare det å sette en slik tallgrense er absurd synes jeg. (Gjelder for øvrig karakterer generelt, fraværsgrenser og antall studiepoeng lærere skal ha for å undervise et fag også…)

Problemet med å bruke tall på denne måten er at de er absolutte ( Vi snakker som regel om det som i matematikken heter naturlige tall). Hva om du hadde nesten 4? Om du hadde fått 4 av en annen lærer? Om du hadde et skikkelig kjipt år da du fikk den karakteren? Eller om du hadde en skikkelig kjip lærer? (De finnes) Hva om du har spesifikke vansker i matematikk, men er god på andre fag (og i tillegg klarer å lese og bruke statistikk, ofte omtalt som sort matematikk) Hva om du hadde den ekte drømmelæreren i matematikk, som fikk deg fra 1 til 3, og du kjente kallet og gnisten til å gjøre det samme for framtidens barn og unge i grunnskolen?

Regneferdigheter skal alle ha. I alle fag. Regning handler om å bruke regneartene riktig i riktig situasjon og til riktig tid. Slik f. eks sykepleiere må gjøre for å sørge for at pasientene får så mye medisin de skal ha. Regneferdigheter er viktig for absolutt alle, og de kan til og med avgjøre liv og død.

Matematikkkompetanse derimot er noe annet.  Verden hadde vært kjedelig om alle hadde hatt god kompetanse i matematikk (SA MATTELÆREREN!!!)

Så hva vil jeg at skal være nåløyet for å kunne begynne å studere for å bli lærer?

Evnen til å skape relasjoner til elevene er helt avgjørende. Evnen til formidling likeså. En lærer må like alle barn! Hver dag skal elevene gå hjem, og kjenne på at «Ja, læreren liker meg!» Det bør du ha karakteren 6 i for å studere til å bli lærer.

Så er det selvsagt viktig å være trygg, dyktig og engasjert i fagene du skal undervise. Helst så engasjert at du er villig til å utvikle og endre deg, og ta i bruk nye undervisningsmetoder og tilpasse et samfunn i stadig forandring.

Vi har ikke karakterer i alle disse egenskapene. Vi har ikke engang et fag i skolen som dekker det å bli en god lærer. Det får vi i utdanningen når vi er i praksis, og lærer didaktikk og pedagogikk. Altså etter at vi har kommet gjennom nåløyet. Burde det ikke være motsatt? At de som faktisk viste seg som gode lærere ble uteksaminert som gode lærere? Så kunne kanskje sileprosessen vært en kort søkertekst (sier mye) eller til og med et opptaksintervju?

Jeg håper ikke at regjeringens matematikktaktikk fører til at vi går glipp av gode lærere (Det har vi ikke råd til med lærermangel), men jeg frykter det, og jeg håper de snur.

Maktesløs mot mobbing?

Postet den av
2

Jeg hørte en lærer si en gang, at dersom barnet hennes ble mobbet, så ville hun bytte skole på flekken. Det må vel anses som en fallitterklæring for skolen?

Nylig hadde jeg også en samtale med en elev – en svært dyktig og kjekk elev, som lurte på hva som egentlig var vitsen med slike anti-mobbekampanjer. Lå det ikke dessverre i menneskets natur å mobbe? Kyllinger dreper de iblant dem som skiller seg for mye ut. Mitt svar var at vi ville vel være bedre en kyllinger. Er ikke det at vi er i stand til å akseptere det som er annerledes, en av de tingene som virkelig gjør oss til mennesker?

I møte med en mobbesak er følelsen av utilstrekkelighet enorm. Hver gang. På 11 år i skolen har jeg aldri vært borti en sak der ett offer blir mobbet av èn mobber, og at saken løses ved at vi sier stopp. Det er alltid mer komplisert.  Jeg har grepet inn i saker der verken eleven eller foreldre varsler selv, men der mobbingen har vært åpenlys. Jeg har møtt elever som ikke innser (ikke vil innse, eller heldigvis faktisk ikke innser?) at de blir gjort narr av og herset med. Jeg har også møtt foreldre som omtaler DEN GUTTEN eller DEN JENTA som den verste bølla på skolen, som holder deres kjære barn, og andre elever som gisler i et regime av frykt og terror. Jeg vet at det nok faktisk er omvendt, og at både DEN GUTTEN og DEN JENTA har sine ting å stri med. Jeg har sett paragrafer i opplæringsloven holdt opp som argument for å få motparten i en konflikt til å motta sanksjoner. Jeg har sett misforståelser, dumheter på nett og ungdom som dreper hverandre med blikk – og alt kalles mobbing. Det er virkelig aldri enkelt. Og jeg ender opp med å føle meg maktesløs og utilstrekkelig.

Jeg var en gang i en klasse med en liten kjerne av «kule» gutter. De så bra ut, spilte fotball og var faglig sterke. Spesielt en av dem hadde stor makt over de andre i klassen. De andre guttene var mer opptatt av ham, enn av hva som foregikk faglig i timen. Med et ørlite nikk kunne han styre om kameratene skulle gjøre som de fikk beskjed om eller la være. Klassen satt på nåler og avventet hans anerkjennelse eller neste «kommando». Jeg kunne selvsagt ikke si noe på ham. Han var snill, høflig og blid, og gjorde flittig det han fikk beskjed om. Når han ikke var der gjorde alle det. Hele atmosfæren endret seg. Flere turte å rekke opp hånda, og den harde kjernen rundt ham fikk faktisk konsentrert seg. Hvordan i all verden jobber man med sånt? Hadde jeg tatt det opp med foreldrene hadde jeg gått over streken «Jeg føler at klassen fungerer bedre når han ikke er der, men jeg klarer ikke å ta han for noe.» Ei av jentene i klassen begynte å gråte da hun fikk vite at hun skulle gå i samme klasse med ham videre. Jeg samtalte og undersøkte, men han hadde aldri gjort noe eller sagt noe. Det var bare ubehagelig. Det var noe med måten han så på henne, og måten han overså henne.

Kan man ta noen på en generell mangel på empati? Kan man ta noen på at de aldri har vært den svake part selv? For at foreldrene dine har beskyttet deg, og alltid skyldt på alle andre? Kan man be noen slutte å se på, og slutte å overse noen?

Jeg var relativt ny da, men aner ikke hva jeg ville gjort i samme situasjon nå. Jeg ville fortsatt vært maktesløs.

Det er viktig og riktig at det er offerets subjektive opplevelse som skal legges til grunn i en mobbesak, men det kompliserer alle de sakene som objektivt sett – dersom vi bruker definisjoner, ikke er mobbing. Og selv de sakene som kommer inn under definisjonene, er sjelden svart/hvitt. Allikevel skal vi ikke gi oss! Om det så er både håpløst, naturstridig og komplisert, så skal vi ha en soleklar nulltoleranse for mobbing!

Som lærere må vi være der, og vi må være nær. Vi må bli kjent med elevene våre, og vi må bli kjent med arenaene deres – helt opp til den grensen til der vi invaderer deres verden. Vi må ha øyekontakt med de vi vet at har det vondt, og vi må ha blikket på de som vi vet har gjort andre vondt. Vi må ha åpne øyne og øyne i nakken. Vi må se og smile og lytte.

Som foreldre må vi se de andres barn og forstå. Vi må spørre «Hva gjorde du først da?» til egne barn, og unnskylde de andre. Vi må invitere alle til bursdag, og vi må si at «alle skal være med alle» ihvertfall til vi vet at alle har noen å være med. Vi må sørge for at våre barn har venner, og at de kan være en venn for de som ikke har noen. Vi må snakke pent om folk når vi sitter rundt middagsbordet, og huske at vi er rollemodeller for våre små.

Det er ikke så rart at man som enkeltperson kan føle seg maktesløs mot mobbing. Mobbing er ikke et skoleproblem, men et samfunnsproblem. Vi må alle sammen – som en svært klok elev sa: Keep calm and stopp mobbing.