Jeg deltok nylig på lederseminar for skolelederne i kommunen jeg jobber i, og temaet var «Framtidens skole». Senere i høst skal utdanningskonferansen i Stavanger ha samme tema. Både ved vårt lokale seminar og ved utdanningskoferansen er Ludvigsenutvalget representert. De er et utvalg nedsatt av kunnskapsdepartementet, som skal vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetanser som kreves i framtiden. Utrolig spennende arbeid – og kanskje starten på en ny reform? Selv er jeg svært glad i læreplanen vår – både den generelle delen, og kompetansemålene som favner så vidt. Heldigvis gir den nåværende læreplanen rom for mye, i og med at målene kan aktualiseres og tilpasses et samfunn i hurtig endring. Men er det nok? Trenger vi å tenke helt annerledes? Nye fag?

Skolefagene henger i stor grad sammen med de akademiske fagretningene, men må det være sånn? Og må alle ha alle de fagene vi har nå?

Da jeg leste dette kjente jeg meg litt igjen. Jeg klarte meg egentlig greit på karaktertester i kroppsøving, men jeg virkelig hatet faget. Mange kunne nok ha skrevet tilsvarende kronikker om hvor inderlig vondt det var å bli tvunget til å strikke et skjerf som endte som en hullete gryteklut, eller å tute på blokkfløyta til ørene blødde uten at det noen gang lignet en melodi. De praktisk/estetiske fagene er vanskelig på denne måten. De aller fleste kan hevde seg i et av dem, og noen heldige i alle. Så hva er formålet med fagene? I et samfunnsperspektiv er det lett å se nytten. Fysisk aktivitet er viktig å bygge opp som god vane – men trenger alle å kunne saksehopp, beckerslag og crawl? At man arbeider med noe kreativt estetisk ser jeg også absolutt nytten i – men trenger alle å kunne lese noter, sy korssting og tegne riktig perspektiv? Og i tillegg få karakter på det?

Kunne for eksempel de praktisk/estetiske fagene organiseres som valgfrie moduler? Hver elev velger to fysiske aktiviteter, og to kreative aktiviteter i løpet av uka. Her kan man få plass til flere typer aktiviteter, både for de som kun trenger treningen, og for de som vil spesialisere seg.

Også blant de teoretiske fagene mener jeg at noe kan endres. Blant annet tenker jeg at 2.fremmedspråk kunne gå tilbake til å bli valgfag. Langt fra alle har forutsetninger for å lære nok et fag, og jeg er redd engelsk fordypning i praksis både er litt stigmatiserende og for noen mest en oppbevaring. Og RLE? Kunne fjernes bare for å slippe navnebytte igjen. Mye fra faget kunne fått plass i samfunnsfag, og noe kunne fordeles på andre måter eller inngått i nytt fag. Norsklærerne hadde nok nøyd seg med å bare sette en karakter, så det kunne man kanskje også endret på?

Mest av alt synes jeg vi mangler et fag. Alle tingene jeg snart kommer til å ramse opp kan finne sin naturlige plass i andre fag, men der forsvinner de gjerne blant større og «viktigere» emner. Jeg ønsker meg altså et fag som kan lære elevene våre om hvordan de skal oppføre seg på sosiale medier og internett, om hvordan de skal takle problemer i puberteten, om hvordan de skal ta gode valg, om hvordan de skal ivareta psykisk helse, om hvordan det er å være pårørende, om filosofi og etikk, om hvordan de skal håndtere et kredittkort, om hvordan de skal håndtere å få et «nei», om hvordan de skal lese blogger og blader, om hvordan yrkeslivet er, om hvordan familielivet er, om kildekritikk og kildebruk, om ideologier og propaganda, om konspirasjonsteorier, om hacktivisme og internettkultur, om hva som egentlig er sunt, om #yolo, om å takle avhengighet, om spiseforstyrrelser og selvskading, om undergrunnskulturer, om mobbing, om Luksusfellen og Paradise hotel – og om hvorfor de bør unngå å ende opp som deltagere på noen av dem (ikke for å moralisere). Jeg kommer sikkert på 100 ting til etter at jeg har publisert. Ja. Et livsfag vil jeg ha.

Tenk at nå har jeg skrevet om framtidens skole uten å nevne digitale ferdigheter (nesten). Det er for at jeg tar det som en selvfølge at vi snart får beina ut av hengemyra og setter i gang! Full steam ahead!