Stikkordarkiv: #Prøver

En annen måte å tenke vurdering i matte?

Postet den av
1

Jeg har en kollega som har en «baby». Det er et karaktervurderingskonsept i matematikk, som realiserer prinsippene for vurdering for læring. Jeg liker systemet svært godt, selv om jeg i utgangspunktet ønsker å praktisere uten karaktervurdering i det hele tatt.

Kort forklart består det i en periodeplan og en egenvurderingsprøve. Periodeplanen er bygget opp som en tabell med karakterene fra 2-6, konkrete læringsmål som dekkes innenfor hver karakter, viktige begreper og eksempeloppgaver for hvert læringsmål. Planen deles ut og gjennomgås ved starten av nytt tema. Underveis brukes målene i undervisningen og på ukeplan. I undervisning vises det til hvilken karakter målet tilhører. Ved slutten av perioden gis en egenvurderingsprøve. Også her er oppgavene sortert under læringsmål og karakter, der 2 kommer først. Når elevene ser seg som ferdige får de fasit og retter selv. I tillegg får de det opprinnelige karakterskjemaet med mål, men nå uten begreper og eksempeloppgaver. Nå skal de selv krysse av om de «kan» eller «kan litt». Det blir et tydelig bilde å sette karakter ut fra (og noen «skeptiske» kolleger har dobbelsjekket at karakteren ville blitt det samme med poengskåre)

Stående alene ser det jo ganske så pragmatisk og instrumentelt ut, men kan det ha noe for seg allikevel? Min kollega er kreativ og faglig dyktig, og timene er spekket med praktiske innslag og variert undervisning. Vurderingssystemet blir naturlig flettet inn i undervisninga. Så hva erfarer hun?

» Jeg hjelper dem med å sortere verden»

De svakeste strekker seg, og hun forklarer det med at de ikke blir overveldet. I stedet for å prøve å få med seg alt, og å prøve å forstå konsepter de egentlig ikke har forutsetninger for ennå, så setter de seg konkrete mål på bakgrunn av periodeplanen. Hun opplever at elevene slapper mer av og fokuserer på læringen. På selve prøvene ber elevene om hjelp selv om de vet at det betyr at de må gi opp et kryss på «kan» –  fordi at de ønsker å forstå. Vurderingssituasjonen blir dermed en arena for læring.

Dette minner om tanken som satte i gang min praksisendring. På en cafe i Trondheim høsten 2006, diskuterte jeg og en annen kollega fra en annen jobb, hvordan vi faktisk kunne sjekke om elevene hadde fått kompetanse. Før det hadde jeg ikke engang tenkt bakoverplanlegging og det å faktisk bruke læreplan heller en lærebok. Vår tanke da var å knytte kompetansemålene til bestemte oppgaver (praktiske, muntlige, skriftlige osv, alt etter som hva målet var), og lage kjennetegn på måloppnåelse for grupper av mål og oppgaver. Det ble vårt bidrag til UDIRs prosjekt «Bedre vurdering».

Åtte år senere er praksisen min preget av denne måten å tenke på, men ikke etter et bestemt system. Å kun vurdere utfra nedbrutte kompetansemål i form av konkrete læringsmål eller kriterier blir for snevert hvis man gjør det alltid, men å bruke kompetansemålene i det daglige kan fort bli for omfattende. Det som kreves er god kjennskap til læreplanen – formålet og målene. I tillegg så er jeg helt avhengig av å kjenne elevene. Jeg må kunne se igjennom en dårlig dag på en prøve, eller et forsøk på juks på en innlevering. God og rettferdig vurdering er avhengig av profesjonelle lærere som kjenner sin læreplan, og kjenner sine elever. (Her gir jeg både  et Nei-svar til Lektor Thorsens etterhvert berømte spørsmål, og kommer med et argument mot anonym retting)

Fortsatt har jeg ikke prøvd helhjertet å vurdere uten karakter på ungdomstrinnet. Det blir den neste endringen i min vurderingspraksis. Håper andre også finner inspirasjon til å utvikle sin praksis! (Og hvis noen vil prøve ut opplegget til min kollega, blir jeg glad for tilbakemeldinger!)

En naturlig motvekt til testkulturen

Postet den av
6

For noen dager siden så jeg et bilde av 20-30 mobiltelefoner med gule lapper, liggende på en «tavlehylle». Tittelen på bildet var «geografiprøve». Først lurte jeg på hvilket spenstig prøve dette var – hva er det for noe spennende de gjør med mobiltelefonen og de gule lappene?

De oppbevares synlig, med en navnelapp, slik at ikke elevene skal jukse på prøven. Jeg skjønte det jo ikke med en gang, men humret litt når jeg så for meg hele klasserommet, og elevene som leverer inn mobilene før de setter seg ned og strever med prøve. En prøve som mest sannsynlig er enkel å jukse på – derav denne bekymringen, og mobiltelefonene fram på tavla.

Jeg skal være forsiktig med å tillegge dette bildet for mye – for alt jeg har å gå etter er jo disse mobilene, med lappene, og tittelen «geografiprøve». Allikevel vil jeg stille noen spørsmål rundt denne vurderingspraksisen, der elever kan jukse, og der de på en kort prøve skal reprodusere kunnskap de har tilegnet seg i løpet av den siste måneden eller så. Om det ikke var en slik prøve i tilfellet med bildet, så vet jeg jo at de finnes rundt omkring. Hvilket læringsutbytte gir en slik prøve?

Selv mener jeg at vi kan og bør vurdere elever uten prøver og tester, og at dette er noe av intensjonen med vurdering for læring. Vi har i skolen erkjent at nasjonale prøver og internasjonale standardiserte tester er kommet for å bli, så hvorfor ikke prøve å være en motvekt til dette der vi kan?

Noen steder legger også skoleeier føringer for hvilke tester som skal tas, og noen steder går det fryktelig galt når de gjør det – Sandefjord og Oslo har vel begge tatt vurdering litt for langt, uten at politikerne har forstått helt hva som var den gode intensjonen bak. Til skoleeiernes forsvar; en test eller undersøkelse er den mest effektive måten å skaffe seg kunnskap om hva som skjer på elevnivå i skolen. Det var slik William Farish tenkte da han for første gang samlet inn oppgaver og ga karakterer til sine studenter på Cambridge i 1792. Han syntes ikke at han hadde tid til å sjekke hva elevene kunne på den gamle måten, med veiledning og samtaler, så derfor graderte han studentene sine i stedet for å lære dem å kjenne.

Jeg tror at det finnes en måte å slippe rettebunker, unngå at små barn «dør i magen» før uketester og kanskje til og med snu statistikkene for psykisk helse blant ungdom. La oss slutte med prøver! Noen enkle spørsmål – «Kan du dette?» «Kan du vise meg?» «Husker du hva som skal til for…» i rundene vi uansett tar i klasserommet gir oss oversikten, og vi kjenner vel elevene våre godt nok til å se mønstre i hvordan de lærer? Muntlige og skriftlige oppgaver, med alle mulige hjelpemidler, og veiledning fra lærer gir et mer reelt vurderingsgrunnlag enn en prøve, for man har vært i situasjonen hele tiden. Når man snakker om at rask tilbakemelding er viktig, så mener man ikke at prøven skal være rettet i løpet av uka, men at eleven skal få vite der og da om hun har oppfattet noe riktig og få nødvendige korrigeringer. I slutten av uka, eller dagen etter for den saks skyld, betyr kun tallet i hjørnet på arket noe, og mye av veien dit er allerede glemt. God vurdering starter – og stopper, i klasserommet!