Over og ut for Itslearning og Fronter?

Dette er Skolevegens første gjesteblogg! Denne teksten er en redigert  Twitter-tråd av Ingvald Straume, som ble spunnet i perioden 31. juli – 6. august 2016. Jeg synes han har mange gode poenger, og at teksten fortjener å leses samlet, men den ramsalte tonen er Ingvald sin! 🙂

(Spørsmål kan rettes til ham på ingvald.straume@gmail)

IS1

Gode nyheter til alle lærere: Det er snart over og ut for #Itslearning og #Fronter. Her er hovedgrunnen:


IS2

I nyeste versjon av Feide er attributtet «eduPersonEntitlement» gjort obligatorisk.

https://www.feide.no/sites/feide.no/files/documents/go_attributter.pdf

Låter nerdete, men … I praksis betyr dette at det som før var Itslearnings»gull», nå er «null»: Informasjon om elevens klasse/gruppe(r) fins nå i Feide.

is3

At klasse/gruppe-tilhørighet heretter er et obligatorisk felt for alle elever i Feide-databasen, er en katastrofe for Itslearning AS. Fra det øyeblikk kommunene og fylkeskommunene i Norge har innført v1.6 av Feide, vil konkurrenter lett kunne ta kunder fra Itslearning.

Brukerdatabasen, med informasjon om elever og deres tilhørighet i grupper/klasser, var fra starten av en kjernebestanddel av Itslearning. Brukerdatabasen var viktig, fordi den bandt kundene til Itslearning som leverandør. Itslearning kontrollerte den. Det ga dem markedsmakt. Med nyeste versjon av Feide har Itslearning/Fronter mistet den markedsmakten. Hva står da Itslearning AS igjen med? Lite av verdi: …

Itslearning har et tungvint, rotete, til dels dysfunksjonelt, gammeldags desktop-basert blogglignende fil- og tekstpubliseringssystem. De har noe så merkelig som læreplanmålene fra K-06 kodet inn i softwaren. Et dataprogram integrert i en byråkratisk læreplantekst, dere! De har teknisk gjeld, som @johnarthurberg kalte det da jeg snakket med ham for noen år siden, dvs. mye utdatert og ugrei programkode.

Den tekniske gjelden til Itslearning gjør det vanskelig å videreutvikle programmet og rette feil uten at store deler av veven rakner. Itslearning sin tekniske gjeld, eller som jeg sier: deres spaghettikodeproblem, gjør at de ikke klarer å rette opp selv banale feil.

I 2013 tipset jeg produktdirektør i Itslearning om en bug i programmet. Jeg hadde oppdaget at testverktøyet i Itslearning i visse fall ga elevene mer poeng (og potensielt bedre karakter) for å svare mer feil. Jeg fikk følgende epost-svar fra Itslearning-direktøren. Merk min utheving i gult nederst.

is4
Fra et teknisk ståsted er det lett å forstå hvorfor Itslearning er så unnfallende med å rette feil og utbedre mangler i programmet sitt. Itslearning sitt omfattende spaghettikodeproblem gjør det rett og slett vanskelig for dem å fikse selv små kodefeil i programmet. En anstendig programvareleverandør ville likevel tatt omkostningene med å rette opp programkoden, av selvrespekt og ansvar for kundene. I stedet har Itslearning i årevis lagt seg på en tredelt bortforklaringsstrategi: 1. benekte feilene, 2. love å fikse dem «snart», og 3. unnskylde feilene med at de «ikke enkelt kan endre dette uten store konsekvens for eksisterende brukere».

Hvor lenge kan et dataprogramvareselskap spinne på en slik strategi, før kundene mister tilliten til dem? Jeg tror tiden snart er ute.

Det er en treghet i de kommunale systemene, ved at innkjøperne av programvare som Itslearning/Fronter og brukerne ikke er de samme. Itslearning AS er meget bevisste på å forholde seg til de offentlige innkjøperne og beslutningstakerne som kunder, fremfor brukerne. I skarp kontrast til deres evne til å tilfredsstille brukernes behov ved å utbedre programmet og rette «bugs» i det, har de vist seg durkdrevne i å behage og bygge relasjoner til innkjøperne. En titt på deres konferanseprogram viser det:

is5
De som deltar på Itslearning sine såkalte «brukerkonferanser», er i stor grad ansatte hos kunder, som har stor påvirkningskraft på om arbeidsgiveren deres skal fortsette å være kunde hos Itslearning eller ikke.

Å gjøre stas på innkjøperne fremfor å tilfredsstille sluttbrukerne har vært Itslearnings interne agenda fra starten. Dette er ikke en antakelse. I 2009 sprakk denne interne agendaen eksternt. Glippen skjedde på Itslearning sin stand på NKUL-konferansen på NTNU i Trondheim. En ung kvinnelig student sa til Itslearning-representanten som sto på standen, at hun syntes programmet var lite brukervennlig. Itslearning-representanten sa at han var uenig og påstod at Itslearning hadde masse fornøyde kunder. Studenten sa at vel, brukerne er ikke særlig fornøyd. Brukerne hater det.

Det var da Itslearning-representanten gikk fra konseptet.

Han sa at det spilte ikke noen rolle [at brukerne hater Itslearning], for det er ikke de som kjøper produktet.

En annen anekdote illustrerer misforholdet mellom det Itslearning selv sier at de er, og brukernes opplevelse av dataprogrammet deres. En av mine elever skulle logge seg på Itslearning-kontoen sin, men skrev ved en feiltakelse .no i stedet for .com i nettadressefeltet. Da kom han inn på selskapets markedsføringsnettside: http://www.itslearning.no i stedet for selve programmet http://www.itslearning.com. Eleven reagerte umiddelbart på at produktet som Itslearning reklamerer for på .no-siden sin framsto som så mye bedre enn virkeligheten. Han ble støtt av misforholdet, og kommenterte det overfor meg. Det var læring i dette: Reklamen holder ikke alltid hva den lover, og enkelte selskaper går langt ut over anstendighetens yttergrenser — selv til breikjeftede bergensere å være — i sitt selvskryt.

Det er en treghet i de kommunale systemene, som nevnt, ved at kritikk og misnøye fra brukerne av programmet/tjenesten, det vil si lærere, elever, foreldre, har en tendens til å bli forsinket, neglisjert, bortforklart, dempet og fordreid i mer «behagelig» retning på tjenesteveien fra brukerne, til skoleledelsen i kommunen og de(n) kommunalt ansvarlige innkjøper(ne).

Men som i fysikken betyr treghet bare motstand mot at noe endrer seg. Når systemet først er satt i bevegelse, er det vanskelig å stoppe. Lærere, elever og foreldre kan glede seg over tegn på at det offentlige utdannings-Norge er i ferd med å sette seg i bevegelse bort fra Itslearning og Fronter. Årelang misnøye og klager fra brukerne ser ut til å få gehør hos beslutningstakerne, endelig. Prosessen med at kommuner vurderer alternativer tilItslearning/Fronter fordi de har tatt på alvor at brukerne er utilfredse, er i gang.

Fredrikstad kommune, som tidligere brukte Fronter, har gått over til Skooler/Office365. De var ikke blant Fronter sine fornøyde kunder. Les mellom linjene i denne omtalen, så forstår du at Fredrikstad kommune er ferdig med Fronter: http://www.skooler.com/referanse-fredrikstad-kommune/

Rælingen kommune har også gått over til Skooler/Office365, fra Itslearning. Les hva de skriver om Itslearning: http://www.skooler.com/referanse-raelingen-kommune/

En annen er Melløs skole i Moss. Her trenger du ikke lese mellom linjene for å forstå hva de mener om Fronter: http://www.skooler.com/referanse-mellos-skole/

Randaberg kommune har i flere år drevet et spennende pionérprosjekt med Google Apps For Education (GAFE) som læringsplattform.

Ingen tvil om at Itslearning er på retur i Norge. Vendepunktet kom i 2013, da deres flaggskipkunde, NTNU, ikke lenger ville være kunde av Itslearning, men valgte Fronter (som da var et adskilt, konkurrerende selskap). Jeg gjenga historien om hva som skjedde videre i Bergens Tidende:

http://www.bt.no/meninger/kronikk/Styr-unna-Itslearning-3149107.html

Det var i 2014. Siden da har @ArneBergby og Itslearning AS overgått denne kjempemessige strategiske feilvurderingen enda en gang, ved at de, som kjent og nevnt, kjøpte opp Fronter. Det er lett å forstå at det ville gi NTNU en grunn til å styre unna både Itslearning og Fronter. Fra 2017 er amerikanske blackboard NTNUs læringsplattformleverandør.

Ikke bare var underskuddsforetaket Fronter av liten verdi da Itslearning kjøpte det; De gjorde Fronter mindre verdt ved å kjøpe det. For med det smittet det gruelig grimme kunde-stalker-imaget som Itslearning pådro seg da de saksøkte NTNU, umiddelbart over på Fronter.

Så … For å oppsummere (den for Itslearning AS nedslående og nidtriste, men for lærere, elever og foreldre gledelige) stoda: Hva står Itslearning igjen med, etter at de har mistet «gullet» sitt, i det det ble bestemt at informasjon om tilhørighet til klasser/grupper for den enkelte elev skal være en obligatorisk del av #Feide, slik at Itslearning nå ikke lenger har noen unik brukerdatabase som aktivum i selskapet? La meg legge til at noen fortjener en blomst. Den eller de som fortjener en blomst, er den eller de som fant på og fikk gjennomslag for at attributtet «eduPersonEntitlement» skal legges inn i #Feide -katalogen.

Itslearning AS står igjen med:

  • Et utdatert, lite brukervennlig dataprogram (eller rettere sagt: to utdaterte, lite brukervennlige dataprogrammer, etter at de kjøpte Fronter)
  • «teknisk gjeld» i form av gammel, avleggs kode og et alvorlig spaghettikodeproblem.
  • Et dårlig selskapsomdømme, som de med usympatisk forretningsførsel har gitt seg selv: Saksøkte kunde (NTNU) i 2013 og tvang kunden til å betale hele søksmålet i 2014. Fokus på kundene, heller enn brukerne: Pubrunde, festbankett med vin og god mat, luksushotell, prisnominasjon og premie til nøkkelpersoner nær de innkjøpsansvarlige hos sine kunder. Og: «Vi trenger ikke bry oss om at brukerne hater Itslearning, så lenge vi tjener penger, for det er ikke brukerne som kjøper produktet.» (jamfør det som ble sagt på Itslearning-standen på NKUL i 2009)

 

Her er en rask «due dilligence» for Itslearning som selskap:

Verdien av programvaren (Itslearning+Fronter): 0 kr
Verdien av brukerdatabasene i Itslearning og Fronter: 0 kr (fra og med Feide v. 1.6)
Andre immaterielle verdier:  antatt 0 kr .

Det betyr at selskapsverdien av Itslearning = egenkapital minus gjeld. Men så må vi trekke fra at selskapet har arbeidet seg ned i en gjørme av et grisedårlig rykte, og at de stadig klarer å forbløffe med å synke dypere i den gjørma. Da blir Itslearning sin due dilligence-verdi en god del mindre enn det selskapets fiskale regnskap viser. Det betyr grovt regnet at vi må stryke en fem, seks, sju nuller fra fra selskapsverdien som Itslearning priset seg selv til for tre år siden, da @arnebergby fikk noen svensker til å investere stort i selskapet:

 

is7
Hvordan står det så til med finansene til Itslearning AS? www.proff.no er et bra nettsted for den som vil ha greie på slikt.

#Itslearning sine regnskapstall for 2015 er blodrøde, med et driftsresultat på minus nesten 43 millioner kr, et resultat før skatt på minus vel 36 millioner kr, og en raskt synkende egenkapitalandel.

is8

De taper mao. penger og kredittverdighet. I de tre foregående årene, dvs. 2012 – 2014, gikk Itslearning AS med et årlig overskudd på ca. 6 millioner kroner i gjennomsnitt. Seks millioner, det høres vel ok ut? Nei, det er ikke det. For et IT-programvareselskap er det lite. Ikke nødvendigvis fiasko, men i hvert fall ingen suksess. Relativt sett hadde Itslearning AS et driftsoverskudd i årene 2012 – 2014 på rundt 4% av driftsinntektene. Det er ikke mye. Og pilen peker nedover fra 2015.is9

Ikke mye å skryte av for et selskap som skryter av at de er en av de største i verden. http://www.itslearning.no/keynote

is10

Til sammenligning hadde Apple og Microsoft sine norske avdelinger i samme periode et relativt driftsoverskudd på henholdsvis ca 50% og 20%.is11

Men nå har jeg bare lagt fram tall fra regnskapet for Itslearning AS uten datterselskaper. Konsernregnskapet ser mye verre ut. Itslearning-konsernet gikk med 16 millioner i underskudd i 2012, 4 millioner minus i 2013 og 8 millioner kr i underskudd i 2014, før det virkelig begynte å rase i 2015.

Og nå har de altså kjøpt Fronter, som i 2014 gikk med nesten 35 millioner kr i underskudd.

http://www.proff.no/regnskap/fronter-as/oslo/dataprogramvare-og-utvikling/Z0I3KTRL/

Spørsmålet er neppe hvordan dette vil gå, men hvor fort. Noe tyder på at de involverte på eiersiden i Itslearning selv er engstelige for at skuta kan komme til å synke, og har satt seg i livbåten, på en måte. I 2013 opprettet konsernet med det rare navnet Itslearning AS et holdingsselskap, altså et morselskap, med det enda rarere navnet Itsl Holding AS. De eksisterende eierne solgte seg enten ut, og tjente store penger:

http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Verdiene-pa-bordet-i-Itslearning-3221262.html

… eller fikk overført sine aksjer til morselskapet. Dermed har Itslearning følgende selskapsstruktur: Konsernet Itsl Holding AS eier 100% prosent av aksjene i konsernet Itslearning AS, som eier Fronter (som de har omdøpt til Itslearning Oslo AS) og de andre datterselskapene, altså datterdatterselskaper av mormorselskapet Itsl Holding som ble nystartet i 2013, hvor mesteparten av egenkapitalen er trygt forvart. Det er på ingen måte ulovlig med slike selskapsstrukturer, men det inngir ikke akkurat tillit.

Hvis vi tar en kikk på Itsl Holding på www.proff.no, så ser vi at selskapets soliditet er «meget god». Det er fordi mesteparten av egenkapitalen er trygt forvart der. Dermed kan datterselskapet Itslearning AS slaktes eller sendes til skifteretten uten at kreditorer kan gjøre krav på noe av pengebingen til Itsl Holding, og de ansatte kan sendes rett til NAV uten at de kan rette fordringer til Itsl Holding om å få etterbetalt lønn, feriepenger eller annet.

Som sagt: ikke ulovlig. Men ikke særlig hederlig. Og det viser at eierne ikke har så stor tro på Itslearning at de går «all in».

Før vi forlater de begredelige tallene (eller gledelige, alt etter om man holder med Itslearning eller de stakkars lærerne som har vært tvunget til å lide seg gjennom år og tiår med denne komiske tragedien av et studentsnekret dataprogram), la oss ta en titt på driftsresultatstallene i konsernregnskapet for Itsl Holding, det vil si mormorselskapet pluss datter- og datterdatterselskaper.

Da er det bare rødt: 16 millioner i underskudd i 2013 og i 2014, og 60 millioner i underskudd i 2015. is12

Hva er så #Itslearning sin Masterplan A? (Plan B er, som vi ser av selskapsstrukturen, å sitte i «livbåten» Itsl Holding AS og ta med seg brorparten av verdiene videre, når Itslearning AS går over styr.) Plan A er å vokse sterkt internasjonalt, som de kunngjorde da de kjøpte Fronter:

http://www.itslearning.no/itslearning-kjoper-fronter

De skal utvide i Asia og bli den største læringsplattform i USA i 2019, sier sjefsdirektør @arnebergby, som har «ingen fokus» på EBITDA (de røde tallene som jeg presenterte ovenfor).

http://e24.no/digital/eksportprisen-2016/itslearning-vil-erobre-usa-nedturen-har-vaert-aa-proeve-oss-i-markeder-vi-ikke-har-lyktes-i/23580771

Dette virker som stormannsgalskap.

For lærere, elever og foreldre gir det et godt håp om at Itslearning/Fronter-imperiet kan rase i grus enda fortere enn det ellers kommer til å gjøre.

 

Itslearning startet sin ekspansjon internasjonalt, med filialer og datterselskaper i Sverige, Nederland, Storbritannia, USA osv, og tok av fra 2013 da de kjøpte danske SkoleIntra:
http://www.itslearning.no/itslearning-styrker-sin-posisjon-ytterligere-i-de-nordiske-landene
SkoleIntra er et intranett (for den som husker hva det er, fra internettets tidlige pubertet rundt årtusenskiftet), laget for lærerne og den offentlige skolen i Danmark. Itslearning fikk med dette oppkjøpet et stort kundenedslagsfelt i dansk skolesektor, var meningen.
Dette skulle gjøre itslearning i stand til å tilby enda bedre tjenester og produkter til den danske utdanningssektoren. De skulle integrere SkoleIntra og Itslearning-programmet og gi lærere tilgang på verktøy som forbedrer kvaliteten på læring, bla bla bla, sa @ArneBergby.
Etter tre år er eneste synlige tegn på integrasjon nettadressen og at de har fått en reklamelenke til Itslearning-programmet og Itslearning-logoen opp på SkoleIntra sin side, med den ikke-matchende fargekombinasjonen det medfører:
http://www.itslearning.dk/skoleintra
(Oransje på turkis bryter. Det er vanskelig for øyet å fokusere på. Ikke så ille som rødt på blått eller oransje på blått, men likevel. Det har med bølgelengder og optikk å gjøre. Dette er noe profesjonelle typografer og designere vet. Derfor prøver man å unngå det.)
Fronter, som Itslearning kjøpte i fjor, har de heller ikke klart å integrere. Men de har fått opp et Itslearning-hus-med-pipe-ikon øverst i venstre hjørne på Fronter sin hjemmeside (i oransje på blått): www.fronter.no

I stedet for å lytte til kundene og brukerne, har altså it´s Learning hatt ekspansjon som strategi. Det vil bli deres fall.

Vi nærmer oss salme ved reisens slutt for Itslearning. Lærere: Hold champagnen kald! Det er for tidlig å sprette den helt ennå, men snart, forhåpentligvis. Gravtalen over Itslearning kan vi skrive alt nå. Teksten blir i hovedtrekk identisk med historien om Svartedauden:
Det begynte i Bergen, spredte seg til hele landet, og det gikk over. 🙂 #Itslearning

(Under er kronikker fra samme forfatter, og et svar fra it´s Learning)

is16

is17

is18

Svar fra it´s Learning: https://www.utdanningsnytt.no/debatt/2013/august/fremtidens-laringsplattformer-handler-om-pedagogikk—ikke-teknologi/

is19

 

Spar tusenvis med 2:1!

Flere og flere skoler ruller ut en 1:1-løsning, med digital dings til alle elever. På høy tid, forøvrig. Men er det den beste løsningen?

Jeg er foreløpig på en dataromskole. I tillegg har vi to traller med snart-murstein-bærbare. Ofte av nødvendighet, heller en opprinnelig intesjon, har jeg latt elevene jobbe to og to når vi har opplegg som krever en pc. Og da har jeg sett noe spennende. De lærer mer!

Selv kjedelige og enkle nettsider (slike som hører til læreverk) blir bedre når elevene jobber to og to. Test deg selv, med svaralternativer eller sett strek fra ord til forklaring, blir plutselig gjenstand for diskusjon heller enn gjetting. De diskuterer formuleringer i tekster, eller hvordan de skal løse et problem i et spill, eller med kodeoppgaver. Kort sagt utvikler de ferdigheter for fremtiden; kreativitet, samarbeid, kommunikasjon og kritisk tenkning. Tenk det! Dobbelt så mye av den viktige læringen til prisen av en!

I tillegg tenker jeg at dette er læring på elevenes premisser. De er vant til å samarbeide, eller dele underholdning på skjermer. De studerer hvordan andre løser problemer ved å streame kjente gamere, og de diskuterer det de har lært med hverandre. Jobben er halvveis gjort for oss – vi må bare anerkjenne at ungdom allerede har disse egenskapene, og foredle dem til bruk ved skolefaglig læring. For eksempel ved å la dem jobbe 2:1.

Så dersom du sitter på en skole, eller i en kommune – og venter på å få råd til 1:1…Kanskje utnytte ventetiden litt bedre?

 

Spill i skolen – en noe morbid suksess!

I dag hadde jeg en sånn time som gjorde at jeg kjente på gleden ved å være lærer. En sånn time der alle elevene var engasjert, og ikke ønsket å ta friminutt.

Etter seks uker med kjemi, og haugevis av forsøk, syntes jeg det ble litt nedtur å skulle begynne med temaet «Sykdommer, helse og livsstil». Jeg måtte finne noe som kunne piffe det litt opp, og lette etter aktuelle forsøk, og også aktuelle spill. Da fant jeg «pandemic 2»  – et spill der man skal lage sin egen bakterie, virus eller parasitt og forhåpentligvis utslette menneskeheten.

Spillet er langdrygt, har kjedelig grafikk og krever en del lesing på engelsk. Jeg hadde ikke særlig store forhåpninger om at det skulle slå an. Så feil kunne jeg ta. Da jeg skulle vise og forklare litt i starten av timen, fikk jeg kommentaren: «Kan vi ikke få begynne å spille selv heller? Vi finner ut av det»

Og det gjorde de jo. De kastet seg over det – og leste og lærte om ulike smittebærere, symptomer, resistans og forebygging. De valgte strategiske milde symptomer og sørget for at sykdommen spredte seg, og de valgte å gjøre sykdommen motstandsdyktig mot miljøforhold i områder der de ennå ikke hadde klart å infisere nok. Engasjementet vokste mens flere og flere regioner i verden ble farget røde, og sykdommene fortsatte å utvikle seg.

«DE DØR! DE DØR AV DEPRESJON!!!» – en ellers stille og forsiktig jente kaster hendene i været av å ha klart å utslette befolkningen i India. Samarbeidet mellom elevene bytter mellom krangling om hva som er best strategi, og jublende lagfølelse av å farge nok en region rød. De leker, og lærer så godt!

En fantastisk time – men, sånn for vår alles framtid, jeg håper ikke at disse elevene blir sittende med ansvar for biologisk krigføring noen gang. Da er det kjørt.

 

Vi må slutte å demonisere dataspill!

98% av gutter og 90% av jenter mellom 9 og 16 spiller dataspill. Guttene spiller ofte. 63% oppgir at de spiller mer enn en time daglig. Blant de som oppgir at de spiller mer en tre timer daglig, er det ganske stor korrelasjon med de som oppgir at de har lettere til alvorlige psykiske helseplager. (Alt hentet fra UngData)

Hva sier disse tallene?

Først og fremst  at dataspill er en viktig del av flere unges (spesielt gutters) hverdag.

Jeg har undervist valgfaget teknologi i praksis i to år, og har møtt mange elever (spesielt gutter) som identifiserer seg som gamere. Dette faget har gitt meg anledning til å jobbe litt rundt dette, og vi har hatt mange interessante samtaler. De sier de møter mange fordommer fra foreldregenerasjonen (og lærere). Fordommene er at dataspilling er usosialt, fordummende og at det fører til vold og aggresjon. De opplever heller ikke at voksne er interessert i det de holder på med.

Det siste er svært interessant. Vi har to problemer; de hjemme er ikke interessert i disse guttenes fritid, og skolen har ikke gjort plass til det enorme populærkulturelle fenomenet som dataspill er (med hederlige unntak, selvsagt) Så hva gjør vi som skole og foreldre? Hvordan unngå at denne gruppen blir marginalisert?

Først litt exsorsisme; demonen må bort!

Dataspill er sosialt!

De fleste som spiller mye spiller en eller annen form for online-spill der de må samarbeide, koordinere og kommunisere. Ungdom som driver med dette blir ofte kjent med folk fra hele verden. De møtes til og med i levende live på både små og store LAN-parties i inn- og utland. Man skal ikke undervurdere det dataspilling har gjort for å la einstøinger, freaks og geeks finne hverandre i det som har gått fra å være små sub-kulturer til nesten mainstream.

Dataspill er smart!

Onlinespilling får positive ringvirkninger på språk. Jeg har elever som lærer seg russisk, og det slår ikke feil i klassene jeg har hatt, at gamerne er de som gjør det best på nasjonale prøver i engelsk lesing. De er gode både på å forstå, og gjøre seg forstått, om enn ikke nødvendigvis like sterke skriftlig. Dataspill gjør deg ikke bare bedre på språk, men på samhandling, koordinasjon, reaksjonsevne, romforståelse, utholdenhet, motivasjon og mestring. Undersøkelser viser også at spilling generelt gir mer kunnskap, bedre hukommelse og bedre ferdigheter.

Dataspill fører ikke til vold!

Ved så og si alle skoleskytinger, og ved flere andre tragiske hendelser der unge begår forferdelige handlinger (Blant annet 22. juli), trekkes det fram at gjerningspersonene har spilt voldelige dataspill, gjerne i lengre perioder, og isolert. Det er lett å hoppe til konklusjonen. Man har tidligere snakket om både sjokk-rock, voldelige filmer og tegneserier som påvirker unge sinn til å begå onde handlinger, men det meste av forskning viser ingen sterk korrelasjon her. Man hører kanskje ikke så mye om de andre som isolerer seg med spill i noen år? Alexandra Skrimmeland var mann før hun forsvant inn i en verden av Warcraft og kom ut igjen som kvinne.

Det som uansett er et uomtvistelig faktum, er det at dataspilling har eksplodert de siste ti år. Ungdomskriminaliteten har for første gang siden femtitallet gått ned de siste ti år.

Er problemspilling et problem eller et symptom?

Jeg nekter ikke for at spilling kan bli et problem. Som nevnt tidligere finnes det korrelasjon mellom psykiske helseplager og mye skjermtid. Jeg tror allikevel ikke at spillingen er årsaken til problemene – heller et symptom. Jeg tror at de som spiller i den grad at det går ut over skole, søvn og helse, gjør det for å flykte fra problemer i det virkelige liv. Problemer som voksne skulle ha oppdaget og hjulpet med før spilling ble et problem. Unges rusdebut har gått opp i takt med skjermbruken. De unge har funnet sitt opprør, og sin virkelighetsflukt, i noe annet enn det vi som vokste opp på nittitallet hadde.

Hva kan foreldre gjøre?

Snakk med ungene om spillene, og vis interesse! Fotballungene får spørsmål om hvor mange mål de scorte på trening, kulturskoleungene blir sendt opp på rommet for å øve, og har framvisning på julaften. Men hva med den aspirerende gamerproffen? Får han vise hva han fikk til i dag, eller en oppfordring om å øve mer? Får hun anerkjennende blikk og kjenner varmen av en mors stolthet når hun viser hva hun har laget i Minecraft? Nei. De møter krav om å legge fra seg det dumme brettet og gjøre noe nyttig, eller blir avbrutt midt i et planlagt raid for nå er det middag. Unger trenger foreldrene sine uansett hvilke interesser de har! Medietilsynet har forøvrig noen flotte og edruelige sider om barn og dataspill som alle gamerforeldre bør lese.

Hva kan skolen gjøre?

Elevene våre spiller, og er opptatt av det, enten vi liker det eller ikke. Som lærere bør vi benytte det vi vet om elevenes spillinteresse, til å gjøre den skolefaglige læringen relevant. Alle trenger ikke å bli spillpedagoger og drive med spilliskolen (vil du prøve så finnes mange gode tips her), men alle kan bruke elementer av spilldynamikk i undervisningen. For noen elever holder det at man deler inn timene i levels, eller deler ut «achievements»! Supermotiverende, og i et språk de forstår. Det vi uansett må gjøre, er å ta denne interessen på alvor, og slutte å ha fordommer. De merker det, og selv om det ikke alltid ser sånn ut, er alle elever opptatt av om læreren liker dem.

 

 

 

 

 

Mobile muligheter

Mange ønsker totalforbud mot mobiltelefon på skolen, og argumentene er mange; elevene ser ikke på hverandre, de er ikke fysisk aktive, de er avhengige av mobilen og må sjekke hele tida, de mobber, de tar bilder, de ser ikke hvor de går, de MÅ ha den beste mobilen, de har ikke fokus på læring og vi lærere klarer ikke håndheve de reglene vi har. Jeg synes at i stedet for å forby – som vil skjule problemene bedre for skolen, og kanskje øke læringsfokuset, så må vi adressere de rette problemene, mens vi allikevel har tanken klar: Smarttelefonene har ikke nødvendigvis kommet for å bli. De er et skritt i retningen av at alle har på seg en smart dings, og at første skoledag starter med nytt brett, og ingen fargestifter tel.

Uten å ta noe mer av diskusjonen vil jeg dele noen oppgaver og opplegg som jeg mener vil adressere de riktige problemene, og gi våre unge håpefulle både digital og analog dannelse.

Fra smiley til ansiktsuttrykk

Be elevene finne en oversikt over forskjellige emoticons/smilefjes. (De fleste kan bruke mobiltelefonens tastatur). Plasser dem på langbord sittende to og to, overfor hverandre, med blikkontakt. De skal bytte på å vise med sitt eget ansikt hvilket ansiktsuttrykk de ville hatt dersom de brukte den aktuelle smileyen. Eventuelt kan det gjøres som en slags gjettekonkurranse. Uansett vil det nok bli mye latter! Aktuelle spørsmål etterpå kan være: Hadde dere samme tolkning av smileyene? Hvordan påvirker det deres skriftlige kommunikasjon? Hva mister vi hvis vi kun kommuniserer skriftlig?

Offline-uke

Be elevene klare seg uten noe digitalt i en uke (5 dager? 3? Hvor lenge hadde jeg klart?). Elevene kan skrive dagbok der de svarer på spørsmål som: Hva har du gjort i dag som du ikke pleier å gjøre? Går tiden fortere eller saktere? Hvordan er det med søvn, konsentrasjon – bedre eller verre? Mest sannsynlig vil det komme noen positive erfaringer ut av et slikt eksperiment, og disse kan igjen brukes slik at elevene kan komme opp med noen kjøreregler for når det kan være lurt å legge bort mobilen.

Utfordringer i friminuttene

Man kan ha en fysisk-aktivitet-utfordringslek i friminuttene. Laminerte lapper med korte instrukser om noe som krever fysisk aktivitet (men allikevel er gøy)  kan deles ut av vakter eller trivselsledere. Den som får lappen kan enten ta utfordringen selv, eller snappe den til en annen. Kanskje de som ender opp med å ta utfordringene bør ende opp med en belønning? Eller de kan spare opp for klassen?

Ti minutter for digital trygghet

Korte caser om digital mobbing og nettvett, virkelige eller realistiske, leses opp. Elevene får spørsmål til casen, som de kan diskutere i små grupper og i plenum. Tips til caser finnes blant annet her,( og tips mottas med takk!) Dette er bevisstgjørende for elevene. Jeg tror at noe av hersingen på nett ikke er så ondsinnet – snarere et resultat av at man ikke tenker seg så godt om før man trykker på «liker», eller slenger ut en kommentar for å være morsom.

Bruk mobilen til læring!

Du har klassesett av følgende: stoppeklokke, tidsur, stereoanlegg, fotokamera, videokamera, leksikon, atlas, gps, dreieskive (gammeldags sak for å studere stjernehimmelen) Internet, baloptikon, spill, lydopptaker, uendeligtjukke notatblokker som ikke trenger saks og lim, kalkulator, telefonkatalog, potensielle «brevvenner» i en klasse fra Tyskland, dagens ferske aviser, diverse programvare for læring og så mye, mye mer. Tenk hvor mange av disse tingene vi ønsket oss i klasserommene for 15 år siden? Nå er de der. Tren elevene i å bruke mobilen til læring, og ikke bare underholdning. Se mulighetene!

Hva med dette?

Som skoleleder og lærerkollega ønsker jeg å utfordre mine medarbeidere. Jeg synes at læring er viktig i alle ledd i skolen – fra Udir til elev. Og læring kan være smertefullt, for det innebærer å legge bort noen gamle mønstre som man er trygg med. I tillegg har man en tendens, som voksen ihvertfall, til å se på ønsker om endring som kritikk. Det fremholdes at det er viktig å ta vare på det som er bra – og det er det selvsagt! Allikevel må man utfordre tankesettet sitt, og reflektere over hva som er bra med det vi gjør, og hvem det er bra for. Ofte – tror jeg, ender man opp med at det vi gjør er bra fordi at vi er trygge med det, og det er lettvint i en travel hverdag. Da kan vi utfordre! Hva med dette?

Hva med å ikke gi lekser? Hvilket læringsutbytte gir lekser? Er det gammel vane, et krav vi setter til oss selv for å «komme igjennom pensum»? Og har vi egentlig noe pensum, bortsett fra de styringsdokumenter vi må forholde oss til? Hva om lekser og pensum faktisk hindrer oss i å følge læreplan og opplæringslov?

Hva med mobilen som tillatt hjelpemiddel? En liten dings med uendelig mange muligheter! Desibelmåler, kalkulator, internet, gyro, høydemåler, gps, pulsmåler, kamera, videokamera, lommelykt, stoppeklokke, tidsur, stjernekart, mønstergjenkjenner, notatblokk – og sikkert hundrevis av andre ting! Tenk på hvilke oppgaver man kan gi!

Hva med å droppe rettebunkene? Hva kan elevene vurdere selv, med veiledning og tydelige kriterier? Hvordan kan de vurdere andre? Hva med å ha veiledede heldagsprøver? Hva med å la elevene rette etter fasit? Hva med å faktisk gi umiddelbar tilbakemelding? Hva med å bruke digitale verktøy i rette- og vurderingsarbeidet?

Hva med å faktisk være lærer? Hva med å vise elevene hvordan de skal skrive ved hjelp av modelltekster? Hva med å gi dem oppskriftene? Hva med å støtte dem hele veien, og så utfordre dem til å klare ting alene? Hva med å lytte til Vygotsky?

Hva med å la elevene samarbeide? Hva med å la dem sitte i grupper? Hva med å la dem samarbeide om prøver? Hva med å la dem lage oppgaver sammen, og løse hverandres oppgaver?

Hva med å prøve noe nytt? Hva med å ikke gi opp noen elever, men finne nye infallsvinkler igjen og igjen? Hva med å finne opp det mest perfekte hjulet du kan hver eneste dag? Hva med å drive pedagogisk håndverk?

Hva med å legge bort bøkene? Hva med å finne dagsaktuelle tekster? Hva med å bruke flere digitale verktøy? Hva med å planlegge for læring?

Hva med å bruke dataspill i undervisningen? Hva med å gjøre læringen relevant for elevene? Hva med å leke? Hva med å gjøre ting mest mulig praktisk? Hva med å bevare elevenes motivasjon gjennom hele skoleløpet? Hva med å bruke sosiale medier? Hva med å møte barn og unge der de er? Hva med å la gnisten for å lære leve?

 

Påkoblet eller overflødig?

I følge en undersøkelse utført av Ipsos MMI sier 6 av 10 gutter i alderen 12 til 17 år at spill er viktig. Kun 0,4 % sier at de ikke spiller. Lærere river seg i håret for at de ikke klarer å få elevenes oppmerksomhet gjennom støyen av sosiale medier og dataspill. På videregående skole dukker ikke elever opp på skolen, og noen mener at dersom de straffes for det, så blir alt mye bedre. Jeg mener vi har kommet dithen at vi som lærere må ta et valg; vil vi være påkoblet eller vil vi bli overflødige?

Når våre elever er mest interessert i sosiale medier og spill, når det er der de har sine sosiale liv, må vi møte dem derIkke slik at alt skal gjøres om til spill, og alt skal gjøres med tastatur eller nettbrett, men slik at vi bruker deres språk og deres verden for å få dem til å reflektere og lære. Oppgaver der de kan bruke noe de faktisk er interessert i  til å lære noe om Ibsen eller den kalde krigen.  Skriv en diskusjon mellom Nora og Helmer som om det var en diskusjon på facebook. Skriv et blogginnlegg som om du var Nora i «Et Dukkehjem». Utarbeid ideer til spill som omhandler den kalde krigen. Mange lærere bruker spill og sosiale medier i skolen, og veldig mange lærere kan veldig mye mer enn meg om dette.

Men mange tviholder også på kritt, tavle og lærebøker. Det kan være mange grunner til det. Det er tidkrevende å prøve nye ting, og mange har nok vanskelig for å se nytten av spill og sosiale medier inn i skolen. Flere lærere er direkte motstandere, og fnyser det bort. Jeg håper at denne gruppen minker i årene som kommer. Den tiden der elever møtte villig opp for å suge til seg av den dyktige og engasjerte faglærerens kunnskap, er forbi, og det er naivt å tro at vi kan komme tilbake dit – uansett hvilke sanksjonsmuligheter skolen får. Selv tilhørte jeg den gruppen av elever som stadig dukker opp, klar for å lære. Jeg hadde en egen motivasjon for å prestere bra på skolen, og jeg lærte lett av å lese og lytte. Jeg ble faktisk så glad i skolen at jeg har valgt å jobbe der!  En ganske stor andel av lærere har nok det til felles med meg; vi var teoristerke, flinke elever som trivdes på skolen. Hvilket grunnlag har da vi til å sette oss inn i situasjonen til de som hater skolen så mye at de bare vil bli hjemme? Hvem er vi til å si at de er late? Dessuten – skal samfunnet tilpasse seg skolen, eller skal skolen tilpasse seg samfunnet? Vi er tross alt offentlige tjenesteytere.

Jeg mener at nå må de som enda sitter i komfortsonen sin med skriftlige prøver, lekser og rettebunker, ta et langt steg ut til der magien skjer, og prøve å lære seg noe nytt. Det er jo det vi krever av elevene våre hver eneste dag!

 

how-to-expand-my-comfort-zone

I ytterste konsekvens vil kanskje fremveksten av MOOC med sine tilpassede programmer gjøre oss alle overflødige. Da er det jo godt at vi selv også bare kan ta et gratis nettstudium på Harvard, og bli advokat eller lege heller…