I følge en undersøkelse utført av Ipsos MMI sier 6 av 10 gutter i alderen 12 til 17 år at spill er viktig. Kun 0,4 % sier at de ikke spiller. Lærere river seg i håret for at de ikke klarer å få elevenes oppmerksomhet gjennom støyen av sosiale medier og dataspill. På videregående skole dukker ikke elever opp på skolen, og noen mener at dersom de straffes for det, så blir alt mye bedre. Jeg mener vi har kommet dithen at vi som lærere må ta et valg; vil vi være påkoblet eller vil vi bli overflødige?

Når våre elever er mest interessert i sosiale medier og spill, når det er der de har sine sosiale liv, må vi møte dem der. Ikke slik at alt skal gjøres om til spill, og alt skal gjøres med tastatur eller nettbrett, men slik at vi bruker deres språk og deres verden for å få dem til å reflektere og lære. Oppgaver der de kan bruke noe de faktisk er interessert i  til å lære noe om Ibsen eller den kalde krigen.  Skriv en diskusjon mellom Nora og Helmer som om det var en diskusjon på facebook. Skriv et blogginnlegg som om du var Nora i «Et Dukkehjem». Utarbeid ideer til spill som omhandler den kalde krigen. Mange lærere bruker spill og sosiale medier i skolen, og veldig mange lærere kan veldig mye mer enn meg om dette.

Men mange tviholder også på kritt, tavle og lærebøker. Det kan være mange grunner til det. Det er tidkrevende å prøve nye ting, og mange har nok vanskelig for å se nytten av spill og sosiale medier inn i skolen. Flere lærere er direkte motstandere, og fnyser det bort. Jeg håper at denne gruppen minker i årene som kommer. Den tiden der elever møtte villig opp for å suge til seg av den dyktige og engasjerte faglærerens kunnskap, er forbi, og det er naivt å tro at vi kan komme tilbake dit – uansett hvilke sanksjonsmuligheter skolen får. Selv tilhørte jeg den gruppen av elever som stadig dukker opp, klar for å lære. Jeg hadde en egen motivasjon for å prestere bra på skolen, og jeg lærte lett av å lese og lytte. Jeg ble faktisk så glad i skolen at jeg har valgt å jobbe der!  En ganske stor andel av lærere har nok det til felles med meg; vi var teoristerke, flinke elever som trivdes på skolen. Hvilket grunnlag har da vi til å sette oss inn i situasjonen til de som hater skolen så mye at de bare vil bli hjemme? Hvem er vi til å si at de er late? Dessuten – skal samfunnet tilpasse seg skolen, eller skal skolen tilpasse seg samfunnet? Vi er tross alt offentlige tjenesteytere.

Jeg mener at nå må de som enda sitter i komfortsonen sin med skriftlige prøver, lekser og rettebunker, ta et langt steg ut til der magien skjer, og prøve å lære seg noe nytt. Det er jo det vi krever av elevene våre hver eneste dag!

I ytterste konsekvens vil kanskje fremveksten av MOOC med sine tilpassede programmer gjøre oss alle overflødige. Da er det jo godt at vi selv også bare kan ta et gratis nettstudium på Harvard, og bli advokat eller lege heller…