Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

Etter ca 2 år som lærer startet jeg en praksisendring.  På en kafè i Trondheim, sammen med en kollega, etter første samling med UDir i prosjektet «bedre vurdering», var det plutselig noe som gikk opp for meg. Det jeg lærte og det jeg ble utfordret på stemte ikke overens med det jeg gjorde. Den kognitive dissonansen ble stadig større, og for meg var det mer enn nok insentiv for å endre praksis. Skole som hobbyprosjekt ble startet omtrent da, og siden har jeg stadig vært bevisst på å reflektere rundt og videreutvikle min praksis som lærer, i tråd med mine verdier, og forskning.

Men er det slik for alle? Hva skal til for at man ønsker å endre praksis, og hva gjør at man opprettholder en praksis som ikke virker?

7260067372_f162c6f415_o

Hvordan praktiserer man sitt elevsyn, læringssyn og kunnskapssyn?

Å få faglig påfyll på kurs, observere andre lærere eller lese faglitteratur bidrar nok i stor grad til å inspirere, ta andre perspektiver og kanskje til og med gi litt dårlig samvittighet, men før man vet hva en skal lese, eller se etter hos andre så bør man kanskje undersøke egen praksis? Her er noen spørsmål jeg har reflektert over:

1. Hvilket elevsyn har jeg, og viser dette i min praksis?

Kanskje vi tenker at vi har et positivt elevsyn, men praktiserer et negativt? Vi sier at vi tror at alle kan, og at alle vil yte etter beste evne, men når resultatene ligger på bordet finner man årsaker utenfor egen makt som har påvirket i negativ retning. Vi kan skylde på forhold hjemme, høyt fravær eller bortfall av assistenttimer – og disse har utvilsomt spilt en rolle, men har de også fungert som hvilepute? Prøvde jeg den samme tingen mange ganger, eller prøvde jeg noe nytt hver gang det ikke virket? Ga jeg opp?

2. Hvilket læringssyn har jeg, og viser dette i min praksis?

De fleste lærere i dag er lært opp til at det er Vygotskys sosiokulturelle læringssyn som gjelder, og for meg har det aldri vært noen tvil om at det er dette synet som bør styre vår praksis i skolen. Rart da at jeg tidligere helst praktiserte basert på et behavioristisk syn. Tanken om belønning og straff, ytre motivasjon, karakterer, prøver og ren instruksjon henger sammen med betinget læring. Man vil ende opp med å bruke elementer av undervisning basert på et behavioristisk syn, simpelthen fordi det virker, men dersom man har tro på at mennesker konstruerer kunnskap sammen gjennom språk, bør jo det meste av undervisningspraksisen vår heller reflektere det?

3. Hvilket kunnskapssyn har jeg, og viser dette i min praksis? 

Kanskje jeg heller burde skrive kompetansesyn? Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger, og det er dette som skal vurderes i skolen. Men er det kanskje ofte at vi kun vurderer kunnskap? Er det fordi at vi tenker at det er det viktigste, og er det greit? Eller er det bare fordi at vi ikke finner gode måter å måle kompetanse på? Kunnskapssynet vårt – sammen med læringssynet,  påvirker nok i stor grad hvordan vi driver vurdering.

4. Hvordan lærer jeg best, og hvordan påvirker det min undervisning?

Man er seg selv nærmest, og det kan jo fort hende at mye av det vi gjør er fordi at slik ville vi ha foretrukket det. Vi lærere elsket skolen høyt nok til å ønske å jobbe der. Det gjelder ikke for alle elevene!

5. Hvordan driver jeg tilpasset opplæring?

Differensierer jeg i ferdige nivå, eller har jeg måter å sjekke ut elevenes førkunnskap. Driver jeg ytre eller indre differensiering, og hva fungerer egentlig best?

6. Hvem er mest i aktivitet i timene mine, og hvilken betydning har det?

Selv om det hevdes at læringspyramiden ikke har noe for seg, så er det vanskelig (med mitt sosiokulturelle læringssyn) å komme bort fra ideen om at høy aktivitet blant elevene er viktig for læring. Dette har vært en utfordring for meg, og noe jeg jobber med nå. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å avbryte god elevaktivitet når det har gått litt for lang tid siden jeg hørte egen stemme…Kanskje forskningen kan innebære en kollega og en stoppeklokke?

7. Hvordan forholder jeg meg til endring?

Er jeg redd for å prøve nye ting? Redd for  å gjøre feil? Skinner det igjennom til elevene? Hva kommer i så fall frykten av? Komfortsonen er myk og god, men ikke et sted å oppholde seg dersom man vil få til endring.

8. Hva preger relasjonene mine til elever, og hvilken betydning har det?

Hvilken tone har vi i klasserommet? Ler vi sammen? Kjenner jeg elevene? Hva skjer når jeg møter en elev jeg ikke takler? Instinktet sier at jeg skal gå inn tungt og hardt og sette grenser, men stopper jeg opp og tenker får elevsynet mitt være med i vurderingen. Hva er denne eleven vant til? Hvorfor er han slik? Hva kan jeg gjøre for å skape en god relasjon mellom oss, og dermed være i posisjon til å sette grenser?

9. Ville jeg åpnet klasserommet for kollegaer eller ledere? Hvorfor/hvorfor ikke?

Kontroll og overvåking, eller mulighet for relevant tilbakemelding og veiledning?

10. Hvor mye har jeg med meg fra egen skolegang, og hvor hensiktsmessig er det?

Hvor mye av det jeg gjør er sånn for at skole alltid har vært sånn? Hvor ofte stopper jeg opp og stiller meg det viktige «Hvorfor»? Har jeg et konservativt syn på skolen?

 

 

En kommentar om “Superenkel forskning på egen praksis! 10 spørsmål å stille seg

  1. Så smart! Disse spørsmålene skal jeg bruke for å se nærmere på min egen praksis i klasserommet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s